Sky viser styrke når både Richie Porte og Geraint Thomas nok en gang sitter med helt inn i finalen. Sky har også fortsatt hele laget intakt, mens Tinkoff Saxo har mistet Ivan Basso og Daniele Bennati. Tinkoff Saxo har satset på å vinne alt: Giro d’Italia og Tour de France til Alberto Contador, i tillegg til grønn trøye for Peter Sagan. Lite tyder på at Alberto Contador er i stand til å vinne årets tour. Men Peter Sagan bør kunne klare den grønne trøyen. I tillegg til avslutningsetappen i Paris, gjenstår bare en klar spurtetappe, mens det er flere halvharde etapper som kan passe f.eks. Peter Sagan. Men vi er bare halvveis, så mye kan fortsatt skje.
Laurent Jalabert, ekspertkommentator for fransk TV, minnet om at vi ikke skal glemme Tejay van Garderen. Han tåler stor belastning over lang tid, og henger med hele veien. BMC har også fortsatt hele laget intakt. Men han mangler aksellerasjonen til Alberto Contador og Chris Froome, og sykler dermed mindre spektakulært — og bilr lettere oversett.
Zakkari Dempster fra Bora Argon 18 ble, om jeg har forstått det rett, den første i år som havnet utenfor tidsgrensen, og jeg regner med at han derfor ikke starter i dag. Han blir neppe den siste.
12. etappe er en typisk haikjeft. Vi må regne med at Chris Froome vil bli angrepet fra alle kanter. Selv kan han avvente angrep og forsvare seg mot dem. Det er ingen grunn til at han skal angripe selv, men mindre han også denne gangen mener han har krefter til å sette inn et rykk de siste fem kilometerne opp mot mål.
Nå er vi inne i et vinfattig område. Ariège er et av de tynnest befolkede departementene i Frankrike. Går man inn på siden for Gastronomie et les produits du terroir på nettsidene til turismyndighetene i Ariège, finner vi ikke ett ord om vin. Slike turiskontorer pleier ikke å være så veldig selektive med hva de reklamerer for, og all vin som produseres på de underligste steder er selvsagt av høy kvalitet — i følge turiskontorene. Så når det ikke nevnes av disse, da er det ikke mye man har å vise til.
Plakaten er skrevet som om den gjør rede for trafikkreglene. Det gjør den ikke. Her er det mye feil. Man venter faktisk at en trafikkskole kan trafikkreglene, og at det som de presenterer om disse, faktisk er korrekt.
Chris Froome og Sky viser styrke. Richie Porte på andre etter vinneren Froome, og Greaint Thomas på 6., alle foran Tejay van Garederen og Alberto Contador, da blir det ikke lett å finne noen mottrekk. Men alle kan ha en dårlig dag eller uhell, så det er for tidlig å gi opp. Moviestar må også vurdere hvor løs kanon Alessandro Valverde skal få lov til å være. Han hadde i alle fall en manøvre hvor man ikke fikk inntrykk av at det var Quintana han kjørte for. Men det er vel ikke så lett å være degradert kaptein.
11. etappe er en klassisk Pyreneeretappe, med fjell som Col d’Aspin og Col du Tourmalet. Her må vi regne med at sammenlagtkandidatene kommer til å angripe hverandre.
Til slike fjelletapper er det vanskelig å finne vin. Vi starter med Jurançon. Jurançon er et område syd og vest for Pau. Rytterne sykler østover fra Pau, og er strengt tatt ikke innom Jurançon. Egentlig var rytterne nærmere Jurançon i går. Men jeg valgte å spare denne vinen til i dag. Jurançon er et landskap med åser og daler som stor sett går i nord-syd retning. Vinen dyrkes for det meste i åsene.
I Jurançon har det vært dyrket vin lenge. Om jeg husker historien rett, var det pilegrimer på vei hjem fra Santiago de Compostella som hadde med seg vinstokker fra Spania til bl.a. dette området. Pilegrimene har betydd mye for utbredelse av bl.a. vin i Europa. Vin fra området er nevnt i tekster fra 998. Det var her uttrykket “cru” først ble tatt i bruk ved klassifisering av vin. Det skjedde på 1300-tallet. Området er preget av et klima med varm vind fra Spania og mye sol. Det gir druer med mye sukker og det produseres mye søt vin.
