Frankrike, Sykkelsport, Vin, Øl

Les Vins du Tour de France 2015 — 8. etappe Rennes — Mûr de Bretagne

1 Comment
Velo Vin RougeTegning av Mark Fairhurst, brukt med tillatelse. Du kan se flere av hans tegninger og kjøpe plakater på http://www.zeitgeistimages.co.uk/. Følg ham på Twitter https://twitter.com/MrMarkFairhurst.  

Det var heldigvis ikke flere alvorlige velt i går. Alexander Kristoff var med, men manglet det siste som skulle til. Skjønt timingen sviktet vel også denne gangen. Og dømmekraften har åpenbart sviktet hos hans lagkamerat Luca Polini, som testet posivit for kokain. At det går an å gjøre noe så dumt!

8. etappe går i Bretagne. Det er igjen en småkupert etappe, som i utgangspunktet ser ut som en typisk bruddetappe. Men vi er fortsatt i den første uken, så det spør om noe brudd får lov til å gå inn. Etappen avsluttes opp Mûr-de-Bretagne, en bakke på ca 2 km med en gjennomsnittlig stigning på 6,9%. Skal man ha noe å sammenligne med, så er det omtrent som å sykle Grefsenkollveien opp til Grefsenkollen. Og vi kan kanksje minne om at de ikke bare skal sykle opp. De skal spurte opp, etter først å ha syklet ca 180 km.

Det er ikke en etappe for de typiske spurterne. Sist denne ble syklet i Tour de France, vant Cadel Evans, om vi skal tro fransk TV. Så dette er en avslutning for folk som kan klatre.

TdF_2015_08Alle kultiverte mennesker vet at det var en liten landsby i Gallia som romerne aldri klarte å okkupere, til tross for utallige og iherdige forsøk. Landsbyen har aldri blit funnet, så vi vet ikke eksakt hvor den var. Men den var nok et sted i Bretagne, om enn litt lenger vest enn dagens etappe tar oss. Aste­rix er over­satt til mange språk, også bre­tonsk. Det er bra, for det er anta­ge­lig nær­mere det språk Aste­rix, Obe­lix og de andre fak­tisk snak­ket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bre­tonsk kom vest­fra i tid­lig mid­del­al­der. Hvil­ket språk man snak­ket i Bre­tagne før dette, altså på Aste­rix’ tid, vet jeg ikke. Kan­skje var det en vari­ant av fran­kisk, som var et ger­mansk språk. Neder­landsk reg­nes i dag som en språk­lig etter­kom­mer etter frankisk.

Bretagne er en av flere ufranske deler av Frankrike. Man snakket tradisjonelt bretonsk, et språk som ikke er beslektet med fransk. Det er et keltisk språk, som kan minne om walisisk og gaelisk (som man snakker i deler av Irland og Skotland). Så vidt jeg vet må man lenger vest i Bretagne for å komme til de områdene hvor folk fortsatt snakker bretonsk. Det sier en del om franskmenns arrogante holdning overfor språklige minoriteter, at de ganske konsekvent omtaler det som en dialekt, og ikke som et eget språk. Lenge ble slike minoritetsspråk undertrykt i Frankrike. Det kan ofte være vanskelig å trekke skille mellom en dialekt og et språk. Man sier gjerne at et språk er en dialekt med en hær og en marine, altså at det er mer et spørsmål om politikk enn om lingvistikk. Men når det gjelder fransk og bretonsk, er det ingen tvil om at det er ulike språk.

Bretagne er heller ikke noe vindistrikt. Om jeg har forstått det rett, er det slik at franske regler gjr det vanskelig å produsere og kommersialisere vin fra et departement som ikke regnes som vinproduserende. (Skjønt noen klarer det likevel, så det er nok noen detaljer her jeg ikke har fått med meg.) Men det skjer visstnok en liberalisering i EU med virkning fra 2016, som også skal gjøre det lettere å produsere vin i Bretagne. Men mine informasjoner om dette er sparsomme, så ta det med en klype godt salt.

Det er først og fremst øl og cider som er tradisjonelt drikke i Bretagne. Tidligere var det en bretonsk butikk i Paris som solgte bretonsk mat og bretonsk drikke. Jeg pleide å ta en tur innom der for oppdatering og nye forsyninger når Tour de France skulle innom Bretagne. Men sist jeg var der, var det stengt dør og hvitkalkede vinduer. Så den var borte. Nettsidene deres har også forsvunnet. Kanskje finnes det andre slike butikker i Paris, men jeg har i alle fall ikke funnet dem.

