Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les Vins du Tour de France 2015 — 20. etappe Modane Valfréjus — Alpe-d’Huez

Leave a comment
Velo Vin RougeTegning av Mark Fairhurst, brukt med tillatelse. Du kan se flere av hans tegninger og kjøpe plakater på http://www.zeitgeistimages.co.uk/. Følg ham på Twitter https://twitter.com/MrMarkFairhurst.  

Det jeg likte best ved at Vincenzo Nibali vant gårsdagens etappe, var at han fikk en slags hevn over Aleksander Vinokurov. Vinokurov kom med en del ganske ufine uttalelser om Nibali da han ikke presterte på topp i begynnelsen av touren. Nå fikk han svar på tiltale. Ellers var jeg litt overrasket over at Nibali ikke klarte å dra fra Pierre Roland nedover, men kjørte fram ham oppover. Og franskmenn er glade for at Romain Bardet sikret ledelsen i klatrekonkurransen.

Jeg er nok ikke den eneste i Norge som har et litt traumatisk forhold til denne etappen. Det er nesten den samme etappen ble syklet i 2011, nærmere bestemt den 22. juli. Det var da dramaet i sykkelfeltet ble mindre og mindre interessant, etter hvert som meldingene fra Regjeringskvartalet og Utøya tikket inn. Jeg har kommentert min opplevelse av den etappen her. Men jeg skal ikke gå tilbake til Norge og 22. juli denne gangen.

I dag skal det hele avgjøres. Dette kan bli en skjebneetappe ikke bare for ryttere med sammenlagtambisjoner, men også for spurterne. Etappen er kort, 110,5 km (alt er relativt), med knallharde fjell. Av de 110 kilometerne er ca 45 km harde stigninger. På en så kort etappe, med ryttere som setter høy fart i et siste forsøk på å forbedre sine posisjoner, sikre poeng til klatretrøyen, eller ganske enkelt vil vinne den siste klatreetappen, blir tidsgrensen (maksimaltiden) gjerne ganske kort.

På en så hard etappe som denne er tidsgrensen +5% av vinnertiden hvis gjennomsnittsfarten er 26 km/t eller saktere, stigende til 18% hvis gjennomsnittshastigheten er 38 km/t eller raskere. Arrangørene har sat opp tre tidskjemaer for etappen, med gjennomsnittsfart på 32, 34 og 36 km/t, med etappetid på mellom 3t 05 min til 3t 27 min. Jeg antar at deres vurdering av at gjennomsnittsfarten kommer til å være i dette området, er ganske realistisk.

Noen formel eller tabell for å beregne maksimaltid for hastigheter mellom 26 og 38 km/t har jeg ikke sett. Men legger vi 18% på den raskeste av disse tidene, blir det i overkant av 33 minutter. Sannsynligvis blir tidsgrensen kortere, uten at jeg har grunnlag for å regne den ut nøyaktig. Så de siste bør inn senest en halvtime etter vinneren, og det kan være hardt på en etappe som denne. Hvis mange kommer utenfor, kan de tas til nåde igjen, men litt tids- og eller poengstraff.

I 2011 var etappen kanskje enda hardere, da den gikk over Col du Télégraphe og Col du Galibier (som er 2556 m, mot 2067 for Croix de Fer).  Da kom hele grupettoen, i alt 84 ryttere, blant dem Mark Cavendish og Thor Hushovd, utenfor tidsgrensen. 83 av dem ble tatt til nåde og fikk fortsette. Alle ble fratatt 20 poeng, slik at noen ble stående med minuspoeng, uten at akkurat det hadde særlig stor betydning. Om dagens etappe ikke er fullt så hard som den i 2011, så er ikke det nødvendigvis noen fordel for spurterne. For det betyr antagelig at det blir syklet anda fortere i front.

Hvis jeg husker rett (hvilket jeg ikke garanterer at jeg gjør), ble ruten for årets tour først annonsert over Galibier, altså identisk med 2011-etappen. Men på kartet er den veien i alle fall på et sted merket som “midlertidig stengt”, så de har kanskje måtte legge den om noe.

