Tellekanter gir unødig byråkrati ved Universitetene

Vi har nå kommet til den delen av året hvor vi får jevnlige påminnelser om å registrere publikasjoner og andre faglige aktiviteter i Cristin, systemet for registrering og dokumentasjon av slikt.

Jeg har ingen prinsipielle innvendinger mot at vi må rapportere noen nøkkelopplysninger, sev om jeg ikke kan fordra rapportering. At de som bevilger ganske mye penger hvert år til universitets- og høyskolesektoren gjerne vil få en viss oversikt over hva man får ut av disse pengene, det må vi bare akseptere. Men jeg mener at dette er interne opplysninger, og det burde være tilstrekkelig at aggregerte opplysninger rapporteres videre. For dette formålet er det ikke nødvendig med opplysninger på individnivå. Jeg vet ikke om noen andre yrkesgrupper som må offentliggjøre sine arbeidsresultater på denne måten. Når vi pålegges slikt, da burde vi også ha en database som viser hva byråkratene som finner på slikt, har gjort. Man kan si at når det gjelder publikasjoner, så er det offentlig uansett. Men det har noen prinsipielle sider mot akademisk ansattes personvern, som har blitt helt oversett i denne prosessen. Men jeg skal la den diskusjonen ligge.

De nærmere detaljer i utformingen av slike systemer, blir man aldri enige om. Så jeg skal ikke si mye om dem. Bortsett fra et poeng, om formidling. I lov om universiteter og høyskoler heter det i § 1-1 om formål:

“Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler
a)    tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå.
b)    utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.
c)    formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.”

I § 1-3 om institusjonenes virksomhet, heter det blant annet:

Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å:
a)    tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.
b)    utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.
c)
d)    bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.
e)    bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.
f)    legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten.

Av det som her nevnes er det kun (publisert) forskning som gir uttelling i tellekantsystemet. Antall avlagte studiepoeng blir også rapportert gjennom andre systemer. Begge disse har betydning for bevilgningene til institusjonene.

Resten av det som man etter disse bestemmelsene også skal drive med, gir ikke uttelling i noen slike systemer.

Da jeg gikk på kurs i universitetspedagogikk, lærte jeg blant annet begrepet “skjult pensum”. Studenter ser på hva som testes til eksamen, og konsentrerer seg om det. De hører ikke på hva vi prøver å fortelle at er viktig kunnskap og innsikt — så lenge det i liten grad testes til eksamen. Institusjonene opptrer på akkurat samme måte: Det som gir budsjettmessig uttelling, er viktig. Det som ikke gir slik uttelling, er ikke viktig — uansett målformuleringer i universitetsloven og i politiske dokumenter.

Selv synes jeg formidling er viktig. Det er også viktig at universitets- og høyskoleansatte deltar i den offentlige debatten, og forhåpentligvis bidrar til at det blir en mer opplyst debatt.

Men tilbake til byråkratiet. Byråkratiet ved universitetene vokser, og det vokser mer enn den vitenskapelige staben. I tillegg må vitenskapelig ansatte bruke stadig mer tid på administrative oppgaver, som å lage rapporter, skrive søknader, osv. Dette selv om det er det faglige arbeidet som er viktig. Administrasjon er støttefunksjoner for dette, og ikke noe mål i seg selv.

Først må vi rapportere til tellekantsystemet. Greit nok. Men så skal noen byråkrater sitte og kontrollere det vi har rapportert. Disse kontrollene er mistillit satt i system, som bidrar til byråkratiseringen.

Noen har funnet på den helt idiotiske regelen at hvis man skulle glemme å skrive at man er ansatt ved Universitetet i Oslo, da teller ikke den publikasjonen. Dette selv om det er skrevet av en person som arbeider fulltid ved Universitetet i Oslo. Jeg vet ikke hvem som har funnet på dette. Det er i seg selv meningsløst. Men når det også skal håndheves, så betyr det at de byråkratene som kontrollerer dette, faktisk må kontrollere hvert enkelt arbeid som er rapportert, for å sjekke om den nødvendige institusjonsangivelse står i en eller annen innledende fotnote. Dette må nødvendigvis ta tid, og det er fullstendig meningsløst og totalt bortkastet.

Det skjer sikkert noe feilrapportering, her som andre steder. Men så lenge det stort sett er små feil, er det ingen grunn til å bry seg om det. Og det er i alle fall ingen grunn til å bruke ressurser på å kontrollere det. Man må kunne regne med at det som måtte være av feil, jevner seg ut, men litt overrapportering og litt underrapportering som kanskje går omtrent i null. Sannsynligvis er underrapportering det største problemet. Jeg er neppe alene om å ikke fylle ut slike rapporteringsskjemaer fortløpende. Når vi så fyller dem ut når fristen begynner å nærme seg, er det sikkert noe vi glemmer. Men byråkratiets kontroll fanger bare opp eventuelle formelle feil i det som faktisk blir rapportert, ikke at noe er uteglemt.

Skulle man få indikasjoner på systematisk feilrapportering, er det grunn til å kontrollere. Men det er liten grunn til å tro at det skjer. En del av dette er dessuten slikt man kan overlate til Riksrevisjonen.

Hvor mange årsverk f.eks. Universitetet i Oslo bruker på slike kontroller, og håndheving av mistillit mot vitenskapelig ansatte, vet jeg ikke. Men det er ressurser som burde ha vært brukt til noe annet.