Ciderprodusentene i Bretagne styrker sin organisering. Produsentforeningen er i ferd med å skifte navn til Maison Cidricole de Bretagne. Når jeg skriver dette, har endringen ikke skjedd. Endringen skal etter planen vedtas på et møte i Nantes 27. juni, slik at det bør være vedtatt når dette publiseres.

Det departementet som i dag heter Loire Atlantique, som er en del av regionen Pays-de-la-Loire, var historisk en del av Bretagne. Så selv om Nantes, hvor møtet holdes, i dag er i Pays-de-la-Loire, så er det altså historisk en del av Bretagne. Når vi er innom Nantes, får vi ta med at den store sykkelkonferansen Velo City 2015 ble arrangert tidligere i år. Det er skuffende at ingen norske medier dekker slike arrangementer, men det er en annen sak.

Det er fem klassifiserte områder i det historiske Bretagne. IGP Cidre de Bretagne, Label rouge “Royal Guillevic”, AOP Cornouaille. De to siste omfatter mer avgrensede geografiske områder.  AOC Pommeau de Bretagne er bretonsk eplebrennvin, omtrent tilsvarende Calvados fra Normandie. AOC Fine Bretagne  eller AOC Lambig, på bretonsk, er også eplebrennevin fra Bretagne. Hva som er forskjellen mellom de to, vet jeg ikke. Så her må det mer forskning til.

Logo_Label_Rouge“Label Rouge” er et offisielt fransk kvalitetsmerke for mat, også sjømat, samt andre landbruksprodukter som f.eks. blomster. Man finner det på kylling, på kjøtt, osv. Jeg kjenner ikke detaljer om dette merket, og vet ikke hvordan det plasseres i forhold opprinnelsesmerker som AOP, IGP osv.

Jeg må bare innrømme at cider ikke er blant mine favorittdrikker. Da Touren var innom Bretagne i 2011, kjøpte jeg et variert utvalg av bretonsk cider, etter anbefaling fra butikken Che­mins de Bre­tagne i Paris, som dessverre ikke finnes lenger. Nå skal man gjerne la mat og drikke som kanskje overrasker noe i smak, få en ny sjanse — slik at man andre gang kan smake med mer riktige forventninger. Men jeg har ikke gjort det denne gangen, så jeg tar inn det jeg skrev om cider i 2011:

“Cider er kan­skje den mest typiske bre­tonske drik­ken. Det begyn­ner å bli en del år siden sist jeg var i Bre­tagne. Men spi­ser jeg på bre­tonske res­tau­ran­ter i andre deler av Frank­rike, er gjerne cider den drikk som er inklu­dert i stan­dard­me­nyen. Cider ser­ve­res gjerne i kera­mikk­bol­ler som min­ner om tekop­per uten hank.

Cider er gjæ­ret eple­saft. Den lages som søt (Cidre Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%.

Min første cider er en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler denne til Kir Bre­tonne.

Min neste cider er en Fer­mier Cidre de Bre­tagne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mier betyr at det er laget på går­den. Dette er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nett­side.

Den tredje cider kjøpt inn for denne anled­nin­gen er Cidre de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Dette er den mest tra­di­sjo­nelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Der­for måtte jeg selv­føl­ge­lig ha en flaske. Den mest male­riske beskri­vel­sen av denne fant jeg på ratebeer.com:

“Aroma of old 1950’s lino­leum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Taste is very earthy — fer­men­ted apple, che­ese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to taste. There’s somet­hing new in every sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer dette), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fort­satt i følge pro­du­sen­ten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­gere har smakt av pære­ci­der, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

På bre­tonske res­tau­ran­ter ser­ve­res gjerne cider til galet­tes, som er usuk­rede panne­ka­ker laget av bok­hvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bok­hvete er ikke et korn­slag, men egent­lig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og tren­ger mye vann. Der­for mener folk i Bre­tagne at den pas­ser så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Ber­tagne, er det dår­lig jord og regn.

Galette ser­ve­res med skinke, sopp, ost eller noe annet. Der­etter kan man avslutte med en søte panne­kake (crêpe) til dessert.”

For en som er glad i øl, men ikke i cider, er øl det bretonske drikke som jeg foretrekker.

Når vi er de dette områ­det får vi holde oss til kel­tisk drikke, først og fremst øl. Min vik­tigste kilde til kunn­skap om øl fra Bre­tagne er boken Deux sièc­les de biè­res en Bre­tagne, i til­legg til infor­ma­sjon jeg har fun­net på net­tet og noen smaksprøver.

Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt krong­lete vei inn i det franske språ­ket. Min franske Larousse Dic­tionn­aire Étymo­lo­gi­que sier at det kom­mer fra det neder­landske bier, som mange av oss gjen­kjen­ner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet fin­nes på engelsk er Oxford Dic­tio­nary ofte bedre på ety­mo­logi. I følge denne har ordet også i engelsk kom­met inn fra vest-germansk, altså tysk og neder­landsk. Men det ger­manske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kom­mer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kom­met inn i fransk via ger­manske språk.

Ordet erstat­tet det gamle la cer­voise, som beteg­net et øl bryg­get uten humle. Jeg nev­ner dette fordi mange i Bre­tagne synes å fore­trekke cer­voise, som har mer til fel­les med det bre­tonske korev og det wali­siske cwrw (som utta­les cou­rou, så det er mulig å uttale wali­sisk, om man bare glem­mer hvor­dan vi vanligvis utta­ler kon­so­nan­ter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cer­veza og por­tu­gi­siske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på kata­lansk og occi­tansk. Skulle du nå lure på hvor­for øl heter øl i de nor­diske lan­dene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørr­prat og over til det man kan fylle i glasset.

Det er uklart hvor lenge man har bryg­get øl i Bre­tagne. Man har holdt på i noen hundre år, men man vet ikke rik­tig hvor mange. På begyn­nel­sen av 1800-tallet vokste det fram mange bryg­ge­rier. Men som i så mange andre land ble bryg­ge­ri­ene indu­stria­li­sert og ølet stan­dar­di­sert fra slut­ten av 1800-tallet. På slut­ten av 1900-tallet fikk mer tra­di­sjo­nelt øl sin renes­sanse. I Bre­tagne har utvik­lin­gen av ølbryg­ging falt sam­men med bre­tonsk nasjo­na­lisme og revi­ta­li­se­ring av bre­tonsk kul­tur gene­relt. Pio­ne­rene blant ølbryg­gerne fikk dra­hjelp av den gry­ende bre­tonske nasjo­na­lis­men, og folk kjøpte gjerne bre­tonsk øl — selv om bryg­gerne ennå ikke hadde lært hånd­ver­ket ordentlig.

Bras­se­rie Lance­lot hadde fer­dig sitt første øl 12. juli 1989.

Første gang jeg fikk ser­vert øl fra Lance­lot på en bre­tonsk res­tu­r­ant (i Aigues Mor­tes i Languedoc-Roussillon, ganske langt fra Bre­tagne) tenkte jeg at Lance­lot var et fint navn for et pro­dukt med kel­tisk refe­ranse. Det kunne jeg også ha valgt. Men har som star­tet bryg­ge­riet heter fak­tisk Ber­nard Lance­lot. Han hadde arbei­det i atom­in­du­strien, men ville over til noe annet. Han star­tet først med birøkt, men biene ble angre­pet av en para­sitt. Da sat­set han på øl i ste­det. Kan­skje kan man si at han gikk fra bier til humle.

Lance­lot, fra bryg­ge­riet Lance­lot, er et gyl­lent øl. Det er et over­gjæ­ret, ufi­l­trert øl som er etter­gjæ­ret på flaske. Pro­du­sen­ten sam­men­lig­ner det med bel­gisk Trappist-øl. Om de bel­giske Trappist-bryggeriene er enig i sam­men­lig­nin­gen, vet jeg ikke. Og når vi vet at Trappist ikke sier annet enn at ølet er brygget i et Trappistkloster etter reglene for brygging av trappistøl, og ikke noe om øltype, vil en slik sammenligning måtte halte.

Under en jakt opp­da­get den legen­da­riske bre­tonske kon­gen Conan Méria­dec en røys­katt ved kan­ten av en søl­de­dam. Hel­ler enn å skitne til sin kritt­hvite pels, valgte røys­kat­ten å gå rett mot jegerne. Hen­del­sen skal ha gitt opp­ha­vet til det bre­tonske ord­ta­ket hel­ler dø enn å skitne seg til, og nav­net til ølet Blan­che Her­mine fra bryg­ge­riet Lance­lot. Her­mine er røys­katt, det dyr som sym­bo­li­se­rer Bre­tagne. Ølet er et lyst hveteøl med ganske lav alko­hol­styrke. Det er et utmer­ket, friskt sommerøl.

Bon­nets Rou­ges (rødhet­tene) er et øl laget med hyllebær, som gir ølet dets rød­lige farge og fruk­tige smak. I 1675 gjorde bre­to­nerne opp­rør mot den franske konge­mak­ten, som inn­førte nye skat­ter uten sam­tykke fra det bre­tonske par­la­men­tet. Opp­rø­rerne valgte den røde het­ten som sitt kjenne­merke, sym­bo­let på fri­het. Dette røde ølet har navn etter disse opprørerne.

