Elyseum: Endelig en ny norsk opera som fungerer!

Det er ikke ofte det kom­po­ne­res nye ope­ra­er. Når nykom­po­ner­te ope­ra­er set­tes opp i Oslo, prø­ver jeg å få det med meg. Som regel har jeg blitt skuf­fet. Men: Den som intet våger, intet vin­ner. Man må våge å bestil­le nye ope­ra­er, også fra kom­po­nis­ter som ikke tid­li­ge­re har kom­po­nert ope­ra (som Rolf Wallin). Hvis ingen våger å være den førs­te, vil det ikke bli noen som får mulig­he­ten til å bestil­le fra en kom­po­nist som alle­re­de har kom­po­nert en ope­ra eller tre.

I en ope­ra for­tel­les det mes­te gjen­nom musik­ken, ikke gjen­nom teks­ten. Det er ikke uten grunn at man sier at “Figa­ros Bryl­lup” er en ope­ra av Wolf­gang Mozart, med libret­to (tekst) av Loren­zo Da Pon­te. Ingen sier at det er en ope­ra av Loren­zo Da Pon­te med musikk av Wolf­gang Mozart. Ope­ra er ikke sun­get tea­ter. I det mes­te jeg har sett av nykom­po­ner­te nors­ke ope­ra­er, har man ikke tatt sjan­sen på at musik­ken bærer. Man har lagt for mye inn i teks­ten, og gjort det som musik­ken sier best, over­ty­de­lig gjen­nom teks­ten. Men i Rolf Wallins “Elyse­um” fun­ger­te det.

Musikk er lite egnet til å for­tel­le en action­pre­get hand­ling. Men musikk beskri­ver, som regel langt bed­re enn ord, det som skjer med og mel­lom men­nes­ker. Der­for var ide­en om å lage ope­ra avJor­den rundt på 80 dager”, kom­po­nert til åpnin­gen av det nye opera­hu­set, en idé som ikke kun­ne fun­ge­re. En for­tel­ling som til de gra­der dri­ves fram av den ytre hand­lin­gen og spen­nin­gen ved om Phi­leas Fogg vil vin­ne sitt vedde­mål, og med en så éndi­men­sjo­nal hoved­per­son som Phi­leas Fogg, med et følel­ses­liv som en tørr kjeks — det kun­ne ikke gå.

Peer Gynt fun­ger­te ikke. Kha­rios var et godt for­søk, men hel­ler ikke noe mer. Den nykom­po­ner­te ope­ra­en som skuf­fet mest, var “Den fjer­de natte­vakt”. Det kom­pli­ser­te, spen­nings- og mot­set­nings­fyl­te, “ulov­li­ge” for­hol­det mel­lom pres­ten Ben­ja­min Siges­mund og Gun­hild er vir­ke­lig noe som bur­de kun­ne være et godt utgangs­punkt for en ope­ra. Det var vir­ke­lig en “opport­u­ni­ty lost”.

Rolf Wallins ope­ra Elyse­um, med libret­to av den bri­tis­ke dra­ma­ti­ke­ren Mark Raven­hill, synes jeg fun­ge­rer slik en ope­ra skal fun­ge­re. Etter å blitt skuf­fet så man­ge gan­ger før, var ikke for­vent­nin­ge­ne sky­høye. Og med et tema som gren­sen mel­lom våre krop­per, tan­ker og ny tek­no­lo­gi, fryk­tet jeg at det­te kun­ne bli nok en for­teller­ope­ra, hvor alt for mye var lagt i teks­ten og for lite i musik­ken. Slik ble det hel­dig­vis ikke. Det er spen­nin­gen mel­lom de sis­te men­nes­ke­ne og kybor­ge­ne, repre­sen­tert ved enkel­te av dem, som bærer his­to­ri­en. Og musik­ken bærer his­to­ri­en godt.

Rolf Wallins tone­språk er for meg uvant og kre­ven­de, med man­ge skar­pe dis­so­nan­ser. Noen gan­ger klin­ger det vak­kert, and­re gan­ger stygt — og da er det nok også menin­gen at det skal klin­ge stygt. Jeg er nep­pe ale­ne om å måt­te ven­ne meg til den­ne musik­ken. På den annen side bør vi sta­dig min­ne oss selv om at Johann Sebas­ti­an Bach, Wolf­gang Mozart, Lud­wig van Beet­ho­ven, Richard Wag­ner og man­ge av de and­re sto­re “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter hvis ver­ker fyl­ler dagens kon­sert­sa­ler og opera­hus, i sin sam­tid var avant­gar­dis­tis­ke sam­tids­kom­po­nis­ter som slett ikke var popu­læ­re hos et stort pub­li­kum.

Rolf Wallin had­de hen­tet inn deler fra Beet­ho­vens ope­ra “Fide­lio”, som de sis­te men­nes­ke­ne frem­før­te en gang i året. Ellers fikk jeg asso­sia­sjo­ner både til “Nat­tens dron­ning” fra Mozarts “Trylle­fløy­ten” og “Val­ky­rie­rit­tet” fra Wag­ners “Rhein­gold” i enkel­te arier. Men musi­kalsk min­ner den gene­relt ver­ken om Mozart eller Wag­ner.

Jeg synes like­vel det var noe Wag­nersk over orkes­ter­bru­ken. Ikke så at tone­språ­ket min­net om Wag­ner. Men Rolf Wallin lar orkes­te­ret få en selv­sten­dig rol­le i ope­ra­en, hvor deler av his­to­ri­en for­tel­les gjen­nom orkes­te­ret  Orkes­te­ret akkom­pag­ne­rer ikke bare san­gen.

Jeg er ikke san­ger. Men jeg tror at det­te er en ope­ra som stil­ler sto­re krav til san­ger­ne, og jeg synes de kom godt fra det.

Elyse­um er ikke en ope­ra som umid­del­bart går inn blant mine favo­ritt­ope­ra­er. Til det er den gans­ke enkelt for musi­kalsk kre­ven­de, i alle fall for meg. Men det er en ope­ra jeg vil gi en ny sjan­se om den set­tes opp på nytt.

Print Friendly, PDF & Email