Å bli 60

SykkelkakeDet er ingen nyhet at noen fyller 60. Mange har gjort det før, og mange kommer til å gjøre det i fremtiden også. Det skjer faktisk hver dag. Og det er ganske forutsigbart når det kommer til å skje.

Det er heller ikke noen stor prestasjon. Det er et spørsmål om å holde seg i live, og for de fleste av oss går det mer eller mindre av seg selv. Nå er det altså min tur. Og skal jeg være ærlig, så liker jeg det ikke. Jeg klarer ikke å identifisere meg med mitt bilde av en 60-åring, selv om dagens 60-åringer er yngre enn 60-åringer var før. Men uansett foretrekker jeg det, fremfor alternativet. Det er som Halfdan Sivertsen synger: Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli.

Alder er bare et tall, kan man si. Men såkalt runde tall markerer en form for skille i livet. Kanskje er det nå man går over fra ungdommens alderdom til alderdommens ungdom? Eller kanskje skjedde det allerede da man rundet 50?

Da jeg ble 50, ønsket jeg å få tak i gruppen Trispann, med blant andre Åsmund Norstoga, til å synge “Åremålsdagen”. Jeg sjekket turnélisten deres, og kunne konstatere at de var på en helt annen kant av landet den gang det var aktuelt, så det lot seg ikke realisere. I dag burde jeg kanskje heller ha bedt dem om å fremføre “Gammal og grå”. Jeg finner ikke noen videoer av disse, så de som vil høre dem får gå til Spotify. Så i stedet lar jeg hans bror Odd Norstoga, sammen med den flotte unge sangeren Ingebjørg Bratland, få åpne ballet med “Olav, Olav”.

Jeg husker at jeg en gang, for ganske mange år siden, sa til min mor at jeg ikke alltid husket hvor gammel jeg var. Jeg måtte tenke på fødselsår og det året vi var i, og regne det ut. Det må ha vært mens jeg var i 30 eller 40-årene, og min mor i 60-årene.

“Det er fordi alderen ikke betyr noe. Når du har passert 60, vet du veldig godt hvor gammel du er”,

var hennes kommentar, om min hukommelse stemmer. Nå får jeg erfare om hun hadde rett.

På vei opp og fram vil man gjerne markere milepæler. Et nytt trinn er nådd. Jeg tolker feiring av 40-årsdager som et utslag av at man så gjerne vil feire seg selv, men ikke orker å vent til man er 50.

Når man er 50, er man gjerne på topp, selv om det fysiske forfallet har startet for lenge siden. Man har vel også passert toppen rent intellektuelt, men erfaring kan kompensere for noe av dette. Vi har gjerne kommet omtrent så langt vi kommer på en karrierestige. Nå er vi der hvor det gjelder å holde på den jobben vi har, for vi blir stort sett ansett for å være for gamle om vi søker noe nytt. Skjønt i akademia har det blitt slik at karrieremålet for mange blir å i alle fall få fast stilling innen man er 50. I min generasjon var det å bli professor før man var 40, ikke helt urealistisk. Herfra er det bare en vei: Nedover.

60 blir bare en avsats hvor man kan stoppe opp et øyeblikk, ta en pause under nedturen, og kanskje reflektere litt over livet. Så veldig mye å feire er det egentlig ikke. På den annen side skal man ikke avvise et godt påskudd til å feire seg selv eller å bli feiret.

I dagens kultur dyrker vi ungdommen. I alle fall i min generasjon var vi nesten redde for å bli voksne. Da ble vi satt og kjedelige, i alle fall forestilte vi oss det, og kanskje ble vi det også. “Don’t trust anyone over 30”. Jeg tror egentlig ikke at så mange av oss ønsker seg tilbake til den gangen vi var 20 år eller deromkring. Skjønt å være 25 år, med den erfaringen man har når man har blitt 60, hadde kanskje ikke vært så dumt.

En av de gode sidene ved å ha blitt litt eldre, er at man er tryggere på seg selv. Det er ikke lenger så viktig hva andre måtte mene, og å skulle gjøre det “riktige”. Vi kan si “til helvete med den politiske korrekthet!” En periode, for etter hvert en god del år siden, var jeg (for) opptatt av at man alltid skulle ha en god grunn for det man gjorde eller ikke gjorde. Jeg kunne plage både andre og meg selv med spørsmålet “hvorfor?” Det bryr jeg meg ikke særlig mye om lenger. Nå holder det at jeg har lyst, så lenge det ikke er vektige grunner som taler mot. Om andre ikke ville ha gjort det, so what? Og at jeg ikke har lyst, om det ikke er vektige grunner som taler for at jeg likevel bør gjøre det, er det bare å la det være — uansett hva andre måtte mene. Jeg kan si det med Bob Dylan fra hans sang “My Back Pages”:

“Ah, but I was so much older then,
I’m younger than that now.”

