Å bli 60

SykkelkakeDet er ingen nyhet at noen fyl­ler 60. Man­ge har gjort det før, og man­ge kom­mer til å gjø­re det i frem­ti­den også. Det skjer fak­tisk hver dag. Og det er gans­ke for­ut­sig­bart når det kom­mer til å skje.

Det er hel­ler ikke noen stor pre­sta­sjon. Det er et spørs­mål om å hol­de seg i live, og for de fles­te av oss går det mer eller mind­re av seg selv. Nå er det alt­så min tur. Og skal jeg være ærlig, så liker jeg det ikke. Jeg kla­rer ikke å iden­ti­fi­se­re meg med mitt bil­de av en 60-åring, selv om dagens 60-årin­ger er yng­re enn 60-årin­ger var før. Men uan­sett fore­trek­ker jeg det, frem­for alter­na­ti­vet. Det er som Half­dan Sivert­sen syn­ger: Vi vil leve len­ge vi, men gam­le vil vi ald­ri bli.

Alder er bare et tall, kan man si. Men såkalt run­de tall mar­ke­rer en form for skil­le i livet. Kan­skje er det nå man går over fra ung­dom­mens alder­dom til alder­dom­mens ung­dom? Eller kan­skje skjed­de det alle­re­de da man run­det 50?

Da jeg ble 50, øns­ket jeg å få tak i grup­pen Tri­spann, med blant and­re Åsmund Nors­toga, til å syn­ge “Åre­måls­da­gen”. Jeg sjek­ket turné­lis­ten deres, og kun­ne kon­sta­te­re at de var på en helt annen kant av lan­det den gang det var aktu­elt, så det lot seg ikke rea­li­se­re. I dag bur­de jeg kan­skje hel­ler ha bedt dem om å frem­føre “Gam­mal og grå”. Jeg fin­ner ikke noen video­er av dis­se, så de som vil høre dem får gå til Spo­ti­fy. Så i ste­det lar jeg hans bror Odd Nors­toga, sam­men med den flot­te unge san­ge­ren Inge­bjørg Brat­land, få åpne bal­let med “Olav, Olav”.

Jeg hus­ker at jeg en gang, for gans­ke man­ge år siden, sa til min mor at jeg ikke all­tid hus­ket hvor gam­mel jeg var. Jeg måt­te ten­ke på fød­sels­år og det året vi var i, og reg­ne det ut. Det må ha vært mens jeg var i 30 eller 40-åre­ne, og min mor i 60-åre­ne.

Det er for­di alde­ren ikke betyr noe. Når du har pas­sert 60, vet du vel­dig godt hvor gam­mel du er”,

var hen­nes kom­men­tar, om min hukom­mel­se stem­mer. Nå får jeg erfa­re om hun had­de rett.

På vei opp og fram vil man gjer­ne mar­ke­re mile­pæ­ler. Et nytt trinn er nådd. Jeg tol­ker fei­ring av 40-års­da­ger som et utslag av at man så gjer­ne vil fei­re seg selv, men ikke orker å vent til man er 50.

Når man er 50, er man gjer­ne på topp, selv om det fysis­ke for­fal­let har star­tet for len­ge siden. Man har vel også pas­sert top­pen rent intel­lek­tu­elt, men erfa­ring kan kom­pen­se­re for noe av det­te. Vi har gjer­ne kom­met omtrent så langt vi kom­mer på en kar­rie­re­sti­ge. Nå er vi der hvor det gjel­der å hol­de på den job­ben vi har, for vi blir stort sett ansett for å være for gam­le om vi søker noe nytt. Skjønt i aka­de­mia har det blitt slik at kar­rie­re­må­let for man­ge blir å i alle fall få fast stil­ling innen man er 50. I min gene­ra­sjon var det å bli pro­fes­sor før man var 40, ikke helt urea­lis­tisk. Her­fra er det bare en vei: Ned­over.

60 blir bare en avsats hvor man kan stop­pe opp et øye­blikk, ta en pau­se under ned­tu­ren, og kan­skje reflek­te­re litt over livet. Så vel­dig mye å fei­re er det egent­lig ikke. På den annen side skal man ikke avvise et godt påskudd til å fei­re seg selv eller å bli fei­ret.

