Kjennelse om blokkering av nettsteder

Oslo ting­rett avsa 1. sep­tem­ber en kjen­nel­se som påleg­ger Tele­nor og syv and­re inter­nett­le­ve­ran­dø­rer å hind­re eller vans­ke­lig­gjø­re til­gang til syv nettje­nes­ter, som indi­rek­te gir til­gang til opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le som er ulov­lig gjort til­gjen­ge­lig på inter­nett. Kjen­nel­sen er til­gjen­ge­lig her.

Det er intet over­ras­ken­de i avgjø­rel­sen. Ånds­verk­lo­ven ble end­ret i 2013 slik at det ble hjem­mel i § 56c, for påleg­ge nett­le­ve­ran­dø­rer å

hind­re eller vans­ke­lig­gjø­re til­gang til nett­sted der det i stort omfang gjø­res til­gjen­ge­lig mate­ria­le som åpen­bart kren­ker opp­havs­rett eller and­re ret­tig­he­ter etter den­ne lov.”

Det er to kri­te­ri­er. Nett­ste­det må gjø­re til­gjen­ge­lig mate­ria­le som åpen­bart kren­ker opp­havs­rett eller and­re ret­tig­he­ter etter ånds­verk­lo­ven. Vide­re må det­te skje i et stort omfang.

Jeg bru­ker ikke de nett­ste­de­ne som det nå er gikk pålegg om å vans­ke­lig­gjø­re til­gang til, så jeg kjen­ner ikke inn­hol­det på de uli­ke nett­ste­de­ne sær­lig godt. Men i alle fall når det gjel­der Pirate Bay kan det ikke være tvil om at at dis­se vil­kå­re­ne er opp­fylt. Ret­ten har lagt til grunn at 90% av det som gjø­res til­gjen­ge­lig på dis­se nett­ste­de­ne gjø­res ulov­lig til­gjen­ge­lig.

Etter ånds­verk­lo­ven § 56c annet ledd, skal det fore­tas en bred inter­esse­av­vei­ning før det gis pålegg om å vans­ke­lig­gjø­re til­gang. Den­ne lyder:

For at begjæ­rin­gen skal tas til føl­ge, må hen­sy­ne­ne som taler for at pålegg gis, veie tyng­re enn ulem­pe­ne påleg­get vil med­føre. Ved vur­de­rin­gen skal ret­ten avveie inter­es­se­ne som til­si­er at til­gan­gen til nett­ste­det hind­res eller vans­ke­lig­gjø­res mot and­re inter­es­ser som berø­res av et slikt pålegg, her­under inter­es­se­ne til den påleg­get ret­ter seg mot og inne­ha­ve­ren av nett­ste­det, og hen­sy­net til infor­ma­sjons- og ytrings­fri­he­ten. Det skal også tas hen­syn til mulig­he­ten for alter­na­ti­ve og mind­re inn­gri­pen­de til­tak.”

Ret­ten har kom­met til at hen­sy­net til de uli­ke nett­ste­de­ne ikke taler tungt mot å vans­ke­lig­gjø­re til­gang til nett­ste­de­ne. Om ytrings­fri­het skri­ver ret­ten:

De egent­li­ge ytrin­ge­ne, nem­lig ver­ke­ne som ulov­lig er gjort til­gjen­ge­li­ge på The Pirate Bay, er dess­uten fort­satt til­gjen­ge­li­ge i lov­li­ge tje­nes­ter. Balan­sen mel­lom all­menn­he­tens inter­es­se i til­gang til ver­ket og opp­havs­man­nens ret­tig­he­ter er alle­re­de er iva­re­tatt i ånds­verk­lo­ven. Når det som her drei­er seg om et nett­sted som nes­ten ute­luk­ken­de gjør til­gjen­ge­lig mate­ria­le uten ret­tig­hets­ha­ver­nes sam­tyk­ke, er det klart for ret­ten at ytrings- og infor­ma­sjons­fri­he­ten ikke kan stå i vei­en for den typen pålegg som ret­tig­hets­ha­ver­ne ber om.”

Jeg har ingen vans­ke­lig­he­ter med å slut­te meg til den­ne vur­de­rin­gen. Ytrings­fri­he­ten ver­ner ikke det å gjø­re and­res verk til­gjen­ge­lig på den måten som dis­se nett­ste­der gjør. Ytrings­fri­he­ten er ikke abso­lutt, og etter Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen art 10 annet avsnitt, til­la­tes inn­skren­kin­ger som er nød­ven­di­ge for å iva­re­ta and­res ret­tig­he­ter.

