ReTour de France. Paris -Kiel. Etappe 2: Compiegne –Saint Quentin

Tirs­dag 27. juli 2015. Dag 2, fra Com­pieg­ne til San Quen­tin. Syk­let dis­tan­se: 90,9 km. De som vil se hele ruten gan gå til Stra­va. Jeg star­tet med å lete etter, og fin­ne i alle fall noen geocacher i Com­pieg­ne. Sam­let dis­tan­se så langt: 200,5 km.

Over elven krys­set jeg på en kobi­nert jern­bane og gang/­syk­kel-bro. Det vir­ket ikke som om jern­bane­tra­fik­ken var så vel­dig stor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen ut av selve byen gikk stort sett på syk­kel­felt. Men langs hoved­vei­en vide­re nord­over , i stor grad gjen­nom skog, var det lite eller ingen til­rette­leg­ging for syk­ling. Men det gikk stort sett gret å syk­le like­vel.

Jeg stop­pet ved et hus som fikk meg til å ten­ke på et “Hans og Gre­te” hus. Egent­lig var det del av et litt stør­re kom­pleks. Jeg tror det rekon­va­li­sens­sted for hjerte­pa­si­en­ter eller noe til­sva­ren­de. “Hans og Gre­te” er kan­skje ikke roman­tisk, i og med at det bor en heks i huset. Men egent­lig var det et typisk tema den gang roman­tik­ken blomst­ret i kuns­ten. En av de tid­li­ge roman­tis­ke ope­ra­er var Carl Maria von Webers “Die Freischutz”, som ikke er det vi i dag vil kal­le sær­lig roma­tisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg gjor­de et lite stopp ie et vei­kryss, som så ut til å bekref­te at man ikke nød­ven­dig­vis bør til Hotel Cali­for­nia for å fin­ne spooky hotel­ler, Det er risi­ko­en for å hav­ne sli­ke ste­der som gjør at jeg synes det er greit å vel­ge kje­de­ho­tel­ler når jeg ikke har gjort noen under­sø­kel­ser på for­hånd.

Spooky hotellVi er i et områ­de hvor det var mye kam­per under førs­te ver­dens­krig. For fransk­menn er det fort­satt førs­te ver­dens­krig som er den sto­re kri­gen. De har ikke like mye å være stol­te av når det gjel­der and­re ver­dens­krig, så den snak­kes det ikke like mye om. Det er man­ge min­nes­mer­ker over fal­ne fra førs­te ver­dens­krig. Selv kan jeg sty­re min begeist­ring over min­nes­mer­ker som vir­ker så kri­gers­ke. De vir­ket for­øv­rig gans­ke masse­pro­du­ser­te, da det var vel­dig man­ge, tem­me­lig like min­nes­mer­ker.

20150728113416_IMG_7364Det kan være en utford­ring å få seg noe å spi­se. De fles­te nord­menn som har vært på ferie i Euro­pa, har erfart at det mes­te er stengt når man begyn­ner å bli sul­ten. Man spi­ser en sen fro­kost, og når sul­ten mel­der seg er van­lig lunsj­tid slutt, og res­tau­ran­te­ne åpner ikke igjen før om kvel­den. I stør­re byer fin­ner man som regel ste­der som har ser­ve­ring hele dagen. Det­te har jeg lært. Men i lands­byer og på lan­det kan det å fin­ne en cafe eller en res­tau­rant være utford­ring nok. Jeg fikk etter hvert det inn­trykk at det er fle­re fri­sø­rer enn cafe­er i frans­ke lands­byer.

Etter å ha syk­let gjen­nom man­ge lands­byer med et håp om å fin­ne et spise­sted, uten hell, kom jeg omsi­der til byen med det under­li­ge nav­net Autre­vil­le, som blir noe slikt som “[Den] and­re byen”

AutrevilleFra den kom jeg vider inn i Chaum. Her stop­pet jeg på det førs­te og bes­te bake­ri­et. Men sli­ke ban­ne­re uten­for, måt­te det­te være ste­det for en sul­ten syk­list.

SykkelbakeriMen alt de kun­ne by på var noen gans­ke ynke­li­ge sand­wich­er. Jeg kjøp­te en, som jeg spis­te stå­en­de på for­tau­et uten­for. Her opp­da­get jeg av vi var i “Rue de la Chaus­see”, som blir noe slikt som gate­ga­ten.

Rue de la CausseeNoen gan­ger bør man være tål­mo­dig og ha litt is i magen, selv om det er over lunsj­tid. For det­te var en ordent­lig by, og had­de jeg holdt ut noen hund­re meter til, vil­le jeg ha vært inne i sen­trum, hvor det var man­ge åpne spise­ste­der.

Her fant jeg noen geocacher, blant annet en på jern­bane­sta­sjo­nen. Den er fra den tiden da jer­na­bane­sta­sjo­ner var vik­ti­ge bygg.