Etappen i 2011 ble vunnet av franske Pierre Roland. Jeg husker at han fikk en del kritikk på nettet fordi han forlot sin kaptein, Thomas Voeckler, som fortsatt hadde den gule ledertrøyen, og i stedet kjørte for egne sjanser. “Man forlater aldri sin kaptein”, var det noen som skrev. Men om jeg husker rett, sa Thomas Voeckler at han selv hadde gitt denne beskjeden til Pierre Roland: Jeg er ferdig, kjør for etappeseier. Og man skal vel adlyde sine kaptein?

Nest siste etappe har ofte vært en tempoetappe. Noen tempohester får dermed en siste sjansen til å hente inn det forspranget andre måtte ha. I 2011 var det en 42,5 km lang tempoetappe i Grenoble etter Alpe d’Huez. Tempospesialisten Tony Martin vant, med Cadel Evans var bare syv sekunder bak. Cadel Evans slo sammenlagtleder Andy Schleck med 2 minutter og 31 sekunder, og sikret seg dermed sammenlagtseieren.

I år er dette siste etappe før paradeetappen inn til Paris. I praksis avgjøres Tour de France her, uten noen ekstra mulighet til å hente tid på en tempoetappe. Alle med ambisjoner i sammendraget, enten det er å vinne eller å forbedre (evt forsvare) sin posisjon, kommer til å satse alt på denne siste og avgjørende etappen. Det er ingen tempoetappe å spare krefter til. Det betyr stor fart, og mange av spurterne kommer til å slite i de harde fjellene, og de kan på nytt få problemer med å komme innenfor tidsgrensen. Blir det neste halve feltet og alle kandidatene til den grønne poengtrøyen, blir de kanskje tatt til nåde igjen, som i 2011. Men blir det en betydelig mindre gruppe, da kan det hende at noen som hadde ambisjoner om å vinne på Champs Ellysées, må se den etappen fra tilskuerplass. Alexander Kristoff har sagt at han er redd for å komme utenfor tidsgrensen her.

Dette er nest siste etappe. I morgen starter etappen like utenfor Paris, og går inn til Paris. Det betyr at hele sirkuset skal forflytte seg til Paris. Rytterne reiser med fly. Det gjør nok også ledere og en del mediefolk. De kan etterlate leiebilene på nærmeste flyplass, eventuelt en egnet togstasjon for å ta toget. Men produksjonsbussene og alt det andre tekniske utstyret til TV-selskapene, lagbussene og alle syklene m.m. er det ikke bare å ta med på flyet. Noen må kjøre fra Le Bourg-d’Oisans (hvor stigningen opp til Alpe d’Huez starter, det er der alt dette pleier å være parkert), til Paris når dagens etappe er slutt, studiosendinger er avsluttet, utstyret er rigget ned og pakket. Og kjenner jeg systemet rett, må folkene fra TV-selskapene være på plass tidlig for å få en god plassering på TV-området. Det er drøyt 600 km å kjøre. Det kan bli en meget lang og sen kveld for de som skal sørge for at vi også får TV-sending i morgen, og de må tidlig opp for å sikre at deres selskap får gode arbeidsforhold. TV-produksjon er veldig mye mer enn de kommentatorene vi ser og hører under sending, samt noen utegående reportere. Vi kan sende noen tanker og en takk til alle de som bidrar bak kulissene, og som sørger for at det faktisk blir TV-sending fra arrangementer som dette. De arbeider hardt!

Jeg setter meg på toget til Paris i formiddag, og satser på et jeg er fremme på hotellet tidsnok til at jeg i alle fall får sett det meste av dagens etappe på TV. I morgen skal jeg ut i Paris’ gater og se avslutningen live.

TdF_2015_20Vi må igjen forlate etappen for å finne vin. Vi kunne ha valgt den samme vinen som i går. Med så mye forskejllig vin som det produseres i Savoie, ville jeg nok ha valgt Savoie-vin begge dager.

Men om vi kan drikke vin fra Savoie to dager på rad, kan vi ikke kjøre ren reprise fra i går, så vi får finne noe annet. Det er ikke mye igjen å ta av. Men siden en del av etappen går i departementet Isére, går vi til IGP Isére. Lit lenger øst enn der man sykler i dag, er underområdet IGP Coteaux du Grésivaudan, i skråningene i Chartereusemassivet. Her får druene mye sol, og det er et varmt mikroklima. Det produseres mest hvitvin, men også rødvin og rosévin.

