ReTour de France. Paris -Kiel. Etappe 14: Timmendorfer Strand — Kiel

Søndag 9. august 2015. Siste etappe. Syklede kilometer: 87,7. Samlet syklet distanse så langt: 1340,2.  Se dagens etappe på Strava.

Legger jeg til de korte turene fra hotellet i Kiel til båten, og fra båten og hjem, ble sykkelturen totalt sett på 1345,5  km.

Frokostserveringen på mitt hotell startet ikke før kl 8. Det er ingen grunn til å bruke mye tid på morgenstell på slike turer. Det er f.eks. helt meningsløst å ta en dusj før man skal ut på de drøyt 80 km sykkeltur. Den får vente til man er ferdig og har kommet fram. Så jeg gikk en morgentur i Timmendorfer Strand for å få litt inntrykk av stedet. Det var vel slik man venter at et slikt feriested kan være. Er været bra, kan man være på stranden. Det er en del kuntgallerier, neppe med den mest fremragende og spennende kunsten, butikker, hoteller, kafeer og restauranter. Og litt til.

WIMG_7818_DxOHer er det påbundt for alle badende over 18 år å ha strandkurv. Ikke noen villbading på tyske strender! Mitt hotell var nesten på stranden. Det er nesten så jeg angrer på at jeg ikke løp ned for et lite morgenbad, uten å leie strandkurv.

WIMG_7817_DxODenne damen var, av alle ting, ute for å mate måtene. Som om ikke måker klarer å finne fram i alt for stort antall, uten at man forsøker å lokke dem.

WIMG_7824_DxODet kunne se ut som om en ubåt var strandet et sted i Østersjøen, og så hadde dukket opp i gaten i Timmendorfer Strand.

WIMG_7876_DxOPå fine dager, som denne, kunne man på mitt hotell innta sin frokost på terrassen, som var en ganske fin start på den siste sykkeldagen.

DSC_0002Ved å starte her i steder for i Lübeck, slik jeg i utgangspunktet hadde planlagt, fikk jeg en annen rute til Kiel. Den gikk nærmere kysten. Når sant skal sies begynte jeg å bli ganske lei av bondeland, og syntes at det kunne være fint å få litt kystlandskap etterhvert. Men det ble nok av bondeland på denne etappen også.

Strandpromenade, TimmendorfDet var fin sykkelvei langs stranden, adskilt fra gangveien. Men dette er første gang jeg har sett skilt som uttrykkelig sier at rulleskøyter er tillatt i sykkelveien.

Rulleskøyter tillattJeg gjorde et stopp for å finne en geocache. Det ble et enkelt funn. En annen, som var ute i samme ærend, sto med den i hånden da jeg kom til stedet.

I det jeg forlot kysten og svingte inn i landet, var det ganske jevn stigning. Det var på ingen måte bratte bakker. Jeg skulle opp ca 120 meter i løpet av en mil. Nå gikk det en del opp og ned, så man kan ikke regne gjennomsnittstigning (1.2 %) for å få noe inntrykk av hvordan bakkene var. Jeg så på noen segmenter i Strava. Et av dem var 2,2 km med 3% stigning. Vanligvis ikke spesielt hardt. Til sammenligning er Kongsveien 1,9 km med 5% stigning. Men med tungt lastet sykkel og snart 1.300 km i beina, blir de fleste bakker ganske tunge.

På denne siste etappen var jeg nok også litt mer opptatt av hvor mange kilometer det var igjen til Kiel, enn av det jeg så langs veien.

Jeg likte denne blomsterpotten, eller hva man skal kalle det.

BlomsterpottebedJeg begynte etterhvert å lure på om tyskere er spesielt ivrige kirkegjengere. Ved innfarten til alle småbyer og landsbyer, var det gjerne slike skilt.

GudstjenesteskiltHolstein, som jeg skulle gjennom nå, synes for en stor del å bestå av bølgende jordbrukslandskap. Det betyr at det går mye opp og ned. Når man sykler, synes man alltid at det går mer opp enn ned. Men jeg startet ved havet i Timmendorfer Strand, og endte ved havet i Kiel, så det må ha vært omtrent like mye. Men det tar så mye lenger tid å komme opp enn ned, noe som sikkert bidrar til den følelsen.

Landskap, HolsteinDet område hørte en gang til Danmark. Jeg vet ikke om disse nekter å akseptere historiens realiteter, om de er medlem av en slage “frigjøringsbevegelse” som vil gjenreise Danmarks storhet, eller om det ganske enkelt er dansker som eier huset.