Her fremført av en gjeng gamle, men på en måte evigunge, helter. Skjønt den eneste av dem som virkelig kan si “forever young”, må være Neil Young:

Vi klamrer oss til ungdommen. Vi kler oss som om vi var unge. Eller egentlig: Vi kler oss slik vi gjorde da vi selv var unge, om enn litt moderert. (Da jeg så på bilder av meg selv som ung, konkluderte jeg med at jeg ikke skulle klage på hvordan unge folk kler seg i dag.)  Men de fleste av oss har heldigvis vett og selvinnsikt nok til å styre unna de mest utpregede ungdomsklærne. Lite er mer patetisk enn folk på min alder som krampaktig forsøker å late som om de fortsatt er unge og hippe.

Da jeg ble 50, sa en av mine tidligere studenter (som studerte i ganske voksen alder): Man er ikke eldre enn man føler seg, og hvor gamle føler vi oss egentlig? Hun mente at vi følte oss vel ikke eldre enn 30, og kanskje er det slik fortsatt. Men vi kommer ikke unna at hårfestet har en lei tendens til å krype oppover, mens brystkassen synker ned. Er vi heldige, har det vi måtte ha igjen av hår fortsatt karakteren av fifty shades of grey, og ikke bare enstonig grått. Vi forsøker å skjule alderen så godt vi kan, enten det er dyre kremer og kosmetikk, kosmetiske operasjoner, superdietter eller trening vi tyr til for å kamuflere eller rømme fra alderen vi ikke vil vedkjenne oss. Men vi slipper ikke unna alderen, og blir avslørt uansett.

Vi kan ikke nekte for at alderen merkes, eller jeg kan i alle fall ikke det. Jeg kan ikke lenger holde det gående hele natten, enten det gjelder festing eller jobbing. Men akkurat det er vel ikke så farlig.

Det er også litt slark her og der. Jeg skal ikke løpe langt før et kne eller noe annet begynner å protestere. En ortoped jeg var hos en gang et kne hadde slått seg helt vrangt, ga meg følgende klare råd: “Du bør ikke ha ambisjoner om å løpe marathon!”. Det er et råd jeg ikke har hatt noen problemer med å følge. Han anbefalte samtidig å sykle. Jeg har ikke hatt noen problemer med å følge det rådet heller.

Min 60-årsdagspresang til meg selv skulle ha vært å sykle langs Rhônen fra Geneve til La Grande Motte ved Middelhavet. Egentlig hadde jeg ønsket å ta fergen til Kiel og sykle derfra, men jeg innså at jeg ikke kunne sette av så mye tid som ville ha vært nødvendig til en slik tur. Men en tur på ca 500 km, det skulle jeg rekke. Og tanken var å sykle fra Paris til Kiel, etter å ha sette finalen i årets Tour de France.

Men nå har det dessverre oppstått noen helsemessige komplikasjoner, som neppe kan frikobles fra alder. Turen lar seg derfor ikke gjennomføre som planlagt. Jeg skulle etter planen ha reist førstkommende onsdag. Alt var klart, og jeg har gledet meg til dette siden jeg begynte å planlegge det for omtrent et halvt år siden. Nå skal jeg gjennom en omgang med medisinske utredninger, og så vil resten avhenge av hva slags resultater de gir. Det er frustrerende og mentalt slitsomt ikke å ha fått et klart svar på hva det er.

Hva slags sommer jeg får, er i øyeblikket ganske usikkert. I  beste fall kan kan jeg snart bestille en flybillett nedover, ta med meg min tursykkel, og i alle fall sykle hjem fra Paris på slutten av sommeren. Jeg har avbestilt billetten nedover og hotellet i Geneve, men har enn så lenge holdt på hotellbooking i Paris og båten hjem fra Kiel. I verste fall kommer jeg meg ikke til Frankrike i det hele tatt, denne sommeren. Jeg hadde demontert tursykkelen og prøvepakket den. Nå har jeg ikke klart å bestemme meg for om jeg skal sette den opp med asfaltdekk for langtursykling, eller med grusdekk for sykling i Marka i sommer.

