Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk

Det blir vel feil å si at pla­giat er in. Men det er i alle fall inn å snak­ke om pla­giat. Dagens Nærings­liv har lagt seg fla­te, og har påvist 40 til­fel­ler av pla­giat i sin egen avis, fra sam­me jour­na­list. I Tysk­land beskyl­des for­svars­mi­nis­ter Ursula von der Ley­en for omfat­ten­de pla­giat i sin dok­tor­av­hand­ling. Saken om Il Tem­po Gigan­te er også en form for pla­giat­sak. Og vi har den nes­ten evi­ge føl­je­ton­gen av pla­giat­be­skyld­nin­ger i musik­ken. Det sis­te jeg har fått med meg, er at Jo Nes­bø kri­ti­se­res for mang­len­de kredi­te­ring i “Mere blod”. Og VG har åpen­bart tatt saken om mang­len­de kredi­te­ring fra Dagens Nærings­liv, uten å kredi­te­re DN. Men i DN lig­ger saken bak beta­lings­mur, så jeg vel­ger å len­ke til VG.

Spørs­må­let om pla­giat duk­ker ofte opp i forsk­nings­etisk sam­men­heng. Det fore­lig­ger et hørings­no­tat med for­slag til end­rin­ger i forsk­nings­etikk­lo­ven, som jeg også vil knyt­te noen kom­men­ta­rer til under­veis.

Uttryk­ket pla­giat, i den betyd­nin­gen som ordet i dag van­lig­vis bru­kes, har sin opp­rin­nel­se hos den romers­ke poe­ten Mar­cus Vale­ri­us Mar­tia­lis, som lev­de i det førs­te århund­re i vår tids­reg­ning. Han kri­ti­ser­te Fiden­ti­nus for å resi­te­re sine dikt som hans egne, og var den førs­te som bruk­te ordet pla­gia­rio i en slik betyd­ning. Den opp­rin­ne­li­ge betyd­nin­gen av ordet var en form for kid­na­pping, hvor en fri mann ble gjort til sla­ve.

Vi fin­ner ikke ordet ‘pla­giat’ i ånds­verk­lo­ven. Men det føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 2 at opp­havs­man­nen har ene­rett til sitt verk i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kel­se, i over­set­tel­se eller bear­bei­del­se, i annen lit­te­ra­tur- eller kunst­art eller i annen tek­nikk. Om noen frem­stil­ler eksemp­lar av eller gjør til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten noe som i rea­li­te­ten er en annens verk iend­ret skik­kel­se, i over­set­tel­se eller bear­bei­del­se, i annen lit­te­ra­tur- eller kunst­art eller i annen tek­nikk”,  da fore­lig­ger det en opp­havs­retts­kren­kel­se av den typen som popu­lært kal­les pla­giat.

Skal det være noen grunn til å snak­ke om pla­giat i opp­havs­retts­lig for­stand, må det som påstås etter­gjort være opp­havs­retts­lig ver­net. Ide­er er fri. Så om noen base­rer sitt verk på en idé de har tatt fra and­re, så er det ikke en opp­havs­retts­kren­kel­se og ikke et pla­giat i opp­havs­retts­lig for­stand. Fak­tis­ke opp­lys­nin­ger og meto­der er også frie.

Hvis man etter­gjør et verk som har falt i det fri, alt­så hvor opp­havs­ret­ten har løpt ut, fore­lig­ger det ingen opp­havs­retts­kren­kel­se. Men om noen leg­ger seg vel­dig tett opp­til Griegs musikk, så kan man si at det i kunst­ne­risk for­stand er et pla­giat, selv om det vil være et lov­lig pla­giat.

Ingen ska­per noe i et vaku­um. Alle har lært av de som har gått foran, og lærer ved å kopiere dem. Om min hukom­mel­se i noen grad er til å sto­le på, så sa André Bjer­ke en gang om sine brag­der ut i musik­ken, at han had­de skre­vet man­ge etu­der av Cho­pin. Det er han nep­pe ale­ne om. Noen kla­rer å fin­ne sine egen stem­me, og fri­gjør seg fra sine for­bil­der. Noen kla­rer endog å brin­ge kuns­ten vide­re gjen­nom ori­gi­na­le bidrag. Men deres lære­mest­re vil ofte skin­ne gjen­nom i deres verk.

Selv en så ori­gi­nal og revo­lu­sjo­ne­ren­de kom­po­nist som Lud­wig van Beet­ho­ven gjor­de seg skyl­dig i det som vi i dag vil­le kal­le et pla­giat. Andre­sat­sen i Beet­ho­vens sym­fo­ni nr 1 er så lik andre­sat­sen i Mozarts sym­fo­ni nr. 40, at han nep­pe vil­le ha slup­pet unna med det i dag. Til­sva­ren­de kan sies om andre­sat­sen av hans piano­so­na­te No 8 Op 13 Pat­he­ti­que”, som er svært så lik andre­sat­sen i Mozarts piano­so­na­te K457. Det er len­ke til dis­se og fle­re musikk­ek­semp­ler i min kom­men­tar musikk­pla­giat.

Mozart er hel­ler ikke fri for slikt. Det som len­ge var kjent som Mozarts sym­fo­ni nr. 37 i G-dur, K 444/425a, er i alle hoved­sak kom­po­nert av Michael Haydn, Franz Joseph Haydns lille­bror. Det er Michael Haydns sym­fo­ni no 25. Mozart skrev en ny inn­led­ning, før den ble frem­ført som en ny sym­fo­ni, kom­po­nert av Mozart. Så len­ge det ikke fan­tes inn­spil­lin­ger av musikk, var det ikke lett å opp­da­ge slikt som det­te. Mozart frem­før­te sym­fo­ni­en Linz, og pub­li­kum der had­de ikke hørt Michael Haydns sym­fo­ni. For det­te pub­li­ku­met var sym­fo­ni­en “ny”.  Av en eller annen grunn frem­fø­res sym­fo­ni­en mye sjeld­ne­re i dag enn da man trod­de den var kom­po­nert av Mozart, selv om musik­ken ikke har blitt noe dår­li­ge­re etter at man opp­da­get hvem som har kom­po­nert den.

