Les Vins du Tour de France 2015 — 8. etappe Rennes — Mûr de Bretagne

Velo Vin RougeTeg­ning av Mark Fai­r­hurst, brukt med til­la­tel­se. Du kan se fle­re av hans teg­nin­ger og kjø­pe pla­ka­ter på http://www.zeitgeistimages.co.uk/. Følg ham på Twit­ter https://twitter.com/MrMarkFairhurst.  

Det var hel­dig­vis ikke fle­re alvor­li­ge velt i går. Alex­an­der Kristoff var med, men mang­let det sis­te som skul­le til. Skjønt timin­gen svik­tet vel også den­ne gan­gen. Og døm­me­kraf­ten har åpen­bart svik­tet hos hans lag­ka­me­rat Luca Poli­ni, som tes­tet posi­vit for kokain. At det går an å gjø­re noe så dumt!

8. etap­pe går i Bre­tag­ne. Det er igjen en små­kupert etap­pe, som i utgangs­punk­tet ser ut som en typisk brudd­e­tap­pe. Men vi er fort­satt i den førs­te uken, så det spør om noe brudd får lov til å gå inn. Etap­pen avslut­tes opp Mûr-de-Bre­tag­ne, en bak­ke på ca 2 km med en gjen­nom­snitt­lig stig­ning på 6,9%. Skal man ha noe å sam­men­lig­ne med, så er det omtrent som å syk­le Gref­sen­koll­vei­en opp til Gref­sen­kol­len. Og vi kan kank­sje min­ne om at de ikke bare skal syk­le opp. De skal spur­te opp, etter først å ha syk­let ca 180 km.

Det er ikke en etap­pe for de typis­ke spur­ter­ne. Sist den­ne ble syk­let i Tour de Fran­ce, vant Cadel Evans, om vi skal tro fransk TV. Så det­te er en avslut­ning for folk som kan klat­re.

TdF_2015_08Alle kul­ti­ver­te men­nes­ker vet at det var en liten lands­by i Gal­lia som romer­ne ald­ri klar­te å okku­pe­re, til tross for utal­li­ge og iher­di­ge for­søk. Lands­byen har ald­ri blit fun­net, så vi vet ikke eksakt hvor den var. Men den var nok et sted i Bre­tag­ne, om enn litt len­ger vest enn dagens etap­pe tar oss. Aste­rix er over­satt til man­ge språk, også bre­tonsk. Det er bra, for det er anta­ge­lig nær­mere det språk Aste­rix, Obe­lix og de and­re fak­tisk snak­ket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bre­tonsk kom vest­fra i tid­lig mid­del­al­der. Hvil­ket språk man snak­ket i Bre­tagne før det­te, alt­så på Aste­rix’ tid, vet jeg ikke. Kan­skje var det en vari­ant av fran­kisk, som var et ger­mansk språk. Neder­landsk reg­nes i dag som en språk­lig etter­kom­mer etter fran­kisk.

Bre­tag­ne er en av fle­re ufrans­ke deler av Frank­ri­ke. Man snak­ket tra­di­sjo­nelt bre­tonsk, et språk som ikke er beslek­tet med fransk. Det er et kel­tisk språk, som kan min­ne om wali­sisk og gae­lisk (som man snak­ker i deler av Irland og Skot­land). Så vidt jeg vet må man len­ger vest i Bre­tag­ne for å kom­me til de områ­de­ne hvor folk fort­satt snak­ker bre­tonsk. Det sier en del om fransk­menns arro­gan­te hold­ning over­for språk­li­ge mino­ri­te­ter, at de gans­ke kon­se­kvent omta­ler det som en dia­lekt, og ikke som et eget språk. Len­ge ble sli­ke mino­ri­tets­språk under­trykt i Frank­ri­ke. Det kan ofte være vans­ke­lig å trek­ke skil­le mel­lom en dia­lekt og et språk. Man sier gjer­ne at et språk er en dia­lekt med en hær og en mari­ne, alt­så at det er mer et spørs­mål om poli­tikk enn om ling­vis­tikk. Men når det gjel­der fransk og bre­tonsk, er det ingen tvil om at det er uli­ke språk.

Bre­tag­ne er hel­ler ikke noe vin­dis­trikt. Om jeg har for­stått det rett, er det slik at frans­ke reg­ler gjr det vans­ke­lig å pro­du­se­re og kom­mer­sia­li­se­re vin fra et depar­te­ment som ikke reg­nes som vin­pro­du­se­ren­de. (Skjønt noen kla­rer det like­vel, så det er nok noen detal­jer her jeg ikke har fått med meg.) Men det skjer visst­nok en libe­ra­li­se­ring i EU med virk­ning fra 2016, som også skal gjø­re det let­te­re å pro­du­se­re vin i Bre­tag­ne. Men mine infor­ma­sjo­ner om det­te er spar­som­me, så ta det med en kly­pe godt salt.

