Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk

Det blir vel feil å si at plagiat er in. Men det er i alle fall inn å snakke om plagiat. Dagens Næringsliv har lagt seg flate, og har påvist 40 tilfeller av plagiat i sin egen avis, fra samme journalist. I Tyskland beskyldes forsvarsminister Ursula von der Leyen for omfattende plagiat i sin doktoravhandling. Saken om Il Tempo Gigante er også en form for plagiatsak. Og vi har den nesten evige føljetongen av plagiatbeskyldninger i musikken. Det siste jeg har fått med meg, er at Jo Nesbø kritiseres for manglende kreditering i “Mere blod”. Og VG har åpenbart tatt saken om manglende kreditering fra Dagens Næringsliv, uten å kreditere DN. Men i DN ligger saken bak betalingsmur, så jeg velger å lenke til VG.

Spørsmålet om plagiat dukker ofte opp i forskningsetisk sammenheng. Det foreligger et høringsnotat med forslag til endringer i forskningsetikkloven, som jeg også vil knytte noen kommentarer til underveis.

Uttrykket plagiat, i den betydningen som ordet i dag vanligvis brukes, har sin opprinnelse hos den romerske poeten Marcus Valerius Martialis, som levde i det første århundre i vår tidsregning. Han kritiserte Fidentinus for å resitere sine dikt som hans egne, og var den første som brukte ordet plagiario i en slik betydning. Den opprinnelige betydningen av ordet var en form for kidnapping, hvor en fri mann ble gjort til slave.

Vi finner ikke ordet ‘plagiat’ i åndsverkloven. Men det følger av åndsverkloven § 2 at opphavsmannen har enerett til sitt verk i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. Om noen fremstiller eksemplar av eller gjør tilgjengelig for allmennheten noe som i realiteten er en annens verk iendret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk“,  da foreligger det en opphavsrettskrenkelse av den typen som populært kalles plagiat.

Skal det være noen grunn til å snakke om plagiat i opphavsrettslig forstand, må det som påstås ettergjort være opphavsrettslig vernet. Ideer er fri. Så om noen baserer sitt verk på en idé de har tatt fra andre, så er det ikke en opphavsrettskrenkelse og ikke et plagiat i opphavsrettslig forstand. Faktiske opplysninger og metoder er også frie.

Hvis man ettergjør et verk som har falt i det fri, altså hvor opphavsretten har løpt ut, foreligger det ingen opphavsrettskrenkelse. Men om noen legger seg veldig tett opptil Griegs musikk, så kan man si at det i kunstnerisk forstand er et plagiat, selv om det vil være et lovlig plagiat.

Ingen skaper noe i et vakuum. Alle har lært av de som har gått foran, og lærer ved å kopiere dem. Om min hukommelse i noen grad er til å stole på, så sa André Bjerke en gang om sine bragder ut i musikken, at han hadde skrevet mange etuder av Chopin. Det er han neppe alene om. Noen klarer å finne sine egen stemme, og frigjør seg fra sine forbilder. Noen klarer endog å bringe kunsten videre gjennom originale bidrag. Men deres læremestre vil ofte skinne gjennom i deres verk.

Selv en så original og revolusjonerende komponist som Ludwig van Beethoven gjorde seg skyldig i det som vi i dag ville kalle et plagiat. Andresatsen i Beethovens symfoni nr 1 er så lik andresatsen i Mozarts symfoni nr. 40, at han neppe ville ha sluppet unna med det i dag. Tilsvarende kan sies om andresatsen av hans pianosonate No 8 Op 13 Pat­he­ti­que”, som er svært så lik andresatsen i Mozarts pianosonate K457. Det er lenke til disse og flere musikkeksempler i min kommentar musikkplagiat.

Mozart er heller ikke fri for slikt. Det som lenge var kjent som Mozarts symfoni nr. 37 i G-dur, K 444/425a, er i alle hovedsak komponert av Michael Haydn, Franz Joseph Haydns lillebror. Det er Michael Haydns symfoni no 25. Mozart skrev en ny innledning, før den ble fremført som en ny symfoni, komponert av Mozart. Så lenge det ikke fantes innspillinger av musikk, var det ikke lett å oppdage slikt som dette. Mozart fremførte symfonien Linz, og publikum der hadde ikke hørt Michael Haydns symfoni. For dette publikumet var symfonien “ny”.  Av en eller annen grunn fremføres symfonien mye sjeldnere i dag enn da man trodde den var komponert av Mozart, selv om musikken ikke har blitt noe dårligere etter at man oppdaget hvem som har komponert den.

