ReTour de France. Paris -Kiel. Etappe 4: Roubaix — Gent

Tors­dag 29. juli 2015, Olsok. Syk­let dis­tan­se i dag: 95,2 km. Sam­let syk­let dis­tan­se til nå: 434,7 km. For hele ruten, se Stra­va.

Gårs­da­gens etap­pe var lang, og hang i da jeg våk­net. Det var gans­ke kjø­lig, og innen jeg var fer­dig med fro­kos­ten, plask­reg­net det. Det var gans­ke lett å bestem­me seg for at det­te ikke skul­le bli en ny, anstren­gen­de etap­pe. Jeg bestem­te meg for å dra til Gent, ikke len­ger. Van­lig­vis har jeg star­tet med noen alter­na­ti­ve ende­punk­ter, så får jeg se hvor langt jeg kom­mer. Der­for har jeg ikke bestilt hotel­ler på for­hånd. Men den­ne gan­gen bestil­te hotell i Gent på for­hånd. Der­med var det gans­ke bestemt at det var dit jeg skul­le. Og jeg had­de ikke hast­verk med å kom­me i gang.
Jeg vet ikke stort om Rou­baix. Det enes­te jeg viss­te var at Rou­baix er ende­punk­tet for syk­kel­rit­tet Paris — Rou­baix. Egent­lig er det ikke Rou­baix som gjør det­te rit­tet spe­si­elt inter­es­sant, men alle bro­steins­par­ti­ene, som vi var inn­om i går. Det er dis­se som gjør at rit­te har fått til­nav­net “Hel­ve­tet i nord”.

Had­de det ikke vært for det­te, had­de jeg vel nep­pe dratt hit i det hele tatt. Områ­det er en klyn­ge av mer eller mind­re sam­men­voks­te små­byer, hvor man­ge sik­kert er like inter­es­san­te eller like uin­ter­es­san­te, i alle fall så len­ge man ikke er sær­lig inter­es­sert i syk­kel. Hoved­byen i områ­det er Lil­le, og jeg har sett hele omrdå­et omtalt som Lil­le Metrop­li­tan. Nes­te gang jeg måt­te fin­ne på å dra til områ­det, vel­ger jeg nok Lil­le, som jeg har inn­trykk av er en på man­ge måter mer inter­es­sant by.

Men når jeg først var i  Rou­baix, måt­te jeg ta en tur for å se på den vel­o­dro­men hvor rit­tet ender. Det var dusk­regn, men ikks så galt vær. Det er en gam­mel vel­o­drom. Det lig­ger en moder­ne, innen­dørs vel­o­drom ved siden av. Det er stort sett den som bru­kes til kon­kur­ran­ser, sik­kert også til seriøs tre­ning. Men den gam­le lig­ger der, helt åpen. Det er bare å svin­ge inn. Ingen spør hva du skal, eller hind­rer deg. Det var i alle fall ingen som spur­te meg. Når jeg først var der, måt­te jeg syk­le en run­de på vel­o­dro­men. Det skum­melt å syk­le i en vel­o­drom, i alle fall for en som ald­ri har gjort det før. Dose­rin­ge­ne er brat­te, og egent­lig skal man nok ha mye stør­re fart enn hva jeg had­de. Men det er gøy å ha prøvd. 
Roubaix velodrome
 Jeg had­de kon­sta­tert at jeg had­de mis­tet en skrue som hol­der et av sta­ge­ne på baga­sje­bret­te på plass. Ikke et som bærer tyng­den. Men like­vel: Når jeg syk­ler med mye baga­sje, da vil jeg ha et baga­sje­brett som er fes­tet ordent­lig.

Bagasjebrett, skrue løsJeg søk­te på net­tet etter et syk­kel­verk­sted, og fant ett. Det lå ikke så galt til for vei­en jeg skul­le ta ut av Rou­baix. Jeg dro til­ba­ke til hotel­let, hen­tet baga­sjen og las­tet den opp på syk­ke­len. Innen jeg kom av går­de had­de det begynt å reg­ne, men ikke alt for mye. Men etter en kort stund begyn­te det å styr­reg­ne. Jeg had­de alle­re­de tatt på regn­jak­ken. Men nå var det på med regn­bus­ke, skotrekk og hans­ker. Det er ikke noe mor­somt å syk­le i styrt­regn. Jeg dro til syk­kel­verk­ste­det. Egent­lig var det lunsj­stengt, men det var nå en mann der som åpnet døren. Jeg for­klar­te hva jeg var ute etter, og han svar­te gans­ke kon­tant at en slik skrue, det had­de han ikke. Og egent­lig kun­ne det vir­ke som han solg­te mer scoo­te­re og mope­der enn syk­ler. Jeg spur­te om det kun­ne være noen and­re ste­der som kun­ne ha det. Ikke her i Rou­baix, var hans svar. Så da var det bare å syk­le vide­re i regn­væ­ret.

Hel­dig­vis varer sli­ke kraf­ti­ge regn­by­ger som reg­rel ikke len­ge. Det tok ikke lang tid før jeg i alle fall kun­ne ta av regn­buk­sen og skotrek­ke­ne.

