Dagen da gamle menn skal klage over ungdommens manglende kultur

Man­ge ung­dom­mer for­står ikke len­ger van­li­ge uttrykk som ‘bjørne­te­nes­te’, ‘kro­ko­dille­tå­rer’, ‘høy i hat­ten’” osv,

kun­ne vi høre i dagens “Kul­tur­nytt” på NRK. (NRK er nok ikke fer­dig med å redi­ge­re inn­hol­det i nett­spil­le­ren for dagen, så enn så len­ge må vi inn på direkte­sen­din­gen fra P2, og “spo­le” oss til­ba­ke til “Kul­tur­nytt”). Man inter­vju­er noen eld­re menn, som er bekym­ret: Finn Erik Vin­je, Syl­fest Lom­heim og Per Egil Heg­ge. Sko­len må ta et stør­re ansvar, mener pen­sjo­nert pro­fes­sor Finn Erik Vin­je. Det å lære sli­ke uttrykk bør være en del av en god norsk­opp­læ­ring. Det er ikke så vans­ke­lig å være uenig i det, selv om et gene­relt pro­blem i dagens sko­le synes å være at sta­dig fle­re opp­ga­ver skal las­tes på sko­len.

(Uttryk­ket “å spo­le til­ba­ke” er vel også noe som snart går i glem­me­bo­ken, når folk ikke len­ger har noe for­hold til lyd­bånd og kas­set­ter. Men vinyl­nos­tal­gi­en vil i alle fall bidra til at uttryk­ket “hakk i pla­ta” igjen kan kom­me til heder og ver­dig­het.)

Nes­ten alle mener at sko­len skal løse de pro­ble­mer vi får”,

sa Hen­rik Asheim (H), som sit­ter i utdan­nings­ko­mi­te­en på Stor­tin­get, og han fort­set­ter:

… jeg tror det er vel så vik­tig hvor­dan medie­ne bru­ker dis­se uttryk­ke­ne, enn hvor mye sko­len  kan lære bort.”

Ja takk, beg­ge deler, sier jeg. Det hører med i en god norsk­opp­læ­ring. Men når jour­na­lis­ter roter med ord og uttrykk, da sprer deres slurv og kunn­skaps­man­gel seg til res­ten av befolk­nin­gen. Jour­na­lis­ter synes ofte ikke å for­stå hva “for­for­de­le” betyr, og bru­ker det gjer­ne mot­satt av ordets egent­li­ge betyd­ning.

Selv synes jeg uttryk­ket “bram­fri” er litt mor­somt i en slik sam­men­heng, for det­te er pre­get av at jour­na­lis­ter ikke for­sto en annen jour­na­lists iro­ni. Kjell Syv­er­sen, man­nen bak “Kjen­dis­top­pen” i Dag­bla­det, hyl­let folk blant annet for deres “bram­frie” adferd, og hono­rer­te dem med en plass blant de ti utvalg­te på ukens utga­ve av “Kjen­dis­top­pen”. Om folk , åpen­bart også man­ge jour­na­lis­ter, tol­ket det­te som noe i ret­ning av en utage­ren­de og nær­mest hem­nings­løs adferd. Men så var det det­te med den vans­ke­li­ge iro­ni­en. For “bram­fri” betyr at det er fritt for selv­skryt og selv­hev­del­se, fritt for “bram”. Vi, eller i alle fall de av oss som er gam­le nok, kjen­ner også uttryk­ket “med brask og bram”, hvor ordet ‘bram’ duk­ker opp i sin egent­li­ge betyd­ning. Og da skjøn­ner vi for­hå­pent­lig­vis at det ikke er fritt fra ‘bram’ i den betyd­nin­gen man ten­ker på i den for­vreng­te bru­ke av ‘bram­fri”.

Noen gam­le menn har hel­dig­vis selv­inn­sikt. Per Egil Heg­ge, sa bl.a. det­te i pro­gram­met:

Det kan jo hen­de at ung­dom­men ikke for­står alle [de fas­te uttryk­ke­ne], det kan jo da også hen­de at de lærer dem med tiden. Det har nå jeg gjort etter­hvert, men det har tatt tid. (…) Dess­uten har jo Syl­fest Lom­heim, Finn Erik Vin­je og også jeg alde­ren til å være bekym­ret for ung­dom­men. Det hører jo lik­som med om høs­ten.”