For balansens skyld tar jeg ta med at Michael Haydn også presenterte Mozarts musikk som sin egen. Michael Haydn var ansatt hos erkebiskopen i Salzburg. En gang erkebiskopen bestilte noen duetter for bratch og fiolin, ble Michael Haydn syk, og var ikke i stand til å skrive musikken. Mozart ville hjelpe sin gode venn som var i vanskeligheter, og komponerte duetter i umiskjennelig Michael Haydn-stil, som Michael Haydn kunne gi til erkebiskopen.

Før jeg går inn i forskningsetikken, må jeg understreke følgende. Opphavsretten gir opphavsmannen rettigheter, og andres  plikter er en rekfleks av disse rettighetene. Forskningsetikken gir ingen rettigheter. Den pålegger bare plikter.

I forskningsetikken har man gjort et [for] stort nummer av plagiat. Vitenskapelig uredelighet er definert slik i forskningsetikkloven § 5, annet ledd:

“Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.”

Her blandes hummer og kanari til en ganske uspiselig lapskaus. Det er  stor forskjell mellom å forfalske og fabrikere data som i ekstreme tilfeller kan føre til feilbehandling av pasienter med alvorlige følger, og at man ikke er helt ryddig når det gjelder kreditering av andre forskere. Det er plagiat som er tema her, så det andre lar jeg ligge. Men jeg er skeptisk til et system med en kortfattet og uklar lov, som utfyles av “etiske retningslinjer”.

I forskningsetikkloven er begrepet ‘plagiat’ ikke definert. Men i de forskningsetiske retningslinjene har man blåst det opp til et digert monster. I forskningsetiske retningslinjer for Samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, heter det i pkt 28:

“Plagiat av andres tekst, materiale, ideer og forskningsresultater er uakseptabelt og innebærer et alvorlig brudd på etiske standarder.”

Storslegga hentes fram med en gang. Plagiat, uten noen nyansering, er “alvorlig brudd” på etiske standarder. Leser man dette med opphavsrettslige briller, kan man konstatere at å plagiere andre ideer ikke er mulig i opphavsrettslig forstand, all den tid ideer er fri. Forskningsresultater vil stort sett være kunnskap, og kunnskap er fri. Jeg plagierer ingen om jeg skriver at jorden er rund, uten å angi kilde.

Også ellers i livet, ikke minst i forskningen, bør hovedregelen være at ideer er fri. I et godt forskningsmijø flyter ideer ganske fritt. Det er ikke mangel på ideer, det er mangel på folk og ressurser til å følge opp disse ideene som er problemet i forskningen.

I mye av forskningsfinansieringen, i kombinasjon med statlige ansettelsesregler, er det nærmest forutsatt at man skal kunne basere seg på andres ideer, hypoteser, osv. I praksis er det slik at når det utarbeides en prosjektsøknad, så sjer dette gjerne i et tett samarbeid mellom en ansvarlig person ved søkende institusjon, og en potensiell stipendiat/forsker til dette prosjektet. Ofte er det den som håper på å få penger til “sitt” prosjekt som gjør det meste av arbeidet med prosjektsøknaden. Får man penger, må stillingen lyses ut, slik at hvem som helst kan søke på en stilling hvor man skal arbeide videre med en annens ideer, hypoteser, osv. Man kan ikke søke penger for at en bestemt person skal arbeide på prosjektet. Selvfølgelig jukser man så godt man kan her så “rett” person bli ansatt, slik at man unngår at prosjektet helt fra start vil være et ‘plagiat’ i henhold til de forskningsetiske retningslinjene.

Dessuten: De fleste ideer er verken så originale eller så geniale som man gjerne tror selv. Mange ideer ligger “i tiden”, og mange tenker i de samme baner samtidig. Da jeg gikk på skolen, lærte vi at James Watt fant opp dampmaskinen. Det er en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. Men James Watt gjorde det som så mange andre har gjort: Han videreutviklet en eksisterende løsning slik at den ble langt mer anvendelig, og ble på den måten stående i historien som oppfinner. Et åpenbart plagiat, om vi holder oss til forskningsetiske regler.

Et nærliggende, og langt mindre betydningsfullt eksempel, er at da jeg begynte å tenke på denne kommentaren, tenkte jeg på musikksitat i tilknytning til manglende navngivelse i Jo Nesbøs roman. Ganske nærliggende, og ikke spesielt originalt. Likevel var det litt småirriterende da jeg så at Jonas Jensen brukte det samme eksempelet i sin kommentar “Mere fotnoter” på bloggen “Immaterialrettstrollet”. Men han har i alle fall ikke tatt ideen fra meg, med mindre han er veldig god til å lese andres tanker over lang avstand. Og jeg bruker det nedenfor, uten å kreditere Jonas Jensen på annen måte enn å nevne ham her, da jeg fastholder at jeg hadde tenkt på det samme før jeg leste hans kommentar.

De forskningsetiske retningslinjer fortsetter med en definisjon av “plagiat”, som innebærer at den innledende storslegga får et meget stort anvendelsesområde.

“Å plagiere er, i forskningsetisk forstand, å stjele stoff fra andre forfatteres og forskeres arbeider og utgi det som sitt eget. Forskere som bruker andres ideer eller siterer fra publikasjoner eller forskningsmateriale, skal oppgi sine kilder. Den groveste formen for plagiat er ren avskrift.

Plagiat kan imidlertid også ta andre og mer raffinerte former, og gjelde avgrensede resultater, ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design m.m. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i ens egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av det uten videre henvisninger, er også plagiat.

Det er her på sin plass å minne om at de forskningsetiske retningslinjer sier at plagiering er et alvorlig brudd på etiske standarder. Anvender vi denne definisjonen av plagiat, er det et alvorlig brudd på etiske standarder å henvise til et annet arbeid tidlig i ens egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av det uten videre henvisinger. Jeg her helt uenig i dette. Hvis man i innledningen til et kapittel eller avsnit skriver at “dette kapittelet bygger i stor grad på …..”, og så dropper videre henvisninger, annet enn i de tilfellene hvor avsnitt siters ordrett for å underbygge det man selv skriver, så mener jeg at det er helt greit, både forskningsetisk og opphavsrettslig.

Om så galt skulle skje at en utenforstående blir ansatt for å gjennomføre et forskningsprosjekt, hvor en konkurrerende søker for en stor del har utarbeidet prosjektsøknaden, vil forskningsetikken bety at han eller hun hele tiden må være påpasselig med å skrive eller si at dette prosjektet ble i utgangspunktet utformet av ….

Forskning bygger i stor grad på andres materiale, data, og forskningsresultater. Noen enkle grunnleggende arbeidsregler kan bidra til å avverge plagiat. Det er viktig å skille mellom direkte gjengivelse av andres tekster og parafrasering både i noteapparatet og i teksten.

Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er tale om sitat. Hvis flere parafraser hektes rett på hverandre, kan det være fare for at hele argumentasjonen er andres. Den som plagierer undergraver ikke bare sin egen anseelse som forsker, men også forskningens troverdighet.”

Opphavsretten og forskningsetikken ivaretar ulike hensyn. Opphavsretten verner det litterære og kunstneriske uttrykk, ikke innhold. Innen forskningen er det sentrale innholdet i det som presenteres, ikke artikkelens litterære kvaliteter. Derfor vil en gjengivelse av andres innhold uten kreditering kunne være forskningsetisk uakseptabel, men opphavsrettslig sett helt uproblematisk, så lenge man ikler den sin egen form. Men vi ser også at opphavsrett og forskningetikk sauses sammen. I høringsnotatet om ny forskningsetikklov, refereres et eksempel fra Forskningsetiske retningslinjer for Bioforsk. Her heter det på s. 5:

“Plagiat er å presentere en idé, et forskningsopplegg, et manuskript, en artikkel eller annen tekst/tekstavsnitt som sitt eget, dvs. uten henvisning (for eksempel kildehenvisning) til den som har opphavsrett. Tyveri betegnes det når en idé, et forskningsopplegg eller liknende blir presentert eller nyttet av noen som har fått tilgang på det i fortrolighet.”

