Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hev­der at noen av kra­ve­ne fra stu­den­te­ne om til­bake­be­ta­ling av for mye betal­te skole­pen­ger kan være for­el­det. Kan­skje det. Jeg skal gjen­nom­gå noen av de for­el­del­ses­reg­le­ne som kan være aktu­el­le her.

Men først: Det for­ut­set­ter at Westerdals har krevd beløp fra sine stu­den­ter som er ube­ret­ti­get. Man kan som kjent ikke byg­ge på medie­nes frem­stil­ling av sli­ke spørs­mål. De omta­ler beta­lin­gen som “ulov­lig”. Beta­ling fra stu­den­ter ved pri­va­te høy­sko­ler er regu­lert i uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 7–1 (2), som lyder:

(2) Pri­va­te uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal la stat­li­ge drifts­til­skudd og egen­be­ta­ling fra stu­den­te­ne kom­me stu­den­te­ne til gode. Insti­tu­sjo­ner som mot­tar stats­til­skudd, kan ikke gi øko­no­misk utbyt­te eller på annen måte over­fø­re over­skudd til eier eller dens nær­stå­en­de.”

En pri­vat høy­sko­le kan ta så høy beta­ling de måt­te øns­ke og ta ut utbyt­te, så len­ge stu­den­te­ne er vil­li­ge til å beta­le. Men da er de ikke beret­ti­get til stats­støt­te. Hvis Westerdals har fått stats­støt­te, som de etter det jeg har for­stått har fått, er det begren­set hva de kan ta i beta­ling fra stu­den­te­ne. Et spørs­mål man må stil­le, og som jeg ikke har under­søkt, er omtrent det­te:

Har Westerdals krevd ulov­lig beta­ling da de har mot­tatt stats­støt­te, eller har de ube­ret­tig­het fått stats­støt­te da egen­be­ta­lin­gen er for høy? Når det gjel­der stats­støt­te, kom­pli­se­res visst det­te av at det også er noen ikke god­kjen­te stu­di­er. Man kan her lan­de på at stu­dent­be­ta­lin­gen er lov­lig, men at de ikke var beret­ti­get til stats­støt­te, og at det der­med er bare sta­ten som har krav på til­bake­be­ta­ling. Eller man kan lan­de på at da sko­len har mot­tatt stats­støt­te, er egen­be­ta­lin­gen fra stu­den­ter, eller i alle fall deler av den­ne, er ulov­lig og kan kre­ves til­bake­be­talt. Eller man kan lan­de på at både stu­den­te­ne og sta­ten har krav på til­bake­be­ta­ling.

Dis­se spørs­må­le­ne har jeg som nevnt ikke under­søkt, og i utgangs­punk­tet synes de ikke å være opp­lag­te. I det føl­gen­de for­ut­set­ter jeg at egen­be­ta­lin­gen har vært ulov­lig, og at stu­den­te­ne i utgangs­punk­tet har krav på til­bake­be­ta­ling, og ser kun på for­el­del­ses­spørs­må­let.

Med tiden blir krav for­el­det.

Det er man­ge grun­ner til at vi har for­el­del­ses­reg­ler. Når tiden går og stø­vet sen­ker seg over det som en gang har skjedd, kan det være like greit å la det være som det er, frem­for å virv­le opp alt det gam­le. Selv om det kan føre til at “urett blir rett, bare man ven­ter len­ge nok”.

For­el­del­ses­reg­le­ne betyr blant annet at vi ikke behø­ver å opp­be­va­re kvit­te­rin­ger til evig tid, for å kun­ne møte even­tu­el­le krav om å beta­le på nytt. Når det har gått lang nok tid, vil kra­vet uan­sett være for­el­det.

Hvis man had­de hatt for­el­del­ses­reg­ler i Ande­by, noe de åpen­bart ikke kan ha, vil­le man­ge av his­to­rie­ne ha falt sam­men. Det er spun­net man­ge his­to­ri­er rundt at Onkel Skrue, da han var fat­tig gull­gra­ver, lån­te pen­ger eller hand­let på kreditt, og så kom­mer det et spø­kel­se fra for­ti­den i form av en per­son med et gjelds­brev eller et annet doku­ment som viser at Onkel Skrue skyl­der pen­ger, og lagt til åger­lig­nen­de ren­ter har kra­vet vokst til et kjempe­be­løp. Hvis man had­de hatt for­el­del­ses­reg­ler, kun­ne Onkel Skrue ha vist til at kra­vet uan­sett vil­le være for­el­det i dag. Og his­to­ri­en hatt falt flatt til jor­den.