Opp­havs­ret­ten har i seg selv et men­neske­retts­lig vern. I The Uni­ver­sal Decla­ra­tion of Human Rights heter det i  art 27, annet ledd:

(2) Eve­ryone has the right to the pro­tec­tion of the moral and mate­rial inte­rests resul­ting from any scien­ti­fic, lite­rary or arti­s­tic pro­duc­tion of which he is the aut­hor.

I Protocol to the Con­ven­tion for the Pro­tec­tion of Human Rights and Fun­da­men­tal Free­doms of 4 Novem­ber 1950 art 1 førs­te ledd heter det:

Eve­ry natu­ral or legal per­son is entit­led to the peace­ful enjoy­ment of his pos­ses­sions. No one shall be depri­ved of his pos­ses­sions except in the pub­lic inte­rest and sub­ject to the con­ditions pro­vi­ded for by law and by the gene­ral prin­cip­les of inter­na­tio­nal law.

Det kan argu­men­te­res for at “pos­ses­sions” også omfat­ter opp­havs­rett og and­re imma­te­ri­elle ret­tig­he­ter.

Det er grunn til å under­stre­ke at vans­ke­lig­gjø­ring av til­gang til dis­se nett­ste­de­ne, ikke hind­rer noen i å ytre seg, og hel­ler ikke hind­rer noen i å nå ut med sine ytrin­ger. Jeg gjen­tar det som sies i kjen­nel­sen:

De egent­li­ge ytrin­ge­ne, nem­lig ver­ke­ne som ulov­lig er gjort til­gjen­ge­li­ge på The Pirate Bay, er dess­uten fort­satt til­gjen­ge­li­ge i lov­li­ge tje­nes­ter.”

Spørs­må­let om å hind­re til­gang til nett­ste­der ble behand­let av nors­ke dom­sto­ler i 2009. Tele­nor, som da var sak­søkt med krav om at de skul­le sten­ge til­gang til Pirate Bay, mot­sat­te seg det­te og fikk med­hold. I den aktu­el­le saken har Tele­nor ikke hatt noen inn­ven­din­ger mot avgjø­rel­sen, og har i prak­sis ikke tatt til mot­mæle. De and­re nett­le­ve­ran­dø­re­ne har ikke kom­met med noen utta­lel­ser i saken, men det er grunn til å tro at de deler Tele­nors vur­de­ring.

Tele­nors posi­sjon er, så vidt jeg har for­stått det, at de ikke vil være i den posi­sjon at de må vur­de­re å avgjø­re om et nett­sted gjør til­gjen­ge­lig ulov­lig inn­hold, noe de vil­le ha vært om de had­de tapt saken i 2009. Men Tele­nor har ingen pro­ble­mer med at spørs­må­let avgjø­res av en dom­stol, eller med å ret­te seg etter en slik avgjø­rel­se.

Om noen skul­le ha for­svart seg i den­ne saken, måt­te det være de uli­ke nett­ste­de­ne. Men de opp­gir ingen, eller feil­ak­tig kon­taktadres­se, så alt som har vært for­søkt sendt til dem for å trek­ke dem inn i saken, har kom­met i retur.

Vil den­ne avgjø­rel­sen ha noen betyd­ning? Det enk­le sva­ret er at det gjen­står å se. Pira­te­ne og pira­te­nes med­lø­pe­re har vært ras­ke til å si at det­te ikke kom­mer til å få noen betyd­ning. Det er rik­tig at det som nå gjø­res ikke vil inne­bære at man full­sten­dig blok­ke­rer til­gang til dis­se tje­nes­te­ne, ei hel­ler for abon­nen­ter hos Tele­nor eller noen av de and­re nett­le­ve­ran­dø­re­ne i saken. Men det blir litt vans­ke­li­ge­re. Man må kun­ne litt mer for å få til­gang. Om nett­ste­de­ne bare skif­ter klær, og duk­ker opp igjen med et nytt dome­ne­navn, slik en av Pirate Bay grunn­leg­ger­ne, Peter Sun­de, sier,  må man reg­ne med at vil være en enkel pro­sess å gi pålegg om å vans­ke­lig­gjø­re til­gang også til det nye dome­net.