Ingen har opphavsrett til en idé eller et forskningsopplegg, så for disse blir formuleringen meningsløs. Å utgi andres manuskript eller artikler som sine egne, er derimot åpenbare opphavsrettsbrudd. Vi ser også at de har supplert ‘plagiat’ med tyveri. Holder man seg til rettslige definisjoner, omfatter tyveri fysiske gjenstander, men her har de kokt i hop noe annet.

Det de forsøker å regulere her, er langt bedre regulert i markedsføringsloven §§ 28 og 29, som lyder:

§ 28.Bedriftshemmeligheter

Den som har fått kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet.

Det samme gjelder den som har oppnådd kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet gjennom noens brudd på taushetsplikt eller gjennom noens rettsstridige handling ellers.

§ 29.Tekniske hjelpemidler

Den som er blitt betrodd tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller lignende tekniske hjelpemidler i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte dem i næringsvirksomhet.

Det samme gjelder den som har oppnådd rådighet over tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller og lignende tekniske hjelpemidler gjennom noens rettsstridige handling.”

Mye av det man ønsker å oppnå innen forskningsetikken ville man ha kunnet regulere langt bedre om man hadde tatt utgangspunkt i disse, og tilpasset dem forskningsverden, fremfor å radbrekke opphavsretten og plagiatbegrepet.

I en sak fra Universitetet i Oslo, demonstrerte et såkalt “sakkyndig utvalg” at de på ingen måter var sakkyndige. Saken refereres og kommenteres slik på s. 53 i høringsnotatet om ny forskningsetikklov:

“Et eksempel der plagiatbegrepet blir blandet sammen med opphavsrettslige regler er en sak fra Universitetet i Oslo fra 2011, hvor en førsteamanuensis brukte formuleringer fra en masterstudents [hjemme]eksamensbesvarelse i sin egen vitenskapelig artikkel. Universitetet nedsatte et sakkyndig utvalg for å vurdere saken, og en av de to sakkyndige uttalte at det var flere eksempler på avskrift og direkte lån i teksten, men at de likevel ikke uten videre kalle overtrampet for plagiat fordi dette ikke er tatt fra en offentliggjort tekst. Verken i forskningsetisk eller opphavsrettslig sammenheng er det avgjørende at originalteksten er offentlig for at den ettergjorte teksten kan være et plagiat. Åndsverkloven har imidlertid regler som skiller mellom bruk av åndsverk som er og ikke er offentliggjort.”

For å supplere det siste, så er det slik at man etter opphavsretten , åndsverkloven § 22, bare har lov til å sitere fra et offentliggjort verk. At det ettergjorte arbeidet ikke var offentliggjort, var ingen unnskyldning. Det gjorde bare handlingen verre og mer kritikkverdig.

Mye av det som man i forskningsetikken har valgt å stemple som ‘plagiat’ er egentlig et spørsmål om dårlig henvisningsskikk. Man skal selvsagt være ryddig her. I forslaget til ny § 3 i lov om forskningsetikk fremheves institusjonens ansvar, ikke minst for opplæring av unge forskere. Her har det nok sviktet mye. Man har ikke fått god nok opplæring, og en del eldre forskere styrer etter en slags forskningsetisk autopilot, basert på hva de lærte ved å se på hva deres forgjengere gjorde, og mye av det er ikke godt nok etter de retningslinjer som i dag er formulert. Går man bakover i historien, er det nok mye forskning som ikke tåler å bli gransket i forhold til dagens forskningsetiske regler. Om en yngre forsker følger eksemplene til ikke helt gode forbilder blant eldre forskere, er det den unge som brått og brutalt kan få sin fremtidige forskerkarriere knust av den forskningsetiske storslegga, ved å trå feil. I høringsnotatet om ny forskningsetikklov, kan vi lese på s. 56:

“Uredelighetsstempelet kan få store konsekvenser for den enkelte forsker, og det bør derfor være et klart skille mellom de alvorlige tilfeller av vitenskapelig uredelighet, og de mindre alvorlige som grenser mot slurv og rene forglemmelser. Også den som har gode hensikter, kan trå feil, uten at det nødvendigvis bør føre til et uredelighetsstempel. Dette gjelder særlig dersom snusket eller sjusket ikke framtrer som et mønster, men mer som enkeltstående feilgrep. Uredelighet må derfor skilles fra feil i forskningen.”

