Torsdag 6. august 2015. Dagnes distanse: 118, 88 km. Syklet distanse til nå: 1028,4 km. Se dagens etappe på Strava.
I løpet av denne etappen passerte jeg 1.000 syklede kilometer, siden jeg startet fra Paris.
Det hotellet jeg hadde havnet på, Hotel Lange, var ganske usentralt i forhold til sentrum i Leer. Så da jeg kom dit, ganske sent, trøtt og sliten, var det helt uaktuelt å dra inn til byen. Så jeg gikk glipp av Leer, bortsett fra da jeg syklet gjennom. Jeg tror jeg skulle ha vært heldig om jeg hadde funnet en like god restaurant med like fin beliggenhet inne i byen. Ser man etter et stopp for natten langs veien i dette området, kan det trygt anbefales. Ikke var det dyrt heller.
Men det viste seg å ligge svært så sentralt til i forhold til min sykkelrute. Den gikk rett forbi hotellet. Det var bare å svinge ut porten, så var jeg på ruten. Men jeg tok en liten omvei for å finne et par geocacher. Jeg fant to, men lette etter noen til, som jeg ikke fant. Jeg har vært ganske utålmodig i min letning, og drar fort videre om jeg ikke finner den nesten med en gang.
Dette er landbruksområde. Man ser mange slike driftsbygninger, med solceller på taket.
Jeg gjør et hopp nærmere mål, og tar med dette.
Mens man i Norge mest snakker om det grønne skiftet, har man i Tyskland kommet langt i denne retningen. Det satses mye på solenergi og vindkraft. Nå skal man ikke male Norge helt oljesvart. Det meste av vår elektrisitet kommer fra vannkraft, som er like fornybar som solkraft og vindkraft. Det er sol og vind som bringer vann til kraftmagasinene. Hovedinnvendingene mot mye av den fornybare energiproduksjonen er av estetisk art. Vi liker ikke vindmøller, fosser i rør, osv. Det kan riktignok sies om vannkraft at det medfører neddemming av store områder, som ikke bare er et spørsmål om estetikk.
Men fornybar energi er ikke bare et spørsmål om energiproduksjonen i seg selv. Det er også produksjon av utstyr for å produsere fornybar energi. Tysklande er ledende når det gjelder produksjon av solceller. Solcelleproduksjon forsvant fra Norge. REC produserer nå så vidt jeg vet i Singapore. I avisstativet i cafeen der jeg spiste lunsj på denne etappen, så jeg en overskrift i lokalavisen som sa at en ny fabrikk i Cuxhaven for produksjon av vindmøller for vindkraftproduksjon, ville gi 1.000 nye arbeidsplasser. Det er en fremtid i fornybar energi som Norge ikke tar del i.
I Norge satset biloptimistene på at man skulle få bilproduksjon i Norge, i form av batteridrevede plastbøtter med hjul, kalt “Think”, og ga store, indirekte subsidier ved å gi vanvittig store fordeler til el-biler. Det ble med tanken om “Think”. Nå innebærer elbilpolitikken en enorm subsidiering av elbilkjøpere, særlig på Oslo vest og i kommunene vest for Oslo, samt av en milliardær i California. I dag er det ingen politikere som vil innrømme at elbilsubsidene egentlig var mislykket industripolitikk, og har viklet seg inn i en miljøretorikk som de ikke klarer å vikle seg ut av. Og i alle fall i byene, er en politikk som støtter at man kjører bil, uavhengig av energibærer, ikke bærekraftig. Jeg skal ikke si mer om dette i denne sammenhengen.
Dette er en type sykkelvei jeg har syklet mye på i Tyskland. Den går for seg selv, i varierende avstand fra kjørebanen. Dette er vei for toveis sykkeltrafikk. Den er smal, altfor smal etter min mening. Med en tungt lastet sykkel er det ikke morsomt å møte andre syklister på slike veier. Det er heller ikke helt enkelt å komme forbi langsommere syklister — her var det som regel jeg som var den langsomme syklisten som ble forbikjørt. De som syklet raskere, ga gjerne signal med ringeklokke, plystrelyder eller på andre måter. Om to syklister med tilhenger møtes på en slik vei, da har man et problem.
Jeg har noen ganger vært innom automater. Automat for å kjøpe sykkelslanger, fant jeg også på en sykkelbutikk i Tyskland. Jeg hadde med en reserveslange, som jeg heldigvis aldri fikk bruk for. Så det ble heller ikke nødvendig å kjøpe en ny.