For balan­sens skyld tar jeg ta med at Michael Haydn også pre­sen­ter­te Mozarts musikk som sin egen. Michael Haydn var ansatt hos erke­bis­ko­pen i Salz­burg. En gang erke­bis­ko­pen bestil­te noen duet­ter for bratch og fio­lin, ble Michael Haydn syk, og var ikke i stand til å skri­ve musik­ken. Mozart vil­le hjel­pe sin gode venn som var i vans­ke­lig­he­ter, og kom­po­ner­te duet­ter i umis­kjen­ne­lig Michael Haydn-stil, som Michael Haydn kun­ne gi til erke­bis­ko­pen.

Før jeg går inn i forsk­nings­etik­ken, må jeg under­stre­ke føl­gen­de. Opp­havs­ret­ten gir opp­havs­man­nen ret­tig­he­ter, og and­res  plik­ter er en rek­fleks av dis­se ret­tig­he­te­ne. Forsk­nings­etik­ken gir ingen ret­tig­he­ter. Den påleg­ger bare plik­ter.

I forsk­nings­etik­ken har man gjort et [for] stort num­mer av pla­giat. Viten­ska­pe­lig ure­de­lig­het er defi­nert slik i forsk­nings­etikk­lo­ven § 5, annet ledd:

Med viten­ska­pe­lig ure­de­lig­het menes for­falsk­ning, fab­rik­ke­ring, pla­gie­ring og and­re alvor­li­ge brudd med god viten­ska­pe­lig prak­sis som er begått for­sett­lig eller grovt uakt­somt i plan­leg­ging, gjen­nom­fø­ring eller rap­por­te­ring av forsk­ning.”

Her blan­des hum­mer og kana­ri til en gans­ke uspi­se­lig laps­kaus. Det er  stor for­skjell mel­lom å for­fals­ke og fab­ri­ke­re data som i eks­tre­me til­fel­ler kan føre til feil­be­hand­ling av pasi­en­ter med alvor­li­ge føl­ger, og at man ikke er helt ryd­dig når det gjel­der kredi­te­ring av and­re fors­ke­re. Det er pla­giat som er tema her, så det and­re lar jeg lig­ge. Men jeg er skep­tisk til et sys­tem med en kort­fat­tet og uklar lov, som utfy­les av “etis­ke ret­nings­lin­jer”.

I forsk­nings­etikk­lo­ven er begre­pet ‘pla­giat’ ikke defi­nert. Men i de forsk­nings­etis­ke ret­nings­lin­je­ne har man blåst det opp til et digert mons­ter. I forsk­nings­etis­ke ret­nings­lin­jer for Sam­funns­vi­ten­skap, huma­nio­ra, juss og teo­lo­gi, heter det i pkt 28:

Pla­giat av and­res tekst, mate­ria­le, ide­er og forsk­nings­re­sul­ta­ter er uak­sep­ta­belt og inne­bæ­rer et alvor­lig brudd på etis­ke stan­dar­der.”

Stor­sleg­ga hen­tes fram med en gang. Pla­giat, uten noen nyan­se­ring, er “alvor­lig brudd” på etis­ke stan­dar­der. Leser man det­te med opp­havs­retts­li­ge bril­ler, kan man kon­sta­te­re at å pla­giere and­re ide­er ikke er mulig i opp­havs­retts­lig for­stand, all den tid ide­er er fri. Forsk­nings­re­sul­ta­ter vil stort sett være kunn­skap, og kunn­skap er fri. Jeg pla­gie­rer ingen om jeg skri­ver at jor­den er rund, uten å angi kil­de.

Også ellers i livet, ikke minst i forsk­nin­gen, bør hoved­re­ge­len være at ide­er er fri. I et godt forsk­nings­mi­jø fly­ter ide­er gans­ke fritt. Det er ikke man­gel på ide­er, det er man­gel på folk og res­sur­ser til å føl­ge opp dis­se ide­ene som er pro­ble­met i forsk­nin­gen.

I mye av forsk­nings­fi­nan­sie­rin­gen, i kom­bi­na­sjon med stat­li­ge anset­tel­ses­reg­ler, er det nær­mest for­ut­satt at man skal kun­ne base­re seg på and­res ide­er, hypo­te­ser, osv. I prak­sis er det slik at når det utar­bei­des en pro­sjekt­søk­nad, så sjer det­te gjer­ne i et tett sam­ar­beid mel­lom en ansvar­lig per­son ved søken­de insti­tu­sjon, og en poten­si­ell stipendiat/forsker til det­te pro­sjek­tet. Ofte er det den som håper på å få pen­ger til “sitt” pro­sjekt som gjør det mes­te av arbei­det med pro­sjekt­søk­na­den. Får man pen­ger, må stil­lin­gen lyses ut, slik at hvem som helst kan søke på en stil­ling hvor man skal arbei­de vide­re med en annens ide­er, hypo­te­ser, osv. Man kan ikke søke pen­ger for at en bestemt per­son skal arbei­de på pro­sjek­tet. Selv­føl­ge­lig juk­ser man så godt man kan her så “rett” per­son bli ansatt, slik at man unn­går at pro­sjek­tet helt fra start vil være et ‘pla­giat’ i hen­hold til de forsk­nings­etis­ke ret­nings­lin­je­ne.