Det er ikke vanskelig å si seg enig i dette, selv om man som jurist vil si at dette ligger innbakt i vilkåret om at uredelighet forutsetter forsett eller grov uaktsomhet. Slurv og feilsteg er ikke grovt uaktsomt.

Noen har åpenbart forelsket seg i betegnelsen ‘plagiat’, og vil bruke det stempelet så ofte de kan. Dessverre ser det ut som om de har fått gjennomslag.

Forlater vi forskningsetikken et øyeblikk, og går tilbake til opphavsrett, er ganske mye som lages, i hovedsak en resirkulering av gamle klisjeer. Nå har alle klisjeer også et opphav og var en gang originale, men opphavet er ikke alltid så lett å identifisere. Det blir lett som med dampmaskinen og James Watt: Den som har et slags kommersielt gjennombrudd blir stående med æren for noe man egentlig har fra andre, uten at jeg vil gå inn på flere eksempler. I den årlige Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix, som den gjerne omtales som i Norge, møter vi klisjeer så det holder og vel så det. Vi hører stadig “nye” sanger, som vi er ganske sikre på at vi har hørt før, også når vi hører dem for første gang. Før finalen i Wien i 2015, hadde NRK en gjennomgang av de ulike lands bidrag, hvor et panel diskuterte sangene. Estland hadde et bidrag som het “Goodbye to Yesterday”. Tor Endresen sa omtrent følgende: Dette er så til de grader “Hello to Yesterday”, for her er det ikke en vending verken i melodien eller arrangementet som jeg ikke har hørt mange ganger før.

Hvis andre lager noe basert på de samme klisjeene, så vil det nok låte ganske likt. Men det blir ikke noe plagiat av den grunn.

I forskningsverden har noen funnet på det fullstendig meningsløse uttrykket “selvplagiat”, og det skal visst også være ille. I høringsnotatet om ny forskningsetikklov, står det på s. 57-58:

“I forskningsetisk sammenheng vil plagiatbegrepet følgelig tolkes videre enn hva som følgerav alminnelige opphavsrettslige regler. I forskningsetisk sammenheng vil plagiatbegrepet i noen tilfeller også kunne omfatte dobbeltpublisering (i noen tilfeller samalisering), parafrasering og omskrivning, idéplagiat, og plagiat av offentlige dokumenter og fakta.”

Det fortsetter med følgende om selvplagiat/dobbeltpublisering:

“Dobbeltpublisering (selvplagiat) er når en publiserer det samme eller svært likelydende resultater flere ganger uten å oppgi dette. Forskeren vil i slike tilfeller gi leseren inntrykk av at forskningsarbeidet har en uriktig nyhetsverdi, og gjengivelse av tidligere publiserte tekster vil dermed i de fleste tilfeller være et brudd på originalitetsnormen. Salamisering er en uformell betegnelse som betyr at en forsker deler opp forskningsresultatene i mindre deler for å publisere så lite som mulig av forskningen om gangen for å få flere publikasjoner ut av den samme forskningsinnsatsen og dermed få uttelling for mer enn én publikasjon (og dermed mer ære og evt. flere publiseringspoeng, jf. publiseringsindikatoren i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler). Salamisering vil ikke i seg selv innebære et plagiat, men ienkelte tilfeller vil det kunne innebære et brudd på nyhetsnormen. Dette innebærer at i enkelte tilfeller vil en forsker måtte henvise til egne tidligere publiseringer. Idéplagiat er å utgi andres ideer som sine egne. Ideer i forskning oppstår ofte i felleskap eller ved at ulike forskningsresultater settes sammen. Det kan være vanskelig å angi et konkret tidspunkt for når en idé oppstår og hvem som er den opprinnelige oppfinner av ideen. Dette vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Plagiatvurderingen vil imidlertid bero på en skjønnsmessig vurdering, hvor både hvilke deler av arbeidet som er plagiert, omfanget av plagiat med mer, vil være momenter i vurderingen.