Som nevnt i går, har et av mine mål for den­ne turen vært å fin­ne minst en geocache i hver pro­vins i Bel­gia hvor jeg ikke har fun­net noen cache før. Som sagt, så lyk­tes jeg ikke i går. Da jeg la opp ruten gjor­de jeg det med en for­ut­set­ning om at jeg alle­re­de had­de fun­net minst en cache i Hainaut. Plan­leg­gings­ut­ford­rin­gen had­de vært å unn­gå Hainaut den­ne dagen, og få med Vest Flan­de­ren. Så det var ikke sto­re omvei­en som skul­le til, for å få en liten sving inn­om Hainaut. Den­ne gan­gen var det fak­tisk et skilt som mar­ker­te gren­sen. Det­te var den enes­te av de gren­se­ne jeg pas­ser­te som fak­tisk var mer­ket. 

Grenseskilt Belgia Den førs­te cachen jeg let­te etter, fant jeg ikke. Den skul­le være i en park i et gans­ke nytt boli­gor­må­de. Jeg var over­ras­ket over at det var så man­ge cam­ping­vog­ner i par­ken. Fra Frank­ri­ke er jeg vant til at sigøy­ner­føl­ger slår leir på de under­ligs­te ste­der, fra inne i en rund­kjø­ring til på par­ke­ings­plas­sen til et kjøpe­sen­ter eller and­re ste­der hvor de måt­te fin­ne plass. De har stort sett all­tid cam­ping­vog­ner, ikke bobi­ler. Så jeg lur­te på om noen av dem had­de slått leir her. Men da jeg så på cam­ping­vog­ne­ne var de gans­ke små, de var deko­rer­te og det var ingen biler der. Så det­te var nok et kunst­pro­sjekt.

Campingvogn kunsr
 Jeg sat­set på cache nr to på min lis­te, og den fant jeg uten pro­ble­mer. Så da var mis­sion com­pleted i Hainaut. Bel­gia er kjent for bro­stein. Her er en vei med slikt dek­ke. Det er ofte gans­ke grov stein, som gir et dår­lig dek­ke.

BrosteinNå var det tid for å spi­se lunsj. Som van­lig var jeg egent­lig litt sent ute, i for­hold til når det er van­lig at folk i områ­det spi­ser lunsj. Men da jeg så Cafe de l’Ours, alt­så bjørneca­fe­en, i den lil­le byen Mous­cron, da for­står alle som kjen­ner min fasci­na­sjon for bjør­ner i alle vari­an­ter, at her vil­le jeg spi­se lunsj. De ser­ver­te fort­satt mat. Jeg spis­te en løk­sup­pe, kokt okse­kjøtt i saus med pom­mes fri­tes (vi er tross alt i Bel­gia).

Cafe de l'OursDer­et­ter fort­sat­te turen, nå for å fin­ne en cache i Vest Flan­de­ren. Jeg fant den førs­te på min lis­te, og da var i grun­nen den opp­ga­ven også utført. Det holdt med en i hver pro­vins. Jeg fant plan­lagt rute uten alt­for sto­re pro­ble­mer.

Det­te er en gans­ke typisk syk­kel­in­fra­struk­tur i Bel­gia. Man har delt av “for­tau­et” i en syk­kel­del og en fot­gjen­ger­del. Det er på ingen måte ide­elt. Så vidt jeg vet er Nor­ge og Island de to enes­te land, i alle fall i Euro­pa, hvor det er til­latt å syk­le på for­tau­et. Det er en “sann­het” med modi­fi­ka­sjo­ner. Med en infra­struk­tur som det­te, blir det et defi­ni­sjons­spørs­mål. Jeg synes like­vel at det er bed­re at man i alle fall har skilt syk­lis­ter og fot­gjen­ge­re på en viss måte, i ste­det for at det bare er kon­flikt­ska­pen­de kaos, som i Nor­ge. Jeg har ald­ri for­stått hvor­for man ikke kan gjø­re det­te også i Nor­ge der for­tau­ene er bre­de, som f.eks. i Hen­rik Ibsens gt langs Slotts­par­ken. Det hjel­per lite at man kan peke på sta­ti­stik­ker som sier at syk­kel­felt er en tryg­ge­re løs­ning, så len­ge man­ge, ofte med god grunn, ikke opp­le­ver det som trygt å syk­le i syk­kel­felt. Men den­ne type løs­ning egner seg ikke for rask syk­ling. Så det må gjø­res vel­dig klart om infor­me­res godt om at det­te er et sted man kan syk­le, men at man også kan vel­ge å syk­le i kjøre­fel­tet. Bilis­ter som tror de eier vei­en, skal ikke få et argu­ment for at syk­lis­ter skal jages opp på “for­tau­et”.

