Belgia, Frankrike, Sykkeltur

ReTour de France. Paris -Kiel. Etappe 4: Roubaix — Gent

1 Comment

Torsdag 29. juli 2015, Olsok. Syklet distanse i dag: 95,2 km. Samlet syklet distanse til nå: 434,7 km. For hele ruten, se Strava.

Gårsdagens etappe var lang, og hang i da jeg våknet. Det var ganske kjølig, og innen jeg var ferdig med frokosten, plaskregnet det. Det var ganske lett å bestemme seg for at dette ikke skulle bli en ny, anstrengende etappe. Jeg bestemte meg for å dra til Gent, ikke lenger. Vanligvis har jeg startet med noen alternative endepunkter, så får jeg se hvor langt jeg kommer. Derfor har jeg ikke bestilt hoteller på forhånd. Men denne gangen bestilte hotell i Gent på forhånd. Dermed var det ganske bestemt at det var dit jeg skulle. Og jeg hadde ikke hastverk med å komme i gang.
Jeg vet ikke stort om Roubaix. Det eneste jeg visste var at Roubaix er endepunktet for sykkelrittet Paris – Roubaix. Egentlig er det ikke Roubaix som gjør dette rittet spesielt interessant, men alle brosteinspartiene, som vi var innom i går. Det er disse som gjør at ritte har fått tilnavnet “Helvetet i nord”.

Hadde det ikke vært for dette, hadde jeg vel neppe dratt hit i det hele tatt. Området er en klynge av mer eller mindre sammenvokste småbyer, hvor mange sikkert er like interessante eller like uinteressante, i alle fall så lenge man ikke er særlig interessert i sykkel. Hovedbyen i området er Lille, og jeg har sett hele omrdået omtalt som Lille Metroplitan. Neste gang jeg måtte finne på å dra til området, velger jeg nok Lille, som jeg har inntrykk av er en på mange måter mer interessant by.

Men når jeg først var i  Roubaix, måtte jeg ta en tur for å se på den velodromen hvor rittet ender. Det var duskregn, men ikks så galt vær. Det er en gammel velodrom. Det ligger en moderne, innendørs velodrom ved siden av. Det er stort sett den som brukes til konkurranser, sikkert også til seriøs trening. Men den gamle ligger der, helt åpen. Det er bare å svinge inn. Ingen spør hva du skal, eller hindrer deg. Det var i alle fall ingen som spurte meg. Når jeg først var der, måtte jeg sykle en runde på velodromen. Det skummelt å sykle i en velodrom, i alle fall for en som aldri har gjort det før. Doseringene er bratte, og egentlig skal man nok ha mye større fart enn hva jeg hadde. Men det er gøy å ha prøvd. 
Roubaix velodrome
 Jeg hadde konstatert at jeg hadde mistet en skrue som holder et av stagene på bagasjebrette på plass. Ikke et som bærer tyngden. Men likevel: Når jeg sykler med mye bagasje, da vil jeg ha et bagasjebrett som er festet ordentlig.

Bagasjebrett, skrue løsJeg søkte på nettet etter et sykkelverksted, og fant ett. Det lå ikke så galt til for veien jeg skulle ta ut av Roubaix. Jeg dro tilbake til hotellet, hentet bagasjen og lastet den opp på sykkelen. Innen jeg kom av gårde hadde det begynt å regne, men ikke alt for mye. Men etter en kort stund begynte det å styrregne. Jeg hadde allerede tatt på regnjakken. Men nå var det på med regnbuske, skotrekk og hansker. Det er ikke noe morsomt å sykle i styrtregn. Jeg dro til sykkelverkstedet. Egentlig var det lunsjstengt, men det var nå en mann der som åpnet døren. Jeg forklarte hva jeg var ute etter, og han svarte ganske kontant at en slik skrue, det hadde han ikke. Og egentlig kunne det virke som han solgte mer scootere og mopeder enn sykler. Jeg spurte om det kunne være noen andre steder som kunne ha det. Ikke her i Roubaix, var hans svar. Så da var det bare å sykle videre i regnværet.

