Fra i dag er Mein Kampf og verk av disse opphavsmenn fri

Vi har kom­met til opp­havs­menn som døde i 1945. 1945 var avslut­nin­gen på and­re ver­dens­krig, og ser man på over­sik­ter over per­soner som døde det året, er det man­ge navn som av uli­ke grun­ner er kjent fra kri­gen.

Vi kan star­te med en som ikke hus­kes for sitt for­fat­ter­skap, ei hel­ler for sine male­ri­er: Adolf Hit­ler. Også des­po­ter har opp­havs­rett. Selv om han for­søk­te seg som kunst­ma­ler, så er hans male­ri­er nep­pe sær­lig inter­es­san­te rent opp­havs­retts­lig. Som kjent gir opp­havs­ret­ten en rett til å frem­stil­le eksemp­lar av verk og å gjø­re dem til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Det kan hen­de det kan ha en viss sam­ler­ver­di å ha et av Hit­lers ori­gi­nal­ma­le­ri­er. Men det er nep­pe noe stort mar­ked for repro­duk­sjo­ner av ymse slag. Men om noen skul­le øns­ke å pre­sen­te­re Hit­ler som bil­led­kunst­ner, så kan man nå bru­ke bil­de­ne hans uten å måt­te inn­hen­te noen sam­tyk­ke.

I opp­havs­retts­sam­men­heng er hans bok Mein Kampf mer inter­esse­ant. Del­sta­ten Bay­ern arvet Hit­ler i 1945, her­under opp­havs­ret­ten til hans ver­ker. (Noen har bestridt det­te, men det går jeg ikke nær­me­re inn på.) Bay­ern har ikke øns­ket noen utgi­vel­ser av Adolf Hit­lers bok, og har der­for avslått alle fore­spørs­ler. Jeg har ikke lest boken (men har blitt til­budt et eksemp­lar av en norsk over­set­tel­se), og har ingen mening om dens even­tu­el­le lit­te­rære ver­di.

Men Mein Kampf er et his­to­risk doku­ment, og slik sett har det vært et pro­blem at den har vært så vans­ke­lig til­gjen­ge­lig. (Jeg antar at den ga næring til man­ge bok­bål etter kri­gen, uten at jeg har noen doku­men­ta­sjon som under­byg­ger den anta­gel­sen.) Jeg har i min opp­havs­retts­un­der­vis­ning brukt Bay­erns for­valt­ning av Adolf Hit­lers Mein Kampf som eksem­pel på at opp­havs­rett kan bru­kes for å hind­re til­gang til et verk, og der­med begren­se infor­ma­sjons­fri­he­ten. Jeg mener å ha lest at boken er for­budt i Tysk­land. Men opp­havs­retts­lig er det ikke len­ger noe hin­der for at den gis ut. Og nå er den klar til utv­gi­vel­se i Tysk­land. Det er en kri­tisk, kom­men­tert utga­ve som kom­mer. At det er Insti­tut­tet for moder­ne his­to­rie (IFZ) i Mun­chen som står for utgi­vel­sen av et slikt his­to­risk doku­ment, er ikke så vel­dig over­ras­ken­de. Om jeg har for­stått det rett, så har de valgt å gi ut den kri­tis­ke utga­ven for å kom­me and­re utgi­vel­ser i for­kjø­pet. Men det kom­mer sik­kert også fle­re utga­ver, på fle­re språk. Men igjen er det grunn til å min­ne om at over­set­ter­ne har ret­tig­he­ter til sine over­set­tel­ser, så fore­lig­gen­de over­set­tel­ser kan godt være ver­net selv om ori­gi­na­len ikke len­ger er ver­net. For egen del vil jeg si at det gis ut vel­dig man­ge bøker jeg gjer­ne skul­le ha lest, men som jeg ikke rek­ker å lese. Den­ne er ikke blant dem. Jeg kom­mer ikke til å bru­ke tid på å lese Hit­ler.

Det var sik­kert en del av de and­re nazi­kory­fé­ene som døde i 1945 som også har skre­vet noe. Jeg ser ikke noen grunn til å gå inn på noen av dem. Men om Vidqun Quis­ling etter­lot seg noe som er opp­havs­retts­lig ver­net, vil det også være fritt fra i dag. Det fin­nes i alle fall sam­lin­ger av hans taler, men ellers kjen­ner jeg ikke annen lit­te­rær pro­duk­sjon fra hans side.

En annen per­son, kjent fra and­re ver­dens­krig, som også døde i 1945 var Anne Frank. Så nå er Anne Franks Dag­bok fri.

Hen­nes far, Otto Frank, var den enes­te i fami­li­en som over­lev­de kri­gen. Det var han som sør­get for at boken ble utgitt. Opp­rin­ne­lig var det to ver­sjo­ner. Det ene var Annes opp­rin­ne­li­ge dag­bok, den and­re en ver­sjon som hun selv had­de bear­bei­det med tan­ke på at den skul­le kun­ne gis ut. Otto Frank sat­te sam­men en ver­sjon basert på dis­se to utga­ve­ne, og det var den som ble gitt ut.

Det har vært en del kon­tro­ver­ser om den­ne boken i åre­ne som har gått siden den ble skre­vet. Det har blitt hev­det at den var et fal­sum, og man har hatt Anne Frank-for­nek­te­re, akku­rat som det er Holo­caust-for­nek­te­re. Etter det jeg har for­stått er det nå slått fast at dag­bø­ke­ne ble skre­vet at Anne Frank. Men kunn­skap biter ikke på kunn­skaps­for­nek­te­re, enten de for­nek­ter Holo­caust, Anne Frank, men­neske­skap­te klima­end­rin­ger eller vak­si­ner.

Like­vel: I ånds­verk­lo­ven § 7 står føl­gen­de om hvem som skal reg­nes som opp­havs­mann:

Som opp­havs­mann anse­es, når ikke annet godt­gjø­res, den hvis navn eller alment kjen­te dekk­navn eller mer­ke på sed­van­lig måte er påført eksemp­lar av ver­ket eller blir opp­gitt når det gjø­res til­gjen­ge­lig for almen­he­ten.

Vi skal mer­ke oss at det står “som opp­havs­mann anses”. Det betyr at omver­den kan for­hol­de seg til at den­ne per­sonen er opp­havs­mann. Vi kan leg­ge til grunn at Anne Frank er opp­havs­mann. At noen påstår noe annet, betyr ikke at noe annet er godt­gjort. Nå døde Anne Frank før boken ble utgitt, så spørs­må­let om hvem som kan inn­gå avta­ler, har ingen prak­tisk rele­vans her. Men det betyr at vi uan­sett kan reg­ne verne­ti­den med utgangs­punkt i Anne Franks døds­år.

Det som nå er fritt, er Anne Franks ori­gi­na­le dag­bok — i beg­ge ver­sjo­ner. Den utga­ven som opp­rin­ne­lig ble utgitt, var en ver­sjon bear­bei­det av henns far, Otto Frank. Om opp­havs­rett til bear­bei­del­ser, kan vi star­te i ånds­verk­lo­ven § 2, førs­te ledd:

Opp­havs­ret­ten gir innen de gren­ser som er angitt i den­ne lov, ene­rett til å råde over ånds­ver­ket ved å frem­stil­le varig eller mid­ler­ti­dig eksemp­lar av det og ved å gjø­re det til­gjen­ge­lig for almen­he­ten, i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kel­se, i over­set­tel­se eller bear­bei­del­se, i annen lit­te­ra­tur- eller kunst­art eller i annen tek­nikk.

Anne Frank had­de opp­havs­rett til sitt verk, også i bear­bei­det form. Men det står også føl­gen­de om ret­tig­he­ter til bear­bei­del­ser i ånds­verk­lo­ven § 4, annet ledd:

Den som over­set­ter eller bear­bei­der et ånds­verk eller over­fø­rer det til en annen lit­te­rær eller kunst­ne­risk form, har opp­havs­rett til ver­ket i den­ne skik­kel­se, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inn­grep i opp­havs­ret­ten til ori­gi­nal­ver­ket.”

Bear­bei­de­ren tar et eksis­te­ren­de verk og utvik­ler det vide­re i en eller annen form. Det enk­les­te eksem­pe­let er over­set­tel­se av lit­te­ra­tur.

Bear­bei­de­ren har ret­tig­he­ter til sine bear­bei­del­ser. Men i prak­sis er det ikke mulig å løs­rive bear­bei­del­sen fra ori­gi­na­len. Der­for har bear­bei­de­ren ret­tig­he­ter til ver­ket i bear­bei­det skik­kel­se, men vil ha med seg ori­gi­nal­ver­ket og der­med ret­tig­he­te­ne til den­ne. Verne­ti­den for den bear­bei­de­de ver­sjo­nen reg­nes fra utlø­pet av døds­året til den som lev­de lengst av den ori­gi­næ­re opp­havs­mann og bear­bei­de­ren.

Det var alt­så Otto Frank som had­de opp­havs­ret­ten til den bear­bei­de­de ver­sjo­nen. Han arvet ret­tig­he­te­ne etter sin dat­ter Anne, så han had­de nok ingen pro­ble­mer med å kla­re­re ret­tig­he­te­ne til ori­gi­nal­ver­ket. Otto Frank døde i 1980, og verne­ti­den for den bear­bei­de­de ver­sjo­nen må reg­nes fra det­te året — slik at den ver­sjo­nen ikke vil være fri før 1. janu­ar 2051.

Anne Franks dag­bok skal være over­satt til 55 språk, og hver av dis­se over­set­tel­se­ne vil være en over­set­tel­se av Otto Franks bear­bei­del­se av Anne Franks dag­bø­ker. Verne­ti­den for de enkel­te språk­ver­sjo­ner må da reg­nes med utgangs­punkt i døds­året til den som lev­de lengst av Otto Frank og ved­kom­men­de over­set­ter.

Går vi til musik­ken er, i alle fall for meg mest kjen­te kom­po­nis­ter som døde det­te året ungars­ke Belá Bar­tok og ita­li­ens­ke Pie­tro Mas­cag­ni, øster­riks­ke Anton Webern og ame­ri­kans­ke Jero­me Kern.

Belá Bar­tok var en av det 20. århund­rets sto­re kom­po­nis­ter, og er sam­men med Franz Liszt de mest betyd­li­ge ungars­ke kom­po­nis­ter. Han arbei­det mye med folke­mu­sikk, som utgangs­punkt for sine kom­po­si­sjo­ner. Han var en mar­kert anti-nazist, som ga pro­ble­mer da Ungarn alli­er­te seg med Tysk­land. Béla Bar­tok reis­te da til USA.

Pie­tro Mas­cag­ni kom­po­ner­te 15 ope­ra­er, og hans Cava­le­ria Rus­ti­ca­na er den mest kjen­te — en ope­ra som ofte set­tes opp.

Anton Webern utgjor­de sam­men med Arnold Schön­berg og Alban Berg den and­re Wie­ner­sko­len.

Jero­me Kern var en av de sto­re musi­kalk­om­po­nis­ter.

Den frans­ke poe­ten Paul Valé­ry er blant de for­fat­te­re som døde i 1945.

Den tysk-jødis­ke for­fat­te­ren Else Las­ker-Schü­ler døde også i 1945, slik at hen­nes verk er fri fra i dag. Hun skrev lyrikk og skue­spill. Men jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner hen­nes for­fat­ter­skap.

Tys­ke Adolf Brand var for­fat­ter, anar­kist og homoak­ti­vist. Han star­tet ver­dens førs­te homo­tids­skrift. Hel­ler ikke hans for­fat­ter­skap har jeg noen kjenn­skap til. Han døde under alli­ert bom­bing i 1945.

Tekst­for­fat­ter Alex­an­der “Al” Dubin var født i Sveits av rus­sisk-jødis­ke for­eld­re. Da han var to år gam­mel, emi­grer­te fami­li­en til USA. Al Dubin sam­ar­bei­det mye med kom­po­nis­ten Har­ry War­ren. De skrev noen av san­ge­ne i musi­ka­len 42nd Stre­et, og san­ger med tit­ler som “Too Many Kis­ses in the Sum­mer Bring Too Many Tears in the Fall” og “A Cup of Coffee, a Sand­wich, and You”. Jeg må erkjen­ne at jeg ikke kjen­ner noen av dis­se san­ge­ne.

Det er nok min mang­len­de kunn­skap om latin­ame­ri­kansk kul­tur som gjør at jeg ikke kjen­ner til bra­si­li­ans­ke Mário Raul de Morais And­ra­de . Han var lyri­ker, roman­for­fat­ter, musikk­vi­ter, kunst­his­to­ri­ker, kunst­kri­ti­ker og foto­graf.

Emi­ly Carr var en cana­disk maler, og den førs­te som gjen­nom sin kunst doku­men­ter­te livet til urbe­folk­nin­gen i Cana­da og Alas­ka.

Parachuting_AlbertRichardsAlbert Richards var en bri­tisk sol­dat og krigs­ma­ler. Det var helt nytt for meg at Stor­bri­tan­nia had­de enga­sjert male­re som skul­le male bil­der fra kri­gen som en del sitt pro­pa­ganda­ap­pa­rat. Albert Richards var en av tre sli­ke. Han ble drept da jeep­en hans kjør­te over en land­mine i den neder­lands­ke byen Gen­nep i 1945. Bil­det til høy­re er hans The Drop — som er fritt fra og med i dag.

Torg­ny Karl Seger­stedt var redak­tør i Göte­borgs Han­dels- og Sjö­farts­tid­ning, og mar­ker­te seg som en kom­pro­miss­løs nazi­mot­stan­der.

Käthe Kol­l­witz tysk maler og skulp­tør.

Opp­havs­menn hvis verk har falt i det fri fra

 

Print Friendly, PDF & Email