Jeg har hørt at en eller annen byrå­krat kom til at det­te ikke var lov­lig, uten at jeg har skjønt begrun­nel­sen for det­te. Jeg mener også å ha hørt at det­te ble begrun­net med noen EU-reg­ler. Det sis­te må i alle fall være feil, for det er en løs­ning som er svært van­lig i man­ge EU-land. Jeg har også sett at det som lig­ner mest på et for­tau har vært skil­tet som gang- og syk­kel­vei, og da er det også på et vis lov å syk­le på det som ser mest ut som et for­tau.

Syjjekfekt BekguaI Bel­gia hyl­ler man tyde­lig­vis sine gam­le syk­kel­hel­ter, her i Kortjik. Jeg må inn­røm­me at det­te var en syk­list som var helt ukjent for meg. Men slik er det jo i Nor­ge også. Man­ge, for man­ge etter min mening, idretts­hel­ter får sine min­nes­mer­ker. Man bør ha gjort noe his­to­risk, for­trinns­vis ikke bare lokal­his­to­risk, for å få det. På den annen side set­ter man opp monu­men­ter over tid­li­ge­re ord­fø­re­re osv, og det er vel ikke noe sær­lig bed­re.

SykkelheltHvis man øsn­ker seg en kraf­ti­ge­re stem­me, er kan­skje det­te den logo­pe­den man bør opp­søke.

Sterk logoped
Jeg så også et laf­tet hus. Rik­tig­nok ikke laget av orden­lig tøm­mer, men like­vel. Det er ikke en bygge­skikk jeg for­bin­der med Bel­gia.
Laftet husUnder­veis pas­ser­te jeg også “Noas ark”. Jeg trod­de den had­de hav­net på et fjell idet som er dagens Tyr­kia, og ikke i Bel­gia. Den så ut til å ha holdt seg godt etter alle dis­se åre­ne. Det er også en litt under­lig skips­kon­struk­sjon, kan­skje en for­lø­per for mode­ne liv­bå­ter.
Noas ArkJeg er fasci­nert av steds­navn, som det­te. Men noen dem­ning, det fant jeg ikke.

BevereSom nevnt inn­led­nings­vis, had­de jeg mis­tet en skrue som holdt baga­sje­bret­tet på plass. Så jeg holdt utkikk etter syk­kel­verk­ste­der langs vei­en. Det var ikke så man­ge. Men her fant jeg det jeg let­te etter. Man­nen i butik­ken så på det. “No pro­blem”, så hen­tet han en skrue og sat­te den på plass. Da jeg vil­le beta­le, vil­le han ikke ha noe. Jeg mener i utgangs­punk­tet at de som lever av å sel­ge og repa­re­re syk­ler, samt å sel­ge syl­le­de­ler og til­be­hør, skal ha betalt for det­te. Jeg ven­ter ikke at folk skal gjø­re job­ben sin gra­tis. Men jeg er ikke vel­dig insis­te­ren­de når de klart avslår.

SykkelbutikkDet er man­ge lik­he­ter mel­lom neder­landsk (flamsk) og norsk. Den­ne pizza­bi­len kun­ne nes­ten ha vært norsk.
PizzabilJeg gjor­de igjen noen avstik­ke­re for å lete etter noen geocacher. Da jeg sto ved en, kom en brann­bil kjø­ren­de. Den had­de blå­lys på, men så ikke ut til å vel­dig hast­verk. De stop­pet ved siden av meg, og den ene av de to brann­men­ne­ne spur­te om jeg let­te etter cachen. Jeg bekref­tet at det gjor­de jeg. Han had­de også fun­net den, sa han, og pek­te mot ste­det hvor den var. Men da had­de jeg alle­re­de fun­net den og satt den til­ba­ke på plass. Brann­ve­se­net får man­ge under­li­ge opp­drag. Han for­tal­te at de nå var på opp­drag for å utryd­de veps. Jeg spur­te ikke hva slags utryd­del­ses­me­to­der de bruk­te. Men det var gans­ke tyde­lig at det ikke var det­te opp­dra­get de var mest begeist­ret for.
BrannbilJeg had­de book­et hotell. Så her var det bare å syk­le rett til hotel­let, for å gjen­nom­føre stan­dard ruti­ne: En dusj, en øl og så ut for å spi­se mid­dag. Det førs­te ste­det hvor jeg stakk hodet inn, var fullt. Så jeg måt­te gå vide­re med ufor­ret­tet sak. Mitt nes­te for­søk var “Cafe des arts”, og der kun­ne jeg få mat.
 Cafe des Arts GentDet var like før kjøk­ke­net skul­le sten­ge. Så jeg kun­ne vel­ge mel­lom for­rett og hoved­rett, eller hoved­rett og des­sert. Men jeg kun­ne ikke få alle tre, og hoved­ret­ten vil­le kom­me kort etter for­ret­ten. Jeg gikk for for­rett og hoved­rett, med oste­fyl­te kro­ket­ter til for­rett, og en slags biff til hoved­rett. Selv­sagt med bel­gisk øl til, og jeg ba som van­lig om lokalt øl. Det ble en Gent­se Tri­pel. Dess­ver­re tok jeg ikke bil­de av flas­ken.

ReTour de France. Paris-Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email