Det er først og fremst øl og cider som er tra­di­sjo­nelt drik­ke i Bre­tag­ne. Tid­li­ge­re var det en bre­tonsk butikk i Paris som solg­te bre­tonsk mat og bre­tonsk drik­ke. Jeg plei­de å ta en tur inn­om der for opp­da­te­ring og nye for­sy­nin­ger når Tour de Fran­ce skul­le inn­om Bre­tag­ne. Men sist jeg var der, var det stengt dør og hvit­kalke­de vin­du­er. Så den var borte. Nett­si­de­ne deres har også for­svun­net. Kan­skje fin­nes det and­re sli­ke butik­ker i Paris, men jeg har i alle fall ikke fun­net dem.

Cider­pro­du­sen­te­ne i Bre­tag­ne styr­ker sin orga­ni­se­ring. Pro­du­sent­for­enin­gen er i ferd med å skif­te navn til Mai­son Cidri­co­le de Bre­tag­ne. Når jeg skri­ver det­te, har end­rin­gen ikke skjedd. End­rin­gen skal etter pla­nen ved­tas på et møte i Nan­tes 27. juni, slik at det bør være ved­tatt når det­te pub­li­se­res.

Det depar­te­men­tet som i dag heter Loire Atlan­ti­que, som er en del av regio­nen Pays-de-la-Loire, var his­to­risk en del av Bre­tag­ne. Så selv om Nan­tes, hvor møtet hol­des, i dag er i Pays-de-la-Loire, så er det alt­så his­to­risk en del av Bre­tag­ne. Når vi er inn­om Nan­tes, får vi ta med at den sto­re syk­kel­kon­fe­ran­sen Velo City 2015 ble arran­gert tid­li­ge­re i år. Det er skuf­fen­de at ingen nors­ke medi­er dek­ker sli­ke arran­ge­men­ter, men det er en annen sak.

Det er fem klas­si­fi­ser­te områ­der i det his­to­ris­ke Bre­tag­ne. IGP Cid­re de Bre­tag­ne, Label rou­ge “Royal Guil­le­vic”, AOP Cornouail­le. De to sis­te omfat­ter mer avgren­se­de geo­gra­fis­ke områ­der.  AOC Pom­meau de Bre­tag­ne er bre­tonsk eple­brenn­vin, omtrent til­sva­ren­de Cal­va­dos fra Nor­man­die. AOC Fine Bre­tag­ne  eller AOC Lam­big, på bre­tonsk, er også eple­brenne­vin fra Bre­tag­ne. Hva som er for­skjel­len mel­lom de to, vet jeg ikke. Så her må det mer forsk­ning til.

Logo_Label_RougeLabel Rou­ge” er et offi­si­elt fransk kva­li­tets­mer­ke for mat, også sjø­mat, samt and­re land­bruks­pro­duk­ter som f.eks. bloms­ter. Man fin­ner det på kyl­ling, på kjøtt, osv. Jeg kjen­ner ikke detal­jer om det­te mer­ket, og vet ikke hvor­dan det plas­se­res i for­hold opp­rin­nel­ses­mer­ker som AOP, IGP osv.

Jeg må bare inn­røm­me at cider ikke er blant mine favo­ritt­drik­ker. Da Touren var inn­om Bre­tag­ne i 2011, kjøp­te jeg et variert utvalg av bre­tonsk cider, etter anbe­fa­ling fra butik­ken Che­mins de Bre­tagne i Paris, som dess­ver­re ikke fin­nes len­ger. Nå skal man gjer­ne la mat og drik­ke som kan­skje over­ras­ker noe i smak, få en ny sjan­se — slik at man and­re gang kan sma­ke med mer rik­ti­ge for­vent­nin­ger. Men jeg har ikke gjort det den­ne gan­gen, så jeg tar inn det jeg skrev om cider i 2011:

Cider er kan­skje den mest typis­ke bre­tonske drik­ken. Det begyn­ner å bli en del år siden sist jeg var i Bre­tagne. Men spi­ser jeg på bre­tonske res­tau­ran­ter i and­re deler av Frank­rike, er gjer­ne cider den drikk som er inklu­dert i stan­dard­me­nyen. Cider ser­ve­res gjer­ne i kera­mikk­bol­ler som min­ner om tekop­per uten hank.

