ReTour de France. Paris-Kiel — etappe 3: Saint-Quentin — Roubaix

Ons­dag 28. juli 2015. Tred­je etap­pe gikk fra Saint-Quen­tin til Rou­baix. Syk­let dis­tan­se i dag: 139 km. Sam­let syk­let dis­tan­se til nå: 339,5km. Igjen hen­vi­ser jeg til Stra­va for de som vil se hele ruten.

Jeg kun­ne omtrent tril­le fra hotel­let ned til den bro­en jeg egent­lig skul­le ha valgt dagen før. De førs­te ca fem kilo­me­ter­ne gikk langs kana­len. Det er fint med syk­kel­vei­er langs sli­ke kana­ler, med mind­re man vil klat­re. De er fla­te, og man har god avstand til bil­tra­fikk og all den støy­en den med­fø­rer.

Jeg har sagt at min enes­te inn­ven­ding av betyd­ning mot mitt Olym­pus TG3 kame­ra, er at det ikke tar bil­der i RAW for­mat. Had­de jeg hatt det­te bil­det i RAW-for­mat, kun­ne jeg meget enkelt har ret­tet opp den skar­pe kon­tras­ten og fått langt mer ut av skygge­par­ti­et. Jeg skal ikke si at det ikke er mulig med jpg, men da kan jeg ikke bare la pro­gram­met DXO behand­le bil­det og fjø­re det auto­ma­tisk. Men det er uan­sett et pro­gram jeg har lig­gen­de på PC, og som ikke kan kjø­re på mitt nett­brett. Jeg had­de uan­sett ikke fått gjort noe med det­te før jeg kom­mer hjem.

Kanal Saint Quentin

Da jeg tok av fra kana­len, ble det et styk­ke med bøl­gen­de åker­land­skap. Det betyr at det går en del opp og ned. Det er ikke noen brat­te, og egent­lig tun­ge bak­ker. Langs kana­len var jeg på ca 75 moh, og det steg ald­ri til mer enn ca 150 moh. Men med tungt las­tet syk­kel, kan det bli tungt nok for sli­ke som meg. På top­pen av den førs­te stig­nin­gen fant jeg dag­nes førs­te geocache. Hel­dig­vis beløn­nes man med ned­over­bak­ker etter å ha syk­let opp­over.

Jeg morer meg litt over sted­navn mm. Men jeg tok ikke en avstik­ker for å se om det­te sete­det vir­ke­lig er så pyton som nav­net kan anty­de.

St Python

Også i dag var det vans­ke­lig å fin­ne noe sted å spi­se lunsj. Jeg spei­det etter cafe­er eller and­re spise­ste­der langs vei­en, men fant ikke noe. Et sted var det en slags cafe/bar. Her satt det en liten hånd­full menn og drakk øl, så noe sport på TV, spil­te noen spill og røyk­te(!). Da jeg spur­te ver­ten om det var mulig å få noe å spi­se der, så han bare gans­ke utfor­stå­en­de på meg. Mat drev han åpen­bart ikke med.

Et sted jeg had­de stilt meg opp for å ta en sel­fie på ret sted som heter Thi­ant (med et lite sta­tiv som klam­ret seg til auto­ver­net, ikke bare med lang arm eller en stang), kom en eld­re mann på elsyk­kel, og spur­te litt om hvor jeg kom fra mm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg spur­te ham om det var en cafe i nær­he­ten. Han pek­te mot sen­trum, som jeg nes­ten had­de pas­sert, men det var en liten avstik­ker som jeg ikke had­de tatt. Ved kir­ken, det var det en cafe.

Klok­ken var ca 13.20. På døren sto det at de var åpne til 13.30. Jeg gikk inn, og lur­te på om det var mulig å få noe å spi­se, og det var det. Det var noen folk i cafe­en da jeg kom, men de var ferd med å avslut­te og gjø­re opp. Men jeg fikk en ham­bur­ger og en is til des­sert, samt en kaf­fe — og var slik sett ber­get. De holdt åpent til jeg var fer­dig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg begyn­te nå å nær­me meg de områ­de­ne som rit­tet Paris-Rou­baix egent­lig er kjent for — områ­de­ne med mye bro­stein. Egent­lig er det­te et litt trist områ­de i dag, pre­get av for­fall. Det er et områ­de hvor det var sto­re kull­fore­koms­ter og gruve­drift. Etter hvert som gruve­drif­ten bla lagt ned, her som så man­ge and­re ste­der, har mye for­falt. Det er en del tom­me indu­stri­bygg som min­ner om det som en gang var, på godt og vondt.