JERNBANESTASJON CHAUNEn liten pust på top­pen av en bak­ke, for å fin­ne en geocache.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg har valgt å leg­ge opp en rute med Stra­va. Stra­va lager ruter ut fra hvor folk fak­tisk syk­ler. Det vil si: Den leg­ger opp rute etter hvor folk som bru­ker Stra­va, vel­ger å syk­le. Som jeg vil kom­me til­ba­ke til noen gan­ger, så  mener jeg at Stra­va-syk­lis­ter ikke all­tid er repre­sen­ta­ti­ve for tur­syk­lis­ter. Noen gan­ger ledes man ut på omvei­er som man ikke for­står poen­get med. Rik­tig­nok har jeg valgt ruter med minst mulig stig­ning. Men det kan ikke være grun­nen til at jeg ble ledet ut på den­ne vei­en, som bare var en omvei som ledet til­ba­ke til den vei­en jeg var på. Om det var for å unn­gå tra­fikk, så had­de jeg sik­kert klart noen hun­der meter til på en mode­rat tra­fik­kert vei for å unn­gå den­ne omvei­en.

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet kun­ne se ut som om bon­den holdt på å stab­le, slik at selv “prin­ses­sen på erten” skul­le kun­ne hop­pe i høy­et. Skjønt det var halm, ikke høy.

HalmstablerPå kar­tet kun­ne det se ut som om vi skul­le kom­me til en fly­plass. Men det var visst en vind­mølle­park, uten at det kun­ne begrun­ne omvei­en.

VindkraftDeler av ruten fulg­te den gam­le reise­vei­en, muli­gens pile­grims­ru­ten Via Fran­ci­gena. Det var bare for­di jeg fant et par geocacher som mar­ker­te punk­ter på den­ne ruten, at jeg opp­da­get det­te. Noe av det jeg liker med goecaching er at man blir ledet til ste­der som er verdt å se, uten at de hav­ner i guide­bø­ke­ne. Og at de for­tel­ler litt om det man fin­ner, eller ste­det man er.

Via FrangelicaNoe av den sis­te delen inn mot Saint-Quen­tin gikk langs en kanal. Men selve vei­en var ikke den aller bes­te, gitt at jeg had­de mar­kert at jeg vil­le ha rute for lande­veis­syk­ling.

Vei langs kanalJeg skul­le etter min rute krys­se over på en bro etter en litt stør­re bro. Jeg holdt meg til ter­ren­get, som ikke stem­te helt med kar­tet. Da var visst ikke menin­gen at man skul­le bru­ke den­ne bro­en, der­for sto den ikke på kar­tet. Men den var der, og jeg syk­let over. Der­med kom jeg litt feil inn mot Saint Quen­tin, og rotet litt på slut­ten. Jeg skul­le ha tatt en bro som kom etter den­ne.

Bro Seint QuentinMen end­lig kom det et klart tegn på at jeg var på rett kurs.

Saint Quentin skiltJeg har vært inn­om det­te med pyn­te­de rund­kjø­rin­ger noen gan­ger. Den­ne, på vei inn til Saint-Quen­tin, fikk meg til å ten­ke på Dozer­ne, fra en eller annen bar­ne-TV serie som jeg har glemt nav­net på. Men egent­lig spil­ler de visst Mika­do, noe som må være en utford­ring hvis man sam­ti­dig klat­rer i pin­ne­ne.

MikadorundkjøringNok en gang tok jeg inn på et Ibis-hotell, tok en dusj og gikk ut for å få noe å spi­se. Jeg valg­te den­ne res­tau­ran­ten for­di de rekla­mer­te med at de had­de regio­nal mat.

20150728211616_IMG_7395Som van­lig star­tet jeg med litt resti­tu­sjons­drikk.
20150728194236_IMG_7375Jeg star­tet med det som skul­le være en tra­di­sjo­nell rett fra Picar­die, som jeg dess­ver­re har glemt nav­net på. Det er en panne­kake, fyllt med ost, skin­ke mm, der­et­ter druk­net i hvit saus (som heter Becha­mel på fint), og gra­ti­nert. Jeg har ofte spist bre­tons­ke, ikke søte panne­ka­ker kalt galet­te, og må inn­røm­me at jeg fore­trek­ker dem.

20150728200014_IMG_7376Etter Paris’ suk­sess med å lage “strand” langs Sei­nen, har det spredt seg til and­re byer. Det betyr stort sett at man kan sit­te i sand, som om det er noe å trak­te etter, uten bade­mu­lig­he­ter. Man hade laget det på Grand Place i Saint Qeun­tin også. Men det er litt sært når det sam­ti­dig står skilt med “Vel­kom­men til Råd­hus­stran­den”, og sam­ti­dig “Anleggs­om­rå­de, adgang for­budt for pub­li­kum”.

20150728211134_IMG_7382

20150728211236_IMG_7386

ReTour de France. Paris-Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email