For noen er det sport å unn­gå regel­ver­ket. Vi blir ikke kvitt pirat­tje­nes­te­ne, like lite som vi vil bli kvitt tyve­ri­er, skatte­svik, vold, under­slag osv. Noen vil all­tid kla­re å fin­ne fram til og gjø­re bruk av ulov­li­ge tje­nes­ter. Men spørs­må­let er om van­li­ge folk vil fort­set­te å bru­ke sli­ke tje­nes­ter i sam­me omfang som før. Vans­ke­lig­gjø­res til­gan­gen, må man reg­ne med at en del bru­ke­re vil fal­le av i hver sving. Med bed­re til­bud av lov­li­ge tje­nes­ter, vil man­ge mis­te inter­es­sen for å beve­ge seg ut i pira­te­nes grum­se­te far­vann.

Vi får ofte høre at man må få bed­re, lov­li­ge tje­nes­ter. Det er i utgangs­punk­tet ikke vans­ke­lig å være enig i det­te. Men dis­se tje­nes­te­ne må blant annet ha en pris og en for­de­lings­mo­dell for veder­la­get som kre­ves inn, som gjør at kom­po­nis­ter, muis­ke­re og film­ska­pe­re får et rime­lig veder­lag. Jeg kjen­ner ikke detal­je­ne her, men mitt inn­trykk er at dis­se grup­pe­ne ikke får mye pen­ger fra de uli­ke strøm­me­tje­nes­te­ne.

Dess­uten må folk aksep­te­re at ikke alt er til­gjen­ge­lig til enhver tid, over alt. Det er f.eks. meget for­ståe­lig at film­pro­du­sen­ter ikke vil gjø­re film til­gjen­ge­lig i sli­ke kana­ler, før de er fer­dig spilt på kino. Det er opp­havs­man­nen som bestem­mer når, hvor og hvor­dan et verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig. Ingen har krav på til­gang til alle verk som fin­nes.

Det er enkelt å lage pirat­tje­nes­ter. Man tren­ger bare et tek­nisk dis­tri­bu­sjons­ap­pa­rat, og tek­nik­ken er egent­lig det enk­les­te i sli­ke sam­men­hen­ger. En lov­lig tje­nes­te må få på plass avta­ler med alle ret­tig­hets­ha­ve­re, her­under end­re eller erstat­te avta­ler som ble inn­gått på en tid da ver­den var helt anner­le­des i dag. Det er en lang og tung pro­sess, og i prak­sis langt vans­ke­li­ge­re enn den tek­nis­ke dis­tri­bu­sjo­nen. Vide­re må man ha på plass beta­lings­løs­nin­ger og løs­nin­ger for for­de­ling av veder­lag, noe pirat­dis­tri­bu­tø­re­ne ikke behø­ver å bry seg om.

Man bør også kun­ne gå etter pirat­tje­nes­te­ne og ikke minst deres annon­sø­rer for hele­ri. Nå er det kna­pt en måned til straffe­lo­ven av 2005 set­tes i kraft, så vi får hol­de oss til den (selv om den ikke kan anven­des på for­hold fra før ikraft­tre­del­sen). Dens § 332 førs­te ledd, førs­te punkt­um, lyder:

For hele­ri straf­fes den som mot­tar eller skaf­fer seg eller and­re del i utbyt­te av en straff­bar hand­ling.”

Den någjel­den­de straffe­lov § 317 sier omtrent det sam­me.

Selv om pira­te­ne liker å frem­stil­le seg selv som noen slags Robin Hood skik­kel­ser som tar fra de rike og grå­di­ge plate­sel­ska­pe­ne, og gir til de “fat­ti­ge” som ikke vil beta­le et rime­lig veder­lag til van­lig­vis gans­ke fat­ti­ge kunst­ne­re, så er det ingen grunn til å tro på det­te. Det er kom­mer­si­el­le tje­nes­ter som tje­ner pen­ger på annon­ser. I Pirate Bay saken i Sve­ri­ge ble det doku­men­tert at de fikk bety­de­li­ge beløp i annonse­inn­tek­ter, selv om det bare var en liten del av de sam­le­de annonse­inn­tek­te­ne som ble doku­men­tert. Som kri­mi­nel­le flest, for­sø­ker de å skju­le spor og penge­strøm­mer som best de kan. Og alt deres snakk om åpen­het m.m., gjel­der åpen­bart ikke åpen­het om deres egen virk­som­het.