Det produseres to hovedtyper av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Jurancon Sec, som er tørr — slik navnet sier. De er laget på druene petit og gros manseng og petit courbu. Druene til den beste søte Le Jurançon høstes sent, gjerne så sent som i november eller desember. Dette gir overmodne druer med mye sukker.
Vinmonopolet har fire Jurançon-viner i sine lister. Av disse er en tørr og tre søte. En av dem kommer på halvflakse. Søt vin er ikke noe man drikker mye av. Jeg foretrekker å kjøpe halvflasker av slik vin.
Jeg tar med to Jurançon-viner jeg har kjøpt til tidligere etapper når touren har vært innom her. Begge er produsert av Uroulat.
Ved starten av dagens etappe kan vi finne mye god vin. Men når vi kommer inn i fjellene er det best å nyte medbragt.
På denne etappen skal rytterne innom byen Lourdes, kjent som Den katolske kirkes Disneyland. Vannet i stedets kilde skal angivelig ha mirakelvirkninger. Det er nesten grotesk å besøke stedet, hvor syke mennesker kommer i et desperat håp om å bli helbredet. I en del andre byer har man sykkelfelt. I Lourdes har man rullestolfelt for de som skal trille fram til mirakelkilden. Selv har jeg en boks peppermyntesukkertøy laget med hellig vann fra Lourdes. Men jeg har ikke erfart at de hjelper noe bedre enn annet hvis jeg har vondt i halsen.
I det minste de litt overtroiske, og særlig katolske syklister, burde vel fylle opp drikkeflaskene med mirakelvann før dagens etappe, og bruke det når de blander sportsdrikk til flaskene. Nå har vel El Diablo pensjonert seg, så rytterne trenger ikke gjøre som den katolske og overtroiske rytteren Gigi i sykkeltegneserien Le Tour de France:
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Nå starter kapittel 2 i årets tour. Fra flatt og småkuppert til fjell. Det er nå sammenlagtkandidatene må begynne å vise seg fram for alvor. Ryttere reagerer litt ulikt på hviledager, så det blir interessant å se hvem som er på hugget. Chris Froome må regne med angrep fra alle kanter. Sammenlagtkandidatene har ennå sine lag intakt, så de slipper i det minste å kjempe alene. Men det er nå det vil vise seg hvor sterke lagene er.
10. etappe sykles på 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Dette er den etappen alle franske syklister drømmer om å vinne. Etappen avsluttes på toppen av en høykategoristigning. Men fram til den siste stigningen må den kunne regnes som småkupert. Her vil nok noen bruke laget til å holde høy fart til der den siste stigningen begynner, i et forsøk på å slite ut konkurrenter. Og så blir det angrep i den siste bakken.
Som alltid har vi en utfordring når vi skal finne vin langs fjelletappene. Men noe skal vi finne langs den første delen av etappen, hvor det fortsatt bare er småkupert.
Så ble det fransk seier, og stor jubel her i Frankrike. Og Peter Sagan demonstrerer hvorfor og hvordan han vil sikre seg den grønne poengtrøyen. Om han ikke vinner, så er han alltid med og tar poeng i avslutninger hvor mer typiske spurtere er sjanseløse. Det var slik Erik Zabel pleide å vinne, Thor Hushovd har vunnet slik, akkurat som Peter Sagan også har gjort tidligere.
Jeg burde ha skrevet det i går eller i forgårs. Armorikmassivet, som stort sett utgjør Bretagne, er rester av en gamme fjellkjede. Det er gammelt og hardt fjell, men mange øst/vestgående forkastninger, som lager de bakkene vi har sett en del av i går, og vil se mer av i dag. Jeg går ikke mer inn i geologien, men tar med et geologisk kart over området, som viser noe av dette.
9. etappeer en 28 km lagtempo. Jeg liker lagtempo. Her gjelder det å ha et sterkt lag. Et lag med en stjerne og et støtteapparat gjør det ikke nødvendigvis godt på slike etapper. Lagets tid bestemmes av femtemann over mål. Laget skal være godt samkjørt og ha trent lagtempo for å kunne hevde seg i denne øvelsen. Årets lagtempo er hard. Den er ikke så lang. Men den ender i en motbakke på 1,7km, med en gjennomsnittlig stigning på 6,2%. Den er litt kortere og ikke fullt så bratt som Mûr de Bretagne. Men å holde fem ryttere samlet opp her, det kan bli en utfordring.
Jeg vil tro at noen lag vil velge å la de antatt minst klatresterke ta mange og lange føringer første del av etappen, og så droppe dem og la de fem antatt mest klatresterke hjelpe hverandre til mål i mest mulig samlet flokk.
Orica GreenEdge er et lag som har vunnet flere lagtempoetapper. Noe av det som alltid er morsomt å se fra store sykkelritt er deres videoer “Back Stage Pass”. Nedenfor kartet har jeg tatt inn deres video fra første etappe, lagtempoen, i årets Giro d’Italia. Men den etappen var helt flat, og det er nok litt andre egenskaper man på ta fram med dagens avslutning. Orica GreenEdge er dessuten det laget som er hardest rammet av skader, med tre ryttere som allerede har brutt. Med seks ryttere igjen, har de ikke så mange å velge blant når taktikken skal legges opp for en lagtempo som dette. Det er ikke uten grunn at man ikke kan ha en lagtempo for sent i et langt etapperikk. Men lagene med sammenlagtfavoritter er fortsatt intakte. For dem er det om å gjøre å vinne, eller i alle fall ikke tape tid. Noen kan ha ambisjoner om å vinnet etappen. Men for andre er det bare en etappe man skal komme gjennom på en anstendig måte, og trygt innenfor tidsgrensen.
Det var heldigvis ikke flere alvorlige velt i går. Alexander Kristoff var med, men manglet det siste som skulle til. Skjønt timingen sviktet vel også denne gangen. Og dømmekraften har åpenbart sviktet hos hans lagkamerat Luca Polini, som testet posivit for kokain. At det går an å gjøre noe så dumt!
8. etappe går i Bretagne. Det er igjen en småkupert etappe, som i utgangspunktet ser ut som en typisk bruddetappe. Men vi er fortsatt i den første uken, så det spør om noe brudd får lov til å gå inn. Etappen avsluttes opp Mûr-de-Bretagne, en bakke på ca 2 km med en gjennomsnittlig stigning på 6,9%. Skal man ha noe å sammenligne med, så er det omtrent som å sykle Grefsenkollveien opp til Grefsenkollen. Og vi kan kanksje minne om at de ikke bare skal sykle opp. De skal spurte opp, etter først å ha syklet ca 180 km.
Det er ikke en etappe for de typiske spurterne. Sist denne ble syklet i Tour de France, vant Cadel Evans, om vi skal tro fransk TV. Så dette er en avslutning for folk som kan klatre.
Alle kultiverte mennesker vet at det var en liten landsby i Gallia som romerne aldri klarte å okkupere, til tross for utallige og iherdige forsøk. Landsbyen har aldri blit funnet, så vi vet ikke eksakt hvor den var. Men den var nok et sted i Bretagne, om enn litt lenger vest enn dagens etappe tar oss. Asterix er oversatt til mange språk, også bretonsk. Det er bra, for det er antagelig nærmere det språk Asterix, Obelix og de andre faktisk snakket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bretonsk kom vestfra i tidlig middelalder. Hvilket språk man snakket i Bretagne før dette, altså på Asterix’ tid, vet jeg ikke. Kanskje var det en variant av frankisk, som var et germansk språk. Nederlandsk regnes i dag som en språklig etterkommer etter frankisk.