Heldigvis varer slike kraftige regnbyger som regrel ikke lenge. Det tok ikke lang tid før jeg i alle fall kunne ta av regnbuksen og skotrekkene.

Som nevnt i går, har et av mine mål for denne turen vært å finne minst en geocache i hver provins i Belgia hvor jeg ikke har funnet noen cache før. Som sagt, så lyktes jeg ikke i går. Da jeg la opp ruten gjorde jeg det med en forutsetning om at jeg allerede hadde funnet minst en cache i Hainaut. Planleggingsutfordringen hadde vært å unngå Hainaut denne dagen, og få med Vest Flanderen. Så det var ikke store omveien som skulle til, for å få en liten sving innom Hainaut. Denne gangen var det faktisk et skilt som markerte grensen. Dette var den eneste av de grensene jeg passerte som faktisk var merket. 

Grenseskilt Belgia Den første cachen jeg lette etter, fant jeg ikke. Den skulle være i en park i et ganske nytt boligormåde. Jeg var overrasket over at det var så mange campingvogner i parken. Fra Frankrike er jeg vant til at sigøynerfølger slår leir på de underligste steder, fra inne i en rundkjøring til på parkeingsplassen til et kjøpesenter eller andre steder hvor de måtte finne plass. De har stort sett alltid campingvogner, ikke bobiler. Så jeg lurte på om noen av dem hadde slått leir her. Men da jeg så på campingvognene var de ganske små, de var dekorerte og det var ingen biler der. Så dette var nok et kunstprosjekt.

Campingvogn kunsr
 Jeg satset på cache nr to på min liste, og den fant jeg uten problemer. Så da var mission completed i Hainaut. Belgia er kjent for brostein. Her er en vei med slikt dekke. Det er ofte ganske grov stein, som gir et dårlig dekke.

BrosteinNå var det tid for å spise lunsj. Som vanlig var jeg egentlig litt sent ute, i forhold til når det er vanlig at folk i området spiser lunsj. Men da jeg så Cafe de l’Ours, altså bjørnecafeen, i den lille byen Mouscron, da forstår alle som kjenner min fascinasjon for bjørner i alle varianter, at her ville jeg spise lunsj. De serverte fortsatt mat. Jeg spiste en løksuppe, kokt oksekjøtt i saus med pommes frites (vi er tross alt i Belgia).

Cafe de l'OursDeretter fortsatte turen, nå for å finne en cache i Vest Flanderen. Jeg fant den første på min liste, og da var i grunnen den oppgaven også utført. Det holdt med en i hver provins. Jeg fant planlagt rute uten altfor store problemer.

Dette er en ganske typisk sykkelinfrastruktur i Belgia. Man har delt av “fortauet” i en sykkeldel og en fotgjengerdel. Det er på ingen måte ideelt. Så vidt jeg vet er Norge og Island de to eneste land, i alle fall i Europa, hvor det er tillatt å sykle på fortauet. Det er en “sannhet” med modifikasjoner. Med en infrastruktur som dette, blir det et definisjonsspørsmål. Jeg synes likevel at det er bedre at man i alle fall har skilt syklister og fotgjengere på en viss måte, i stedet for at det bare er konfliktskapende kaos, som i Norge. Jeg har aldri forstått hvorfor man ikke kan gjøre dette også i Norge der fortauene er brede, som f.eks. i Henrik Ibsens gt langs Slottsparken. Det hjelper lite at man kan peke på statistikker som sier at sykkelfelt er en tryggere løsning, så lenge mange, ofte med god grunn, ikke opplever det som trygt å sykle i sykkelfelt. Men denne type løsning egner seg ikke for rask sykling. Så det må gjøres veldig klart om informeres godt om at dette er et sted man kan sykle, men at man også kan velge å sykle i kjørefeltet. Bilister som tror de eier veien, skal ikke få et argument for at syklister skal jages opp på “fortauet”.