Departementet vil her påpeke at definisjonen av vitenskapelig uredelighet er avgrenset mot mindre alvorlige brudd. Dette innebærer at mindre og uvesentlige tilfeller av plagiat ikke vil
være vitenskapelig uredelig, men vil kunne være brudd på forskningsetiske normer.”

Her sies det mye rart. Det introduseres en originalitetsnorm og en nyhetsnorm, uten at det angis noen kilde for disse. Det skal altså være et brudd på forskningsetiske normer om man publiserer noe som ikke er tilstrekkelig originalt eller nytt. Det er ikke ofte man ser noe virkelig nytt eller originalt i f.eks. opphavsrettslig forskning. Det samme vil nok gjelde for ganske mange andre fag.

De fleste av oss klarer ikke å finne på noe virkelig nytt og originalt hver uke, så vi gjentar oss selv hele tiden. Selvplagiat er et uttrykk som noen må ha funnet på i medisinsk og naturvitenskapelige forskningsmiljøer, hvor det har stor betydning at det som presenteres er nytt. Men å bruke plagiatbegrepet på dette, er rent tøv. Hvis man skriver en artikkel som er basert på tidligere publiserte resultater, og utgir dette for å være noe nytt, så har man kanskje misligholdt en avtale med det tidsskriftet som publiserer artikkelen. Men at det skal være noe forskningsetisk klanderverdig i det, det kan jeg ikke se. Og forskningsfellesskapet innen det aktuelle faget bør uansett være såpass oppdatert at man ser at det som presenteres ikke er noe nytt.

Jeg vender igjen tilbake til musikken, og til en av musikkhistoriens største og mest originale komponister, Ludwig van Beethoven. Man kan trekke et ganske klart skille i musikkhistorien ved før og etter Beethoven. Han kom fra wienerklassismen, og banet vei for romantikken. Men han var verken wienerklassisist eller romantiker, han var ganske enkelt Beethoven. Men to av hans mest banybrytende verker, verker som representerer klare “vannskiller” i musikkhistorien, symfoniene nr 3 og 9, inneholder mye “selvplagiat”. At Beethoven hadde brukt noen av de musikalske elementene i tidligere verk, degraderer ikke på noen måte disse verkene og reduserer ikke deres musikkhistoriske betydning.

Beethoven gjorde det som mange hadde gjort før ham, og som mange har gjort etter ham og mange kommer til å gjøre i fremtiden. Vi har noen ideer som vi prøver i en sammenheng. Senere henter vi fram noen av dette, og bruker det i en annen sammenheng hvor de viser seg å fungere mye bedre. Jeg forstår ikke hva som har foregått i hodene til de som har funnet på å kalle det en form for ‘plagiat’.

I en av populærmusikkens mange rettssaker med påstand om plagiat, ble en av frontfigurene i gruppen Creedence Clearwater Revival, John Fogerty, anklaget for at hans sang “Old Man Down the Road” var plagiat av “Run Through the Jungle”, en sang han selv skrev,  som medlem av CCR. Noen andre hadde overtatt rettighetene til CCR-sangen. CCR brukes ofte som eksempel til skrekk og advarsel, ved at de hadde så dårlige avtaler at de aldri ville komme til å tjene penger, nesten uansett hvor stor suksess de hadde. Så det er ikke overrasket at noen ville frigjøre seg fra dette, og satse solo. Men John Fogerty ble frikjent, blant annet med den enkle begrunnelse at man ikke kan plagiere seg selv.

