Varemerker monopoliserer ikke språket

Språk­fors­ker om potet­gull-saken: – Det­te er en mono­po­li­se­ring av språ­ket” kan vi lese i E24. Det er Finn Erik Vin­je som sier det­te, og får støt­te fra Per Egil Heg­ge.

Finn Erik Vin­je og Per Egil Heg­ge kan sik­kert mye om språk. Men vare­mer­ker kan de åpen­bart ikke. Om Maarud skul­le få med­hold i at de har ene­rett til “potet­gull” som vare­mer­ke, får de ikke mono­pol på bruk av ordet. Finn Erik Vin­je, Per Egil Heg­ge, E24, jeg og alle and­re kan fort­satt bru­ke ordet “potet­gull” nes­ten som vi vil.

Vare­merke­ret­ten gir en ene­rett til å bru­ke vare­mer­ket “som kjenne­tegn for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het” .  I and­re sam­men­hen­ger kan vi fritt bru­ket ord som er regist­rert som vare­mer­ker. Vi kan omta­le potet­gull og bru­ke ordet i den betyd­ning vi måt­te øns­ke. Jeg kan skri­ve om Aften­pos­ten og E24, uten å bry meg om dis­se orde­ne som vare­mer­ker. Og både Aften­pos­ten og E24 kan fritt skri­ve om potet­gull, Coca Cola, Vol­vo, osv. Men jeg kan ikke star­te en nett­avis og bru­ke et av dis­se nav­ne­ne om kjenne­tegn for den avi­sen. Får Maarud med­hold, kan ikke and­re pro­du­sen­ter av potet­chips, mar­keds­føre sine pro­duk­ter som potet­gull.

For at et ord skal kun­ne beskyt­tes som vare­mer­ke, må det være dis­tinkt. Det må være egnet til å skil­le det­te pro­duk­tet fra and­re til­sva­ren­de og kon­kur­re­ren­de pro­duk­ter. Rent beskri­ven­de ord og uttrykk vil ikke kun­ne ver­nes som vare­mer­ker. Hol­der vi oss i medie­ver­den, er Nett­avi­sen et ord som nep­pe kan få vare­merke­retts­lig vern. Det er opp­lyst at Maarud har brukt Potet­gull siden 1936, og det kan ikke være sær­lig tvil om at det var dis­tinkt den gan­gen.

Jeg kan illust­re­re det­te med et eksem­pel hen­tet fra Frank­ri­ke. Når vi er i Frank­ri­ke, plei­er vi ofte å kjø­pe en blod­ap­pel­sin­juice (fra Tro­pi­ca­na), når den er til­gjen­ge­lig (det er sesong­vare). Om de bare had­de kalt det­te for blod­ap­pel­sin­juice (som vil­le blitt noe slikt som jus de san­gui­ne), vil­le det ikke ha vært dis­tinkt. Men når de kal­ler den San­gui­nel­lo, bør det være til­strek­ke­lig til å skil­le den fra til­sva­ren­de juice fra and­re pro­du­sen­ter.

Til­ba­ke til Nor­ge. Om noen skul­le kal­le et syk­kel­verk­sted for Syk­kel­verk­ste­det, så er det åpen­bart ikke dis­tinkt. Men Dap­per på Grü­ner­løk­ka kal­ler sin sykkel­av­de­ling og sitt syk­kel­verk­sted for Kran­ken­haus, som jeg synes er et nes­te geni­alt navn i en slik sam­men­heng — i Nor­ge. Men had­de det vært en kli­nikk i Tysk­land, da had­de det åpen­bart ikke vært dis­tinkt.

Et vare­mer­ke kan end­re karak­ter til en gene­risk beteg­nel­se på en pro­dukt­type. Man sier da at vare­mer­ket er dege­ne­rert. Det er man­ge eksemp­ler på det­te. Pri­mus og Ther­mos var vare­mer­ker, men bru­kes i dag som gene­ris­ke pro­dukt­be­teg­nel­ser. Det sam­me gjel­der Para­cet, Ibux, Via­gra og Heroin (!). McDo­nald har visst­nok regist­rert Che­es­bur­ger som vare­mer­ke, og det er nok i dag også blitt en gene­risk pro­dukt­be­teg­nel­se.

Jeg er ikke kjent med at McDo­nald har for­søkt å hånd­heve en even­tu­ell rett til Che­es­bur­ger. Men da Frank­ri­ke for en del år siden inn­før­te lover som krev­de at pro­duk­ter skul­le ha frans­ke navn, var det et unn­tak for vare­mer­ker. Da vis­te visst­nok McDo­nald til sitt vare­mer­ke Che­es­bur­ger, slik at de slapp å fin­ne på et fransk navn.

Når et vare­mer­ke også bru­kes i verbform, er det et tegn på at vare­mer­ket er i ferd med å dege­ne­re­re. I Eng­land og USA bru­kes to hoover i betyd­nin­gen å støv­suge. Man kan også møte to xerox om å kopiere. Vi bru­ker å goog­le og å fotos­hop­pe, som indi­ke­rer at vare­mer­ke­ne Goog­le og Pho­tos­hop kan være i fare­so­nen.

Når et vare­mer­ke dege­ne­rer, er vare­merke­inne­ha­ve­ren et offer for sin egen suk­sess. Pro­duk­tet har fått et slikt gjen­nom­slag i mar­ke­det, at det blir en beteg­nel­se på pro­dukt­ty­pen.

Stri­den i Oslo ting­rett gjel­der spørs­må­let om hvor­vidt ‘potet­gull’ er dege­ne­rert, slik at Ork­la kan kal­le sin potet­chips for ‘potet­gull’, eller om det fort­satt er dis­tinkt slik at Maaruds ene­rett består. Finn Erik Vin­je og Per Egil Heg­ge kan, uan­sett utfall, fort­satt bru­ke ordet ‘potet­gull’ som de vil, så len­ge de ikke begyn­ner å pro­du­se­re snacks som de vil kal­le ‘potet­gull’.

Print Friendly, PDF & Email