Prak­sis fra EU-dom­sto­len sier at det å len­ke til opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le er til­gjenge­lig­gjø­ring for all­menn­he­ten, men at det ikke omfat­tes av ene­ret­ten så len­ge det ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for en ny all­menn­het. Om man len­ker til noe som ret­tig­hets­ha­ver selv har gjort til­gjen­ge­lig på nett, eller som er gjort til­gjen­ge­lig med den­nes sam­tyk­ke, omfat­tes det ikke av ene­ret­ten. Men når opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le i utgangs­punk­tet bare er til­gjen­ge­lig for abon­nen­ter eller på and­re måter som for­ut­set­ter beta­ling, eller ikke er gjort til­gjen­ge­lig i det hele tatt med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke, da inne­bæ­rer len­king til det and­re har gjort til­gjen­ge­lig uten sam­tyk­ke, en til­gjenge­lig­gjø­ring for en ny all­menn­het. Det gjør at det ikke er tvil­somt at tje­nes­ter som f.eks. Pirate Bay dri­ver en ulov­lig virk­som­het, og man behø­ver ikke gå den vans­ke­li­ge vei­en om med­virk­ning.

Men også det mes­te av det som den len­kes til via sli­ke tje­nes­ter, er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig. Når man dri­ver en tje­nes­te hvis hoved­for­mål det er å gjø­re det enk­le­re å fin­ne fram til det som er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig, og tje­ner pen­ger på det­te (f.eks. gjen­nom annon­ser), da skaf­fer man seg utbyt­te av en straff­bar hand­ling. Og annon­sø­rer, som bidrar med pen­ger, med­vir­ker til det­te.

Jeg får gjer­ne spørs­mål om Popcorn Time som en opp­føl­ging til den­ne saken. Popcorn Time var ikke med i det­te søks­må­let. Det er ingen tvil om at tje­nes­ten Popcorn Time er ulov­lig av de sam­me grun­ner som f.eks. Pirate Bay. Fil­mer som er gjort til­gjen­ge­lig og som man kan fin­ne fram til via Popcorn Time er, i alle fall i all hoved­sak, gjort til­gjen­ge­lig uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke. At det er en strøm­me­tje­nes­te, og ikke en ned­las­tings­tje­nes­te, end­rer ikke noe på det­te. Et even­tu­elt nytt søks­mål med krav om å vans­ke­lig­gjø­re til­gang til Popcorn Time, bør vin­ne fram.

Når det gjel­der bru­ker­ne av tje­nes­ten, er det noen for­skjel­ler. Las­ter man ned musikk eller film, frem­stil­ler man eksemp­lar. Selv om det­te eksemp­la­ret frem­stil­les til pri­vat bruk, så er eksemp­lar­frem­stil­lin­gen ulov­lig så len­ge det man kopie­rer fra er ulov­lig frem­stilt eller gjort til­gjen­ge­lig uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke. Man kan leg­ge til grunn at ned­las­ting fra sli­ke tje­nes­ter er ulov­lig.

Det å se eller høre på et verk er ikke noe som omfat­tes av opp­havs­man­nens ene­rett, så len­ge man ikke frem­stil­ler eksemp­lar eller gjør det til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Når jeg er i Frank­ri­ke og gjør bruk av en VPN-for­bin­del­se til Uni­ver­si­te­tet i Oslo (slik at det ser ut som om jeg kob­ler meg mot nettje­nes­ter fra Nor­ge) for å se på f.eks. NRKs eller TV2s sen­din­ger på nett-TV, da gjør ikke jeg noe ulov­lig — selv om de ikke har ret­tig­he­ter til å sen­de det aktu­el­le pro­gram­met uten­for Nor­ge. Gjør man noe til­sva­ren­de med Net­Flix, HBO eller and­re abon­ne­ments­ba­ser­te strøm­me­tje­nes­ter, kan det være i strid med abon­ne­ments­av­ta­len, men det går jeg ikke inn på her.

Men når man bru­ker en bit-tor­rent­tje­nes­te som Popcorn Time, da fun­ge­rer den slik at den som ser på, sam­ti­dig gjør det man ser på til­gjen­ge­lig for and­re bru­ke­re av tje­nes­ten. Man gjør det med and­re ord til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, noe som ikke er til­latt uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke. Det er det­te som gjør bruk av Popcorn Time ulov­lig, i mot­set­ning til når jeg ser på NRK eller TV2 fra utlan­det.

