Bruk og misbruk av historiske personer i fiksjon

Bil­de på top­pen: Foto: Jen­ni­fer Moo, CC BY-ND 2.0.

Met­te Manus, dat­ter av Max Manus, rea­ge­rer sterkt på Jan Guil­lous bruk av farens navn i boken “Blå stjer­ne”, skri­ver Aften­pos­ten. Og leg­ger til at han får støt­te av man­ge for­fat­te­re. Jeg må ta det for­be­hold at jeg ikke har lest Jan Guil­lous roman, og at jeg hel­ler ikke har noen fag­li­ge for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re om hans frem­stil­ling av his­to­ri­en er noe i nær­he­ten av sann. Jeg byg­ger på det som frem­kom­mer i Aften­pos­ten.

I en kom­men­tar skri­ver første­ama­nu­en­sis Arn­finn Moland:

Jan Guil­lou har på sis­te side i sin sis­te roman, Blå stjer­ne, en skild­ring av mai­da­ge­ne i Oslo 1945.

Hans hoved­per­son, Johanne, betrak­ter sam­men med venn­in­nen Liv kron­prins Olav med sjå­før i åpen bil den 12. (sic!) mai på vei opp mot slot­tet.

(Dato­en 12. mai er spe­si­elt pre­si­sert av Guil­lou i et etter­ord, men den er feil, rik­tig dato er 13. mai.)

Johanne lurer på hvem som kjø­rer bilen, og Liv sva­rer at det er Max Manus.

På spørs­mål om hun kjen­ner ham, sva­rer hun nei, «men han er godt kjent fra Stock­holms res­tau­ran­ter, der han plei­er å slå om seg med skryt.»

Johanne spør om det ikke var han som skjøt «politi­sjef Mart­hin­sen».

«Jo», sva­rer Liv, «og tys­ker­ne hen­ret­tet bort­imot tred­ve styk­ker som hevn. Ingen nord­mann har for­år­sa­ket så man­ge lands­menns død som Max Manus.»”

Det his­to­ris­ke opp­sum­me­res slik:

Max Manus gjen­nom­før­te ingen lik­vi­da­sjo­ner, noe han ikke la skjul på at han var glad for å slip­pe.

Han kan alt­så fri­fin­nes fra den­ne gjer­ning som hos for­fat­te­ren frem­står som en av de størs­te tra­ge­di­er som ram­met nord­menn under kri­gen.”

Jan Guil­lou tar til mot­mæle og avvi­ser kri­tik­ken.Saken ble ogs dis­ku­tert i Dags­nytt 18, med blant and­re Jan Guil­lou.

Enhver his­to­risk roman, eller film, vil være en blan­ding av fak­ta og fik­sjon. Jo len­ger bak­over i his­to­ri­en man går, jo tyn­ne­re blir gjer­ne kilde­ma­te­ria­let. Man leg­ger til og trek­ker fra, og skri­ver også om his­to­ri­en for få en bed­re for­tel­ling. Man intro­du­se­rer fik­ti­ve per­soner, som i TV-seri­en “Kam­pen om tungt­van­net”. Hydros gene­ral­di­rek­tør het ikke Bjørn Hen­rik­sen, og davæ­ren­de gene­ral­di­rek­tør bod­de ikke på Rju­kan, og var ikke på Vemork under tungt­vann­ak­sjo­nen. Den bri­tis­ke etter­ret­nings­of­fi­se­ren Julie Smith fan­tes ikke i vir­ke­lig­he­ten, ei hel­ler noen annen kvin­ne­lig etter­ret­nings­of­fi­ser som kun­ne være for­bil­de for film­ka­rak­te­ren.

Her­man Wat­zin­ger var en del­ta­ker på Kon Tiki-eks­pe­di­sjo­nen. Men i den sis­te fil­men om Kon Tiki ble han frem­stilt på en måte som fikk man­ge, ikke minst hans dat­ter, til å rea­ge­re. Olav Gran-Ols­son har gitt sin kom­men­tar tit­te­len “Mor­det på Her­man Wat­zin­ger”.

Det er for­ståe­lig at folk som sto dis­se per­sone­ne nær, rea­ge­rer på det de mener er urik­ti­ge frem­stil­lin­ger. På den annen side, det kan være på høy tid at man begyn­ner å se på den nære for­ti­dens hel­ter med et mer kri­tisk blikk, selv om fami­lie­ne ikke liker at glans­bil­det fal­mer og får riper.

Det kan ikke være sær­lig tvil om at å kom­me med urik­ti­ge påstan­der om at noen har fore­tatt lik­vi­de­rin­ger, er ære­kren­ken­de. På den annen side.  Ære­kren­kel­ser er ikke len­ger straff­bart. Man kan kre­ve erstat­ning for ære­kren­kel­ser etter ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 3–6a. Men det kan bare kre­ves erstat­ning der­som for­nær­me­de døde mind­re enn 15 år før kren­kel­sen fant sted. Ved revi­sjo­nen av straffe­lo­ven, valg­te man ikke å videre­føre den tid­li­ge­re bestem­mel­sen om vern av avdø­des min­ne. Max Manus døde i 1996, og det er ikke len­ger ulov­lig å kren­ke hans min­ne.