“Salamisering” er også bare tull, i alle fall slik det er brukt her. At man tilpasser seg et belønningssystem, kan ikke være forskningsetisk kritikkverdig. Hvis en tilpasning til belønningssystemet fører til uønskede resultater, da er det belønningssystemet det er noe galt med. Vi kan her legge til at det er et stadig sterkere publiseringspress hvor det er kvantitet mer enn kvalitet som teller, og at mange tidsskrifter ikke lenger vil ha lange artikler. Da deler man selvsagt det man måtte ha å legge fram på flere korte artikler. Jeg ser ikke noe galt i det. I 2014 ble det publisert ca 1,5 mill forskningsartikler, hvorav 400.000 i USA og 250.000 i Kina. De representerer neppe 1,5 mill forskningsnyheter, og er neppe alle sammen særilg originale forskningsbidrag. En del er sikkert også ganske tynne salamiskiver.

Vi gamle professorer som sitter rimelig trygt i våre stillinger, kan trekke på skuldrene og leve med dette uten å la det bli altfor styrende. Men unge folk som ser for seg en forskerkarriere bør tenke seg godt om, og se på hva slags system man beveger seg inn i.

Så litt tilbake til Jo Nesbø og henvisninger i skjønnlitteratur. Det er ikke vanskelig å forstå at Øyvind Eggen ønsker å bli kreditert. Her har man skrevet en hovedoppgave. Så finner Jo Nesbø ut at ikke bare er innholdet interessant, men man har formulert seg så godt at Jo Nesbø bruker formuleringen nesten ordrett i sin roman. De fleste vil føle seg smigret av noe slikt. Øyvind Eggen sier også at han var stolt av dette. Og man ønsker selvsagt at verden skal se at det var JEG som skrev dette.

Når man siterer, følger det av åndsverkloven § 11 at kilden skal angis “slik som god skikk tilsier”. Det er ikke noe absolutt krav om kildeangivelse. I en del situasjoner er det ikke praktisk, kanskje heller ikke ønskelig. Ved musikksitater er det tilnæret umulig, i alle fall når musikken fremføres. Selv om musikere i stor grad gjør bruk av noter, kan man ikke synge eller spille fotnoter. Man kan ikke avbryte en konsert for å fortelle hvilke verker som siteres i det som nå fremføres. Skal man fremføre noe av den amerikanske komponisten Charles Ives med angivelse av kilde for alt som siteres og på andre måter flettes inn i musikken, vil konsertopplevelsen bli omtrent som å se film på kommersielle TV-kanaler, hvor den stadig avbrytes av reklamepauser.

Diskusjonen om kildebruk i skjønnlittertur er ikke ny. For seks år siden, i juli 2009, gikk diskusjonen mellom historieprofessor Tore Pryser og forfatteren Kjartan Fløgstad, om Fløgstads bruk av Tore Prysers arbeider om andre verdenskrig, i Fløgstads bok “Grense Jakobselv”. I en kronikk i Dagbladet kritiserte Pryser Fløgstad for at han “bruker mitt stoff på en måte som får mange til å tro at det er hans eget”.

Saken er ulik den om Jo Nesbø. Hvem som helst kan bruke kunnskap om historien i et skjønnlitterært verk, enten man henter den fra Tore Pryser, Øyvind Eggen eller andre. At man kan mislike å bli stilt i skyggen av en kjent forfatter, kan man forstå. Men det må man leve med. Kunnskap er fri, og man trenger ikke angi noen kilder. Mye skjønnlitteratur er full av kunnskap om de underligste emner, uten at kildene angis (og uten at man alltid vet hvor grensen mellom fiksjon og fakta går). Problemet med Jo Nesbøs bok er at han, etter det som skrives, ikke bare har hentet kunnskap, men også språklige formuleringer fra Øvyind Eggen.

Under overskriften “Har Tore Pryser copyright på krigen”, svarer Kjartan Følgstad på anklagene. Han konkluderer slik:

“Spørsmålet er: Skal dikting utstyrast med noteapparat? Som romanforfattar har eg brukt, og kjem til å bruka igjen, eit utal av kjelder for å skapa eit fritt og autonomt diktverk, som dikterer sitt eige forhold til det verkelege. Diktinga hermar ikkje røynda, like lite som fiolinen imiterer ein skrivemaskin.”