Ølet TeLenn Du, også det fra Lance­lot, mar­ke­rer det kel­tiske. Det har bre­tonsk navn, som betyr Svart harpe. Ølet er bryg­get på bok­hvete. Det er et brunt øl, lett og litt søtlig.

La Bras­se­rie Arti­sanale Tou­ken er et lite bryg­ger som ble åpnet 12. mai 2007 og som pro­du­se­rer øl med nav­net Philo­menn. Jeg er ærlig talt ikke helt sik­ker på om det siste også er nav­net på bryg­ge­riet. Kan­skje er bryg­ge­riet så lite at det må klas­si­fi­se­res som et mikro­bryg­geri. De har kapa­si­tet til å brygge 900 liter pr uke, og det er vel i denne sam­men­hen­gen på mikro­nivå.

Philo­menn er også inspi­rert av Trappist-ølet. Blonde er et gyl­lent øl, som annet blond. Stout er et mørkt øl, igjen en velkjent engelsk øltype. Jeg tar også med  Philo­menn Tour­bée. Tourbée betyr torv. Det hadde en røyk­smak, fra tørkingen av maltet. Det ga meg asso­sia­sjo­ner til malt-whisky fra Islay, så som Laph­roig, Talis­ker og Ard­beg. Denne whiskyen får røyk­smak etter hvor mye røyk fra torv­bren­ning det er når mal­tet tør­kes.

Bras­se­rie de Pen­hors er et lite bryg­geri. Bryg­ge­riet ble star­tet i 1999. Ølet er over­gjæ­ret og ufi­l­trert. Jeg har smakt en “blonde” og en “ambre”. Dette ølet ble ikke min favo­ritt. Det var uklart, hadde litt tam smak og ganske lite kullsyre. Men det er noen år siden jeg smakte dette. Det kan hende at de har utviklet sitt øl siden den gang.

Britt Bras­se­rie de Bre­tagne er også et bryg­geri man ofte stø­ter på om man leter etter bre­tonsk øl. Etter det jeg har for­stått, er dette det bre­tonske ølet som har fått en ganske god dis­tri­bu­sjon uten­for Bre­tagne.

Jeg hadde all­tid tenkt på Lunde­fug­len som noe typisk norsk og islandsk, inn­til jeg første gang besøkte Bre­tagne. Men den fin­nes også i et stort antall på fugle­fjel­lene i Bre­tagne og er et sym­bol for regio­nen. Så det er ikke til­fel­dig eller et utslag av en eller annen nor­disk til­knyt­ning som gjør at dette bryg­ge­riet har fug­len i sin logo.

I Bre­tagne gjør man også som sine kel­tiske brødre litt len­ger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Mira­cu­lix hem­me­lige styrke­drå­per som gjør gal­lerne uover­vin­ne­lige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whisky-destillerier i Bre­tagne (av i alt syv i Frank­rike). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Om fransk whisky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bre­tonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøpte en flaske Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tagne i Paris. I følge damen i butik­ken var det denne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bok­hvete, som heter eddu på bre­tonsk, derav nav­net. Pro­duk­sjo­nen er beskre­vet nær­mere her.

Ved første sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for denne whiskyen. Jeg har gjen­nom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whisky, litt irsk whisky og noe japansk malt­whisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og sær­lig den skotske kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med varme fra torv. Den bre­tonske whiskyen er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall ganske for­skjel­lig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs sma­king, noen dager etter den første, hadde jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whisky. Da jeg smakte Eddu uten forut­inn­tatte refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil velge en skotsk malt­whisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky.

Når vi er innom Bretagne, kommer vi, eller i alle fall ikke jeg, utenom Alan Stivell. Alan Stivell har betydd mye for den fornyede interessen i bretonsk kultur generelt, og bretonsk musikk spesielt. Her fremfører han Tri Martolod på Festival des Vieilles Charrues i år 2000. Om noen synes det kan minne om irsk musikk, så er ikke det så merkelig. Begge deler er keltisk kultur.

Da min datter var ganske så ung, var det to CDer fra min CD-samling som hun særlig ilkte å høre på. En var en instrumentalplate med  Alan Stivell, hvor han spilte keltisk harpe. Den andre var “Beyond the Missouri Sky” med Pat Metheny og Charlie Haden. Jeg synes hun viste en god musikksmak i tidlig alder.

Les vins du Tour de France 2015

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.