Bretagne er en av flere ufranske deler av Frankrike. Man snakket tradisjonelt bretonsk, et språk som ikke er beslektet med fransk. Det er et keltisk språk, som kan minne om walisisk og gaelisk (som man snakker i deler av Irland og Skotland). Så vidt jeg vet må man lenger vest i Bretagne for å komme til de områdene hvor folk fortsatt snakker bretonsk. Det sier en del om franskmenns arrogante holdning overfor språklige minoriteter, at de ganske konsekvent omtaler det som en dialekt, og ikke som et eget språk. Lenge ble slike minoritetsspråk undertrykt i Frankrike. Det kan ofte være vanskelig å trekke skille mellom en dialekt og et språk. Man sier gjerne at et språk er en dialekt med en hær og en marine, altså at det er mer et spørsmål om politikk enn om lingvistikk. Men når det gjelder fransk og bretonsk, er det ingen tvil om at det er ulike språk.
Bretagne er heller ikke noe vindistrikt. Om jeg har forstått det rett, er det slik at franske regler gjr det vanskelig å produsere og kommersialisere vin fra et departement som ikke regnes som vinproduserende. (Skjønt noen klarer det likevel, så det er nok noen detaljer her jeg ikke har fått med meg.) Men det skjer visstnok en liberalisering i EU med virkning fra 2016, som også skal gjøre det lettere å produsere vin i Bretagne. Men mine informasjoner om dette er sparsomme, så ta det med en klype godt salt.
Det er først og fremst øl og cider som er tradisjonelt drikke i Bretagne. Tidligere var det en bretonsk butikk i Paris som solgte bretonsk mat og bretonsk drikke. Jeg pleide å ta en tur innom der for oppdatering og nye forsyninger når Tour de France skulle innom Bretagne. Men sist jeg var der, var det stengt dør og hvitkalkede vinduer. Så den var borte. Nettsidene deres har også forsvunnet. Kanskje finnes det andre slike butikker i Paris, men jeg har i alle fall ikke funnet dem.
Ciderprodusentene i Bretagne styrker sin organisering. Produsentforeningen er i ferd med å skifte navn til Maison Cidricole de Bretagne. Når jeg skriver dette, har endringen ikke skjedd. Endringen skal etter planen vedtas på et møte i Nantes 27. juni, slik at det bør være vedtatt når dette publiseres.
Det departementet som i dag heter Loire Atlantique, som er en del av regionen Pays-de-la-Loire, var historisk en del av Bretagne. Så selv om Nantes, hvor møtet holdes, i dag er i Pays-de-la-Loire, så er det altså historisk en del av Bretagne. Når vi er innom Nantes, får vi ta med at den store sykkelkonferansen Velo City 2015 ble arrangert tidligere i år. Det er skuffende at ingen norske medier dekker slike arrangementer, men det er en annen sak.
“Label Rouge” er et offisielt fransk kvalitetsmerke for mat, også sjømat, samt andre landbruksprodukter som f.eks. blomster. Man finner det på kylling, på kjøtt, osv. Jeg kjenner ikke detaljer om dette merket, og vet ikke hvordan det plasseres i forhold opprinnelsesmerker som AOP, IGP osv.
Jeg må bare innrømme at cider ikke er blant mine favorittdrikker. Da Touren var innom Bretagne i 2011, kjøpte jeg et variert utvalg av bretonsk cider, etter anbefaling fra butikken Chemins de Bretagne i Paris, som dessverre ikke finnes lenger. Nå skal man gjerne la mat og drikke som kanskje overrasker noe i smak, få en ny sjanse — slik at man andre gang kan smake med mer riktige forventninger. Men jeg har ikke gjort det denne gangen, så jeg tar inn det jeg skrev om cider i 2011:
“Cider er kanskje den mest typiske bretonske drikken. Det begynner å bli en del år siden sist jeg var i Bretagne. Men spiser jeg på bretonske restauranter i andre deler av Frankrike, er gjerne cider den drikk som er inkludert i standardmenyen. Cider serveres gjerne i keramikkboller som minner om tekopper uten hank.
Cider er gjæret eplesaft. Den lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%.
Min første cider er en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne.
Min neste cider er en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.
Den tredje cider kjøpt inn for denne anledningen er Cidre de Fouesnantfra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com:
“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”
Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.