Språ­ket utvik­ler seg. Noen ord og uttrykk har styr­ke og preg­nans nok til at de blir stå­en­de. And­re for­svin­ner, og da erstat­tes de vel av and­re ord og uttrykk. Det kan vel være et like stort pro­blem at vi gam­le menn ikke for­står dagens ord og uttrykk, de som unge folk bru­ker. Man­ge sli­ke uttrykk vil gå ut av bruk, akku­rat som man­ge av de ord og uttrykk vi bruk­te da vi var unge, er ukjen­te i dag for and­re enn oss som hus­ker dem med en følel­se av nos­tal­gi, samt noen vel­me­nen­de lære­re og for­eld­re som for­søk­te å for­stå oss. Men noe over­le­ver.

Det er ikke bare når det gjel­der gam­le ord og uttrykk ung­dom­men må skjer­pes, gjen­nom sko­len. Frem­skritts­par­ti­ets stor­tings­re­pre­sen­tant Tor And­re John­sen, mener at man må syn­ge fle­re gam­le san­ger i sko­len. Han er kan­skje ikke så vel­dig gam­mel i fysisk for­stand (født i 1968), bare men­talt.

Tor And­re John­sen, det er han som pro­te­ster­te mot å ha fått til­delt stor­tings­bo­lig på Oslo Øst, for­di han vil­le bo i et sivi­li­sert strøk. Han må for­sik­re om at han ikke er bygde­tul­ling, et ord som kan­skje også er i ferd med å gå i glem­me­bo­ken, muli­gens sam­men med uttrykk som “guds­ord fra lan­det”, “bøn­der i byen” og “byori­gi­na­ler”.  Men når hans kul­tu­rel­le refe­ran­ser om val­get mel­lom Grønne­gata og Grü­ner­løk­ka er som “val­get mel­lom ham­bur­ger og che­es­bur­ger,” da for­står vi at det vil­le blitt et kul­tur­sjokk å bli bosatt på Vul­kan, i nær­he­ten av ste­der som Mathal­len, Dan­sens hus, og mye av både hips­te­re og kul­tur (men også vel­dig gode ham­bur­ger­res­tau­ran­ter). En kje­de­lig bak­gate på Oslo vest som er domi­nert av stor­tings­bo­li­ger, og hvor det skjer lite eller ingen ting, er nok tryg­ge­re for en bygde­orig­nal som har flyt­tet til byen.

Det er også Tor And­re John­sen som ikke fikk repre­sen­te­re stor­tings­ko­mi­te­en ale­ne på uten­lands­rei­ser, etter å ha pleiet litt for tett omgang med folk fra bl.a. den rus­sis­ke ambas­sa­den. Men i den­ne saken fikk han i det mins­te støt­te fra Arne Tre­holt. Tor And­re John­sen er også en poli­ti­ker med strå­lings­r­utsning, som går med metall­skjor­te for å beskyt­te seg mot strå­ling.

Som vi skjøn­ner, en poli­tisk tung­vek­ter med kunn­skap og døm­me­kraft på topp­nivå. Men til­ba­ke til san­ge­ne i sko­len.

Tor And­re John­sen mener nors­ke skole­ele­ver må syn­ge ofte­re og lære seg tra­di­sjo­nel­le nors­ke san­ger som «Mot i brys­tet, vett i pan­nen» og «Mel­lom bak­kar og berg utmed havet».”

Kan vi lese i VG. Han ble fylt av gode sang­min­ner da han lyt­tet til CD-en Nors­ke nasjo­nal­skat­ter (1814–2014), og sli­ke min­ner vil han visst at dagens unge også skal ha, når de en gang blir gam­le. Og det er åpen­bart at de må ha de sam­men min­ne­ne som TorAnd­re John­sen, og ikke min­ner fra det som var lyd­spo­ret til deres egne liv. Sær­lig viser Tor And­re John­sen en klam omsorg for ung­dom med inn­vand­rer­bak­grunn, og mener åpen­bart at gam­le, nasjo­na­le san­ger vil være en hjelp i assi­mi­le­rings­pro­ses­sen.