Risi­ko­en for å bli tatt for det­te, er imid­ler­tid gans­ke liten. For tiden ver­se­rer en annen sak for Oslo ting­rett, hvor et neder­landsk porno­film­sel­skap kre­ver utle­vert opp­lys­nin­ger om bru­ke­re fra nett­le­ve­ran­dø­rer, for å frem­me krav mot folk som har las­tet ned fil­mer.

De fles­te pri­va­te nett­bru­ke­re har ikke en egen, fast IP-adres­se. Man får til­delt en IP-adres­se fra sin nett­le­ve­ran­dør når man er kob­let opp. Når for­bin­del­sen tas ned, kan den­ne gis til en annen bru­ker, og nes­te gang man kob­ler seg opp får man en annen IP-adres­se. Det er det­te som kal­les dyna­mis­ke IP-adres­ser. Så når man regist­re­rer nett­adres­ser til bru­ke­re av Pirate Bay, Popcorn Time eller neder­landsk porno­film, vil man bare se at det­te er en IP-adres­se som til­hø­rer Tele­nor, Get, Nex­t­GenTel, Home­Net eller en annen nett­le­ve­ran­dør, og der­med at det er en av deres kun­der som gjort bruk av en ulov­lig tje­nes­te. Skal man fin­ne fram til bru­ke­ren, må man få de opp­lys­nin­ge­ne fra nett­le­ve­ran­dø­ren.

Det er i utgangs­punk­tet taus­hets­be­lag­te opp­lys­nin­ger. Man kan kre­ve å få utle­vert sli­ke opp­lys­nin­ger i med­hold av ånds­verk­lo­ven § 56b. Men det er en gans­ke omsten­de­lig pro­se­dy­re. Og alt man kan få ut av det­te, er navn på abon­nen­ten. Det kan være man­ge per­soner i en hus­stand, og man får ikke opp­lys­nin­ger om hvem i hus­stan­den som har gjort bruk av tje­nes­ten.

Hvis man får opp­lys­nin­ger om abon­nen­ten, er nes­te trinn i saken å frem­me krav mot bru­ker­ne. Det må da føres bevis for hver enkelt bru­ker, og det hol­der ikke å føre bevis for hvem som er abon­nent. Å kren­ke and­res opp­havs­rett er straff­bart. Nå tror jeg ikke at poli­ti­et noen gang vil prio­ri­te­re saker mot enkelt­bru­ke­re som har sett på noen fil­mer ulov­lig. Men det er også mulig å rei­se pri­vat straffe­sak. Uan­sett så kan man ikke straf­fes for and­res ulov­li­ge hand­lin­ger. For­eld­re straf­fes f.eks. ikke for det som deres barn måt­te begå av straff­ba­re hand­lin­ger.

Det er nok mer rea­lis­tisk at det frem­mes erstat­nings­krav. I Nor­ge er hoved­re­ge­len at man kan kre­ve erstat­ning for det øko­no­mis­ke tapet man har lidt, ikke mer. Det vil ikke være mer enn det man måt­te ha betalt for å få til­gang til musik­ken eller fil­men, ved å beta­le for ned­las­ting, for et abon­ne­ment eller for å kjø­pe den på CD/DVD. Så når det neder­lands­ke pornosel­ska­pet vil kre­ve 5.000 kr per ulov­lig ned­las­ting, så er nok det et alt­for høyt beløp. Men de spe­ku­le­rer kan­skje i at bru­ke­re av porno­film vil ha saken behand­let på en dis­kret måte, og hel­ler beta­ler enn å risi­ke­re en sak som i prak­sis vil inne­bære en del offent­lig­het.

Også for erstat­nings­krav må man før bevis for hvert enkelt til­fel­le. For­eld­re kan etter ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 1–2 nr 2 hol­des ansvar­lig for barns ska­de som deres hjem­me­væ­ren­de barn under 18 år for­år­sa­ker, uten hen­syn til for­eld­re­nes skyld, inn­til 5.000 kr. Men man er ikke ansvar­lig for ska­de for­år­sa­ket av hjem­me­væ­ren­de barn som er eld­re enn 18 år, for ekte­fel­le, sam­bo­er, besø­ken­de som man gir til­gang til å bru­ke net­tet, osv. Så man kan ha en tung jobb med å føre bevis for hvil­ket per­soner som fak­tisk har begått den ulov­li­ge hand­lin­gen.