Dess­uten: De fles­te ide­er er ver­ken så ori­gi­na­le eller så geni­a­le som man gjer­ne tror selv. Man­ge ide­er lig­ger “i tiden”, og man­ge ten­ker i de sam­me baner sam­ti­dig. Da jeg gikk på sko­len, lær­te vi at James Watt fant opp damp­ma­ski­nen. Det er en “sann­het” med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. Men James Watt gjor­de det som så man­ge and­re har gjort: Han videre­ut­vik­let en eksis­te­ren­de løs­ning slik at den ble langt mer anven­de­lig, og ble på den måten stå­en­de i his­to­ri­en som opp­fin­ner. Et åpen­bart pla­giat, om vi hol­der oss til forsk­nings­etis­ke reg­ler.

Et nær­lig­gen­de, og langt mind­re betyd­nings­fullt eksem­pel, er at da jeg begyn­te å ten­ke på den­ne kom­men­ta­ren, tenk­te jeg på musikk­si­tat i til­knyt­ning til mang­len­de navn­gi­vel­se i Jo Nes­bøs roman. Gans­ke nær­lig­gen­de, og ikke spe­si­elt ori­gi­nalt. Like­vel var det litt små­ir­ri­te­ren­de da jeg så at Jonas Jen­sen bruk­te det sam­me eksem­pe­let i sin kom­men­tar “Mere fot­no­ter” på blog­gen “Imma­te­rial­retts­trol­let”. Men han har i alle fall ikke tatt ide­en fra meg, med mind­re han er vel­dig god til å lese and­res tan­ker over lang avstand. Og jeg bru­ker det neden­for, uten å kredi­te­re Jonas Jen­sen på annen måte enn å nev­ne ham her, da jeg fast­hol­der at jeg had­de tenkt på det sam­me før jeg les­te hans kom­men­tar.

De forsk­nings­etis­ke ret­nings­lin­jer fort­set­ter med en defi­ni­sjon av “pla­giat”, som inne­bæ­rer at den inn­le­den­de stor­sleg­ga får et meget stort anven­del­ses­om­rå­de.

Å pla­giere er, i forsk­nings­etisk for­stand, å stje­le stoff fra and­re for­fat­te­res og fors­ke­res arbei­der og utgi det som sitt eget. Fors­ke­re som bru­ker and­res ide­er eller site­rer fra pub­li­ka­sjo­ner eller forsk­nings­ma­te­ria­le, skal opp­gi sine kil­der. Den gro­ves­te for­men for pla­giat er ren avskrift.

Pla­giat kan imid­ler­tid også ta and­re og mer raf­fi­ner­te for­mer, og gjel­de avgren­se­de resul­ta­ter, ide­er, hypo­te­ser, begre­per, teori­er, tolk­nin­ger, design m.m. Det å hen­vi­se til et annet arbeid tid­lig i ens egen tekst, og der­et­ter gjø­re omfat­ten­de bruk av det uten vide­re hen­vis­nin­ger, er også pla­giat.

Det er her på sin plass å min­ne om at de forsk­nings­etis­ke ret­nings­lin­jer sier at pla­gie­ring er et alvor­lig brudd på etis­ke stan­dar­der. Anven­der vi den­ne defi­ni­sjo­nen av pla­giat, er det et alvor­lig brudd på etis­ke stan­dar­der å hen­vi­se til et annet arbeid tid­lig i ens egen tekst, og der­et­ter gjø­re omfat­ten­de bruk av det uten vide­re hen­vi­sin­ger. Jeg her helt uenig i det­te. Hvis man i inn­led­nin­gen til et kapit­tel eller avsnit skri­ver at “det­te kapit­te­let byg­ger i stor grad på .….”, og så drop­per vide­re hen­vis­nin­ger, annet enn i de til­fel­le­ne hvor avsnitt siters ord­rett for å under­byg­ge det man selv skri­ver, så mener jeg at det er helt greit, både forsk­nings­etisk og opp­havs­retts­lig.

Om så galt skul­le skje at en uten­for­stå­en­de blir ansatt for å gjen­nom­føre et forsk­nings­pro­sjekt, hvor en kon­kur­re­ren­de søker for en stor del har utar­bei­det pro­sjekt­søk­na­den, vil forsk­nings­etik­ken bety at han eller hun hele tiden må være påpas­se­lig med å skri­ve eller si at det­te pro­sjek­tet ble i utgangs­punk­tet utfor­met av .…

Forsk­ning byg­ger i stor grad på and­res mate­ria­le, data, og forsk­nings­re­sul­ta­ter. Noen enk­le grunn­leg­gen­de arbeids­reg­ler kan bidra til å avver­ge pla­giat. Det er vik­tig å skil­le mel­lom direk­te gjen­gi­vel­se av and­res teks­ter og para­fra­se­ring både i note­ap­pa­ra­tet og i teks­ten.

Para­fra­se­ring må ikke lig­ge så tett opp til ori­gi­nal­teks­ten at det i rea­li­te­ten er tale om sitat. Hvis fle­re para­fra­ser hek­tes rett på hver­and­re, kan det være fare for at hele argu­men­ta­sjo­nen er and­res. Den som pla­gie­rer under­gra­ver ikke bare sin egen anse­el­se som fors­ker, men også forsk­nin­gens tro­ver­dig­het.”