En dis­ku­sjon om et nært beslek­tet tema, fin­ner vi i Bir­ger Stue­vold Las­sens artik­ken “Om Dichtung und Wahr­heit som retts­po­li­tisk pro­blem­stil­ling” i Tids­skrift for retts­vi­ten­skap, 1987 s. 937. Las­sens pro­blem­stil­ling er i utgangs­punk­tet doku­men­ta­ris­tens vide­re dikt­ning der doku­men­ta­ren slut­ter. Og han dis­ku­te­rer med utgangs­punkt i per­soner som lever på det tids­punk­tet doku­men­ta­ren offent­lig­gjø­res. Han viser blant annet til at ytrings­fri­he­ten blir til­lagt langt stør­re vekt enn en ble da dom­men om fil­men “To mis­ten­ke­li­ge per­soner” Rt. 1952 s. 1217. Og vi kan leg­ge til: Ytrings­fri­he­ten har lagt stør­re vekt i dag enn den had­de i 1987, da Las­sens artik­kel ble pub­li­sert.

Man kan godt mene at for­fat­te­re ikke bør frem­set­te sli­ke påstan­der som Jan Guil­lou gjør. Skjønn­lit­te­rære for­fat­te­re har og skal ha stor dik­te­risk fri­het. Man skal hel­ler ikke over­dri­ve betyd­nin­gen av det en roman­per­son sier i en roman. Saken min­ner litt om saken mot Jon Mich­let om ære­kren­ken­de påstan­der i roma­nen “Jern­kor­set”, Rt-1978–590. I Roma­nen står blant annet, gjen­gitt etter Høy­este­retts avgjø­rel­se:

«Førs­te gang noen skul­le ta en Okto­ber­bok­han­del var poli­ti­et med på det. En politi­mann, sa Hei­di Lau­rit­zen plut­se­lig. — En politi­mann var med på å leg­ge pla­ne­ne for hvor­dan de skul­le blå­se Okto­ber i luf­ta. Det var i Oslo. Den gam­le sjap­pa i Tea­ter­gata. Ger­rit Løberg het han. Fyren er politi­mann ennå. Og så kom­mer De her og snak­ker om å hjel­pe…
— Jeg hus­ker det. Du har rett. Det var en bombe­tru­sel. Men saka er hen­lagt nå.
— Javisst, etter at poli­ti­et tru­et med å anmel­de Klasse­kam­pen for inju­ri­er. Det ble ikke noen anmel­del­se. Der­med kan vi reg­ne med at Løberg & co. vir­ke­lig had­de pla­ner om å spren­ge bok­han­de­len.
— Det er din tolk­ning.
— Og en sånn type beskyt­ter politi­korp­set?
Thy­ge­sen trakk på skuld­re­ne. — Det er ikke min busi­ness. Og nå er vi på Not­odden.
— Jeg er klar over det.»,

Ger­rit Løberg anmeld­te Jon Mich­let for ære­kren­kel­se, og saken ble ført som offent­lig straffe­sak. Resul­ta­tet var at det gjen­git­te utsagn ble mor­ti­fi­sert, alt­så “kjent døde og mak­tes­løse”. Man kan si at det å få en dom for at noe som er sagt skal anses for usagt, er gans­ke menings­løst. Det som er sagt er sagt, og en dom som kjen­ner et utsagn dødt og mak­tes­løst, bidrar bare til å for­ster­ke utsag­net. Jeg les­te “Jern­kor­set” da boken kom, men vil­le nep­pe ha hus­ket den­ne pas­sa­sjen om ikke det had­de blitt reist sak mot Jon Mich­let. Adgan­gen til å kre­ve utsagn mor­ti­fi­sert ble opp­he­vet med straffe­lo­ven av 2005.

Men også skjønn­lit­te­rære for­fat­te­re bør være etter­ret­te­li­ge når de skri­ver om vir­ke­li­ge per­soner og hen­del­ser, selv om en skjønn­lit­te­rær for­fat­ter står gans­ke fritt til å blan­de fik­sjon og fak­ta.

Når noen skri­ver noe som and­re av uli­ke grun­ner rea­ge­rer på, spret­ter det gjer­ne opp noen som vil ha etis­ke reg­ler for for­fat­te­re.  En Paul Bjer­ke, som pre­sen­te­res som sti­pen­diat ved Høg­sku­len i Vol­da (det var han også i 2007, så han bur­de vel være fer­dig med sti­pen­diat­pe­rioden snart?), har vært en ivrig tal­s­per­son for etis­ke reg­ler for for­fat­te­re. Først var det bøke­ne til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd Liv Val­la som var bagrun­nen. Sene­re gjen­tok han det­te i for­bin­del­se med bøke­ne om Mia Gun­der­sen, Olav Thon, Red­nings­sel­ska­pet og Egil Monn-Iver­sen. Og den duk­ket opp igjen i for­bin­del­se med Marit Chris­ten­sens bok om Anders Behring Brei­viks mor.

Jeg er dypt skep­tisk til at noen skal opp­høye seg selv til dom­me­re over ytrings­fri­he­ten og dens gren­ser, basert på at det er uetisk å gjø­re bruk av ytrings­fri­he­ten på måter som noen kan bli støtt av. Ytrings­fri­het er ikke et sym­bol som trek­kes fram ved fest­li­ge anled­nin­ger. Den er en rea­li­tet, og til tider en gans­ke ube­ha­ge­lig rea­li­tet. Man tren­ger ikke all­tid tøye ytrings­fri­he­ten til det ytters­te. Man kan selv­sagt ta hen­syn og utvi­se folke­skikk. Men det er også lov å være slem. Det får bli for­fat­te­ren og dens for­lag som, innen­for ytrings­fri­he­tens ram­mer, må trek­ke gren­sen for hvor mye hen­syn de vil ta, når det­te kan kom­me til å stå i vei­en for det de vil ha fram.

Ved å rea­ge­re sin hun gjor­de, har Met­te Manus bidratt til å gi Jan Guil­lous roman opp­merk­som­het, og der­med sik­kert også eks­tra salg.

Print Friendly, PDF & Email