På bretonske restauranter serveres gjerne cider til galettes, som er usukrede pannekaker laget av bokhvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bokhvete er ikke et kornslag, men egentlig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og trenger mye vann. Derfor mener folk i Bretagne at den passer så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Bertagne, er det dårlig jord og regn.
Galette serveres med skinke, sopp, ost eller noe annet. Deretter kan man avslutte med en søte pannekake (crêpe) til dessert.”
For en som er glad i øl, men ikke i cider, er øl det bretonske drikke som jeg foretrekker.
Når vi er de dette området får vi holde oss til keltisk drikke, først og fremst øl. Min viktigste kilde til kunnskap om øl fra Bretagne er boken Deux siècles de bières en Bretagne, i tillegg til informasjon jeg har funnet på nettet og noen smaksprøver.
Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt kronglete vei inn i det franske språket. Min franske Larousse Dictionnaire Étymologique sier at det kommer fra det nederlandske bier, som mange av oss gjenkjenner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet finnes på engelsk er Oxford Dictionary ofte bedre på etymologi. I følge denne har ordet også i engelsk kommet inn fra vest-germansk, altså tysk og nederlandsk. Men det germanske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kommer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kommet inn i fransk via germanske språk.
Ordet erstattet det gamle la cervoise, som betegnet et øl brygget uten humle. Jeg nevner dette fordi mange i Bretagne synes å foretrekke cervoise, som har mer til felles med det bretonske korev og det walisiske cwrw (som uttales courou, så det er mulig å uttale walisisk, om man bare glemmer hvordan vi vanligvis uttaler konsonanter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cerveza og portugisiske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på katalansk og occitansk. Skulle du nå lure på hvorfor øl heter øl i de nordiske landene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørrprat og over til det man kan fylle i glasset.
Det er uklart hvor lenge man har brygget øl i Bretagne. Man har holdt på i noen hundre år, men man vet ikke riktig hvor mange. På begynnelsen av 1800-tallet vokste det fram mange bryggerier. Men som i så mange andre land ble bryggeriene industrialisert og ølet standardisert fra slutten av 1800-tallet. På slutten av 1900-tallet fikk mer tradisjonelt øl sin renessanse. I Bretagne har utviklingen av ølbrygging falt sammen med bretonsk nasjonalisme og revitalisering av bretonsk kultur generelt. Pionerene blant ølbryggerne fikk drahjelp av den gryende bretonske nasjonalismen, og folk kjøpte gjerne bretonsk øl — selv om bryggerne ennå ikke hadde lært håndverket ordentlig.
Brasserie Lancelot hadde ferdig sitt første øl 12. juli 1989.
Første gang jeg fikk servert øl fra Lancelot på en bretonsk resturant (i Aigues Mortes i Languedoc-Roussillon, ganske langt fra Bretagne) tenkte jeg at Lancelot var et fint navn for et produkt med keltisk referanse. Det kunne jeg også ha valgt. Men har som startet bryggeriet heter faktisk Bernard Lancelot. Han hadde arbeidet i atomindustrien, men ville over til noe annet. Han startet først med birøkt, men biene ble angrepet av en parasitt. Da satset han på øl i stedet. Kanskje kan man si at han gikk fra bier til humle.
Lancelot, fra bryggeriet Lancelot, er et gyllent øl. Det er et overgjæret, ufiltrert øl som er ettergjæret på flaske. Produsenten sammenligner det med belgisk Trappist-øl. Om de belgiske Trappist-bryggeriene er enig i sammenligningen, vet jeg ikke. Og når vi vet at Trappist ikke sier annet enn at ølet er brygget i et Trappistkloster etter reglene for brygging av trappistøl, og ikke noe om øltype, vil en slik sammenligning måtte halte.
Under en jakt oppdaget den legendariske bretonske kongen Conan Mériadec en røyskatt ved kanten av en søldedam. Heller enn å skitne til sin kritthvite pels, valgte røyskatten å gå rett mot jegerne. Hendelsen skal ha gitt opphavet til det bretonske ordtaket heller dø enn å skitne seg til, og navnet til ølet Blanche Hermine fra bryggeriet Lancelot. Hermine er røyskatt, det dyr som symboliserer Bretagne. Ølet er et lyst hveteøl med ganske lav alkoholstyrke. Det er et utmerket, friskt sommerøl.