Opp­havs­ret­ten og forsk­nings­etik­ken iva­re­tar uli­ke hen­syn. Opp­havs­ret­ten ver­ner det lit­te­rære og kunst­ne­ris­ke uttrykk, ikke inn­hold. Innen forsk­nin­gen er det sen­tra­le inn­hol­det i det som pre­sen­te­res, ikke artik­ke­lens lit­te­rære kva­li­te­ter. Der­for vil en gjen­gi­vel­se av and­res inn­hold uten kredi­te­ring kun­ne være forsk­nings­etisk uak­sep­ta­bel, men opp­havs­retts­lig sett helt upro­ble­ma­tisk, så len­ge man ikler den sin egen form. Men vi ser også at opp­havs­rett og forsk­ninge­tikk sau­ses sam­men. I hørings­no­ta­tet om ny forsk­nings­etikk­lov, refe­re­res et eksem­pel fra Forsk­nings­etis­ke ret­nings­lin­jer for Bio­forsk. Her heter det på s. 5:

Pla­giat er å pre­sen­te­re en idé, et forsk­ningsopp­legg, et manu­skript, en artik­kel eller annen tekst/tekstavsnitt som sitt eget, dvs. uten hen­vis­ning (for eksem­pel kilde­hen­vis­ning) til den som har opp­havs­rett. Tyve­ri beteg­nes det når en idé, et forsk­ningsopp­legg eller lik­nen­de blir pre­sen­tert eller nyt­tet av noen som har fått til­gang på det i for­tro­lig­het.”

Ingen har opp­havs­rett til en idé eller et forsk­ningsopp­legg, så for dis­se blir for­mu­le­rin­gen menings­løs. Å utgi and­res manu­skript eller artik­ler som sine egne, er der­imot åpen­ba­re opp­havs­retts­brudd. Vi ser også at de har sup­plert ‘pla­giat’ med tyve­ri. Hol­der man seg til retts­li­ge defi­ni­sjo­ner, omfat­ter tyve­ri fysis­ke gjen­stan­der, men her har de kokt i hop noe annet.

Det de for­sø­ker å regu­le­re her, er langt bed­re regu­lert i mar­keds­fø­rings­lo­ven §§ 28 og 29, som lyder:

§ 28.Bedriftshemmeligheter

Den som har fått kunn­skap om eller rådig­het over en bedrifts­hem­me­lig­het i anled­ning av et tje­nes­te-, til­lits­vervs- eller for­ret­nings­for­hold, må ikke retts­stri­dig utnyt­te hem­me­lig­he­ten i nærings­virk­som­het.

Det sam­me gjel­der den som har opp­nådd kunn­skap om eller rådig­het over en bedrifts­hem­me­lig­het gjen­nom noens brudd på taus­hets­plikt eller gjen­nom noens retts­stri­di­ge hand­ling ellers.

§ 29.Tekniske hjelpe­mid­ler

Den som er blitt betrodd tek­nis­ke teg­nin­ger, beskri­vel­ser, opp­skrif­ter, model­ler eller lig­nen­de tek­nis­ke hjelpe­mid­ler i anled­ning av et tje­nes­te-, til­lits­vervs- eller for­ret­nings­for­hold, må ikke retts­stri­dig utnyt­te dem i nærings­virk­som­het.

Det sam­me gjel­der den som har opp­nådd rådig­het over tek­nis­ke teg­nin­ger, beskri­vel­ser, opp­skrif­ter, model­ler og lig­nen­de tek­nis­ke hjelpe­mid­ler gjen­nom noens retts­stri­di­ge hand­ling.”

Mye av det man øns­ker å opp­nå innen forsk­nings­etik­ken vil­le man ha kun­net regu­le­re langt bed­re om man had­de tatt utgangs­punkt i dis­se, og til­pas­set dem forsk­nings­ver­den, frem­for å rad­brek­ke opp­havs­ret­ten og pla­giat­be­gre­pet.

I en sak fra Uni­ver­si­te­tet i Oslo, demon­strer­te et såkalt “sak­kyn­dig utvalg” at de på ingen måter var sak­kyn­di­ge. Saken refe­re­res og kom­men­te­res slik på s. 53 i hørings­no­ta­tet om ny forsk­nings­etikk­lov:

Et eksem­pel der pla­giat­be­gre­pet blir blan­det sam­men med opp­havs­retts­li­ge reg­ler er en sak fra Uni­ver­si­te­tet i Oslo fra 2011, hvor en første­ama­nu­en­sis bruk­te for­mu­le­rin­ger fra en mas­ter­stu­dents [hjemme]eksamensbesvarelse i sin egen viten­ska­pe­lig artik­kel. Uni­ver­si­te­tet ned­sat­te et sak­kyn­dig utvalg for å vur­de­re saken, og en av de to sak­kyn­di­ge uttal­te at det var fle­re eksemp­ler på avskrift og direk­te lån i teks­ten, men at de like­vel ikke uten vide­re kal­le over­tram­pet for pla­giat for­di det­te ikke er tatt fra en offent­lig­gjort tekst. Ver­ken i forsk­nings­etisk eller opp­havs­retts­lig sam­men­heng er det avgjø­ren­de at ori­gi­nal­teks­ten er offent­lig for at den etter­gjor­te teks­ten kan være et pla­giat. Ånds­verk­lo­ven har imid­ler­tid reg­ler som skil­ler mel­lom bruk av ånds­verk som er og ikke er offent­lig­gjort.”

For å sup­ple­re det sis­te, så er det slik at man etter opp­havs­ret­ten , ånds­verk­lo­ven § 22, bare har lov til å site­re fra et offent­lig­gjort verk. At det etter­gjor­te arbei­det ikke var offent­lig­gjort, var ingen unn­skyld­ning. Det gjor­de bare hand­lin­gen ver­re og mer kri­tikk­ver­dig.