Det dyrkes noen tradisjonelle druer i området, som man i alle fall ikke finner mange andre steder. L’Etraire de la Dui  er en rød/svart drue fra Isére, som gir en tanninrik, fruktig og litt krydret vin. Den skal passe godt til vilt, sier mine kilder.

La Verdesse er en hvit drue som kommer fra Isère. Den gir en alkoholrik vin med lys gul farge,

Le Persan er en rød/svart drue som opprinnelig kommer fra Saint-Jean-de-Maurienne, altså der gårsdagens etappe startet, men dyrkes nå i les coteaux du Grésivaudan. Den gir en relativt tanninrik vin som sies å gå godt med rødt kjøtt, and og gås.

Når vi tidligere har vært i dette området, har jeg gjerne tatt med  bryg­ge­riet Mand­rin i Gre­noble, et bryg­geri jeg fort­satt bare kjen­ner av omtale.

Man må åpen­bart til Gre­noble for å få tak i det, og så langt har jeg ikke gått. Der­med blir det bare et vir­tu­elt og teo­re­tisk bekjent­skap denne gangen også.

Vi kan starte med det som synes å være det nær­meste man kom­mer et standard-øl. Det er en Bière blonde, altså et lyst øl (men slikt øl er som regel mør­kere enn lager/pils). Det er pro­du­sert av bio­lo­gisk dyr­kede råva­rer, og beskri­ves som lett krydret.

Men så blir det mer ekso­tisk. La Mand­rin au Chanvre er et øl med hamp, beskre­vet som et lyst øl med smak av det for­budte. Det pre­si­se­res ikke hva slags hamp det er, men chanvre er i alle fall plante­fa­mi­lien canabis.

Den som vil ha det litt søtt kan for­søke La Mand­rin au Miel, et øl med hon­ning fra kas­tanje. Selv er jeg av de som ikke er noe glad i hon­ning, så dette blir neppe mitt øl.

En annen “suk­ker­tøy­va­ri­ant” er La Mand­rin à la rég­lisse, øl med lakris. Lakris utvin­nes av roten til lakris­plan­ten. Om den er søt i seg selv, vet jeg ikke. Sjo­ko­lade er f.eks. ikke søtt i seg selv, men er (som regel) til­satt suk­ker når den selges.

La Mand­rin aux noix er et øl med val­nøtt. Jeg må inn­rømme at jeg har litt vans­ke­lig for å fore­stille meg hvor­dan et slikt nøtteøl smaker.

Skulle man som nord­mann få hjem­leng­sel kan man kan­skje for­søke en La Mand­rin au sapin, gra­nøl. Dette er opp­rin­ne­lig lan­sert som et vin­terøl, men om jeg har for­stått det rett er ikke len­ger et rent sesongøl.

Ende­lig må nev­nes det ølet som kan være en over­gang til det som skal avslutte dette inn­leg­get: La Blan­che aux 7 plan­tes du mas­sif de Char­treuse. Som nav­net sier er dette et lyst hveteøl (Bière blan­che) smak­satt med 7 plan­ter fra Charteruse-fjellene, et områ­det som er berømt for sin likør.

Mand­rin ser også ut til å lage øl til spe­si­elle anled­nin­ger. Jeg ville ikke bli over­ras­ket om de skulle laget et sykke­løl, eller et Tour de France øl til denne tempo­etap­pen. Men det vet jeg ikke noe om.

Men før vi kom­mer til likø­ren nev­ner jeg noen andre pro­duk­ter fra Mand­rin. De pro­du­se­rer to ape­ri­ti­fer som kal­les Le vin & noix og Le vin & orange. I følge dem selv er dette tra­di­sjo­nelle pro­duk­ter fra områ­det. Men jeg har ikke smakt dem og vet ikke noe mer om dem.

Det siste pro­duk­tet fra Mand­rin er whisky kalt L’esprit de Mand­rin. De kal­ler det selv eau de vie de bière, men de sam­men­lig­ner det med malt­whisky. Beteg­nel­sen eau de vie de bière er kor­rekt nok, selv om den kan­skje ikke gir folk de rette asso­sia­sjo­ner. Ordet whisky kom­mer av uisge beatha eller uisce beatha, fra hen­holds­vis skotsk-gælisk og irsk, og betyr “livets vann”. Så det har samme betyd­ning som aqua vitae => ake­vitt og altså eau de vie.

Les vins du Tour de France 2015

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.