Cider er gjæ­ret eple­saft. Den lages som søt (Cid­re Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cid­re Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%.

Min førs­te cider er en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler den­ne til Kir Bre­tonne.

Min nes­te cider er en Fer­mier Cid­re de Bre­tagne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mier betyr at det er laget på går­den. Det­te er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nett­side.

Den tred­je cider kjøpt inn for den­ne anled­nin­gen er Cid­re de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Det­te er den mest tra­di­sjo­nelle av de tre, og damen hos Che­mins-de-Bre­tag­ne advar­te om at ikke alle liker den. Der­for måt­te jeg selv­føl­ge­lig ha en flas­ke. Den mest male­riske beskri­vel­sen av den­ne fant jeg på ratebeer.com:

Aro­ma of old 1950’s lino­leum tile, fresh apples, dir­ty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the tab­le and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Tas­te is very eart­hy — fer­men­ted apple, che­ese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to tas­te. There’s somet­hing new in eve­ry sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer det­te), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kal­le det­te « cid­re de poires ». De kal­le sin drikk gans­ke enkelt La Poire. Den sies å pas­se godt i en Kir, og damer skal like den­ne godt — fort­satt i føl­ge pro­du­sen­ten. Jeg har den­ne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­gere har smakt av pære­ci­der, eller hva man måt­te vel­ge å kal­le det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

På bre­tonske res­tau­ran­ter ser­ve­res gjer­ne cider til galet­tes, som er usuk­rede panne­ka­ker laget av bok­hvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bok­hvete er ikke et korn­slag, men egent­lig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og tren­ger mye vann. Der­for mener folk i Bre­tagne at den pas­ser så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Ber­tagne, er det dår­lig jord og regn.

Galet­te ser­ve­res med skin­ke, sopp, ost eller noe annet. Der­etter kan man avslut­te med en søte panne­kake (crê­pe) til des­sert.”

For en som er glad i øl, men ikke i cider, er øl det bre­tons­ke drik­ke som jeg fore­trek­ker.

Når vi er de det­te områ­det får vi hol­de oss til kel­tisk drik­ke, først og fremst øl. Min vik­tigste kil­de til kunn­skap om øl fra Bre­tagne er boken Deux sièc­les de biè­res en Bre­tagne, i til­legg til infor­ma­sjon jeg har fun­net på net­tet og noen smaks­prø­ver.

Ordet biè­re ser ut til å ha hatt en litt krong­lete vei inn i det frans­ke språ­ket. Min frans­ke Larous­se Dic­tionn­aire Étymo­lo­gi­que sier at det kom­mer fra det neder­landske bier, som man­ge av oss gjen­kjen­ner som det tys­ke ordet Bier. Men når det sam­me ordet fin­nes på engelsk er Oxford Dic­tio­nary ofte bed­re på ety­mo­logi. I føl­ge den­ne har ordet også i engelsk kom­met inn fra vest-ger­mansk, alt­så tysk og neder­landsk. Men det ger­manske ordet er basert på det latins­ke biber, som betyr en drink. Det kom­mer igjen fra det latins­ke bibe­re, som betyr å drik­ke. Så det latins­ke ordet har kom­met inn i fransk via ger­manske språk.

Ordet erstat­tet det gam­le la cer­voise, som beteg­net et øl bryg­get uten hum­le. Jeg nev­ner det­te for­di man­ge i Bre­tagne synes å fore­trekke cer­voise, som har mer til fel­les med det bre­tonske korev og det wali­siske cwrw (som utta­les cou­rou, så det er mulig å utta­le wali­sisk, om man bare glem­mer hvor­dan vi van­lig­vis utta­ler kon­so­nan­ter). Noen vil se at det er det sam­me ordet som det spans­ke cer­veza og por­tu­gi­siske cerve­ja. Når vi er inne på det­te kan vi også ta med at det heter cerve­sa på kata­lansk og occi­tansk. Skul­le du nå lure på hvor­for øl heter øl i de nor­diske lan­dene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørr­prat og over til det man kan fyl­le i glas­set.