Men i Tyskland så jeg, eller i alle fall et skilt som pekte til, en automat for kjøp av egg.
Jeg vet ikke om det er aldersgrense for kjøp av sigaretter i Tyskland. Men når man kan kjøpe dem på automater som står utendørs, da er det i alle fall ikke mulig å håndheve noen aldersgrense.
Mange av de solide sykkellåsene vi kjøper, er produsert i Tyskland. Da er det ikke overraskende at låsprodusenten også leverer sykkelstativ hvor man kan låse sykkelen fast på en betryggende måte.
Vi er tross alt i Tyskland. Ordnung muss sein. Her må også trærne lære seg å stå på geledd.
Det var tid for lunsj. Jeg stoppet ved denne cafeen et sted som heter Rostrup.
Det var en varm dag. Temperaturmåleren utenfor nabobygget vekslet mellom 33 og 34 grader. Det er varmt. Men når man sykler blir det en lufting som gjør at det ikke kjennes for ille, i alle fall så lenge man ikke sliter seg opp seige bakker og lignende. Men det går en grense et eller annet sted, hvor de ikke lenger er noen nedkjølingseffekt.
Jeg skal spole tiden 41 år tilbake, til sommeren 1974. Jeg var på interrail. Jeg hadde kommet med båt fra Dubrovnic i det som den gang var Jugoslavia, til Bari i Italia, og var på toget tvers over Syd-Italia til Napoli. Det var varmt og tørt, uten at jeg vet hvor varmt. Aircondition var en helt ukjent luksus i 2. klassekupeer på italienske tog på 1970-tallet. Jeg stakk hodet ut vinduet, i håp om å få noen litt nedkjølende vindpust. Det var som å sette hodet foran en vifteovn. Det var for varmt til at luft i bevegelse hadde noen som helst nedkjølende effekt, det forsterket heller varmen. Men som sagt, hvor varmt det må være får man når det knekkpunktet, vet jeg ikke.
Mens jeg spiste lunsj, oppdaget jeg at det var en såkalt “drive in” cache ca 30 m fra der jeg satt. Den måtte jeg selvfølgelig finne før jeg dro videre, noe jeg også gjorde uten problemer.
Jeg skal tilbake til Tyskland og sykkel. Også i Tyskland møter man ofte “fortau” som er avdelt med en strek, som skiller syklister og fotgjengere. Som jeg har nevnt før, synes jeg det er en helt grei løsning der det er brede fortau, som et sted å sykle for syklister som føler seg utrygge i kjørefeltet. Og uten å sjenere fotgjengerne, så lenge de har vett nok til å holde seg på fotgjengerdelen, og ikke virre ut sykkeldelen — her er min tillit til norske fotgjengere mildt sagt begrenset. Men, som jeg skal komme tilbake til senere, er slike sykkelløsninger i Tyskland, ofte påbudt. Det synes jeg ikke noe om. Selv foretrekker jeg å sykle på asfalten i kjørefeltet, fremfor på det ruglete steindekket på sykkelfortauet.
Jeg var stort sett på bondelandet denne delen av turen. Jeg er ikke noen bonderomantiker som synes det er så veldig spennende å se veldig mange og store åkre og jorder, låver og traktorer. Og ikke minst disse, som jeg så mange av på min tur:
En side ved landbruk som definitivt ikke er romantisk, er avrenning og algevekst. Mange bekker og småvann som omtrent silk ut. Det er ikke miljøvennlig, selv om algene er grønne.
Når jeg begynte å bli litt lei av dette landskapet, så utelukker jeg ikke at det har en viss sammenheng med at syklet i mer enn ti dager, og og rundt 1.000 km. Jeg begynte å bli sliten og litt lei, og det bidro nok til å dempe nysgjerrigheten og begeistringen for landskapet som jeg syklet gjennom.
Jeg passerte dette skiltet, som viste til Himmelens port. Nå har ikke jeg noen veldig klare bilder av hvordan det er Himmelen. Men jeg hadde ikke ventet at det skulle være et ridesenter.
Det er enkelte navn det ville ha vært litt ugreit å ha, om man hadde bodd i Norge.
Jeg begynte å nærme meg Bremen, og gammel og ny industri kom til syne i en kanskje litt uskjønn forening.
Jeg er født og til dels oppvokst på det ensidige industristedet Herøya, så jeg er industrinostalgiker.