Det jeg ikke får gjennomført av turen nå, får jeg heller ta igjen neste sommer. Jeg er nødt til å gjennomføre det på et vis, ellers kommer jeg bare til å lure på hvordan den turen ville ha vært. Og mentalt har jeg allerede begynt å legge opp en rute for neste sommer. Uansett er det viktigste å få en avklaring så raskt som mulig, og som forhåpentligvis viser at det ikke er noe alt for alvorlig, og at det blir behandlet raskt.

Som sagt ovenfor,  klarer jeg ikke å identifisere meg med mitt bilde av en 60-åring, og jeg har definitivt ikke tenkt å begynne å abonnere på bladet “Vi over 60”, engasjere meg i “seniorsaken” eller tilsvarende.

Jeg begynner også å bli lei av oppslag av typen “Stadig flere eldre [gjerne definert som folk f.eks. over 60] bruker internet”, at eldre drikker stadig mer, osv.  Aftenposten presenterte for et par uker siden disse tallene i en “faktaboks” om i en sak om eldre bloggere:

“Sosiale medier hos de over 60:

  • 87 % har tilgang til internett. For totalbefolkningen er tallet 96 %.
  • 42 % oppgir at de bruker Facebook daglig.
  • Snaut 3 % bruker Snapchat daglig.
  • Vel 4 % bruker Instagram daglig.
  • 3,5 % bruker Twitter daglig.
  • 82 % av dem over 75 år som bruker sosiale medier, svarer at de bruker det som et sosialt hjelpemiddel.”

Nå var ikke Aftenpostens artikkel det verste oppslaget av denne typen. Men noen ganger får man inntrykk av at de som skriver slikt, ikke innser at de som i dag er over 60, ikke har vært over 60 bestandig, og at det ikke er de som var 60 for 20 år siden som har endret seg så mye. Det enkle faktum er at vi som faktisk har vært unge en gang, tar med oss våre nettvaner, medievaner, reisevaner og alkoholvaner når vi blir eldre. Ingen burde være det spor overrasket over det.

Når vi er inne på dette med nettbruk. Jeg begynte å bruke internet på begynnelsen av 1980-tallet, før jeg var fylt 30. Og siden har jeg brukt det, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg har brukt det som vi i dag kaller “sosiale medier” fra lenge før noen hadde funnet på det ordet.  Internet på 1980-tallet var ikke som internet i dag. Det var lave hastighet, og det fantes ikke noe “bredbånd”. Innholdet og tjenester var begrenset. Den gang var jeg opptatt av å teste ut det nye, og syntes det var spennende om jeg fikk tak i en betaversjon. Det er jeg ikke lenger. Nå overlater jeg gjerne denne testingen til andre, og tar i bruk det som synes å kunne ha noen verdi for meg, når det har vist seg å fungere.

Jeg har hatt mine egne nettsider i alle fall siden en gang på 1990-tallet, uten at jeg husker akkurat når jeg startet. (Men siden World Wide Web begynte å ta av i 1994, må det ha vært en gang etter dette.) Om man kaller det blogg eller noe annet, er ganske likegyldig. Ordet var ikke funnet på den gangen. Jeg ønsker uansett ikke å bli identifisert med bloggere i ulike sjatteringer av rosa, som selger sin sjel og det de eventuelt måtte ha av troverdighet til de som er villige til å betale. Og hva slags klær jeg velger å ta på i dag, tror jeg ikke folk der ute synes er særlig interesseant.

Men når jeg er inne på dette, skal jeg gjøre mitt claim på en del av internetthistorien. En gang, jeg husker ikke når, men det må ha vært en gang på 1980-tallet, tok noen initiativ til en serie man kalte “Guitar lesson of the week”, i pre-web internettjenesten “News”. Alt måtte være tekstbasert, ikke noe grafikk, ikke noe lyd og selvsagt ikke noe video. Jeg skrev tre leksjoner, og de ble publisert som de tre første i en serie som døde ut etter 29 leksjoner. De finnes nå veldig mange steder på nettet, også på mine nettsider. Det er vanskelig å finne sikre holdepunkter når det gjelder internets historie på et slikt nivå. Men jeg våger den påstand at de tre første gitarleksjonene som ble publisert på internett, de har jeg laget. Dessverre har jeg ikke kunne sette av tid til å vedlikeholde mine gitarnettsider de senere årene, så de er håpløst utdaterte på alle måter.

