Statens vegvesen sender ut en pressemelding: “Tilsammen 600 km firefelt på vegnettet” ved åpning av 5,5 km ny firefeltsvei mellom mellom Lillestrøm og Fet i Akershus. Det er nok en ny firefeltsvei parallelt med jernbane, slikt politikere vedtar for å flytte trafikk fra bane til vei, og dermed øke utslipp, støy, svevestøv og andre miljøbelastninger. Det er Vegvesenet stolte av, og bilpolitikerne applauderer.

Østover fra Lillestrøm er det jernbane, ikke vei som bør bygges ut. Norge er som uland å regne når det gjelder jernbane, og i Norge har denne sektoren lenge vært styrt av udugelige politikere som gjerne snakker om jernbaneutbygging (og sykkel), men som i praksis bare bryr seg om bil. Bjellen skal henges på rett katt: Det er Arbeiderpartiet som bærer hovedansvaret for forsømmelsen av jernbanen i de siste 60-70 årene. Det er vanskelig å se noen tegn til endring hos dem. Den siste handlekraftige samferdselsministeren fra Arbeiderpartiet, Kjell Opseth, brukte jernbane bare som agn for lokke SV inn i en felle, for å få vedtatt vei til sitt eget hjemfylke. Det krever en viss overvinnelse for meg å si slikt: Men en samferdselsminister fra FrP har vist langt mer vilje til å satse på jernbane enn noen “rød-grønn” samferdselsminister jeg kan huske (som godt kan inkludere noen samferdselsministere fra Venstre).

Den nye skryteveien på 5,5 km går parallelt med jernbanetraseen mellom Oslo og Stockholm, en jernbanestrekning med somletogstandard. Forsømmelser fra norsk side har ved et par anledninger ført til at Sverige har villet stoppe jernbanetrafikken mellom Stockholm og Oslo. Den har så langt blitt reddet på fallrepet. Men skal det blir en varig løsning, må norske politikere gjøre det som skal til på norsk side, og det er ikke å bygge firefeltsvei.

29. oktober 2004 kunne vi lese dette i Aftenposten, under overskriften “Toget til Stockholm er gått”:

“Aldri mer 2005. Unionsoppløsningen feires med å stanse all togtrafikk mellom Oslo og Stockholm fra 1. januar.

– Se. Der er Morokulien. Og der er grensen. Herfra går det på skinner. Nå kan vi begynne å kjøre tog. . .Lokomotivfører Bent Rogne peker på fartsmåleren. Den gjør noen byks. 130, 140, 150, 160, vi er i Sverige, nå.- Fra Karlstad til Stockholm går det i mellom 180 og 200 hele veien. I Norge har vi fine tog, men elendig infrastruktur. Det er som å kjøre Ferrari på en potetåker, forklarer Rogne. Det er en sørgelig historie som her skal fortelles. Det er historien om togtrafikken mellom Oslo og Stockholm, som fra nyttår tar slutt etter 133 år.

(…)

Vi starter fra Oslo S klokken 06.30. Vi setter oss til rette i lokomotivet hos Bent Rogne, og blir snart forsinket av noe signalkluss midt i Romeriksporten. Men det er tett og fint under Puttjern, og stemningsfullt på Lillestrøm før daggry. Vi brøyter oss gjennom trolske tåkedotter, krysser Glomma oppe ved Fetsund. Før Årnes tar vi sidesporet. Farten daler til 40. Sånne nedbremsinger er åpenbart fornuftige, det står et lokaltog i hovedsporet, men i konkurransesammenheng veldig dumme. Hadde det gått an å kjøre like fort i Norge som i Sverige, hadde flytrafikken fått en ytterst farlig utfordrer.”

Om jeg husker rett, ble det noen år før dette, inngått en avtale mellom Norge og Sverige for å legge til rette for tog mellom Stockholm og Oslo. I Sverige gjorde man det man skulle gjøre etter avtalen, og resultatet ble en relativt moderne jernbane på svensk side. Norske politikere har en lei tendens til å tro at man har gjort alt som skal gjøres når det er inngått en avtalen, uten å bry seg om at det som er avtalt faktisk skal gjennomføres. Så på norsk side ble det ikke gjort noe, og det har det heller ikke blitt siden. Men når det gjelder denne saken, bygger jeg bare på min hukommelse, med de usikkerhetsfaktorer som det innebærer. Jeg har ikke lett fram noen form for dokumentasjon.

“To ganger har Norge «sabotert» svensk storsatsing på jernbane mellom de to landene. Svenskene raser“, skrev Aftenposten 2. juni 2015. Etter en del politiske armer og bein, ble toget likevel reddet, enn så lenge. Og heldigvis øker togtrafikken på denne strekningen.

På et tidspunkt må svenskene gå lei av en useriøs samarbeidspartner som Norge, og snu toget i nærheten av grensen. Å bygge firefeltsvei ved siden av den jernbanelinjen som lokomotivfører Bent Rogne karakteriserte som en “potetåker”, det er ikke veien å gå.