Jeg gjorde som jeg hadde begynt å gjøre. Jeg tok en pause ca 20 km fra målet, når det var klart at jeg ville rekke fram før det var alt for sent. Denne gangen satte jeg med på en cafe, eller snarere en kiosk med et bord utenfor, med en kopp kaffe og en is. Jeg tok fram mitt nettbrett og lette etter et hotell. Denne gangen ble det Ramada i Bremen.
Også i Tyskland risikerer man å møte dette:
På veien inn til Bremen var det en del arbeid på veien, og jeg passerte slike små lærestykker for Statens vegvesen og andre utbyggere om hvordan man håndterer dette. Man stenger et kjørefelt, for å få plass til sykkelfeltet rundt arbeidsstedet. Det er slik man også gjør det i Frankrike. Men ikke i Norge. Her er det som regel bare bråstopp, ingen skilting og ingen tilrettelagt omkjøring for syklister. For i Norge prioriterer man ikke syklister, selv om man ofte sier at man gjør det.
Som sagt hadde jeg booket på Hotel Ramada i Bremen. De hadde egentlig ikke noen parkeringsgarasje for gjester med bil. Men det var et parkeringshus like ved siden av. Men de hadde en slags liten parkeringskjeller, som kanskje var mer for varemottak m.m. Men der hadde de satt opp solide og gode sykkelstativ, som gjorde at sykkelen kunne låses godt fast til stativet.
Ved nedgangen til denne garasjen var det også noe som jeg dessverre ikke fikk tid til å benytte meg av: En bryggeripub. Jeg så kobbertankene hvor ølet ble brygget. Men klokken var såpass mange at jeg valgte å prioritere middag etter å ha fått en høyst nødvendig dusj. Jeg tenkte at jeg fikk ta en tur innom denne puben etter middag, men da jeg kom dit senere på kvelden, var den dessverre stengt. Det hadde virkelig vært lokalt øl.
Det var en fin kveld. Dette var utsikten fra mitt hotellrom, da jeg hadde fått tatt en dusj, og gjorde meg klart til å dra ut for å finne et sted å spise middag.
Jeg spurte i resepsjonen hvor jeg burde gå for å spise middag. Han anbefatle å gå ned langs elven, hvor det vrimler av restauranter. Jeg er ikke sikker på om det var et veldig godt råd og valg. Det var et området som på en måte kunne mine om Aker Brygge, med svært mange Biergartens, men egentlig ikke så mange spisesteder som så interessante ut. Jeg burde nok heller ha gått inn i det gamle sentrum. Jeg får gjøre det neste gang jeg er der. Jeg fant en italiensk restaurant, som var helt OK, men ikke så veldig mye mer.
Området langs elven var uansett fint en fin kveld.
På veien tilbake mot hotellet etter middag, fant jeg et par geocacher. Jeg gikk så til bryggeripuben i hotellbygget, i håp om å få smake på ølet deres. Men den var stengt, så det var bare å gå tilbake til hotellet og finne sengen.
Gamle folkevogner, også de som kom etter boble, hadde ikke motor foran.
Og da kan man like godt fylle “mottrummet” med noe annet.
Bremen er en flott by, og har kommet høyt på listen over de byer jeg gjerne reiser tilbake til. Jeg har sagt det noen ganger før: Denne gangen var prioriteringen å sykle, ikke bruke tid de stedene jeg var innom underveis. Man må gjøre noen valg, og får ikke med seg alt.
ReTour de France. Paris-Kiel
- Innledning
- Etappe 1: Paris -- Compiegne
- Etappe 2: Compiegne --Saint Quentin
- Etappe 3: Saint-Quentin -- Roubaix
- Etappe 4: Roubaix - Gent
- Etappe 5: Fra Gent til Gud vet hvor
- Etappe 6: Fra Dendermonde til Antwerpen
- Etappe 7: Fra Antwerpen til Breda
- Baarle Hertog - et belgisk "øyrike" i Nederland
- Etappe 8: Breda - Tilburg (og tog til Utrecht)
- En midtveisevaluering
- Dag 9: Rotedag i Utrecht, tog til Assen
- Dag 10: Assen --- Leer
- Dag 11: Leer -- Bremen
- Dag 12: Bremen - Hamburg
- Dag 13: Hamburg -- Timmendorfer Strand
- Dag 14: Timmendorfer Strand -- Kiel
- Ferge ved reisens slutt