I dagens kul­tur dyr­ker vi ung­dom­men. I alle fall i min gene­ra­sjon var vi nes­ten red­de for å bli voks­ne. Da ble vi satt og kje­de­li­ge, i alle fall fore­stil­te vi oss det, og kan­skje ble vi det også. “Don’t trust anyone over 30”. Jeg tror egent­lig ikke at så man­ge av oss øns­ker seg til­ba­ke til den gan­gen vi var 20 år eller der­om­kring. Skjønt å være 25 år, med den erfa­rin­gen man har når man har blitt 60, had­de kan­skje ikke vært så dumt.

En av de gode side­ne ved å ha blitt litt eld­re, er at man er tryg­ge­re på seg selv. Det er ikke len­ger så vik­tig hva and­re måt­te mene, og å skul­le gjø­re det “rik­ti­ge”. Vi kan si “til hel­ve­te med den poli­tis­ke kor­rekt­het!” En peri­ode, for etter hvert en god del år siden, var jeg (for) opp­tatt av at man all­tid skul­le ha en god grunn for det man gjor­de eller ikke gjor­de. Jeg kun­ne pla­ge både and­re og meg selv med spørs­må­let “hvor­for?” Det bryr jeg meg ikke sær­lig mye om len­ger. Nå hol­der det at jeg har lyst, så len­ge det ikke er vek­ti­ge grun­ner som taler mot. Om and­re ikke vil­le ha gjort det, so what? Og at jeg ikke har lyst, om det ikke er vek­ti­ge grun­ner som taler for at jeg like­vel bør gjø­re det, er det bare å la det være — uan­sett hva and­re måt­te mene. Jeg kan si det med Bob Dylan fra hans sang “My Back Pages”:

Ah, but I was so much older then,
I’m youn­ger than that now.”

Her frem­ført av en gjeng gam­le, men på en måte evig­unge, hel­ter. Skjønt den enes­te av dem som vir­ke­lig kan si “fore­ver young”, må være Neil Young:

Vi klam­rer oss til ung­dom­men. Vi kler oss som om vi var unge. Eller egent­lig: Vi kler oss slik vi gjor­de da vi selv var unge, om enn litt mode­rert. (Da jeg så på bil­der av meg selv som ung, kon­klu­der­te jeg med at jeg ikke skul­le kla­ge på hvor­dan unge folk kler seg i dag.)  Men de fles­te av oss har hel­dig­vis vett og selv­inn­sikt nok til å sty­re unna de mest utpre­ge­de ung­doms­klær­ne. Lite er mer pate­tisk enn folk på min alder som kramp­ak­tig for­sø­ker å late som om de fort­satt er unge og hip­pe.

Da jeg ble 50, sa en av mine tid­li­ge­re stu­den­ter (som stu­der­te i gans­ke vok­sen alder): Man er ikke eld­re enn man føler seg, og hvor gam­le føler vi oss egent­lig? Hun men­te at vi føl­te oss vel ikke eld­re enn 30, og kan­skje er det slik fort­satt. Men vi kom­mer ikke unna at hår­fes­tet har en lei tendens til å kry­pe opp­over, mens bryst­kas­sen syn­ker ned. Er vi hel­di­ge, har det vi måt­te ha igjen av hår fort­satt karak­te­ren av fifty sha­des of grey, og ikke bare ens­to­nig grått. Vi for­sø­ker å skju­le alde­ren så godt vi kan, enten det er dyre kre­mer og kos­me­tikk, kos­me­tis­ke ope­ra­sjo­ner, super­di­et­ter eller tre­ning vi tyr til for å kamu­fle­re eller røm­me fra alde­ren vi ikke vil ved­kjen­ne oss. Men vi slip­per ikke unna alde­ren, og blir avslørt uan­sett.

Vi kan ikke nek­te for at alde­ren mer­kes, eller jeg kan i alle fall ikke det. Jeg kan ikke len­ger hol­de det gåen­de hele nat­ten, enten det gjel­der fes­ting eller job­bing. Men akku­rat det er vel ikke så far­lig.

Det er også litt slark her og der. Jeg skal ikke løpe langt før et kne eller noe annet begyn­ner å pro­te­ste­re. En orto­ped jeg var hos en gang et kne had­de slått seg helt vrangt, ga meg føl­gen­de kla­re råd: “Du bør ikke ha ambi­sjo­ner om å løpe marat­hon!”. Det er et råd jeg ikke har hatt noen pro­ble­mer med å føl­ge. Han anbe­fal­te sam­ti­dig å syk­le. Jeg har ikke hatt noen pro­ble­mer med å føl­ge det rådet hel­ler.