Men å bli 60 kan ha sine fordeler også. Man kan i en del sammenhenger ganske enkelt si at dette er jeg for gammel til, og slippe unna med det, selv om det ikke alltid holder. Jeg har nettopp lest boken “Drømmenes fjell”, om kjente fjell fra “Tour de France”, skildret av noen som prøvesyklet dem. Jeg tenkte underveis at jeg var blitt for gammel til slikt, men det var før jeg oppdaget at Bjørnar, en av de som var med på turen, er fem år eldre enn meg. Vi behøver ikke prøve oss på nye og risikable aktiviteter. Men skulle andre antyde at jeg har blitt for gammel, da kan jeg avfeie det med at gammel er jeg tross alt ikke.

Jeg behøver ikke lenger følge med i alt som rører seg i ungdomskulturen. Det er ganske lenge siden jeg sluttet å følge med i hva som rører seg i dagens musikkliv, i alle fall når det gjelder populærmusikk. Det er lite av det jeg hører som har evnet å fange min interesse — skjønt det finnes enkelte lyspunkter. Jeg går heller bakover — ikke i barndommen, men langt før min barndom. Bach, Mozart og Beethoven, det er ikke mange, om noen, i dag som kan måle seg med disse.

Noen ganger ser man at det lanseres samlinger med musikk for “godt voksne”, og det skulle vel være slike som meg. Jeg synes slike utgivelser er en fornærmelse: Man antyder at bare fordi man ikke lenger er helt ung, så skal musikksmaken ha forvitret fullstendig. For det er ikke god musikk som selges med slike merkelapper. Men hadde man dårlig musikksmak da man var yngre, kan man nå tydeligvis få den samme dårlige musikken på nytt, bare med mindre hår og mer hengemage. Men bare jeg slipper å høre den, så er det for så vidt greit. Og det slipper jeg heldigvis. Jeg lar Ronald & Terjes, alias Bye & Rønning få representere sjangeren “Musikk for godt voksne”.

Jeg tilbringer ganske mye tid i Frankrike. I Frankrike er pensjonsalderen i prinsippet 60 år. Jeg sier “i prinsippet”, for om jeg har forstått det rett, må man ha vært i jobb i 40 år før man har opptjent full pensjon, og det har de fleste 60-åringer ikke vært. Dermed jobber mange lenger. Men det betyr at alle honnørrabatter starter når man er 60 år: Man får billigere billetter på teater og opera, man reiser billigere på toget, og: Man reiser billigere med Air France.

Air France har noen særfranske ordninger som mange ikke er klar over. Den ene er at man reiser på ungdomsbillett, som i praksis vil si ca halv pris, fram til man fyller 26 år. Og man kan reise med honnørbillett, som i praksis også er omtrent halv pris, fra man fyller 60. Man behøver ikke bo i Frankrike for å nyte godt av dette. Men det er ikke vanlige, internasjonale billettkategorier. Så de dukker ikke opp om man går inn på en av de mange internettbaserte bookingtjenestene. Man må gå inn på nettsidene til Air France, og bestille direkte hos dem. Det kan noen ganger være ganske lønnsomt. (Skjønt det ser ikke ut til å være noen forskjell om man velger de aller billigste billettene, og det gjør man jo gjerne hvis man skal betale selv.)

Jeg har ikke tenkt å pensjonere meg og jeg har ikke tenkt å slutte å sykle. Man har nå funnet at sykling holder en ung (eller snarere bidrar til å bremse aldringen). Men jeg har innsett at Oslo neppe kommer til å bli en brukbar sykkelby i de årene jeg kan regne med å ha igjen som en noenlunde aktiv syklist. Her kan jeg bare håpe på at det i alle fall skal bli bedre for generasjonene som kommer etter meg. Med dagens utbyggingstakt vil det som skal bygges i henhold til den vedtatte sykkelstrategien være ferdig sånn omtrent i år 2.580. Jeg har heller ikke tenkt å slutte å drikke vin. Om man fortsatt tror på at vin har en positiv helseeffekt, så er denne bedre om man sykler (fortrinnsvis før man drikker vinen).  Jeg har heller ikke tenkt å slutte å skrive. Livet kommer nok til å gå videre omtrent som før.

Alder er bare et tall. Jeg tror ikke det er så veldig forskjellig å være 60 sammenlignet med hvordan det har vært å være 59. Jeg vennet meg etter hvert til å være over 50. Så jeg skal nok klare å venne meg til å være over 60 innen jeg blir 70.