Kon­flik­ter om beta­ling kan bli, om ikke løst, så i alle fall bilagt når for­el­del­se inn­trer. Ingen av par­te­ne vil gi seg, og kredi­tor tar ikke de nød­ven­di­ge skritt for å inn­dri­ve kra­vet. Når for­el­del­se inn­trer, har kra­vet uan­sett falt bort.

For­el­del­se er ikke avhen­gig av god tro. Man kan bevisst og med åpne øyne la et krav gå mot for­el­del­se, og det blir like fullt for­el­det. Da vi for man­ge år siden pus­set opp lei­lig­he­ten, had­de jeg en kran­gel om et krav fra en entre­pre­nør gåen­de.

Vi had­de avtalt en pris for bl.a. å leg­ge fli­ser. Men de pre­sen­ter­te en reg­ning som var langt høy­ere enn det vi had­de avtalt. De sa at det­te skyld­tes at vi had­de valgt mar­mor­fli­ser, som visst­nok var vans­ke­li­ge­re å leg­ge, sam­men­lig­net med kera­mis­ke fli­ser. Ikke spør meg om hvor­for det skul­le være vans­ke­li­ge­re, for det vet jeg ikke noe om. Og de sa ikke noe om det før de had­de lagt fli­se­ne, og de send­te en reg­ning på et høy­ere beløp enn det som var avtalt.

Jeg gjor­de det klart over­for entre­pre­nø­ren at jeg ikke vil­le beta­le mer enn avtalt pris, som jeg betal­te. Entre­pre­nø­ren aksep­ter­te ikke det­te, og send­te et brev med krav om beta­ling av res­ten. Men de gjor­de ikke noe mer. Og det­te er også en side ved for­el­del­ses­reg­le­ne: De som mener å ha et krav, må ta de nød­ven­di­ge retts­li­ge skritt for å inn­dri­ve kra­vet, før for­el­del­se inn­trer. Jeg la fak­tu­ra­en til side og lot den lig­ge på ben­ken i tre år. Da var kra­vet uan­sett for­el­det. Så uan­sett hvem av oss som i utgangs­punk­tet had­de rett, kun­ne de ikke len­ger kre­ve beta­ling av meg. Når fris­ten var ute, kas­tet jeg fak­tu­ra­en. I til­legg til at jeg slapp å beta­le til­leggs­be­lø­pet, har det­te også gitt meg et godt eksem­pel til bruk i under­vis­nin­gen i penge­kravs­rett.

Hoved­re­ge­len etter for­el­del­ses­lo­ven (fl). § 3 er at for­el­del­ses­fris­ten begyn­ner å løpe “den dag da for­drings­ha­ve­ren tid­ligst har rett til å kre­ve å få opp­fyl­lel­se”. Det­te vil van­lig­vis være ved for­fall, men det er ikke all­tid sam­men­fall mel­lom når man kan kre­ve et beløp og for­fall. Og det kan være vans­ke­lig å fast­slå når man tid­ligst kun­ne kre­ve et beløp, og/eller når et krav for­falt til beta­ling. Men dis­se spørs­må­le­ne lar jeg stort sett lig­ge.

Hvis man har betalt for mye og har krav på til­bake­be­ta­ling, vil man nor­malt kun­ne kre­ve til­bake­be­ta­ling umid­del­bart, slik at for­el­del­ses­fris­ten for et til­bake­be­ta­lings­krav begyn­ner å løpe den dagen man betal­te for mye.

Den van­li­ge for­el­del­ses­fris­ten etter fl. § 2 er tre år. Det vil si at et utgangs­punkt er at man kan kre­ve til­bake­be­talt det som har vært betalt for mye de tre sis­te åre­ne, uten at man kan møte med at kra­vet er for­el­det.

For vis­se typer krav gjel­der det egne fris­ter. Blant annet sier fl § 5 at for­el­del­ses­fris­ten for penge­lån er ti år. Det sam­me er fris­ten hvis det er utstedt gjelds­brev, uan­sett om det gjel­der et penge­lån eller et annet krav. Også dis­se fris­te­ne lar jeg lig­ge.

Hvis man er uvi­ten­de om kra­vet, kan for­el­del­ses­fris­ten etter fl § 10 for­len­ges med inn­til ti år. For­el­del­ses­fris­ten vil da være de van­li­ge tre år, + for­len­gel­sen på inn­til ti år, alt­så inn­til 13 år.