Min 60-års­dags­pre­sang til meg selv skul­le ha vært å syk­le langs Rhô­nen fra Gene­ve til La Gran­de Mot­te ved Mid­del­ha­vet. Egent­lig had­de jeg øns­ket å ta fer­gen til Kiel og syk­le der­fra, men jeg inn­så at jeg ikke kun­ne set­te av så mye tid som vil­le ha vært nød­ven­dig til en slik tur. Men en tur på ca 500 km, det skul­le jeg rek­ke. Og tan­ken var å syk­le fra Paris til Kiel, etter å ha set­te fina­len i årets Tour de Fran­ce.

Men nå har det dess­ver­re opp­stått noen helse­mes­si­ge kom­pli­ka­sjo­ner, som nep­pe kan fri­kob­les fra alder. Turen lar seg der­for ikke gjen­nom­føre som plan­lagt. Jeg skul­le etter pla­nen ha reist først­kom­men­de ons­dag. Alt var klart, og jeg har gle­det meg til det­te siden jeg begyn­te å plan­leg­ge det for omtrent et halvt år siden. Nå skal jeg gjen­nom en omgang med medi­sins­ke utred­nin­ger, og så vil res­ten avhen­ge av hva slags resul­ta­ter de gir. Det er frust­re­ren­de og men­talt slit­somt ikke å ha fått et klart svar på hva det er.

Hva slags som­mer jeg får, er i øye­blik­ket gans­ke usik­kert. I  bes­te fall kan kan jeg snart bestil­le en fly­bil­lett ned­over, ta med meg min tur­syk­kel, og i alle fall syk­le hjem fra Paris på slut­ten av som­mer­en. Jeg har avbe­stilt bil­let­ten ned­over og hotel­let i Gene­ve, men har enn så len­ge holdt på hotell­book­ing i Paris og båten hjem fra Kiel. I ver­ste fall kom­mer jeg meg ikke til Frank­ri­ke i det hele tatt, den­ne som­mer­en. Jeg had­de demon­tert tur­syk­ke­len og prøve­pak­ket den. Nå har jeg ikke klart å bestem­me meg for om jeg skal set­te den opp med asfalt­dekk for lang­tur­syk­ling, eller med grus­dekk for syk­ling i Mar­ka i som­mer.

Det jeg ikke får gjen­nom­ført av turen nå, får jeg hel­ler ta igjen nes­te som­mer. Jeg er nødt til å gjen­nom­føre det på et vis, ellers kom­mer jeg bare til å lure på hvor­dan den turen vil­le ha vært. Og men­talt har jeg alle­re­de begynt å leg­ge opp en rute for nes­te som­mer. Uan­sett er det vik­tigs­te å få en avkla­ring så raskt som mulig, og som for­hå­pent­lig­vis viser at det ikke er noe alt for alvor­lig, og at det blir behand­let raskt.

Som sagt oven­for,  kla­rer jeg ikke å iden­ti­fi­se­re meg med mitt bil­de av en 60-åring, og jeg har defi­ni­tivt ikke tenkt å begyn­ne å abon­ne­re på bladet “Vi over 60”, enga­sje­re meg i “senior­sa­ken” eller til­sva­ren­de.

Jeg begyn­ner også å bli lei av opp­slag av typen “Sta­dig fle­re eld­re [gjer­ne defi­nert som folk f.eks. over 60] bru­ker inter­net”, at eld­re drik­ker sta­dig mer, osv.  Aften­pos­ten pre­sen­ter­te for et par uker siden dis­se tal­le­ne i en “fakta­boks” om i en sak om eld­re blog­ge­re:

Sosia­le medi­er hos de over 60:

  • 87 % har til­gang til inter­nett. For total­be­folk­nin­gen er tal­let 96 %.
  • 42 % opp­gir at de bru­ker Face­bo­ok dag­lig.
  • Snaut 3 % bru­ker Sna­pchat dag­lig.
  • Vel 4 % bru­ker Insta­gram dag­lig.
  • 3,5 % bru­ker Twit­ter dag­lig.
  • 82 % av dem over 75 år som bru­ker sosia­le medi­er, sva­rer at de bru­ker det som et sosi­alt hjelpe­mid­del.”

Nå var ikke Aften­pos­tens artik­kel det ver­ste opp­sla­get av den­ne typen. Men noen gan­ger får man inn­trykk av at de som skri­ver slikt, ikke inn­ser at de som i dag er over 60, ikke har vært over 60 bestan­dig, og at det ikke er de som var 60 for 20 år siden som har end­ret seg så mye. Det enk­le fak­tum er at vi som fak­tisk har vært unge en gang, tar med oss våre nett­va­ner, medie­va­ner, reise­va­ner og alko­hol­va­ner når vi blir eld­re. Ingen bur­de være det spor over­ras­ket over det.