Mye av det som man i forsk­nings­etik­ken har valgt å stemp­le som ‘pla­giat’ er egent­lig et spørs­mål om dår­lig hen­vis­nings­skikk. Man skal selv­sagt være ryd­dig her. I for­sla­get til ny § 3 i lov om forsk­nings­etikk frem­he­ves insti­tu­sjo­nens ansvar, ikke minst for opp­læ­ring av unge fors­ke­re. Her har det nok svik­tet mye. Man har ikke fått god nok opp­læ­ring, og en del eld­re fors­ke­re sty­rer etter en slags forsk­nings­etisk auto­pi­lot, basert på hva de lær­te ved å se på hva deres for­gjen­ge­re gjor­de, og mye av det er ikke godt nok etter de ret­nings­lin­jer som i dag er for­mu­lert. Går man bak­over i his­to­ri­en, er det nok mye forsk­ning som ikke tåler å bli grans­ket i for­hold til dagens forsk­nings­etis­ke reg­ler. Om en yng­re fors­ker føl­ger eksemp­le­ne til ikke helt gode for­bil­der blant eld­re fors­ke­re, er det den unge som brått og bru­talt kan få sin frem­ti­di­ge fors­ker­kar­rie­re knust av den forsk­nings­etis­ke stor­sleg­ga, ved å trå feil. I hørings­no­ta­tet om ny forsk­nings­etikk­lov, kan vi lese på s. 56:

Ure­de­lig­hets­stem­pel­et kan få sto­re kon­se­kven­ser for den enkel­te fors­ker, og det bør der­for være et klart skil­le mel­lom de alvor­li­ge til­fel­ler av viten­ska­pe­lig ure­de­lig­het, og de mind­re alvor­li­ge som gren­ser mot slurv og rene for­glem­mel­ser. Også den som har gode hen­sik­ter, kan trå feil, uten at det nød­ven­dig­vis bør føre til et ure­de­lig­hets­stem­pel. Det­te gjel­der sær­lig der­som snus­ket eller sjus­ket ikke fram­trer som et møns­ter, men mer som enkelt­stå­en­de feil­grep. Ure­de­lig­het må der­for skil­les fra feil i forsk­nin­gen.”

Det er ikke vans­ke­lig å si seg enig i det­te, selv om man som jurist vil si at det­te lig­ger inn­bakt i vil­kå­ret om at ure­de­lig­het for­ut­set­ter for­sett eller grov uakt­som­het. Slurv og feil­steg er ikke grovt uakt­somt.

Noen har åpen­bart for­els­ket seg i beteg­nel­sen ‘pla­giat’, og vil bru­ke det stem­pel­et så ofte de kan. Dess­ver­re ser det ut som om de har fått gjen­nom­slag.

For­la­ter vi forsk­nings­etik­ken et øye­blikk, og går til­ba­ke til opp­havs­rett, er gans­ke mye som lages, i hoved­sak en resir­ku­le­ring av gam­le kli­sje­er. Nå har alle kli­sje­er også et opp­hav og var en gang ori­gi­na­le, men opp­ha­vet er ikke all­tid så lett å iden­ti­fi­se­re. Det blir lett som med damp­ma­ski­nen og James Watt: Den som har et slags kom­mer­si­elt gjen­nom­brudd blir stå­en­de med æren for noe man egent­lig har fra and­re, uten at jeg vil gå inn på fle­re eksemp­ler. I den årli­ge Euro­vi­sion Song Con­test, eller Melo­di Grand Prix, som den gjer­ne omta­les som i Nor­ge, møter vi kli­sje­er så det hol­der og vel så det. Vi hører sta­dig “nye” san­ger, som vi er gans­ke sik­re på at vi har hørt før, også når vi hører dem for førs­te gang. Før fina­len i Wien i 2015, had­de NRK en gjen­nom­gang av de uli­ke lands bidrag, hvor et panel dis­ku­ter­te san­ge­ne. Est­land had­de et bidrag som het “Good­bye to Yester­day”. Tor End­re­sen sa omtrent føl­gen­de: Det­te er så til de gra­der “Hel­lo to Yester­day”, for her er det ikke en ven­ding ver­ken i melo­di­en eller arran­ge­men­tet som jeg ikke har hørt man­ge gan­ger før.

Hvis and­re lager noe basert på de sam­me kli­sje­ene, så vil det nok låte gans­ke likt. Men det blir ikke noe pla­giat av den grunn.

I forsk­nings­ver­den har noen fun­net på det full­sten­dig menings­løse uttryk­ket “selv­pla­giat”, og det skal visst også være ille. I hørings­no­ta­tet om ny forsk­nings­etikk­lov, står det på s. 57–58:

I forsk­nings­etisk sam­men­heng vil pla­giat­be­gre­pet føl­ge­lig tol­kes vide­re enn hva som følger­av almin­ne­li­ge opp­havs­retts­li­ge reg­ler. I forsk­nings­etisk sam­men­heng vil pla­giat­be­gre­pet i noen til­fel­ler også kun­ne omfat­te dob­belt­pub­li­se­ring (i noen til­fel­ler sama­li­se­ring), para­fra­se­ring og omskriv­ning, idé­pla­giat, og pla­giat av offent­li­ge doku­men­ter og fak­ta.”

Det fort­set­ter med føl­gen­de om selvplagiat/dobbeltpublisering:

Dob­belt­pub­li­se­ring (selv­pla­giat) er når en pub­li­se­rer det sam­me eller svært like­ly­den­de resul­ta­ter fle­re gan­ger uten å opp­gi det­te. Fors­ke­ren vil i sli­ke til­fel­ler gi lese­ren inn­trykk av at forsk­nings­ar­bei­det har en urik­tig nyhets­ver­di, og gjen­gi­vel­se av tid­li­ge­re pub­li­ser­te teks­ter vil der­med i de fles­te til­fel­ler være et brudd på ori­gi­na­li­tets­nor­men. Sala­mi­se­ring er en ufor­mell beteg­nel­se som betyr at en fors­ker deler opp forsk­nings­re­sul­ta­te­ne i mind­re deler for å pub­li­se­re så lite som mulig av forsk­nin­gen om gan­gen for å få fle­re pub­li­ka­sjo­ner ut av den sam­me forsk­nings­inn­sat­sen og der­med få uttel­ling for mer enn én pub­li­ka­sjon (og der­med mer ære og evt. fle­re pub­li­se­rings­po­eng, jf. pub­li­se­rings­in­di­ka­to­ren i finan­sie­rings­sys­te­met for uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler). Sala­mi­se­ring vil ikke i seg selv inne­bære et pla­giat, men ien­kel­te til­fel­ler vil det kun­ne inne­bære et brudd på nyhets­nor­men. Det­te inne­bæ­rer at i enkel­te til­fel­ler vil en fors­ker måt­te hen­vi­se til egne tid­li­ge­re pub­li­se­rin­ger. Idé­pla­giat er å utgi and­res ide­er som sine egne. Ide­er i forsk­ning opp­står ofte i fel­le­skap eller ved at uli­ke forsk­nings­re­sul­ta­ter set­tes sam­men. Det kan være vans­ke­lig å angi et kon­kret tids­punkt for når en idé opp­står og hvem som er den opp­rin­ne­li­ge opp­fin­ner av ide­en. Det­te vil måt­te vur­de­res kon­kret i hvert enkelt til­fel­le. Pla­giat­vur­de­rin­gen vil imid­ler­tid bero på en skjønns­mes­sig vur­de­ring, hvor både hvil­ke deler av arbei­det som er pla­giert, omfan­get av pla­giat med mer, vil være momen­ter i vur­de­rin­gen.

Depar­te­men­tet vil her påpe­ke at defi­ni­sjo­nen av viten­ska­pe­lig ure­de­lig­het er avgren­set mot mind­re alvor­li­ge brudd. Det­te inne­bæ­rer at mind­re og uve­sent­li­ge til­fel­ler av pla­giat ikke vil
være viten­ska­pe­lig ure­de­lig, men vil kun­ne være brudd på forsk­nings­etis­ke nor­mer.”

Her sies det mye rart. Det intro­du­se­res en ori­gi­na­li­tets­norm og en nyhets­norm, uten at det angis noen kil­de for dis­se. Det skal alt­så være et brudd på forsk­nings­etis­ke nor­mer om man pub­li­se­rer noe som ikke er til­strek­ke­lig ori­gi­nalt eller nytt. Det er ikke ofte man ser noe vir­ke­lig nytt eller ori­gi­nalt i f.eks. opp­havs­retts­lig forsk­ning. Det sam­me vil nok gjel­de for gans­ke man­ge and­re fag.

De fles­te av oss kla­rer ikke å fin­ne på noe vir­ke­lig nytt og ori­gi­nalt hver uke, så vi gjen­tar oss selv hele tiden. Selv­pla­giat er et uttrykk som noen må ha fun­net på i medi­sinsk og natur­vi­ten­ska­pe­li­ge forsk­nings­mil­jø­er, hvor det har stor betyd­ning at det som pre­sen­te­res er nytt. Men å bru­ke pla­giat­be­gre­pet på det­te, er rent tøv. Hvis man skri­ver en artik­kel som er basert på tid­li­ge­re pub­li­ser­te resul­ta­ter, og utgir det­te for å være noe nytt, så har man kan­skje mis­lig­holdt en avta­le med det tids­skrif­tet som pub­li­se­rer artik­ke­len. Men at det skal være noe forsk­nings­etisk klan­der­ver­dig i det, det kan jeg ikke se. Og forsk­nings­fel­les­ska­pet innen det aktu­el­le faget bør uan­sett være såpass opp­da­tert at man ser at det som pre­sen­te­res ikke er noe nytt.

Jeg ven­der igjen til­ba­ke til musik­ken, og til en av musikk­his­to­ri­ens størs­te og mest ori­gi­na­le kom­po­nis­ter, Lud­wig van Beet­ho­ven. Man kan trek­ke et gans­ke klart skil­le i musikk­his­to­ri­en ved før og etter Beet­ho­ven. Han kom fra wie­ner­klas­si­s­men, og banet vei for roman­tik­ken. Men han var ver­ken wie­ner­klas­si­sist eller roman­ti­ker, han var gans­ke enkelt Beet­ho­ven. Men to av hans mest bany­bry­ten­de ver­ker, ver­ker som repre­sen­te­rer kla­re “vann­skil­ler” i musikk­his­to­ri­en, sym­fo­ni­ene nr 3 og 9, inne­hol­der mye “selv­pla­giat”. At Beet­ho­ven had­de brukt noen av de musi­kals­ke ele­men­te­ne i tid­li­ge­re verk, degra­de­rer ikke på noen måte dis­se ver­ke­ne og redu­se­rer ikke deres musikk­his­to­ris­ke betyd­ning.

Beet­ho­ven gjor­de det som man­ge had­de gjort før ham, og som man­ge har gjort etter ham og man­ge kom­mer til å gjø­re i frem­ti­den. Vi har noen ide­er som vi prø­ver i en sam­men­heng. Sene­re hen­ter vi fram noen av det­te, og bru­ker det i en annen sam­men­heng hvor de viser seg å fun­ge­re mye bed­re. Jeg for­står ikke hva som har fore­gått i hode­ne til de som har fun­net på å kal­le det en form for ‘pla­giat’.

I en av popu­lær­mu­sik­kens man­ge retts­sa­ker med påstand om pla­giat, ble en av front­fi­gu­re­ne i grup­pen Cre­eden­ce Cle­ar­wa­ter Revi­val, John Foger­ty, ankla­get for at hans sang “Old Man Down the Road” var pla­giat av “Run Through the Jung­le”, en sang han selv skrev,  som med­lem av CCR. Noen and­re had­de over­tatt ret­tig­he­te­ne til CCR-san­gen. CCR bru­kes ofte som eksem­pel til skrekk og advar­sel, ved at de had­de så dår­li­ge avta­ler at de ald­ri vil­le kom­me til å tje­ne pen­ger, nes­ten uan­sett hvor stor suk­sess de had­de. Så det er ikke over­ras­ket at noen vil­le fri­gjø­re seg fra det­te, og sat­se solo. Men John Foger­ty ble fri­kjent, blant annet med den enk­le begrun­nel­se at man ikke kan pla­giere seg selv.

