Bruk og misbruk av historiske personer i fiksjon

Bil­de på top­pen: Foto: Jen­ni­fer Moo, CC BY-ND 2.0.

Met­te Manus, dat­ter av Max Manus, rea­ge­rer sterkt på Jan Guil­lous bruk av farens navn i boken “Blå stjer­ne”, skri­ver Aften­pos­ten. Og leg­ger til at han får støt­te av man­ge for­fat­te­re. Jeg må ta det for­be­hold at jeg ikke har lest Jan Guil­lous roman, og at jeg hel­ler ikke har noen fag­li­ge for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re om hans frem­stil­ling av his­to­ri­en er noe i nær­he­ten av sann. Jeg byg­ger på det som frem­kom­mer i Aften­pos­ten.

I en kom­men­tar skri­ver første­ama­nu­en­sis Arn­finn Moland:

Jan Guil­lou har på sis­te side i sin sis­te roman, Blå stjer­ne, en skild­ring av mai­da­ge­ne i Oslo 1945.

Hans hoved­per­son, Johanne, betrak­ter sam­men med venn­in­nen Liv kron­prins Olav med sjå­før i åpen bil den 12. (sic!) mai på vei opp mot slot­tet.

(Dato­en 12. mai er spe­si­elt pre­si­sert av Guil­lou i et etter­ord, men den er feil, rik­tig dato er 13. mai.)

Johanne lurer på hvem som kjø­rer bilen, og Liv sva­rer at det er Max Manus.

På spørs­mål om hun kjen­ner ham, sva­rer hun nei, «men han er godt kjent fra Stock­holms res­tau­ran­ter, der han plei­er å slå om seg med skryt.»

Johanne spør om det ikke var han som skjøt «politi­sjef Mart­hin­sen».

«Jo», sva­rer Liv, «og tys­ker­ne hen­ret­tet bort­imot tred­ve styk­ker som hevn. Ingen nord­mann har for­år­sa­ket så man­ge lands­menns død som Max Manus.»”

Con­ti­nue read­ing Bruk og mis­bruk av his­to­ris­ke per­soner i fik­sjon