Når vi er inne på det­te med nett­bruk. Jeg begyn­te å bru­ke inter­net på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, før jeg var fylt 30. Og siden har jeg brukt det, og det kom­mer jeg til å fort­set­te med. Jeg har brukt det som vi i dag kal­ler “sosia­le medi­er” fra len­ge før noen had­de fun­net på det ordet.  Inter­net på 1980-tal­let var ikke som inter­net i dag. Det var lave has­tig­het, og det fan­tes ikke noe “bred­bånd”. Inn­hol­det og tje­nes­ter var begren­set. Den gang var jeg opp­tatt av å tes­te ut det nye, og syn­tes det var spen­nen­de om jeg fikk tak i en beta­ver­sjon. Det er jeg ikke len­ger. Nå over­la­ter jeg gjer­ne den­ne tes­tin­gen til and­re, og tar i bruk det som synes å kun­ne ha noen ver­di for meg, når det har vist seg å fun­ge­re.

Jeg har hatt mine egne nett­si­der i alle fall siden en gang på 1990-tal­let, uten at jeg hus­ker akku­rat når jeg star­tet. (Men siden World Wide Web begyn­te å ta av i 1994, må det ha vært en gang etter det­te.) Om man kal­ler det blogg eller noe annet, er gans­ke like­gyl­dig. Ordet var ikke fun­net på den gan­gen. Jeg øns­ker uan­sett ikke å bli iden­ti­fi­sert med blog­ge­re i uli­ke sjat­te­rin­ger av rosa, som sel­ger sin sjel og det de even­tu­elt måt­te ha av tro­ver­dig­het til de som er vil­li­ge til å beta­le. Og hva slags klær jeg vel­ger å ta på i dag, tror jeg ikke folk der ute synes er sær­lig inter­esse­ant.

Men når jeg er inne på det­te, skal jeg gjø­re mitt claim på en del av inter­nett­his­to­ri­en. En gang, jeg hus­ker ikke når, men det må ha vært en gang på 1980-tal­let, tok noen ini­tia­tiv til en serie man kal­te “Gui­tar les­son of the week”, i pre-web inter­nettje­nes­ten “News”. Alt måt­te være tekst­ba­sert, ikke noe gra­fikk, ikke noe lyd og selv­sagt ikke noe video. Jeg skrev tre lek­sjo­ner, og de ble pub­li­sert som de tre førs­te i en serie som døde ut etter 29 lek­sjo­ner. De fin­nes nå vel­dig man­ge ste­der på net­tet, også på mine nett­si­der. Det er vans­ke­lig å fin­ne sik­re holde­punk­ter når det gjel­der inter­nets his­to­rie på et slikt nivå. Men jeg våger den påstand at de tre førs­te gitar­lek­sjo­ne­ne som ble pub­li­sert på inter­nett, de har jeg laget. Dess­ver­re har jeg ikke kun­ne set­te av tid til å ved­li­ke­hol­de mine gitarnett­si­der de sene­re åre­ne, så de er håp­løst utda­ter­te på alle måter.

Men å bli 60 kan ha sine for­de­ler også. Man kan i en del sam­men­hen­ger gans­ke enkelt si at det­te er jeg for gam­mel til, og slip­pe unna med det, selv om det ikke all­tid hol­der. Jeg har nett­opp lest boken “Drøm­me­nes fjell”, om kjen­te fjell fra “Tour de Fran­ce”, skild­ret av noen som prøve­syk­let dem. Jeg tenk­te under­veis at jeg var blitt for gam­mel til slikt, men det var før jeg opp­da­get at Bjør­nar, en av de som var med på turen, er fem år eld­re enn meg. Vi behø­ver ikke prø­ve oss på nye og risi­kab­le akti­vi­te­ter. Men skul­le and­re anty­de at jeg har blitt for gam­mel, da kan jeg avfeie det med at gam­mel er jeg tross alt ikke.

Jeg behø­ver ikke len­ger føl­ge med i alt som rører seg i ung­doms­kul­tu­ren. Det er gans­ke len­ge siden jeg slut­tet å føl­ge med i hva som rører seg i dagens musikk­liv, i alle fall når det gjel­der popu­lær­mu­sikk. Det er lite av det jeg hører som har evnet å fan­ge min inter­es­se — skjønt det fin­nes enkel­te lys­punk­ter. Jeg går hel­ler bak­over — ikke i barn­dom­men, men langt før min barn­dom. Bach, Mozart og Beet­ho­ven, det er ikke man­ge, om noen, i dag som kan måle seg med dis­se.