Hus med dansk flaggJeg har ikke sans for at man flagger med fremmede staters flagg, med unntak for ambassader, samt ved markering av andre lands nasjonaldag. Dette gjelder også nordmenn som har hytter langs svenskekysten. At skip fører flaggstatens flagg, er selvsagt også OK. Av min finske mor har jeg lært at hvis man flagger med en fremmed stats flagg, da skal man også ha flagg fra vertslandet. Hos oss var det alltid både finsk og norsk flagg på bordet på Finlands nasjonaldag, 6. desember.

Å skilte med en “frivillig” fartsgrense på 30 km, er optimistisk til langt over grensen for naivitet. Det var slike skilt mange steder. Kanskje tyskere respekterer fartsgrenser mer enn hva vi gjør i Norge. Men hos oss er det ikke mange som overholder en fartsgrense på 30 km/t, med mindre det er solide fartsdumnper og andre fartsbegrensende tiltak — slik at bilistene i praksis tvinges til å holde fartsgrensen.

Frivillig fartsgrense 30Jeg hadde merket meg en del “interessante” stednavn på kartet, og nå begynte de også å dukke opp på skiltene.

Skilet, StoltenbergStrava har fungert godt som planleggingsverktøy, og jeg kommer nok til å bruke det ved senere turer også. Men jeg har også vært innom at den noen ganger kan være litt vel kreativ i sine veivalg. Hvis jeg hadde vært lokalkjent, ville jeg nok ha valgt en annen vei inn til Kiel.

Veiene som Strava hadde valgt denne gangen, var ikke dårlige. De var til tider slike doble betongspor. Betongen var lagt der for biler og sikkert traktorer, ikke for syklister. Når jeg møtte biler, kjørte de ut til siden, åpenbart vel vitende om at det ville være et større problem for syklister enn for bilister å svinge utenfor betongen.

Sykkelvei, tosporet betongMen slike veier gjør at det kan være lett å ta feil vei. En liten vei, som knapt ser ut som en vei, som tar av fra den veien man er på, er det lett å overse. Denne ruten hadde jeg laget etter at det var klart at jeg ikke fikk hotell i Lübeck, slik at jeg ikke hadde fått lastet den ned på min GPS. Det betød at jeg ikke hadde noen sving for sving navigering, og heller ikke noen alarm når jeg var ute av kurs. Det ble å ta fram nettbrettet fra tid til annen, og sjekke hvor jeg er i forhold til ruten. Det betyr stopp, som tar litt tid. Og man kan ha kommet et stykke utenfor ruten før man blir oppmerksom på det.

Jeg har vært en del innom tyske sykkelveier, som ærlig talt ikke har imponert. Det er for en stor del (for) smale, toveis sykkelveier. Og ikke minst: De er sørgelig dårlig vedlikeholdt. Jeg mener at ujevnt og dårlig underlag har bidratt til å øke belastningen, ikke minst på hjulene (og eikene).

Sykkelvei, dårlig vedlikehold, TysklandNorge og Island er, så vidt jeg vet, de to eneste land, i alle fall i Europa, hvor det er tillatt å sykle på fortauet. (I Frankrike er f.eks. sykling på fortauet bare tillatt for barn under 8 år.) Men i praksis er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. I Tyskland har man i stort omfang skiltet det som for meg ser ut som fortau, som gang- og sykkelveier, eller som her, ved at sykling er tillatt.

Fortau sykling tillattNoen ganger med adskilte områder for fotgjengere og syklsiter, andre ganger ikke. Det praktiske resultatet er det samme: Man sykler på fortauet.  Dette ser for meg ut som et typisk fortau. Men det er skiltet som påbudt gang- og sykkelvei.

Påbudt sykkelfortauNå skal det sies at jeg har sett lite til dette inne i de litt større byene, men det synes vanlig, som her, gjennom litt mindre tettsteder. Blandet gang- og sykkeltrafikk kan fungere der trafikken, ikke minst fotgjengertrafikken, er liten — som langs landeveien. Men det forutsetter at fotgjengere innser at de går på en vei de deler med syklister, og ikke går som om dette er en vei bare for fotgjengere — slik vi så ofte ser i Norge.

Jeg har flere ganger sagt at disse gang- og sykkelveiene i Tyskland gjennomgående er for smale. Utenfor bebyggelse, men lite fotgjengertrafikk, fungerer de på et vis — men er ikke bra. Når de fortsetter gjennom bebyggelse, med flere fotgjengere, blir de ganske ubrukelige. Kombinasjonen syklister, kanskje til og med med tilhenger, og gående med barnevogn, fungerer svært dårlig på slike veier.

Noen ganger er det gangvei som er skiltet som tillatt (men ikke påbudt) for syklister, men ofte som påbudt gang- og sykkelvei.  Det er mange påbudte sykkelveier og gang- og sykkelveier i Tyskland. Og som nevnt er kvaliteten ofte dårlig. Når man påbyr folk å bruke slikt, da sier man egentlig: Vi vil ha dere bort fra kjørefeltet, slik at dere ikke forstyrrer bilene. Det er ikke for å gi god fremkomemlighet for syklister.