Den siste setningen er vel ikke det beste Kjartan Fløgstad har skrevet. Men han har helt rett. Øyvind Eggen viser til at det er klare regler (eller i det minste retningslinjer) for sitering og kreditering i faglitteratur, og ønsker seg noe lignende i skjønnlitteratur. Hvis det skal bety at romaner må utstyres med fotnoter, er det bare å si et klart NEI!

Selvfølgelig kan en roman inneholde sitater med angivelse av kilde. I romanen “Jernkorset” siterte Jon Michlet en artikkel fra Klassekampen, hvor en navngitt politimann ble beskyldt for å være involvert i bombeattentatet mot en Oktober-bokhandel. Jon Michlet ble endog dømt for ærekrenkelser for å inkludert dette sitatet med nevnte beskyldninger i sin roman, noe jeg tror han ikke ville ha blitt dømt for i dag — men det er en helt annen sak.

I faglitteratur er det et krav om at den skal være etterprøvbar, og at man derfor må gjøre rede for sine kilder. Videre gjelder prinsippet “æres den som æres bør”, og akkurat det kunne man ha tenkt seg overført til skjønnlitteratur. Ofte er referansene en hjelp på veien videre for den som vil fordype seg mer i stoffet. Men som skjønnlitterær, og også populærvitenskapelig forfatter, må man også kunne tenke på at det skal være en tekst som er god å lese. Da kan man ikke stille de samme kravene til dokumentasjon som i vitenskapelig litteratur. I skjønnlitteratur er det helt greit at skillet mellom fiksjon og fakta kan være litt uklart.

Ubevisste plagiat kan dukke opp i mange sammenhenger, også i litteratur. Man har lest eller hørt noe som man synes var godt sagt. Når man senere skriver, dukker dette fram fra underbevisstheten, og man gjør bruk av en formulering i den tro at det er noe man selv finner på.

Knut Hamsun ble beskyldt for å ha plagiert Fjodor Dostojevskijs roman “Spilleren” i sin novelle “Hazard”. Knut Hamsun sa først at han ikke hadde lest “Spilleren”, men kom visst senere på at han kunne ha hørt deler av den opplest, mens han var på turné i USA.

Ikke alle kan si som Nils Norberg, da han ble spurt om han ikke ville skrive en kriminalroman selv (gjengitt etter min hukommelse):

“Hver gang jeg har en god idé, vet jeg så veldig godt hvor jeg har den fra.”

Jeg mener man må være romslige om elementer fra andres verk skulle dukke opp her og der, så lenge det ikke utgjør substansielle deler av det verk hvor det benyttes. Ingen vil påstå at romanen “Mere Blod” er et plagiat av Øyvind Eggens hovedoppgave, selv om det kan dukke opp en og annen gjenkjennelig formulering. Den amerikanske komponisten og musikkhistorikeren Robert Greenberg sier omtrent dette om “lån” fra andre innen klassisk musikk:

“Om man gjør bruk av et motiv eller et tema fra en annen komponist, så er det uten betydning. Det er ikke motivet eller temaet i seg selv, men hvordan man behandler og utvikler det, som skaper musikken.”

Noe tilsvarende kan man si om lån av noen formuleringer i litteraturen.

Jo Nesbø sier dette til VG:

“Jeg er enig med Eggen om regler. Som skjønnlitterær forfatter håper jeg imidlertid at fiksjonen får videst mulige rammer, at forfatteren står relativt fritt til å blande løgn og sannhet, de faktiske omgivelsene, faglitterært kildemateriale, forvrengte fakta og ren fantasi. På den annen side, det skader jo ikke å spørre høflig om lov når andres arbeid blir en viktig ingrediens i ens eget, som Eggens i “Mere Blod”. Men takhøyden bør være stor, synes jeg.”

Det er ikke vanskelig å være enig med Jo Nesbø her, bortsett fra om regler. Øyvind Eggen kan nyte vissheten om at Jo Nesbø har brukt noe fra hans hovedoppgave, uten å kreve fotnoter. Med oppslag både i Dagens Næringsliv og VG har han også fått god oppmerksomhet om sin rolle. Om Jo Nesbø runder det av med å invitere ham på en øl på Schrøders kro, og gir ham et signert eksemplar av boken med takk for bidraget, bør han egentlig kunne være ganske fornøyd.

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.