Sala­mi­se­ring” er også bare tull, i alle fall slik det er brukt her. At man til­pas­ser seg et beløn­nings­sys­tem, kan ikke være forsk­nings­etisk kri­tikk­ver­dig. Hvis en til­pas­ning til beløn­nings­sys­te­met fører til uøns­ke­de resul­ta­ter, da er det beløn­nings­sys­te­met det er noe galt med. Vi kan her leg­ge til at det er et sta­dig ster­ke­re pub­li­se­rings­press hvor det er kvan­ti­tet mer enn kva­li­tet som tel­ler, og at man­ge tids­skrif­ter ikke len­ger vil ha lan­ge artik­ler. Da deler man selv­sagt det man måt­te ha å leg­ge fram på fle­re kor­te artik­ler. Jeg ser ikke noe galt i det. I 2014 ble det pub­li­sert ca 1,5 mill forsk­nings­ar­tik­ler, hvor­av 400.000 i USA og 250.000 i Kina. De repre­sen­te­rer nep­pe 1,5 mill forsk­nings­ny­he­ter, og er nep­pe alle sam­men sær­ilg ori­gi­na­le forsk­nings­bi­drag. En del er sik­kert også gans­ke tyn­ne sala­mi­ski­ver.

Vi gam­le pro­fes­so­rer som sit­ter rime­lig trygt i våre stil­lin­ger, kan trek­ke på skuld­re­ne og leve med det­te uten å la det bli alt­for sty­ren­de. Men unge folk som ser for seg en fors­ker­kar­rie­re bør ten­ke seg godt om, og se på hva slags sys­tem man beve­ger seg inn i.

Så litt til­ba­ke til Jo Nes­bø og hen­vis­nin­ger i skjønn­lit­te­ra­tur. Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at Øyvind Eggen øns­ker å bli kredi­tert. Her har man skre­vet en hoved­opp­ga­ve. Så fin­ner Jo Nes­bø ut at ikke bare er inn­hol­det inter­es­sant, men man har for­mu­lert seg så godt at Jo Nes­bø bru­ker for­mu­le­rin­gen nes­ten ord­rett i sin roman. De fles­te vil føle seg smig­ret av noe slikt. Øyvind Eggen sier også at han var stolt av det­te. Og man øns­ker selv­sagt at ver­den skal se at det var JEG som skrev det­te.

Når man site­rer, føl­ger det av ånds­verk­lo­ven § 11 at kil­den skal angis “slik som god skikk til­si­er”. Det er ikke noe abso­lutt krav om kilde­an­gi­vel­se. I en del situa­sjo­ner er det ikke prak­tisk, kan­skje hel­ler ikke øns­ke­lig. Ved musikk­si­ta­ter er det til­næ­ret umu­lig, i alle fall når musik­ken frem­fø­res. Selv om musi­ke­re i stor grad gjør bruk av noter, kan man ikke syn­ge eller spil­le fot­no­ter. Man kan ikke avbry­te en kon­sert for å for­tel­le hvil­ke ver­ker som site­res i det som nå frem­fø­res. Skal man frem­føre noe av den ame­ri­kans­ke kom­po­nis­ten Char­les Ives med angi­vel­se av kil­de for alt som site­res og på and­re måter flet­tes inn i musik­ken, vil kon­sert­opp­le­vel­sen bli omtrent som å se film på kom­mer­si­el­le TV-kana­ler, hvor den sta­dig avbry­tes av reklame­pau­ser.

Dis­ku­sjo­nen om kilde­bruk i skjønn­lit­ter­tur er ikke ny. For seks år siden, i juli 2009, gikk dis­ku­sjo­nen mel­lom his­to­rie­pro­fes­sor Tore Pry­ser og for­fat­te­ren Kjar­tan Fløg­stad, om Fløg­stads bruk av Tore Pry­sers arbei­der om and­re ver­dens­krig, i Fløg­stads bok “Gren­se Jakobs­elv”. I en kro­nikk i Dag­bla­det kri­ti­ser­te Pry­ser Fløg­stad for at han “bru­ker mitt stoff på en måte som får man­ge til å tro at det er hans eget”.

Saken er ulik den om Jo Nes­bø. Hvem som helst kan bru­ke kunn­skap om his­to­ri­en i et skjønn­lit­te­rært verk, enten man hen­ter den fra Tore Pry­ser, Øyvind Eggen eller and­re. At man kan mis­li­ke å bli stilt i skyg­gen av en kjent for­fat­ter, kan man for­stå. Men det må man leve med. Kunn­skap er fri, og man tren­ger ikke angi noen kil­der. Mye skjønn­lit­te­ra­tur er full av kunn­skap om de under­ligs­te emner, uten at kil­de­ne angis (og uten at man all­tid vet hvor gren­sen mel­lom fik­sjon og fak­ta går). Pro­ble­met med Jo Nes­bøs bok er at han, etter det som skri­ves, ikke bare har hen­tet kunn­skap, men også språk­li­ge for­mu­le­rin­ger fra Øvy­ind Eggen.

Under over­skrif­ten “Har Tore Pry­ser copy­right på kri­gen”, sva­rer Kjar­tan Følg­stad på ankla­ge­ne. Han kon­klu­de­rer slik:

Spørs­må­let er: Skal dik­ting utsty­rast med note­ap­pa­rat? Som roman­for­fat­tar har eg brukt, og kjem til å bru­ka igjen, eit utal av kjel­der for å ska­pa eit fritt og auto­nomt dikt­verk, som dik­te­rer sitt eige for­hold til det ver­ke­le­ge. Dik­tin­ga her­mar ikkje røyn­da, like lite som fio­li­nen imi­te­rer ein skrive­ma­skin.”