Bonnets Rouges (rødhettene) er et øl laget med hyllebær, som gir ølet dets rødlige farge og fruktige smak. I 1675 gjorde bretonerne opprør mot den franske kongemakten, som innførte nye skatter uten samtykke fra det bretonske parlamentet. Opprørerne valgte den røde hetten som sitt kjennemerke, symbolet på frihet. Dette røde ølet har navn etter disse opprørerne.
Ølet TeLenn Du, også det fra Lancelot, markerer det keltiske. Det har bretonsk navn, som betyr Svart harpe. Ølet er brygget på bokhvete. Det er et brunt øl, lett og litt søtlig.
La Brasserie Artisanale Touken er et lite brygger som ble åpnet 12. mai 2007 og som produserer øl med navnet Philomenn. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på om det siste også er navnet på bryggeriet. Kanskje er bryggeriet så lite at det må klassifiseres som et mikrobryggeri. De har kapasitet til å brygge 900 liter pr uke, og det er vel i denne sammenhengen på mikronivå.
Philomenn er også inspirert av Trappist-ølet. Blonde er et gyllent øl, som annet blond. Stout er et mørkt øl, igjen en velkjent engelsk øltype. Jeg tar også med Philomenn Tourbée. Tourbée betyr torv. Det hadde en røyksmak, fra tørkingen av maltet. Det ga meg assosiasjoner til malt-whisky fra Islay, så som Laphroig, Talisker og Ardbeg. Denne whiskyen får røyksmak etter hvor mye røyk fra torvbrenning det er når maltet tørkes.
Brasserie de Penhors er et lite bryggeri. Bryggeriet ble startet i 1999. Ølet er overgjæret og ufiltrert. Jeg har smakt en “blonde” og en “ambre”. Dette ølet ble ikke min favoritt. Det var uklart, hadde litt tam smak og ganske lite kullsyre. Men det er noen år siden jeg smakte dette. Det kan hende at de har utviklet sitt øl siden den gang.
Britt Brasserie de Bretagne er også et bryggeri man ofte støter på om man leter etter bretonsk øl. Etter det jeg har forstått, er dette det bretonske ølet som har fått en ganske god distribusjon utenfor Bretagne.
Jeg hadde alltid tenkt på Lundefuglen som noe typisk norsk og islandsk, inntil jeg første gang besøkte Bretagne. Men den finnes også i et stort antall på fuglefjellene i Bretagne og er et symbol for regionen. Så det er ikke tilfeldig eller et utslag av en eller annen nordisk tilknytning som gjør at dette bryggeriet har fuglen i sin logo.
I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.
Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.
Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet. Produksjonen er beskrevet nærmere her.
Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whisky og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.
Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky.
Når vi er innom Bretagne, kommer vi, eller i alle fall ikke jeg, utenom Alan Stivell. Alan Stivell har betydd mye for den fornyede interessen i bretonsk kultur generelt, og bretonsk musikk spesielt. Her fremfører han Tri Martolod på Festival des Vieilles Charrues i år 2000. Om noen synes det kan minne om irsk musikk, så er ikke det så merkelig. Begge deler er keltisk kultur.
Da min datter var ganske så ung, var det to CDer fra min CD-samling som hun særlig ilkte å høre på. En var en instrumentalplate med Alan Stivell, hvor han spilte keltisk harpe. Den andre var “Beyond the Missouri Sky” med Pat Metheny og Charlie Haden. Jeg synes hun viste en god musikksmak i tidlig alder.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det mer knall og fall i går også. Det er trist at Tony Martin er ute. Selv ville han gjerne fortsette, selv med brukket kraveben. Men legen sa nei. Det er selvsagt akkurat like trist for de andre som har måttet bryte pga av skader. Men jeg liker Tony Martin, og han har skaffet mange poeng på mitt Tour Manager-lag, før jeg nå måtte bytte ham ut før dagens etappe. Og Chris Froome kan igjen iføre seg den gule ledertrøyen, fordi han som hadde den har måtte bryte pga av skade.