Det er uklart hvor len­ge man har bryg­get øl i Bre­tagne. Man har holdt på i noen hund­re år, men man vet ikke rik­tig hvor man­ge. På begyn­nel­sen av 1800-tal­let voks­te det fram man­ge bryg­ge­rier. Men som i så man­ge and­re land ble bryg­ge­ri­ene indu­stria­li­sert og ølet stan­dar­di­sert fra slut­ten av 1800-tal­let. På slut­ten av 1900-tal­let fikk mer tra­di­sjo­nelt øl sin renes­sanse. I Bre­tagne har utvik­lin­gen av ølbryg­ging falt sam­men med bre­tonsk nasjo­na­lisme og revi­ta­li­se­ring av bre­tonsk kul­tur gene­relt. Pio­ne­rene blant ølbryg­gerne fikk dra­hjelp av den gry­ende bre­tonske nasjo­na­lis­men, og folk kjøp­te gjer­ne bre­tonsk øl — selv om bryg­gerne ennå ikke had­de lært hånd­ver­ket ordent­lig.

Bras­se­rie Lance­lot had­de fer­dig sitt førs­te øl 12. juli 1989.

Førs­te gang jeg fikk ser­vert øl fra Lance­lot på en bre­tonsk res­tu­r­ant (i Aigues Mor­tes i Lan­gue­doc-Rous­sil­lon, gans­ke langt fra Bre­tagne) tenk­te jeg at Lance­lot var et fint navn for et pro­dukt med kel­tisk refe­ranse. Det kun­ne jeg også ha valgt. Men har som star­tet bryg­ge­riet heter fak­tisk Ber­nard Lance­lot. Han had­de arbei­det i atom­in­du­strien, men vil­le over til noe annet. Han star­tet først med birøkt, men bie­ne ble angre­pet av en para­sitt. Da sat­set han på øl i ste­det. Kan­skje kan man si at han gikk fra bier til hum­le.

Lance­lot, fra bryg­ge­riet Lance­lot, er et gyl­lent øl. Det er et over­gjæ­ret, ufi­l­trert øl som er etter­gjæ­ret på flas­ke. Pro­du­sen­ten sam­men­lig­ner det med bel­gisk Trappist-øl. Om de bel­giske Trappist-bryg­ge­ri­ene er enig i sam­men­lig­nin­gen, vet jeg ikke. Og når vi vet at Trappist ikke sier annet enn at ølet er bryg­get i et Trappist­klos­ter etter reg­le­ne for bryg­ging av trappi­støl, og ikke noe om øltype, vil en slik sam­men­lig­ning måt­te hal­te.

Under en jakt opp­da­get den legen­da­riske bre­tonske kon­gen Conan Méria­dec en røys­katt ved kan­ten av en søl­de­dam. Hel­ler enn å skit­ne til sin kritt­hvite pels, valg­te røys­kat­ten å gå rett mot jeger­ne. Hen­del­sen skal ha gitt opp­ha­vet til det bre­tonske ord­ta­ket hel­ler dø enn å skit­ne seg til, og nav­net til ølet Blan­che Her­mine fra bryg­ge­riet Lance­lot. Her­mine er røys­katt, det dyr som sym­bo­li­se­rer Bre­tagne. Ølet er et lyst hvete­øl med gans­ke lav alko­hol­styrke. Det er et utmer­ket, friskt som­mer­øl.

Bon­nets Rou­ges (rødhet­tene) er et øl laget med hylle­bær, som gir ølet dets rød­lige far­ge og fruk­tige smak. I 1675 gjor­de bre­to­nerne opp­rør mot den frans­ke konge­mak­ten, som inn­førte nye skat­ter uten sam­tykke fra det bre­tonske par­la­men­tet. Opp­rø­rerne valg­te den røde het­ten som sitt kjenne­merke, sym­bo­let på fri­het. Det­te røde ølet har navn etter dis­se opp­rø­rer­ne.

Ølet TeLenn Du, også det fra Lance­lot, mar­ke­rer det kel­tiske. Det har bre­tonsk navn, som betyr Svart har­pe. Ølet er bryg­get på bok­hvete. Det er et brunt øl, lett og litt søt­lig.

La Bras­se­rie Arti­sanale Tou­ken er et lite bryg­ger som ble åpnet 12. mai 2007 og som pro­du­se­rer øl med nav­net Philo­menn. Jeg er ærlig talt ikke helt sik­ker på om det sis­te også er nav­net på bryg­ge­riet. Kan­skje er bryg­ge­riet så lite at det må klas­si­fi­se­res som et mikro­bryg­geri. De har kapa­si­tet til å bryg­ge 900 liter pr uke, og det er vel i den­ne sam­men­hen­gen på mikro­nivå.