Påbudt gang- og sykkelveiDa jeg nærmet meg Kiel røk nok en eike i bakhjulet. Men nå var det bare å la det stå til . Å finne et verksted på den tyske landsbygden, som kunne fikse det på en søndag, var det ingen grunn til å tenke på. Det var bare å sykle, om enn litt forsiktig, inn til Kiel. Jeg hadde uansett tenkt å levere sykkelen til service når jeg kom tilbake til Oslo. Den er såpass ny at jeg fortsatt ikke hadde hatt “gratis” førstegangsservice på sykkelen. (Den er selvsagt ikke gratis, men inkludert i prisen når man kjøper sykkelen.) Da kunne de fikse eiken samtidig. Jeg har hatt den sykkelen i sånn ca tre måneder. I løpet av de tre månedene har jeg syklet ca 2.500 km på den, hvorav 1345 km med tung bagasje. Det er nok en del mer enn hva som er vanlig når de får en sykkel inn til en slik førsteservice, som typisk er etter tre måneder.

Da jeg kom inn til Kiel, overlot jeg til Garmin å finne veien til hotellet. Den svarte nærmest med å si “dra til Blocksberg”.

20150810104245_IMG_7980Men ikke nok med at den ville ha meg til Blocksberg, den ville også ha meg dit via en trapp.

20150810104017_IMG_7976Jeg hadde satt GPSen på sykkelnavigering, og var ikke særlig imponert da den ville ha meg opp denne trrappen. Gå utenom, sa Bøygen. Og det gjorde jeg.

20150810104110_IMG_7978Vi har tidligere sett Otto Langbehn Strasse. I Kiel kan man også få får Langnese is.

Langnese isI Kiel, som i mange andre byer i Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark, og sikkert flere andre steder, bruker postbudene el-sykkel.

Postbud med elsykkelFra Kiel var det båttur hjem. Jeg har reist såpass mange ganger med diverse slike båter, at jeg ikke synes at turen i seg selv er en spennende opplevelse. Men jeg synes at Kielfergen overrasket positivt.

Color FantasyEtter å ha syklet 1345 km på to uker, syntes jeg at jeg hadde fortjent en bedre middag. Jeg hadde bestilt bord og middag i den beste restauranten ombord. Det som lå inne i bestillingen, og som jeg hadde forhåndsbetalt, var en fem-retter. Men det var uproblematisk å utvide den til en syv-retter, hvilket jeg gjorde. Selvfølgelig med vinpakke til.  Dette var en utmerket meny, med interessante vinvalg, som mange gode restauranter kunne være bekjent av. Og med en kunnskapsrik kelner som kunne si noe om vinen, og hvorfor de hadde valgt akkurat den vinen til den retten.

Til sammenligning. For et par år siden tok familien båten til København. Vi skulle møte en god venn og se opera sammen. Når det nå er greit å bestille enkeltreise på fly, gjorde jeg som jeg synes er en god kombinasjon. En litt langsom reise (båt) på utreise, og fly hjem. Fly er transport, ikke reise. Med båt, tog og sykkel, for så vidt også bil, har man en følelse av å være underveis, og oppleve at man reiser. Men når man skal hjem, vil man bare hjem — da er fly utmerket.

Vi hadde også den gang bestilt middag i båtens “gourmetrestaurant”. Den serveringen virket mer som et uinspirert pliktløp. Slike båter må visst i dag kunne servere noe de kan kalle “gourmetmat”, til folk som ikke lenger synes at bufféter er særlig spennende. Den middagen husker jeg som en kjedelig opplevelse, rent kulinarisk.

Tilbake til Kielfergen. Etter middagen gikk jeg over i baren på andre siden, for å drikke kaffe der. Der spilte en helt OK jazztrio: Piano, gitar og vokal. Vokalisten sang bra, uten at det på noen måte var fremragende. Men under middagen hadde jeg langt merke til gitaristen, som etter min mening spilte veldig bra. Det var på ingen måte slik  man gjerne forbinder med “danskebåtmusikk”. Så jeg ble sittende en stund og høre på disse, før det var på tide å gå til sengs.

JazztrioDet hadde vært en fin tur, og det kan nok hende at jeg drar på langtur igjen. Men nå så jeg fram til å komme hjem, til å møte familien, til å kunne sove i min egen seng,  til å kunne parkere sykkelen, til å vite at når jeg igjen skulle ut å sykle i de kommende ukene og månedene, ville det være uten tung bagasje.

ReTour de France. Paris-Kiel

Sykkelturer