Thiant, tomt industribygg

Og man­ge hus er pre­get av fra­flyt­ting, for­fall og dår­lig ved­li­ke­hold.

Forfalne hus

Men det er også nybygg som viser at det fort­satt er en viss opti­mis­me og et frem­tids­håp.

Jeg fulg­te en rute lagt opp med Stra­va. Dis­se Stra­va-syk­lis­te­ne er nep­pe helt repre­sen­ta­ti­ve for van­li­ge tur­syk­lis­ter. En syk­list på tur, som meg, kan nok være inter­es­sert i å se på noen av strek­nin­ge­ne, men ikke ås syk­le dem. De som tren­ger mer seriøst, og som nok er over­re­pre­sen­ter på Stra­va, kan se det som et utford­ring. Jeg fulg­te en asfal­tet vei over et jor­de. Men plu­te­lig tok asfal­ten slutt, og det så slik ut.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha sett rit­tet på TV noen gan­ger, har jeg fått med meg at man­ge vel­ger å syk­le langs kan­ten, uten­for bro­stei­nen, for­di det ikke er like ujevnt. Jeg lå ikke og kjem­pet om posi­sjo­ner i et felt. Jeg had­de vei­en for meg selv, og kun­ne syk­le på siden.

Men så ble det slik:

OLYMPUS DIGITAL CAMERADa var ikke kan­ten len­ger noe fris­ten­de alter­na­tiv. Man kun­ne selv­sagt ha holdt seg til fjell­vett­reg­le­ne om at “det er ingen skam å snu”. Men med så kort igjen? Nei, da vil­le jeg over. Opp mot midt­en, hvor det var slik. Ikke sær­lig fris­ten­de sted å syk­le med ferie­ba­ga­sje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men så vel­dig popu­lær kan ikke den­ne strek­ni­gen være, selv ikke blant Stra­va-syk­lis­ter. Da jeg had­de log­get turen, fikk jeg pokal for at jeg had­de syk­let fjer­de bes­te tid på det­te seg­men­tet så langt i år. Og en ting er i alle fall sik­kert: Jeg syk­let ikke fort!

Aren­berg er et kjent sted fra Paris Rou­baix, så det vil­le jeg gjer­ne se.

OLYMPUS DIGITAL CAMERASom så man­ge and­re ste­der pre­get av ned­leg­gel­ser, sat­ser man også i Aren­berg på forsk­ning. Jeg er for at det sat­ses på forsk­ning. Men det er ikke noen løs­ning at all ned­lagt indu­stri gjø­res om til noen slags forsk­nings­sen­te­re.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAAren­berg ser ut som en typisk com­pany town. Rek­ker av like hus, tyder på at det­te er hus som gruve­sel­ska­pet har byg­get for sine ansat­te, og som gruve­sel­ska­pet gans­ke sik­ker eier. Det ser idyl­lisk ut i dag, og i alle fall man­ge av dem vir­ker godt ved­li­ke­hold. Men vi vet ikke hvor man­ge som bod­de i hvert slikt hus den gang det var stor akti­vi­tet i gru­ve­ne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAKull­gruve­drift er en skit­ten og far­lig virk­som­het. Vi kan reg­ne med at det har vært svart av kull­støv. Man­ge har blit drept og ska­det i ulyk­ker. Og man­ge har fått ska­der av å arbei­de i sterkt for­uren­sen­de omgi­vel­ser, gans­ke sik­kert uten sær­lig mye verne­ut­styr.