Den sis­te set­nin­gen er vel ikke det bes­te Kjar­tan Fløg­stad har skre­vet. Men han har helt rett. Øyvind Eggen viser til at det er kla­re reg­ler (eller i det mins­te ret­nings­lin­jer) for site­ring og kredi­te­ring i fag­lit­te­ra­tur, og øns­ker seg noe lig­nen­de i skjønn­lit­te­ra­tur. Hvis det skal bety at roma­ner må utsty­res med fot­no­ter, er det bare å si et klart NEI!

Selv­føl­ge­lig kan en roman inne­hol­de sita­ter med angi­vel­se av kil­de. I roma­nen “Jern­kor­set” siter­te Jon Mich­let en artik­kel fra Klasse­kam­pen, hvor en navn­gitt politi­mann ble beskyldt for å være involvert i bombe­at­ten­ta­tet mot en Okto­ber-bok­han­del. Jon Mich­let ble endog dømt for ære­kren­kel­ser for å inklu­dert det­te sita­tet med nevn­te beskyld­nin­ger i sin roman, noe jeg tror han ikke vil­le ha blitt dømt for i dag — men det er en helt annen sak.

I fag­lit­te­ra­tur er det et krav om at den skal være etter­prøv­bar, og at man der­for må gjø­re rede for sine kil­der. Vide­re gjel­der prin­sip­pet “æres den som æres bør”, og akku­rat det kun­ne man ha tenkt seg over­ført til skjønn­lit­te­ra­tur. Ofte er refe­ran­se­ne en hjelp på vei­en vide­re for den som vil for­dy­pe seg mer i stof­fet. Men som skjønn­lit­te­rær, og også popu­lær­vi­ten­ska­pe­lig for­fat­ter, må man også kun­ne ten­ke på at det skal være en tekst som er god å lese. Da kan man ikke stil­le de sam­me kra­ve­ne til doku­men­ta­sjon som i viten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur. I skjønn­lit­te­ra­tur er det helt greit at skil­let mel­lom fik­sjon og fak­ta kan være litt uklart.

Ube­viss­te pla­giat kan duk­ke opp i man­ge sam­men­hen­ger, også i lit­te­ra­tur. Man har lest eller hørt noe som man synes var godt sagt. Når man sene­re skri­ver, duk­ker det­te fram fra under­be­visst­he­ten, og man gjør bruk av en for­mu­le­ring i den tro at det er noe man selv fin­ner på.

Knut Ham­sun ble beskyldt for å ha pla­giert Fjo­dor Dosto­jev­skijs roman “Spil­le­ren” i sin novel­le “Hazard”. Knut Ham­sun sa først at han ikke had­de lest “Spil­le­ren”, men kom visst sene­re på at han kun­ne ha hørt deler av den opp­lest, mens han var på tur­né i USA.

Ikke alle kan si som Nils Nor­berg, da han ble spurt om han ikke vil­le skri­ve en kri­mi­nal­ro­man selv (gjen­gitt etter min hukom­mel­se):

Hver gang jeg har en god idé, vet jeg så vel­dig godt hvor jeg har den fra.”

Jeg mener man må være roms­li­ge om ele­men­ter fra and­res verk skul­le duk­ke opp her og der, så len­ge det ikke utgjør sub­stan­si­el­le deler av det verk hvor det benyt­tes. Ingen vil påstå at roma­nen “Mere Blod” er et pla­giat av Øyvind Eggens hoved­opp­ga­ve, selv om det kan duk­ke opp en og annen gjen­kjen­ne­lig for­mu­le­ring. Den ame­ri­kans­ke kom­po­nis­ten og musikk­his­to­ri­ke­ren Robert Gre­en­berg sier omtrent det­te om “lån” fra and­re innen klas­sisk musikk:

Om man gjør bruk av et motiv eller et tema fra en annen kom­po­nist, så er det uten betyd­ning. Det er ikke moti­vet eller tema­et i seg selv, men hvor­dan man behand­ler og utvik­ler det, som ska­per musik­ken.”

Noe til­sva­ren­de kan man si om lån av noen for­mu­le­rin­ger i lit­te­ra­tu­ren.

Jo Nes­bø sier det­te til VG:

Jeg er enig med Eggen om reg­ler. Som skjønn­lit­te­rær for­fat­ter håper jeg imid­ler­tid at fik­sjo­nen får videst muli­ge ram­mer, at for­fat­te­ren står rela­tivt fritt til å blan­de løgn og sann­het, de fak­tis­ke omgi­vel­se­ne, fag­lit­te­rært kilde­ma­te­ria­le, for­vreng­te fak­ta og ren fan­ta­si. På den annen side, det ska­der jo ikke å spør­re høf­lig om lov når and­res arbeid blir en vik­tig ingre­di­ens i ens eget, som Eggens i “Mere Blod”. Men tak­høy­den bør være stor, synes jeg.”

Det er ikke vans­ke­lig å være enig med Jo Nes­bø her, bort­sett fra om reg­ler. Øyvind Eggen kan nyte viss­he­ten om at Jo Nes­bø har brukt noe fra hans hoved­opp­ga­ve, uten å kre­ve fot­no­ter. Med opp­slag både i Dagens Nærings­liv og VG har han også fått god opp­merk­som­het om sin rol­le. Om Jo Nes­bø run­der det av med å invi­te­re ham på en øl på Schrø­ders kro, og gir ham et sig­nert eksemp­lar av boken med takk for bidra­get, bør han egent­lig kun­ne være gans­ke for­nøyd.

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.