Uvi­ten­het kan gjel­de det som dan­ner grunn­la­get for kra­vet. I man­ge av de saker hvor spørs­må­let om når man bur­de ha blitt kjent med kra­vet har kom­met opp, har det vært saker om erstat­ning ved sen­ska­der etter ulyk­ker. Man må da først få kunn­skap om ska­den, slik at ska­den først må mani­fes­te­re seg. Man må også ha nød­ven­dig kunn­skap til å kun­ne knyt­te den­ne ska­den til den skade­gjø­ren­de hand­ling eller hen­del­se, i det­te eksem­pe­let til ulyk­ken. Det er ikke all­tid at man umid­del­bart kan knyt­te smer­ter som duk­ker opp, til en ulyk­ke som skjed­de for lang tid siden. Man må vide­re ha kunn­skap om at det­te kan gi grunn­lag for et krav, og om hvem det­te kra­vet even­tu­elt kan ret­tes mot. Her er det man­ge spørs­mål som det i prak­sis kan være vans­ke­lig å avgjø­re.

Frist­for­len­gel­sen løper fram til man fikk eller bur­de ha skaf­fet seg kunn­skap om nevn­te for­hold. For­mu­le­rin­ger av typen “bur­de ha skaf­fet seg”, får alarm­klok­ke­ne til å rin­ge hos juris­ter. Det­te kan være vans­ke­li­ge spørs­mål å avgjø­re.

Jeg har ikke noen eksakt dato for når saken om ulov­li­ge skole­pen­ger ble kjent. Men de medie­om­ta­le­ne jeg fin­ner på net­tet, er fra midt­en av mars 2016 og sene­re.

Westerdals har til det sis­te benek­tet at de har gjort noe ulov­lig, eller i alle fall hev­det at de var uvi­ten­de om at det de gjor­de var ulov­lig. Når sko­lens ledel­se og admi­ni­stra­sjon mener at de selv ikke for­sto eller bur­de ha for­stått at deres krav om stu­dent­be­ta­ling var ulov­lig, vil de ha en sær­de­les bratt mot­bak­ke om de skul­le hev­de at stu­den­te­ne bur­de ha for­stått at det var et ulov­lig krav. Man bør der­for kun­ne leg­ge til grunn at stu­den­te­ne fikk vite det­te da saken ble kjent i media, og at det ikke er grunn­lag for å hev­de at de bur­de ha for­stått det­te før.

For­el­del­se inn­tref­fer tid­ligst et år fra den dag kredi­tor, her stu­den­te­ne, fikk kunn­skap om kra­vet. For å ha et tall å leke med, kan vi set­te den­ne til 10. mars 2016. Beta­lin­ger som har skjedd 13 år eller mind­re før det­te tids­punk­tet, er ikke for­el­det. Og for­el­del­se vil ikke inn­tref­fe før et år etter det­te tids­punk­tet, alt­så 10. mars 2017 i det­te eksem­pe­let. I prak­sis betyr det at stu­den­te­ne har frist fram til 10. mars 2017 med å ta de nød­ven­di­ge skritt for å inn­dri­ve kra­vet.

I føl­ge NRK gjel­der det­te krav fra peri­oden 2002 til 2012, uten nær­me­re pre­si­se­ring av dato­ene. Man skul­le tro at Westerdals ikke bare har enga­sjert en advo­kat, men også noen PR-folk (skjønt det har de kan­skje i egen stab), for å få NRK til å gi saken den over­skrif­ten den fikk. Med utgangs­punkt i de dato­ene jeg leker med, vil det bare være krav om til­bake­be­ta­ling av det som ble betalt før 10. mars 2003 som er for­el­det. Uten at jeg kjen­ner saken, vil jeg tro at det drei­er seg om en liten del av det tota­le kra­vet. NRKs over­skrift kun­ne gi inn­trykk av at bety­de­li­ge deler av kra­ve­ne er for­el­det.

Der­som Westerdals skul­le bli straffe­dømt, føl­ger det av fl § 11 at et erstat­nings­krav kan frem­set­tes selv om for­el­del­ses­fris­ten er ute. Bestem­mel­sens førs­te punkt­um lyder:

Selv om for­el­del­ses­ti­den er ute, kan krav på erstat­ning, opp­reis­ning og inn­drag­ning som sprin­ger ut av en straff­bar hand­ling, set­tes fram under en straffe­sak der skyld­ne­ren blir fun­net skyl­dig i det for­hold som med­fø­rer ansva­ret.”

Men det­te for­ut­set­ter at det, i vårt til­fel­le, blir reist straffe­sak mot Westerdals og de blir fun­net skyl­dig i det­te.

Det som det even­tu­elt kan være aktu­elt å til­ta­le Westerdals for, er bedra­ge­ri etter strl § 371, grovt bedra­ge­ri etter strl § 372, even­tu­elt grovt uakt­somt bedra­ge­ri etter strl § 374. Jeg har ikke gjort noen nær­me­re vur­de­ring av de straffe­retts­li­ge spørs­må­le­ne. Men et av kri­te­ri­ene for at et bedra­ge­ri skal anses som grovt, er at lov­bry­te­ren har “en stør­re krets av per­soner”, noe man må kun­ne si at Westerdals har gjort, om de først skul­le bli ansett for å ha for­le­det stu­den­te­ne. Straffe­ram­me­ne for de nevn­te for­hold er 2, 6 eller 1 års feng­sel, even­tu­elt 2 år for grovt uakt­somt grovt bedra­ge­ri.