Noen gan­ger ser man at det lan­se­res sam­lin­ger med musikk for “godt voks­ne”, og det skul­le vel være sli­ke som meg. Jeg synes sli­ke utgi­vel­ser er en for­nær­mel­se: Man anty­der at bare for­di man ikke len­ger er helt ung, så skal musikk­sma­ken ha for­vit­ret full­sten­dig. For det er ikke god musikk som sel­ges med sli­ke merke­lap­per. Men had­de man dår­lig musikk­smak da man var yng­re, kan man nå tyde­lig­vis få den sam­me dår­li­ge musik­ken på nytt, bare med mind­re hår og mer henge­mage. Men bare jeg slip­per å høre den, så er det for så vidt greit. Og det slip­per jeg hel­dig­vis. Jeg lar Ronald & Ter­jes, alias Bye & Røn­ning få repre­sen­te­re sjan­ge­ren “Musikk for godt voks­ne”.

Jeg til­brin­ger gans­ke mye tid i Frank­ri­ke. I Frank­ri­ke er pen­sjons­al­de­ren i prin­sip­pet 60 år. Jeg sier “i prin­sip­pet”, for om jeg har for­stått det rett, må man ha vært i jobb i 40 år før man har opp­tjent full pen­sjon, og det har de fles­te 60-årin­ger ikke vært. Der­med job­ber man­ge len­ger. Men det betyr at alle hon­nør­ra­bat­ter star­ter når man er 60 år: Man får bil­li­ge­re bil­let­ter på tea­ter og ope­ra, man rei­ser bil­li­ge­re på toget, og: Man rei­ser bil­li­ge­re med Air Fran­ce.

Air Fran­ce har noen sær­frans­ke ord­nin­ger som man­ge ikke er klar over. Den ene er at man rei­ser på ung­doms­bil­lett, som i prak­sis vil si ca halv pris, fram til man fyl­ler 26 år. Og man kan rei­se med hon­nør­bil­lett, som i prak­sis også er omtrent halv pris, fra man fyl­ler 60. Man behø­ver ikke bo i Frank­ri­ke for å nyte godt av det­te. Men det er ikke van­li­ge, inter­na­sjo­na­le bil­lett­ka­te­go­ri­er. Så de duk­ker ikke opp om man går inn på en av de man­ge inter­nett­ba­ser­te book­ing­tje­nes­te­ne. Man må gå inn på nett­si­de­ne til Air Fran­ce, og bestil­le direk­te hos dem. Det kan noen gan­ger være gans­ke lønn­somt. (Skjønt det ser ikke ut til å være noen for­skjell om man vel­ger de aller bil­ligs­te bil­let­te­ne, og det gjør man jo gjer­ne hvis man skal beta­le selv.)

Jeg har ikke tenkt å pen­sjo­ne­re meg og jeg har ikke tenkt å slut­te å syk­le. Man har nå fun­net at syk­ling hol­der en ung (eller sna­re­re bidrar til å brem­se ald­rin­gen). Men jeg har inn­sett at Oslo nep­pe kom­mer til å bli en bruk­bar syk­kel­by i de åre­ne jeg kan reg­ne med å ha igjen som en noen­lun­de aktiv syk­list. Her kan jeg bare håpe på at det i alle fall skal bli bed­re for gene­ra­sjo­ne­ne som kom­mer etter meg. Med dagens utbyg­gings­takt vil det som skal byg­ges i hen­hold til den ved­tat­te syk­kel­stra­te­gi­en være fer­dig sånn omtrent i år 2.580. Jeg har hel­ler ikke tenkt å slut­te å drik­ke vin. Om man fort­satt tror på at vin har en posi­tiv helse­ef­fekt, så er den­ne bed­re om man syk­ler (for­trinns­vis før man drik­ker vinen).  Jeg har hel­ler ikke tenkt å slut­te å skri­ve. Livet kom­mer nok til å gå vide­re omtrent som før.

Alder er bare et tall. Jeg tror ikke det er så vel­dig for­skjel­lig å være 60 sam­men­lig­net med hvor­dan det har vært å være 59. Jeg ven­net meg etter hvert til å være over 50. Så jeg skal nok kla­re å ven­ne meg til å være over 60 innen jeg blir 70.

 

Print Friendly, PDF & Email