7. etappeer nok en småkuppert etappe, som antageligvis vil ende i en massespurt. Etappen starter i Normandie, og ender i Bretagne.
Livarot er navnet på en ost. Det er en kittmodnet ost, med en guloransje skorpe. Den er laget på kumelk. Den har rik smak og sterk aroma.
Så ble det vind og regn, knall og fall i går også. Det er bra at Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff henger med i finalen. Men det holder ikke helt.
6. etappe går fra Abbeville til Le Havre. Etappen er 191,5 km lang, og småkuppert. Den går for en stor del langs kysten, så vind kan komme til å få betydning. Men værmeldingen sier sol, ikek særlig varmt og bare moderat vind. Dessuten avslutter også denne etappen med en motbakke, som gjør at de mest utpregede spurterne ikke har så mye å hente her. Hadde det vært lenger ute i touren, ville det vært nærliggende å anta at et brudd kunne få gå inn.
Langs kysten, litt nord for der rytterne sykler i dag, i Boulogne-sur-Mer har også noen entusiaster plantet vin, også her er det Chardonnay. Fortsatt er produksjonen liten, og så langt er det vel mest en kuriositet. Igjen henviser jeg de som vil vite mer, til Le Figaro.
Langs denne del av kysten er det stor forskjell mellom flo og fjære. Ved lavvann ligger båtene gjerne “tørt” på bunnen, mens de flyter opp med høyvannet. Ved lavvann samler folk skjell, småsnegler og annet på strender som er dekket av vann ved høyvann.
Hvis syklisten hadde holdt seg langs kysten etter mellomsprinten, i stedet for å ta en liten sving inn i landet, ville de ha kommet til den lille byen Yport, finner, eller kanskje heller fant man bryggeriet Cervoiserie du Terre-Neuvas. I følge Ratebeer er de “out of business”. Og da har det heller ikke så mye hensikt å lete opp informasjon om det ølet de en gang produserte.
Det er med mikrobryggerier som med så mye annet, og som er så fint uttrykt av Jens Gundersen i hans “Vuggevise”:
Noen kommer. Noen går.
Noen dør i livets vår.
Drar vi et stykke opp langs Seinen, til Rouen og området rundt, finner vi blant annet bryggeriet Les 3 Brasseurs. Om jeg forstår det rett, er dette et brasserie slik de opprinnelig var da de dukket opp i Paris, nemlig en restaurant med bryggeri. I følge informasjonen på deres nettsider, er det en virksomhet som har tradisjon tilbake til begynnelsen av det tyvende århundre. Men det var i 1985 dagens virksomhet ble etablert. I dag er den en kjede med brasserier som driver både i Frankrike og Canada. Ved Rouen finner vi også Brasserie du Chant du Loup, som skal være det eldste bryggeriet i Normandie.
I målbyen Le Havre finner man La Taverne Pailette, som har la bière Paillette. Dette fremstilles som et øl med lange tradisjoner, helt tilbake til slutten av 1500-tallet. Produksjonen ble lagt ned, men gjenopptatt i 2004.
Når vi er i Normandie, synes jeg også det er verdt å ta med Ferme-brasserie La Chapelle, som produserer ølet Northmæn, som i følge dem selv skal produsere øl i tradisjon etter vikingene. De har mange av de vanlige øltypene. Men de har også Bière des 11 siècles de la Normandie, (øl fra det 11. århundre i Normandie) og IPA de la Route de Thor. Nå var kanskje ikke Thor noen sjøfarer, men interessant konsept likevel. Jeg tar også med deres Cervoise Yggdrasill. Jeg kommer tilbake til ulike betegnelser for øl, og hva de betyr til 8. etappe, når vi er i Bretagne. Men Cervoise brukes gjerne om en type øl brygget uten humle. Ferme-brasserie La Chapelle arrangerer også vikingfester, uten at jeg vet hvordan disse arter eller utarter seg. Vinmonopolet har deres juleøl i sine lister, men jeg synes at det blir litt feil for sesongen.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg likte at Tony Martin vant i går, og ikke minst likte jeg måten han vant på. Den stiligste måten å vinne et sykkelritt på, er å sykle fra de andre og komme alene til mål.Jeg likte også at Edvald Boasson Hagen satt godt med og var fint plassert, selv om det ikke holdt helt til slutt.