I dag ser sli­ke ste­der ut som en idyll. Men det var ikke det. En gang jeg ble vist rundt på Rør­os av Tor­bjørn Eggen, sa han omtrent det­te da vi var på smelte­hyt­ta: Egent­lig bur­de det stå en vif­te og blå­se varm svo­vel­røyk på de besø­ken­de her, slik at de får et inn­trykk av hvor­dan det var da det var virk­som­het her.

Aren­berg­sko­gen er kan­skje det mest kjen­te av bro­stein­par­ti­ene i Paris — Rou­baix. Dek­ket er vel ikke ver­re enn på man­ge and­re strek­nin­ger. Men den er så lang. Jeg vil­le gjer­ne se den, Men jeg ble litt betekt da det gikk opp for meg at ruten min gikk gjen­nom Aren­berg­sko­gen. Den var imid­ler­tid ikke så ille. Det går en til dels asfal­tert stri­pe langs bor­steins­par­ti­et. Under rit­tet er det sper­ret av, slik at de ikke får syk­le der. Og det er fullt av til­skue­re. Men for en tur­syk­list er det helt greit å syk­le der. Det er egent­lig litt mor­somt å ha syk­let Aren­berg­sko­gen.

ArenbergskogenEt av måle­ne jeg har hatt for turen, har vært å fin­ne minst en geocache i hver av de bel­gis­ke pro­vin­se­ne hvor jeg ikke had­de fun­net noen tid­li­ge­re. Vi er nå vel­dig nær gren­sen til Bel­gia, så jeg had­de lagt inn en sving inn­om Hainaut, på vei­en til Rou­baix.

Gren­ser er ikke hva de en gang var. Jeg sving­te inn på en liten vei, som gikk gjen­nom et lite skog­holt og over et jor­de. Da jeg kom inn på en vei på and­re siden, had­de skil­te­ne fått et annet utse­en­de, de fles­te bile­ne var bel­gisk regist­rer­te, osv. Jeg var kom­met inn i Bel­gia, uten at jeg had­de mer­ket det. På slut­ten av en lang dag, la jeg ikke alt for mye ener­gi ned i letin­gen. Når jeg ikke fant en, sat­set jeg på den nes­te.

Jeg er noen gan­ger for­und­ret over vei­val­get fra Stra­va, Hvor­for det skul­le ha meg over den­ne krøt­ter­sti­en, vet jeg ikke. Jeg har tross alt bedt om en rute for lande­veis­syk­ling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMen plut­se­lig opp­da­get jeg at den cachen jeg let­te etter var i Frank­ri­ke, og at nes­ten alle bile­ne var fransk­re­gist­rer­te. Like ube­mer­ket som jeg had­de kom­met inn i Bel­gia, had­de jeg nå kom­met til­ba­ke til Frank­ri­ke. Jeg gadd ikke snu for å lete mer. Nå var det bare om å gjø­re å kom­me seg til Rou­baix, fin­ne et hotell, få en dusj og mat.

Når ryt­ter­ne i Paris-Rou­baix nær­mer seg mål, kom­mer de inn her. Men klar angi­vel­se: Biler rett fram, syk­lis­ter svin­ger til høy­re inn på vel­o­dro­men. Men det kom­mer jeg til­ba­ke til til nes­te etap­pe.

20150730102713_IMG_7415På vei­en inn mot sen­trum kom jeg omtrent rett på et Ibis-hotell, så jeg sving­te inn der og spur­te om de had­de ledig rom, og det had­de de. Damen i resep­sjo­nen ga meg et stort rom (etter Ibis-stan­dard), slik at jeg skul­le få plass til syk­ke­len på rom­met. Syk­ke­len gitt akku­rat så vidt inn i hei­sen, men det holdt.

20150730072857_IMG_7407Da jeg kom fram, var jeg sli­ten, kald og sul­ten. Van­lig­vis spi­ser jeg ikke på det hotel­let jeg bor på, bort­sett fra fro­kost. Det synes jeg er for kje­de­lig. Men den­ne gan­gen orket jeg ikke gå ut for å lete etter en res­tau­rant. Så jeg spis­te en gans­ke kje­de­lig mid­dag på hotel­let.

ReTour de France. Paris-Kiel

Sykkelturer

 

Print Friendly, PDF & Email