For at man skal kun­ne hol­des ansvar­lig, enten det gjel­der straff eller erstat­ning, må man ha utvist skyld. Man må ha opp­trådt for­sett­lig eller uakt­somt. Det kan ved bruk av en tje­nes­te som Popcorn Time omskri­ves til at man viss­te eller bur­de ha visst at ved å se på fil­men, gjør man den også til­gjen­ge­lig for and­re bru­ke­re av tje­nes­ten. Man behø­ver ikke å ha visst eller bur­de ha visst at det­te var ulov­lig. Det er til­strek­ke­lig at man viss­te eller bur­de ha visst hva som fak­tisk skjer. Retts­vill­fa­rel­se fri­tar ikke for ansvar.

Selv om det i ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 1–2 nr 2 står at for­eld­re kan bli ansvar­li­ge uan­sett egen skyld (objek­tiv ansvar) for barns skade­vol­den­de hand­ling, må bar­net ha utvist skyld. Ikke minst når det gjel­der spørs­må­let om hva bar­net bur­de ha visst, så vil vur­de­rin­gen være en helt annen for en 11-åring enn for en hjem­me­bo­en­de IT-stu­dent. Det må føres bevis for at ved­kom­men­de har opp­trådt for­sett­lig eller uakt­somt.

I prak­sis er det svært vans­ke­lig å bevi­se hva noen fak­tisk viss­te. For sli­ke som meg, som fle­re gan­ger har skre­vet og på and­re måter gitt offent­lig uttrykk for at den som bru­ker sli­ke tje­nes­ter også gjør verk til­gjen­ge­lig for and­re bru­ke­re av tje­nes­ten, er det enkelt. Jeg vet det­te. Men for de fles­te and­re har man ikke slik doku­men­ta­sjon. Og vi kan ikke fore­ta en hjerne­skan­ning og lese av hva slags kunn­skap en per­son har. I prak­sis vil man der­for måt­te søke å bevi­se at ved­kom­men­de bur­de ha visst det­te.

Jeg har fått refe­rert at Ret­tig­hets­al­li­an­sen skal sit­te med IP-adres­ser til ca 70.000 bru­ke­re av Popcorn Time. Man må gjen­nom to retts­li­ge run­der, en for å få abon­nen­te­nes iden­ti­tet, og en for å frem­me kra­vet. Selv om vi antar at det bare blir en gans­ke sum­ma­risk bevis­før­sel for­di sake­ne kom­mer til å være gans­ke like, må hver per­son og bevi­se­ne som gjel­der den­ne per­sonen nev­nes og doku­men­te­res. Reg­ner vi at det i gjen­nom­snitt tar bare fem minut­ter per per­son i hver av de to sake­ne, vil et søks­mål mot alle kre­ve 700.000 minut­ter bare i bevis­før­sel. Det er ca 11.667 timer, og vi begyn­ner å nær­me oss ti års­verk. Det er helt urea­lis­tisk at noen vil prø­ve seg på en så omfat­ten­de sak.

Det som der­imot kan ten­kes, er at man vil pluk­ke ut noen, kan­skje 10–15 stor­bru­ke­re, for å sta­tu­ere noen eksemp­ler.  Ved å gjø­re det, kan man mar­ke­re at man ikke skal kun­ne føle seg trygg — akku­rat som når poli­ti­et fra tid til annen set­ter opp farts­kon­trol­ler. Man kan være gans­ke sik­ker på at en slik sak vil få gans­ke stor medie­opp­merk­som­het, og gjen­nom det vil man kun­ne opp­nå mye av det man øns­ker.

Men skal man vel­ge å gå til en slik sak, må man ha en sak som er en gans­ke sik­ker vin­ner. Går man til søks­mål for å sta­tu­ere eksemp­ler, og så taper, da har man bare skutt seg selv i foten. Det var det man gjor­de i den såkal­te DVD-Jon saken. Da reis­te man til­ta­le på, etter min vur­de­ring, et syl­tynt grunn­lag. Det var ingen over­ras­kel­se at han ble fri­kjent. Da jeg les­te til­tale­be­slut­nin­gen i den saken, var jeg over­ras­ket over at man vil­le ta ut til­ta­le på et så svakt grunn­lag. Og med den fri­fin­nel­sen opp­nåd­de ret­tig­hets­ha­ver­ne bare å øde­leg­ge for seg selv.

Print Friendly, PDF & Email