Noen velt var det, også i dag. Men heldigvis ingen alvorlige. Velt, punkteringer og mekaniske problemer hører med på brostensetapper. Skjønt brosten? Det de sykler på har lite til felles med den rette stenen de legger i en dal av Oslos gater. Synd det skulle gå ut over Alexander Kristoff denne gangen.
5. etappeer første etappe som i sin helhet går i Frankrike. Det er en småkuppert etappe, men ingen av bakkene er såpass at de har fått noen klassifisering. Så det deles ikke ut noen klatrepoeng på etappen. Hadde det vært en etappe mot slutten av touren, ville det igjen vært en etappe hvor et brudd kunne få gå. Men ikke så tidlig i rittet. Sannsynligvis blir det en samlet spurt.
Selv om vi er i Frankrike, er fortsatt for langt nord til å finne vin, i alle fall til å finne noe kjent vin. Men det dukker opp vinentusiaster som vil prøve seg så mange steder. To vinprodusenter, Henri Jammet og Olivier Pucek, har begynt å produsere vin i Haillicourt, et par mil nordvest for dagens startby.
Sykkel er risikosport. Velt og kræsj er en del av sporten. Men slike velt som vi så i går, det vil vi helst slippe å se fler av. Farten var stor, og mange gikk ned. Syklister er ikke pingler. Fabian Cancellara fullførte etappen med brudd i ryggen, og Daryl Impey med brukket kraveben. Ingen av dem starter i dag. Greg Henderson har måttet sy et sår i hoften, og har brukket et ribben. Men avgjørelsen om hvorvidt han skal fortsette eller ikke, ble utsatt til i dag. Det er nok også andre som etter nærmere undersøkelse og en søvnløs og smertefull natt kommer til at de ikke kan fortsette.
Denne videoen, fra en Orica GreenEdge mekaniker med GoPro kamera, gir et annet bilde av kaoset enn det vi ser på vanlige TV-bilder:
På fransk TV sa Christian Pruhomme at det var en lett avgjørelse å stanse rittet da de gjorde det, og det var begrunnet i hensynet til rytternes sikkerhet. Det var så mange involvert og så mange skadede i velten, at alle ambulanser og alt helsepersonell var opptatt med å ta hånd om de som var skadet. Det ville være uforsvarlig å fortsette etappen uten å ha noen av disse tilgjengelig.
I dag skal rytterne sykle brostein, noe som kan gi ny dramatikk.
4. etappe starter i Belgia, og tar oss inn i Frankrike. Den er lang, 223,5 km. Her skal syklistene igjen få prøve seg på noen av brosteinspartiene fra Paris — Roubaix. Det er i alt syv brosteinspartier på til sammen ca 13 km. Man syklet også noen brosteinspartier i fjor, og det var her Chris Froome kræsjet og måtte bryte touren. Vi får håpe at det ikke skjer i år. Men brostein er ikke et underlag som passer for lette klatrere, så en del dramatikk må vi regne med også i år. Continue reading Les vins du Tour de France 2015 4. etappe — Seraing — Cambrai→
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
Tegning av Mark Fairhurst, brukt med tillatelse. Du kan se flere av hans tegninger og kjøpe plakater på http://www.zeitgeistimages.co.uk/. Følg ham på Twitter https://twitter.com/MrMarkFairhurst.
Nå er vi inne i et vinfattig område. Ariège er et av de tynnest befolkede departementene i Frankrike. Går man inn på siden for Gastronomie et les produits du terroir på nettsidene til turismyndighetene i Ariège, finner vi ikke ett ord om vin. Slike turiskontorer pleier ikke å være så veldig selektive med hva de reklamerer for, og all vin som produseres på de underligste steder er selvsagt av høy kvalitet — i følge turiskontorene. Så når det ikke nevnes av disse, da er det ikke mye man har å vise til.
9. etappe 
