Ost, opprinnelse og varemerker

Syn­nø­ve Fin­den fikk en mid­ler­ti­dig for­føy­ning mot seg i Fol­lo ting­rett. De får ikke lov til å skri­ve at deres ost “Kongs­gård” er av jarls­berg­type. Tine har regist­rert vare­mer­ke “Jarls­berg”, samt uli­ke vari­an­ter av det­te, både som ord­mer­ke, figur­mer­ke og kom­bi­nert mer­ke.

Jarsl­berg er en tra­di­sjo­nell oste­type, utvik­let i Vest­fold. I Far­mann-kro­nik­ken 24. juni 2005, : “Osten og æren”, skri­ver Odd Gun­nar Skage­stad:

For det førs­te – den merke­va­ren som i våre dager frem­stil­les og mar­keds­fø­res av TINE under den vel­kjen­te Jarls­berg-logo­en, er en rela­tivt nyut­vik­let ver­sjon av den tra­di­sjo­nel­le Jarls­berg­os­ten. En del av æren for dagens merke­pro­dukt må såle­des til­skri­ves det for­ed­lings­ar­bei­det som ble dre­vet på Nor­ges Land­bruks­høy­sko­le på slut­ten av 1950-tal­let, under pro­fes­sor Ole Mar­tin Yst­gaards ledel­se. Den vik­tigs­te nyvin­nin­gen i så måte var til­set­nin­gen av pro­pion­syre­kul­tur, som bed­ret på hull­set­ning og smak. Men grunn­pro­duk­tet var og for­ble den tra­di­sjo­nel­le oste­ty­pen, med røt­ter i Våle i Vest­fold.

Om Jarls­berg­os­tens his­to­rie – og for­his­to­rie – flo­re­rer imid­ler­tid de mest fan­tasi­ful­le myter, som det nå bur­de være på tide å ryd­de opp i.”

Mitt kla­re inn­trykk er at Skage­stad ikke vil TINE til livs. Han er bare opp­tatt av at man skal ære den som æres bør, og at TINE skal aner­kjen­ne Anders Bak­kes inn­sats. Han fort­set­ter:

Den mest utbred­te og seig­li­ve­de av myte­ne om ostens her­komst, opp­rin­nel­se og til­bli­vel­se, er utvil­somt kob­lin­gen til stam­hu­set Jarls­berg Gods eller Hoved­gård. I et utall av pub­li­ka­sjo­ner – fra tids­skrift­ar­tik­ler til opp­slags­ver­ker – stø­ter man på påstan­den om at osten i sin tid ble utvik­let og /eller frem­stil­let på Jarls­berg Hoved­gård. Ja, endog på pro­du­sen­ten TINEs egne nett­si­der kan man lese at ”Nav­net Jarls­berg ble valgt for­di den opp­rin­ne­li­ge Jarls­berg ble pro­du­sert på Jarls­berg Gods nær Tøns­berg, i en peri­ode fra 1815 til 1832”. Det­te er posi­tivt feil. Ingen ste­der fin­ner man noen doku­men­ta­sjon for at så skul­le ha vært til­fel­le, hel­ler ikke har TINE (på fore­spør­sel fra for­fat­te­ren av dis­se lin­jer) kun­net for­tel­le hvor de har den­ne ”opp­lys­nin­gen” fra. Påstan­den mang­ler enhver form for kilde­be­legg, er uten rot i vir­ke­lig­he­ten, og kan trygt avvi­ses som uhis­to­risk og feil­ak­tig. Myter kan leve len­ge i lek­si­ka men blir ikke san­ne­re av den grunn.

I det­te til­fel­let synes mis­for­stå­el­sen lett å for­kla­re. Dels er det tale om en sam­men­blan­ding som skyl­des at Vest­fold fyl­ke i gam­le dager (frem til 1918) het Jarls­berg og Lar­viks Amt, som i dag­lig­tale gjer­ne ble for­kor­tet til bare Jarls­berg. Og siden osten ble utvik­let og frem­stil­let i Vest­fold, var det natur­lig at den ble kalt ”Jarls­berg­ost”. Men i til­legg har åpen­bart et ele­ment av jåle­ri spilt inn i enkel­tes bevisst­het og bidratt til myte­dan­nel­sen.”

Hvis vi leg­ger til grunn den­ne frem­stil­lin­gen, kan vi si at TINES “Jarls­berg” er en ost av jarls­berg­type. Syn­nø­ve Fin­dens “Kongs­gård” kan også være en ost av jarls­berg­type, om vi hol­der oss til ostens opp­rin­nel­se og et øye­blikk ser bort fra Tines vare­merke­re­gist­re­ring. Skage­stad fort­set­ter:

Den­ne kan man fin­ne i kilde­skrif­ter som Våle bygde­bok, Aksel Hille­stads bok En Vest­folds­lekt, samt his­to­ri­ke­ren, lege og stor­tings­mann m.m. dr G. Graaruds bok Holme­strand og Omegn, del I, side 156, hvor føl­gen­de står å lese:

”Imid­ler­tid var den ægte Schweizerost kom­met i han­de­len til gode pri­ser, og Anders Bak­ke fik da den idé at frem­stil­le en lig­nen­de vare. Det var først efter utal­li­ge mis­lyk­ke­de for­søg, der vid­ner om hans ubøie­li­ge ener­gi og stemp­ler ham som fore­gangs­man­den, at det ende­lig lyk­ke­des ham at frem­stil­le en nogen­lun­de ens­ar­tet vare, den sene­re saa bekjend­te Jarls­berg­ost. Da først byg­ge­de han eget loka­le for ystin­gen og maat­te kjø­be op melk fra en meng­de gaar­der i omeg­nen. Han var nu en navn­gje­ten mand, og hans assi­stan­ce paa­kald­tes for opret­tel­se af yste­ri­er omkring i byg­de­ne”.

Og så litt om han som skap­te Jarls­berg­os­ten, alt­så den tra­di­sjo­nel­le, ikke Tines indu­stri­ut­ga­ve:

Hvem var han så, Jarls­berg­os­tens opp­havs­mann og ska­per?
Om gård­bru­ke­ren, grün­de­ren og mei­eri­pio­né­ren Anders Lar­sen Bak­ke vet vi at han ble født 13. desem­ber 1815 i Våle i Vest­fold, hvor han også døde drøyt 83 år gam­mel, 25. febru­ar 1899. Hans døpe­navn var imid­ler­tid ikke Bak­ke, men Anders Lar­sen Karls­rud (for­eld­re­ne het Lars Paul­sen og Inger Olea Anders­dat­ter Karls­rud). Av yrke var han opp­rin­ne­lig hel­ler ikke gård­bru­ker, men sjø­mann og snek­ker. Etter­nav­net Bak­ke tok han – etter den tids skikk – da han i slut­ten av 1840-åre­ne kjøp­te går­den Øst­re Bak­ke i Våle, hvor han etab­ler­te seg som gård­bru­ker. Det var her han sat­te igang med mei­e­ri- og ysteri­drift, inklu­dert utvik­lin­gen av Jarls­berg­os­ten. His­to­ri­en kan vide­re for­tel­le at han sene­re slo seg ned på går­den Vest­re Holm (like­le­des i Våle), og at han der­for på sine eld­re dager kal­te seg Anders Lar­sen Holm.

”Æres den som æres bør!” – så sier et godt gam­melt munn­hell. Det er bekla­ge­lig at Anders Lar­sen Bak­kes stor­verk i så stort monn er blitt for­ti­et og hans navn gått i glem­me­bo­ken. Det er i år 150 år siden hans nybrotts­bragd førs­te gang ble regist­rert og doku­men­tert.”

Så til vare­mer­ket. Det heter i vare­merke­lo­ven § 14, annet ledd:

Et vare­mer­ke kan ikke regist­re­res hvis det ute­luk­ken­de, eller bare med uve­sent­li­ge end­rin­ger eller til­legg, består av tegn eller angi­vel­ser som:
a)    angir varens eller tje­nes­tens art, beskaf­fen­het, meng­de, for­mål, ver­di eller geo­gra­fis­ke opp­rin­nel­se, tiden for frem­stil­lin­gen av varen eller pre­sta­sjo­nen av tje­nes­ten, eller and­re egen­ska­per ved varen eller tje­nes­ten,”

Man kan spør­re om vare­mer­ket ‘Jarsl­berg’ bur­de ha vært nek­tet regist­re­ring, for­di det består av geo­gra­fisk opp­rin­nel­se. Skjønt hos Tine frem­står det mer som et fan­ta­si­navn enn et opp­rin­nel­ses­navn, omtrent som da Ford kal­te noen av sine bil­mo­del­ler for Corti­na, Tau­nus og Gra­na­da. Å vare­merke­re­gist­re­re Jarls­berg­ost blir som å skul­le vare­merke­re­gist­re­re Trøn­der­sodd, Vossa­korv, Pils­ner­øl, Lofot­torsk eller Ber­gensk fiske­sup­pe. Eller om vi hol­der oss til ost: Brie, Camem­bert og Edam.

Man kan også ha kol­lek­tiv­mer­ker. I vare­merke­lo­ven § 1 annet ledd, heter det:

En for­ening eller annen sam­men­slut­ning kan opp­nå ene­rett for sine med­lem­mer til å bru­ke et fel­les vare­mer­ke for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het (kol­lek­tiv­mer­ke).”

Et slikt vare­mer­ke kan også angi geo­gra­fisk opp­rinn­sel­se. Det heter i § 14, sis­te ledd:

Et tegn som i nærings­virk­som­het bru­kes for å angi den geo­gra­fis­ke opp­rin­nel­sen for en vare eller tje­nes­te, kan uten hin­der av annet ledd bok­stav a regist­re­res som fel­les­mer­ke.”

(Det er litt uryd­dig­het i ter­mi­no­lo­gi­en her. Den tid­li­ge­re fel­les­merke­lo­ven ble opp­he­vet ved ved­ta­kel­sen av vare­merke­lo­ven av 2010, og man vil­le da gå over til “kol­lek­tiv­mer­ke” hel­ler enn “fel­les­mer­ke”. Men helt kon­se­kve­te var man åpen­bart ikke i gjen­nom­fø­rin­gen.) Hvis det had­de vært en sam­men­lut­nin­ger av yste­ri­er i Vest­fold, kun­ne deres med­lem­mer ha brukt f,eks, “Jarls­berg” som fel­les­mer­ke.  Selv om Tine er et sam­virke­lag, så kan de nep­pe bru­ke fel­les­mer­ke. Det er dess­uten ikke Tines med­lem­mer, men kon­ser­net som bru­ker vare­mer­ket Jarsl­berg.

Uan­sett er det en begrens­ning i ene­ret­ten når geo­gra­fisk opp­rin­nel­se bru­kes som fel­les­mer­ke. Det heter i § 5,  sis­te ledd:

Ene­rett til en geo­gra­fisk opp­rin­nel­ses­be­teg­nel­se opp­nådd ved regist­re­ring som fel­les­mer­ke er ikke til hin­der for at and­re bru­ker beteg­nel­sen når bru­ken skjer i sam­svar med god for­ret­nings­skikk.”

Men det­te hjel­per nok ikke Syn­nø­ve Fin­den. Deres Jarls­berg­re­fe­ran­se sier like lite om opp­rin­nel­se som Tines Edam og Brie-refe­ran­ser. Syn­nø­ve Fin­den har pro­duk­sjons­an­legg i Alv­dal og Nam­sos, så Kongs­gård-osten pro­du­se­res like langt fra Jarls­berg som Tines Jarsl­berg­ost.

I norsk land­bruks­po­li­tikk har man vært opp­tatt av å beva­re små bruk, i alle fall i prin­sip­pet. Men i for­ed­lings­led­det har man stort sett stått for sen­tra­li­se­ring og indu­stria­lie­ring. Alt sen­tra­li­se­res i sto­re indu­stri­an­legg. Små, loka­le pro­du­sen­ter er pres­set ut i den­ne pro­ses­sen. En gang var det loka­le yste­ri­er. Men de har for­svun­net. Der­med har også tra­di­sjo­nen med å pro­du­se­re Jarsl­berg­ost, og and­re lokal­pro­duk­ter, blitt drept i pro­ses­sen.

Iføl­ge over­sik­ten på Tines nett­si­der, pro­du­se­res Jarsl­berg ved to mei­e­ri­er i Nor­ge: Tine Ver­dal i Nord-Trøn­de­lag, og TINE Elnes­vå­gen i Roms­dal. I Elnes­vå­gen pro­du­se­res også Inn­her­reds­ost, en ost man skul­le tro hør­te  hjem­me nær­me­re Ver­dal enn Roms­dal. For TINE Jæren står det at de pro­du­se­rer hvit­ost, uten at det er angitt hva slags hvit­ost. Det er visst slik for TINE at hvit­ost er hvit­ost. De tre pro­duk­sjons­ste­de­ne lig­ger langt fra Jarls­berg, og jeg tvi­ler på at mel­ken kom­mer fra går­der i Vest­fold. I til­legg pro­du­se­res Jarls­berg på lisens i Irland og USA.

Gode oster pro­du­se­res i små hånd­verk­sys­te­ri­er og på gård­sys­te­ri­er, ikke i indu­stri­an­legg. I Ita­lia er det man­ge tusen pro­du­sen­ter av Par­me­g­gia­no Reg­gia­no, og det er et stort antall små pro­du­sen­ter av Com­té i Frank­ri­ke, som alle pro­du­se­rer etter stren­ge kva­li­tets­krav. Og de kla­rer å opp­rett­hol­de sin posi­sjon både nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt, uten sen­tra­li­sert indu­stri­pro­duk­sjon. Ingen sli­ke pro­du­sen­ter vil­le ha fun­net på å pro­du­se­re på lisens uten­for eget områ­de — og kva­li­tets­kri­te­ri­ene ute­luk­ker det uan­sett. De vir­ke­li­ge kjen­ner­ne vet sik­kert hvil­ke pro­du­sen­ter som er de bes­te. Jeg har ikke for­søkt å kjen­ne for­skjell mel­lom lik oste­type fra uli­ke pro­du­sen­ter. Men vi vet at det er man­ge som pro­du­se­rer St Emil­lion vin i Bor­deaux, og at kva­li­te­ten kan variere. Jeg vil tro at det er slik med ost også.

Tine har dege­ne­rert det som var et lokalt hånd­verks­pro­dukt og lokal kul­tur, til å bli et stan­dar­di­sert indu­stri­pro­dukt og et vare­mer­ke. Det er ikke slikt det blir kva­li­tet av. Det er i alle fall ikke slik man pro­du­se­rer der man vir­ke­lig lager kval­tets­pro­duk­ter.

Man­ge oste­ty­per har navn etter det områ­det hvor de førtst ble utvik­let, som: Gou­da, Eda­mer, Brie, Camem­bert, Liva­rot, Com­té, Beau­fort, Emmen­ta­ler, Gruy­ere, Man­chego, osv. Noen oster har beskyt­tet opp­rin­nel­ses­mer­ke, akku­rat som vin har det. Om jeg har for­stått det rett, er Gou­da opp­rin­nel­ses­be­skyt­tet. Det var der­for Tine, eller hva de het den gan­gen, måt­te slut­te å kal­le sin smak­løse gum­miost for gau­da, og i ste­det måt­te skif­te navn til “Nor­ve­gia”. Den osten er uan­sett en for­nær­mel­se mot god Gouda­ost. “Brie” er ikke opp­rin­nel­ses­be­skyt­tet, selv om det også er et geo­gra­fisk områ­de i Frank­ri­ke. Det lages der­for man­ge Brie-etter­lig­nin­ger, så vidt jeg vet også av Tine, som sel­ges som “Brie”.

Hvis man skal ha ordent­lig Brie, da må man man kjø­pe den opp­rin­nel­ses­be­skyt­te­de “Brie de Meaux”, som pro­du­se­res i et nær­me­re angitt geo­gra­fisk områ­de, stra­te­gisk plas­sert mel­lom Paris og Champag­ne. Den er, som de fles­te gode oster, laget av upas­tu­ri­sert melk. Et enkelt lite eks­pe­ri­ment er å sma­ke en moden, for­trinns­vis fransk Brie laget av pas­teu­ri­sert melk sam­men med en moden Brie de Meaux. Det er stor for­skjell. Brie de Meaux er ikke først og fremst kraf­ti­ge­re, men har en mye rike­re smak — det er slik en god Brie skal sma­ke. Com­té og Roque­fort er også opp­rin­nel­ses­mer­ke­de oster. Hva som er his­to­rik­ken bak at noen oster har opp­rin­nel­ses­be­skyt­tel­se, and­re ikke, vet jeg ikke. Men jeg kjen­ner ikke and­re eksemp­ler enn Jarls­berg hvor en enkelt pro­du­sent har mono­po­li­sert tra­di­sjons­nav­net ved å vare­merke­be­skyt­te det — uten at det betyr at man kan ute­luk­ke at det fin­nes and­re eksemp­ler.

Tines his­to­rie­for­tell­ling om Jarls­berg­os­ten er slik:

  • På 1820-tal­let besøk­te sveit­sis­ke oste­ma­ke­re Jarls­berg og Laur­vig fyl­ke (nå Vest­fold fyl­ke).
  • Sveit­ser­ne var kjent for å lage gode oster med hull, og lær­te i løpet av det­te besø­ket bort noen av sine godt bevok­te­de hem­me­lig­he­ter til den loka­le befolk­nin­gen.
  • I 1956 bestem­te en grup­pe stu­den­ter og fors­ke­re ved Land­bruks­høy­sko­len på Ås seg for å utfors­ke legen­den om osten og kom­bi­ne­re den med moder­ne oste­pro­duk­sjons­tek­no­lo­gi.
  • De gjen­nom­gikk eld­gam­le teks­ter og opp­skrif­ter, og under pro­fes­sor Ole Mar­tin Yst­gaards ledel­se skap­te de en ost med fine, run­de hull.
  • Osten fikk nav­net Jarls­berg®”

De for­tel­ler ikke at den osten man laget i Vest­fold på 1800-tal­let ble kalt Jarls­berg­ost. Men det sier vel at Tines Jarsl­berg­ost er en indu­stri­ut­ga­ve av den tra­di­sjo­nel­le Jarls­berg­os­ten, omtrent som “Brie” er en indu­stri­ut­ga­ve av den opp­rin­ne­li­ge Brie, som i dag sel­ges som “Brie de Meaux”.

Jarls­berg er ikke noe opp­rin­nel­ses­mer­ke. Bak opp­rin­nel­ses­mer­ke­ne, i alle fall slik jeg kjen­ner dem for fransk vin og fransk ost, er det stren­ge krav. Hol­der vi oss til ost, varie­rer selv­sagt de kon­kre­te kra­ve­ne fra ost til ost. De inne­hol­der typisk den­ne type krav:

  • Mel­ken skal være fra kyr av en bestemt rase, fra et nær­me­re angitt geo­gra­fisk områ­de. F.eks. kun­ne det ha vært melk fra den delen av Vest­fold som tid­li­ge­re utgjor­de Jarls­berg Amt.
  • Det stil­les krav til fôret. Man til­la­ter ikke bra­si­li­ansk soya som er jukse­re­gist­rert som norsk, eller annet kraft­for. Det er gjer­ne krav til beite­area­le per ku, og til hvor stor andel urter det skal være på bei­tet. Silo­for aksep­te­res som regel ikke. Man vil­le nok hel­ler ikke ha aksep­tert melk fra kyr som står inne på fjø­set hele året.
  • Vis­se typer ost kan bare pro­du­se­res om som­mer­en, for­di som­mer­mel­ken og vin­ter­mel­ken har ulik kva­li­tet.
  • Osten skal være pro­du­sert i områ­det, etter nær­me­re spe­si­fi­ser­te meto­der. Det er ikke noen sto­re hem­me­lig­he­ter i god oste­pro­duk­sjon, først og fremst gode råva­rer og godt hånd­verk. Jeg tror “den hem­me­li­ge ingre­di­en­sen” som Tine rekla­me­rer for i Jarls­berg, vil­le ha dis­kva­li­fi­sert dem fra et slikt kva­li­tets­re­gi­me.

Den enes­te oste­pro­du­sen­ten i Nor­ge som jeg kjen­ner til, som prak­ti­se­rer til­sva­ren­de kva­li­tets­krav, er Mun­ke­by. Men så dri­ves det da av frans­ke mun­ker, med man­ge års erfa­ring fra fransk oste­pro­duk­sjon. Kan­skje kan man fin­ne noe til­sva­ren­de på enkel­te gård­sys­te­ri­er.

En vik­tig for­skjell mel­lom opp­rin­nel­ses­mer­ker og vare­mer­ker, er at alle som til­freds­stil­ler kra­ve­ne kan bru­ke et opp­rin­nel­ses­mer­ke, mens bare den som har vare­merke­ret­tig­he­ter kan bru­ke et vare­mer­ke. Uav­hen­gi­ge yste­ri­er vil­le også ha kun­net kal­le sin ost for “Jarls­berg”, om de had­de fylt kri­te­ri­ene, der­som det had­de vært et opp­rin­nel­ses­mer­ke. Men ver­ken TINES Jarsl­berg­ost eller Syn­nø­ve Fin­dens Kongs­gård vil­le ha kun­ne kal­le oste­ne for “Jarls­berg”, der­som det had­de vært et opp­rin­nel­ses­mer­ke.

Jeg liker ikke mono­po­lis­ter. Sær­lig ikke når de bru­ker sin mar­keds­makt til å skvi­se ut kon­kur­ren­ter. Når det er et pro­du­sent­mono­pol, kan vi være sik­re på én ting: Det er ikke kun­de­nes, alt­så for­bru­ker­nes inter­es­ser de er mest opp­tatt av. Der­for øns­ker jeg Tines kon­kur­ren­ter vel­kom­men. Av prin­sipp kjø­per jeg av den grunn all­tid melke­pro­duk­ter fra Q-mei­e­re­ne. Men de må ha like gode eller bed­re pro­duk­ter. Syn­nø­ve Fin­den er uin­ter­es­sant. Jeg er enig med Aften­pos­tens Joa­cim Lund i at de leve­rer kje­de­li­ge pro­duk­ter. Å kon­kur­re på enfold gir oss ikke mang­fold. Men jeg er ikke enig i hans hyl­lest til Tine. Med unn­tak for noen små­pro­du­sen­ter, er det like­vel Tine som lager best ost i Nor­ge. Gjen­nom Tines dat­ter­sel­skap Oste­com­pag­ni­et dis­tri­bu­eres man­ge gode oster. Noen impor­ter­te, de fles­te nors­ke. Om alle de nors­ke er pro­du­sert av Tine, eller om de også dis­tri­bu­erer ost fra uav­hen­gi­ge pro­du­sen­ter, vet jeg ikke.

Om vi skal tro Syn­nø­ve Fin­dens his­to­rie­skri­ving, var det mei­eri­mono­pol i Nor­ge til midt­en av 1990-tal­let. Det­te har jeg ikke under­søkt nær­me­re.  Etter det jeg har klart å fin­ne ut, regist­rer­te TINE vare­mer­ket “Jarls­berg” for førs­te gang i 1972, alt­så midt i mono­pol­ti­den. Så len­ge and­re pro­du­sen­ter var ute­luk­ket, var det ingen som had­de noen opp­ford­ring til å rea­ge­re den gan­gen.

Jeg mis­li­ker at noen får mono­po­li­se­re en tra­di­sjo­nell virk­som­het ved å vare­merke­be­skyt­te tra­di­sjons­be­teg­nel­sen. Man kan selv­sagt hev­de at det er TINE som har gjort nav­net “Jarls­berg­ost” kjent for det nors­ke folk. Det er ikke sær­lig over­ras­ken­de, så len­ge de ikke fan­tes kon­kur­ren­ter som kun­ne gjø­re det. Det er omtrent som å si at Vin­mono­po­let gjor­de rødvin kjent for det brenne­vins­drike­kn­de nors­ke folk, at Tele­ver­ket gjor­de det nors­ke folk kjent med tele­fon og tele­foni­tjenster, og at NRK gjor­de det nors­ke folk kjent med radio og TV. Men da de møte kon­kur­ran­se, had­de de ikke beskyt­tet sin mono­pol­stil­ling ved å vare­merke­be­skyt­te vik­ti­ge deler av virk­som­hets­ty­pen.

Det er også TINE som har bidratt til å for­fla­te det nors­ke folks smak, ved at man kun har hatt til­gang til deres gans­ke kje­de­li­ge indu­stri­pro­duk­ter. De stan­dar­di­ser­te og pre­gløse indu­stri­pro­duk­te­ne fra TINE har blitt det nors­ke folks smaks­re­fe­ran­se når det gjel­der ost.

Tine opp­trer ikke stort bed­re i sin mar­keds­fø­rings­prak­sis enn hva Syn­nø­ve Fin­den gjør. I sin pre­sen­ta­sjon av blåmugg­os­ten “Nor­man­na”, skri­ver TIne:

Nor­man­na er spe­si­elt utvik­let med den frans­ke osten Roque­fort som for­bil­de.”

Roque­fort er opp­rin­nel­ses­be­skyt­tet. San­syn­lig­vis vil det hind­re TINE og and­re i å kal­le en ost for “Roque­fort­type”. Tid­li­ge­re sa man­ge pro­du­sen­ter av mus­se­ren­de vin at den var laget etter “champag­ne­me­to­den”. Men det måt­te de slut­te med, for­di de ikke kun­ne bru­ke den opp­rin­nel­ses­be­skyt­te­de beteg­nel­sen “champag­ne” i sin pro­dukt­pre­sen­ta­sjon og mar­keds­fø­ring. Så nå skri­ver de at den er laget med “tra­di­sjo­nell meto­de”. Men inspi­rert, det kan man kan­skje fort­satt være, og skri­ve at man er det.

Men Tine må ha gjort dår­lig rese­arch hvis de laget Nor­man­na etter for­bil­de av Roque­fort. Roque­fort er laget upas­teu­ri­sert melk fra tre uli­ke sau­ra­ser som må ha gres­set i et nær­me­re angitt områ­de, mens Nor­man­na er laget av pas­te­rui­sert kumelk. Melk er melk, synes å være tanke­gan­gen hos Tine. I til­legg kom­mer kra­ve­ne til pro­duk­sjons- og mod­nings­pro­ses­sen for Roque­fort. Syn­nø­ve Fin­den må i alle fall kun­ne skri­ve at Kongs­gård er laget med den tra­di­sjo­nel­le Jarls­berg­os­ten fra Vest­fold som for­bil­de.

Opp­rin­nel­ses­mer­ket “Roque­fort” er ikke til hind­re for at TINE, Syn­nø­ve Fin­den eller and­re lager en blåmugg­ost av upas­teu­ri­sert saue­melk, og mod­ner den i grot­ter. Men de kan bare ikke kal­le den Roque­fort, eller på and­re måter bru­ke nav­net Roque­fort i mar­keds­fø­rin­gen av osten.

TIne er sure på Syn­nø­ve Fin­den. Det må de gjer­ne være. At det ikke var prak­tisk mulig for Syn­nø­ve FIn­den å trek­ke all Kongs­gård ost ut fra butikk­hyl­le­ne umid­del­bart etter av kjen­nel­sen fore­lå, det bør være gans­ke åpen­bart. De er også sure på at Syn­nø­ve Fin­den kal­ler kjen­nel­sen for “Sen­sur”,  og svarts­lad­der med et mer­ke hvor det står “sen­su­rert”. Tine må gjen­re mis­li­ke det­te. Men orde­ne “Sen­sur” eller “Sen­su­rert”, eller svar­te slad­der, er så vidt jeg vet ikke regist­rer­te vare­ker for Tine. Syn­nø­ve Fin­den har rett til å mene hva de vil, også at det­te er sen­sur, og til å gi uttrykk for det­te. Det kren­ker inges ret­tig­he­ter.

Om det hele har vært et ledd i en bevisst PR-stra­te­gi fra Syn­nø­ve Fin­den, vet jeg ikke noe om. Et sen­tralt ele­ment i all mar­keds­fø­ring er å få opp­merk­som­het om pro­duk­tet. Ved å bli sak­søkt får man vel­dig mye omta­le. Retts­sa­ker kos­ter gans­ke mye, men det gjør reklame­kam­pan­jer også. Det kan nok hen­de at reklame­ver­di­en av den omta­len det med­fø­rer, er langt høy­ere enn selve kost­na­de­ne ved retts­sa­ken. Fore­lø­pig er det bare en mid­ler­ti­dig for­føy­ning, en fore­lø­pig avgjø­rel­se som skal hind­re at (ytter­li­ge­re) ska­de skjer før saken kom­mer opp til ny, ordi­nær behand­ling. Bal­len, eller kan­skje man skal si osten, lig­ger nå hos Syn­nø­ve Fin­den.  En ny run­de vil gi mer omta­le. Nå vet “alle” at Syn­nø­ve Fin­den har lan­sert en ny ost, og at det er en ost av jarls­berg­type. At man har en vare­merke­rett, betyr ikke at man eier språ­ket, slik Finn Erik Vin­je har sagt. Han nok mye om språk, men åpen­bart ikke noe om vare­mer­ker.

Jeg og alle and­re som ikke mar­keds­fø­rer en ost av jarsl­berg­type, kan omta­le Kongs­gård og and­re oster som jarls­berg­type, så mye vi måt­te øns­ke. Fag­be­teg­nel­sen for den type ost er Gau­ta­ler. En ost som er en mel­lom­ting mel­lom Gou­da og Emmen­ta­ler (sveit­ser). Det fin­nes man­ge sli­ke. Jarsl­berg er ikke så unik som Tine vil ha det til. Jeg anbe­fa­ler folk å sma­ke en neder­landsk Maas­da­mer, som er en annen ost av sam­me type. Etter min sub­jek­ti­ve mening sma­ker den bed­re enn Jarls­berg.

PS:

<edit> I krig blir sann­he­ten det førs­te offer, også i oste­krig. Håkon Styri sat­te med på spo­ret av den­ne gjen­nom­gan­gen av Jarls­berg­os­tens his­to­rie, av en refe­ranse­bi­blio­te­kar på Nasjo­nal­bi­blio­te­ket, som ikke opp­gir sitt navn. Den kor­ri­ge­rer den frem­stil­lin­gen jeg i hoved­sak har benyt­tet meg av, og bør leses.</edit>

 

 

Print Friendly, PDF & Email