Spe­si­elt ele­ver med mino­ri­tets­bak­grunn har godt av å syn­ge de gam­le nors­ke san­ge­ne med en sterk nasjo­nal kolo­ritt

(…)

Sli­ke san­ger ska­per fel­le­skap, iden­ti­tet og stolt­het. For inn­vand­re­re til Nor­ge vil det være posi­tivt å lære om dis­se. Da får de en følel­se av å bli inklu­dert i det nors­ke sam­fun­net, og de blir let­te­re en del av det nasjo­na­le fel­les­ska­pet.”

Jeg lær­te en del av dis­se san­ge­ne da jeg gikk på sko­len, og jeg hus­ker gans­ke man­ge av dem fra Mads Bergs “Sko­lens sang­bok”. Vi måt­te også pug­ge salme­vers. Jeg tok nok ikke ska­de, ver­ken av de nasjo­na­le san­ge­ne eller av salme­ver­se­ne. Men jeg mener at man ald­ri tar ska­de av kunn­skap, selv om den kan­skje ikke all­tid er så nyt­tig. Musikk­un­der­vis­ning har i alt­for man­ge år vært for­sømt i norsk sko­le. Mine min­ner fra “musikk­un­der­vis­nin­gen” er for det mes­te sli­ke san­ger som Tor And­re John­sen vil at dagens ung­dom skal syn­ge i sko­len. Om jeg ikke hus­ker helt feil, sto dis­se time­ne i time­pla­nen som “sang”, og ikke som “musikk”. Da jeg begyn­te på ung­doms­ko­len, fikk vi en musikk­læ­rer som laget sine egne sang­hef­ter, med det som den gang (på slut­ten av 1960-tal­let), var dagens san­ger. Fort­satt var musikk­un­der­vis­nin­gen ikke så mye annet enn å syn­ge san­ger. Men det var en befri­el­se da vi i det mins­te fikk syn­ge san­ger som vi had­de et for­hold til, og som vi syn­tes angikk oss.

Det jeg sav­ner fra sko­lens musikk­ti­mer er ikke fle­re gam­le san­ger som jeg ikke len­ger syn­ger, annet enn når folk i gene­ra­sjo­nen før meg har inklu­dert dem i all­sang­hef­tet når de fei­rer run­de tall. Jeg har ikke man­ge min­ner om sur blokk­fløyte­spil­ling, skjønt vi had­de nok litt av det også. Gitar, det­te instru­men­tet som ble for­bun­det med pop­mu­sikk og “pro­test­san­ger”, det var ikke noe som sko­len tok i den gan­gen.

Der­imot har jeg ofte sav­net at vi ikke lær­te noe sær­lig om musikk, som vil­le gjø­re oss bed­re i stand til å lyt­te litt bevisst og kri­tisk til musikk — og der­med også til å set­te pris på musikk. Jeg våger den påstand at jeg i dag kan gans­ke mye om musikk. Men alt det jeg kan er noe jeg har til­eg­net meg på egen­hånd. Jeg kan ikke se at sko­len la noe grunn­lag for en form for musikkunn­skap — det synes jeg den bør gjø­re.

Tor And­re John­sen, Syl­fest Lom­heim, Finn Erik Vin­je og Per Egil Heg­ge og and­re gam­le menn kan få med en av de gam­le, nasjo­na­le san­ge­ne til slutt. I lik­het med “Millom bak­kar og berg” har også den­ne tekst av Ivar Aasen. Og kan­skje ender den omtrent i Per Egil Heg­ges kom­men­tar: De lærer det kan­skje med tiden, men det tar sin tid [for dem, som for oss]. “Dei vil all­tid kla­ga og kyta”, her frem­ført av Hen­ning Som­mero.

Print Friendly, PDF & Email