Jeg har hørt at en eller annen byråkrat kom til at dette ikke var lovlig, uten at jeg har skjønt begrunnelsen for dette. Jeg mener også å ha hørt at dette ble begrunnet med noen EU-regler. Det siste må i alle fall være feil, for det er en løsning som er svært vanlig i mange EU-land. Jeg har også sett at det som ligner mest på et fortau har vært skiltet som gang- og sykkelvei, og da er det også på et vis lov å sykle på det som ser mest ut som et fortau.

Syjjekfekt BekguaI Belgia hyller man tydeligvis sine gamle sykkelhelter, her i Kortjik. Jeg må innrømme at dette var en syklist som var helt ukjent for meg. Men slik er det jo i Norge også. Mange, for mange etter min mening, idrettshelter får sine minnesmerker. Man bør ha gjort noe historisk, fortrinnsvis ikke bare lokalhistorisk, for å få det. På den annen side setter man opp monumenter over tidligere ordførere osv, og det er vel ikke noe særlig bedre.

SykkelheltHvis man øsnker seg en kraftigere stemme, er kanskje dette den logopeden man bør oppsøke.

Sterk logoped
Jeg så også et laftet hus. Riktignok ikke laget av ordenlig tømmer, men likevel. Det er ikke en byggeskikk jeg forbinder med Belgia.
Laftet husUnderveis passerte jeg også “Noas ark”. Jeg trodde den hadde havnet på et fjell idet som er dagens Tyrkia, og ikke i Belgia. Den så ut til å ha holdt seg godt etter alle disse årene. Det er også en litt underlig skipskonstruksjon, kanskje en forløper for modene livbåter.
Noas ArkJeg er fascinert av stedsnavn, som dette. Men noen demning, det fant jeg ikke.

BevereSom nevnt innledningsvis, hadde jeg mistet en skrue som holdt bagasjebrettet på plass. Så jeg holdt utkikk etter sykkelverksteder langs veien. Det var ikke så mange. Men her fant jeg det jeg lette etter. Mannen i butikken så på det. “No problem”, så hentet han en skrue og satte den på plass. Da jeg ville betale, ville han ikke ha noe. Jeg mener i utgangspunktet at de som lever av å selge og reparere sykler, samt å selge sylledeler og tilbehør, skal ha betalt for dette. Jeg venter ikke at folk skal gjøre jobben sin gratis. Men jeg er ikke veldig insisterende når de klart avslår.

SykkelbutikkDet er mange likheter mellom nederlandsk (flamsk) og norsk. Denne pizzabilen kunne nesten ha vært norsk.
PizzabilJeg gjorde igjen noen avstikkere for å lete etter noen geocacher. Da jeg sto ved en, kom en brannbil kjørende. Den hadde blålys på, men så ikke ut til å veldig hastverk. De stoppet ved siden av meg, og den ene av de to brannmennene spurte om jeg lette etter cachen. Jeg bekreftet at det gjorde jeg. Han hadde også funnet den, sa han, og pekte mot stedet hvor den var. Men da hadde jeg allerede funnet den og satt den tilbake på plass. Brannvesenet får mange underlige oppdrag. Han fortalte at de nå var på oppdrag for å utrydde veps. Jeg spurte ikke hva slags utryddelsesmetoder de brukte. Men det var ganske tydelig at det ikke var dette oppdraget de var mest begeistret for.
BrannbilJeg hadde booket hotell. Så her var det bare å sykle rett til hotellet, for å gjennomføre standard rutine: En dusj, en øl og så ut for å spise middag. Det første stedet hvor jeg stakk hodet inn, var fullt. Så jeg måtte gå videre med uforrettet sak. Mitt neste forsøk var “Cafe des arts”, og der kunne jeg få mat.
 Cafe des Arts GentDet var like før kjøkkenet skulle stenge. Så jeg kunne velge mellom forrett og hovedrett, eller hovedrett og dessert. Men jeg kunne ikke få alle tre, og hovedretten ville komme kort etter forretten. Jeg gikk for forrett og hovedrett, med ostefylte kroketter til forrett, og en slags biff til hovedrett. Selvsagt med belgisk øl til, og jeg ba som vanlig om lokalt øl. Det ble en Gentse Tripel. Dessverre tok jeg ikke bilde av flasken.

ReTour de France. Paris-Kiel

Sykkelturer