Philo­menn er også inspi­rert av Trappist-ølet. Blon­de er et gyl­lent øl, som annet blond. Stout er et mørkt øl, igjen en vel­kjent engelsk øltype. Jeg tar også med  Philo­menn Tour­bée. Tour­bée betyr torv. Det had­de en røyk­smak, fra tør­kin­gen av mal­tet. Det ga meg asso­sia­sjo­ner til malt-whis­ky fra Islay, så som Laph­roig, Talis­ker og Ard­beg. Den­ne whisky­en får røyk­smak etter hvor mye røyk fra torv­bren­ning det er når mal­tet tør­kes.

Bras­se­rie de Pen­hors er et lite bryg­geri. Bryg­ge­riet ble star­tet i 1999. Ølet er over­gjæ­ret og ufi­l­trert. Jeg har smakt en “blon­de” og en “amb­re”. Det­te ølet ble ikke min favo­ritt. Det var uklart, had­de litt tam smak og gans­ke lite kull­syre. Men det er noen år siden jeg smak­te det­te. Det kan hen­de at de har utvik­let sitt øl siden den gang.

Britt Bras­se­rie de Bre­tagne er også et bryg­geri man ofte stø­ter på om man leter etter bre­tonsk øl. Etter det jeg har for­stått, er det­te det bre­tonske ølet som har fått en gans­ke god dis­tri­bu­sjon uten­for Bre­tagne.

Jeg had­de all­tid tenkt på Lunde­fug­len som noe typisk norsk og islandsk, inn­til jeg førs­te gang besøk­te Bre­tagne. Men den fin­nes også i et stort antall på fugle­fjel­lene i Bre­tagne og er et sym­bol for regio­nen. Så det er ikke til­fel­dig eller et utslag av en eller annen nor­disk til­knyt­ning som gjør at det­te bryg­ge­riet har fug­len i sin logo.

I Bre­tagne gjør man også som sine kel­tiske brød­re litt len­ger vest, man lager whis­ky. Jeg har lurt litt på om det­te kun­ne være Mira­cu­lix hem­me­lige styrke­drå­per som gjør gal­lerne uover­vin­ne­lige. Men jeg kan ikke hus­ke å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha druk­ket.

Det er tre whis­ky-destil­le­ri­er i Bre­tagne (av i alt syv i Frank­rike). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Om fransk whis­ky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjen­ne at det var det for meg også. Jeg viss­te ikke noe om det­te før jeg begyn­te å lete etter bre­tonsk drik­ke til den­ne seri­en. Du kan lese mer om fransk whis­ky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøp­te en flas­ke Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tagne i Paris. I føl­ge damen i butik­ken var det den­ne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whis­ky, og jeg valg­te å sto­le på hen­ne. Den er laget på bok­hvete, som heter eddu på bre­tonsk, der­av nav­net. Pro­duk­sjo­nen er beskre­vet nær­mere her.

Ved førs­te sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for den­ne whisky­en. Jeg har gjen­nom åre­ne smakt gans­ke man­ge typer whis­ky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whisky, litt irsk whis­ky og noe japansk malt­whisky. Den­ne whisky­en er laget på bygg, og sær­lig den skots­ke kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med var­me fra torv. Den bre­tonske whisky­en er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall gans­ke for­skjel­lig fra skotsk malt­whis­ky.

Jeg kom til at Eddu måt­te få en sjan­se til. Ved and­re gangs sma­king, noen dager etter den førs­te, had­de jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whisky. Da jeg smak­te Eddu uten forut­inn­tatte refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil vel­ge en skotsk malt­whisky når jeg måt­te få lyst på et glass whis­ky.

Når vi er inn­om Bre­tag­ne, kom­mer vi, eller i alle fall ikke jeg, uten­om Alan Sti­vell. Alan Sti­vell har betydd mye for den for­ny­e­de inter­es­sen i bre­tonsk kul­tur gene­relt, og bre­tonsk musikk spe­si­elt. Her frem­fø­rer han Tri Mar­to­lodFes­ti­val des Vie­il­les Char­rues i år 2000. Om noen synes det kan min­ne om irsk musikk, så er ikke det så mer­ke­lig. Beg­ge deler er kel­tisk kul­tur.

Da min dat­ter var gans­ke så ung, var det to CDer fra min CD-sam­ling som hun sær­lig ilk­te å høre på. En var en instru­men­tal­pla­te med  Alan Sti­vell, hvor han spil­te kel­tisk har­pe. Den and­re var “Beyond the Missou­ri Sky” med Pat Met­heny og Char­lie Haden. Jeg synes hun vis­te en god musikk­smak i tid­lig alder.

Les vins du Tour de France 2015

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email