Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk

Det blir vel feil å si at plagiat er in. Men det er i alle fall inn å snakke om plagiat. Dagens Næringsliv har lagt seg flate, og har påvist 40 tilfeller av plagiat i sin egen avis, fra samme journalist. I Tyskland beskyldes forsvarsminister Ursula von der Leyen for omfattende plagiat i sin doktoravhandling. Saken om Il Tempo Gigante er også en form for plagiatsak. Og vi har den nesten evige føljetongen av plagiatbeskyldninger i musikken. Det siste jeg har fått med meg, er at Jo Nesbø kritiseres for manglende kreditering i “Mere blod”. Og VG har åpenbart tatt saken om manglende kreditering fra Dagens Næringsliv, uten å kreditere DN. Men i DN ligger saken bak betalingsmur, så jeg velger å lenke til VG.

Spørsmålet om plagiat dukker ofte opp i forskningsetisk sammenheng. Det foreligger et høringsnotat med forslag til endringer i forskningsetikkloven, som jeg også vil knytte noen kommentarer til underveis.

Uttrykket plagiat, i den betydningen som ordet i dag vanligvis brukes, har sin opprinnelse hos den romerske poeten Marcus Valerius Martialis, som levde i det første århundre i vår tidsregning. Han kritiserte Fidentinus for å resitere sine dikt som hans egne, og var den første som brukte ordet plagiario i en slik betydning. Den opprinnelige betydningen av ordet var en form for kidnapping, hvor en fri mann ble gjort til slave.

Continue reading Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk