Det er ikke ofte det komponeres nye operaer. Når nykomponerte operaer settes opp i Oslo, prøver jeg å få det med meg. Som regel har jeg blitt skuffet. Men: Den som intet våger, intet vinner. Man må våge å bestille nye operaer, også fra komponister som ikke tidligere har komponert opera (som Rolf Wallin). Hvis ingen våger å være den første, vil det ikke bli noen som får muligheten til å bestille fra en komponist som allerede har komponert en opera eller tre.
I en opera fortelles det meste gjennom musikken, ikke gjennom teksten. Det er ikke uten grunn at man sier at “Figaros Bryllup” er en opera av Wolfgang Mozart, med libretto (tekst) av Lorenzo Da Ponte. Ingen sier at det er en opera av Lorenzo Da Ponte med musikk av Wolfgang Mozart. Opera er ikke sunget teater. I det meste jeg har sett av nykomponerte norske operaer, har man ikke tatt sjansen på at musikken bærer. Man har lagt for mye inn i teksten, og gjort det som musikken sier best, overtydelig gjennom teksten. Men i Rolf Wallins “Elyseum” fungerte det.
Musikk er lite egnet til å fortelle en actionpreget handling. Men musikk beskriver, som regel langt bedre enn ord, det som skjer med og mellom mennesker. Derfor var ideen om å lage opera av “Jorden rundt på 80 dager”, komponert til åpningen av det nye operahuset, en idé som ikke kunne fungere. En fortelling som til de grader drives fram av den ytre handlingen og spenningen ved om Phileas Fogg vil vinne sitt veddemål, og med en så éndimensjonal hovedperson som Phileas Fogg, med et følelsesliv som en tørr kjeks — det kunne ikke gå.
Peer Gynt fungerte ikke. Kharios var et godt forsøk, men heller ikke noe mer. Den nykomponerte operaen som skuffet mest, var “Den fjerde nattevakt”. Det kompliserte, spennings- og motsetningsfylte, “ulovlige” forholdet mellom presten Benjamin Sigesmund og Gunhild er virkelig noe som burde kunne være et godt utgangspunkt for en opera. Det var virkelig en “opportunity lost”.
Rolf Wallins opera Elyseum, med libretto av den britiske dramatikeren Mark Ravenhill, synes jeg fungerer slik en opera skal fungere. Etter å blitt skuffet så mange ganger før, var ikke forventningene skyhøye. Og med et tema som grensen mellom våre kropper, tanker og ny teknologi, fryktet jeg at dette kunne bli nok en fortelleropera, hvor alt for mye var lagt i teksten og for lite i musikken. Slik ble det heldigvis ikke. Det er spenningen mellom de siste menneskene og kyborgene, representert ved enkelte av dem, som bærer historien. Og musikken bærer historien godt.
Rolf Wallins tonespråk er for meg uvant og krevende, med mange skarpe dissonanser. Noen ganger klinger det vakkert, andre ganger stygt — og da er det nok også meningen at det skal klinge stygt. Jeg er neppe alene om å måtte venne meg til denne musikken. På den annen side bør vi stadig minne oss selv om at Johann Sebastian Bach, Wolfgang Mozart, Ludwig van Beethoven, Richard Wagner og mange av de andre store “klassiske” komponister hvis verker fyller dagens konsertsaler og operahus, i sin samtid var avantgardistiske samtidskomponister som slett ikke var populære hos et stort publikum.
Rolf Wallin hadde hentet inn deler fra Beethovens opera “Fidelio”, som de siste menneskene fremførte en gang i året. Ellers fikk jeg assosiasjoner både til “Nattens dronning” fra Mozarts “Tryllefløyten” og “Valkyrierittet” fra Wagners “Rheingold” i enkelte arier. Men musikalsk minner den generelt verken om Mozart eller Wagner.
Jeg synes likevel det var noe Wagnersk over orkesterbruken. Ikke så at tonespråket minnet om Wagner. Men Rolf Wallin lar orkesteret få en selvstendig rolle i operaen, hvor deler av historien fortelles gjennom orkesteret Orkesteret akkompagnerer ikke bare sangen.
Jeg er ikke sanger. Men jeg tror at dette er en opera som stiller store krav til sangerne, og jeg synes de kom godt fra det.
Elyseum er ikke en opera som umiddelbart går inn blant mine favorittoperaer. Til det er den ganske enkelt for musikalsk krevende, i alle fall for meg. Men det er en opera jeg vil gi en ny sjanse om den settes opp på nytt.