Med tiden vil også det straffe­retts­li­ge bli for­el­det. Om de av oss som har levd en stund nå skul­le begyn­ne å erkjen­ne ung­doms­syn­der som ikke var helt på rett side av loven, vil vi van­lig­vis ikke kun­ne straf­fes for det i dag. Når saken er straffe­retts­lig for­el­det, for­svin­ner også mulig­he­ten til å “red­de” til­bake­be­ta­lings­kra­vet gjen­nom straffe­sak.

For­el­del­ses­fris­ten er, etter strl § 86, to år når straffe­ram­men er bot eller feng­sel i inn­til et år. Det vil gjel­de for grovt uakt­somt bedragei. For­el­del­ses­fris­ten er fem år hvis straffe­ram­men er inn­til tre år, som for van­lig, sim­pelt bedra­ge­ri og grovt uakt­somt grovt bedra­ge­ri, og ti år når straffe­ram­men er inn­til ti år, som for grovt bedra­ge­ri. For for­el­del­se av straff er det ingen uvi­ten­hets­re­gel. Om man i dag til­står et ikke opp­da­get bedra­ge­ri som skjed­de for 15 år siden, så er saken for­el­det selv om ingen and­re enn den skyl­di­ge viss­te om for­hol­det.

Her begyn­ner det å bli litt kom­pli­sert, og spør­må­let bør over­la­tes til noen som kan straffe­rett bed­re enn meg. Etter strl § 87 begyn­ner den straffe­retts­li­ge for­el­del­ses­fris­ten å løpe “den dag det straff­ba­re for­hol­det opp­hør­te”. Når man har et ved­va­ren­de straff­bart for­hold begyn­ner ikke for­el­del­se å løpe før for­hol­det er avslut­tet. Hvis det straff­ba­re for­hol­det har bestått i å kre­ve for mye pen­ger fra stu­den­te­ne, vil det straff­ba­re for­hol­det opp­hø­re først da de slut­tet å kre­ve for mye beta­ling, i prak­sis fra sis­te gang de krev­de for mye beta­ling. Jeg har ingen opp­lys­nin­ger om når det skjed­de. Leg­ger vi til grunn at de aktu­el­le straffe­be­stem­mel­se­ne gjel­der bedra­ge­ri, grovt bedra­ge­ri eller grovt uakt­somt grovt bedra­ge­ri, vil det straffe­retts­li­ge først være for­el­det fem eller ti år etter sis­te gang Westerdals krev­de ulov­lig høy beta­ling.

For at for­el­del­ses­fris­ten skal sus­pen­de­res etter fl § 11, for­ut­set­ter det, som tid­li­ge­re nevnt, at Westerdals bli kjent skyl­dig i bedra­ge­ri. Hvil­ket i utgangs­punk­tet for­ut­set­ter at poli­ti­et vel­ger å rei­se straffe­sak.

Straffe­sak kan rei­ses mot den eller de per­soner som har begått den straff­ba­re hand­ling, her bedra­ge­ri­et. Eller den kan etter strl §§ 27 og 28 rei­ses mot det fore­tak de hav­net på veg­ne av, her Westerdals. Det er da ikke nød­ven­dig å påvi­se skyld hos enkelt­per­soner som hand­let på veg­ne av fore­ta­ket, slik at saken, ikke minst bevis­mes­sig, kan bli litt enk­le­re.

Etter straffe­pro­sess­lo­ven § 402 kan det også i vis­se til­fel­ler rei­ses pri­vat straffe­sak. Om vil­kå­re­ne for det­te vil være til ste­de, er en vur­de­ring jeg over­la­ter til folk som kan straffe­pro­ses­sen bed­re enn hva jeg kan. Det vil også være en vur­de­ring om det er noe stort poeng å gjø­re det­te. Det vil bare ha betyd­ning for beta­lin­ger fra 2002 og begyn­nel­sen av 2003.

Der­som det blir reist straffe­sak, offent­lig eller pri­vat, kan til­bake­be­ta­lings­kra­vet frem­mes som en del av den­ne saken. Der­som de skul­le bli kjent skyl­dig ved en retts­kraf­tig dom og kra­vet ikke er tatt med i straffe­sa­ken, må til­bake­be­ta­lings­kra­vet frem­mes senest et år etter det­te tids­punk­tet. Hvis det ikke rei­ses straffe­sak, må det sivi­le til­bake­be­ta­lings­kra­vet frem­mes for ret­ten senest et år etter at kredi­to­re­ne fikk kunn­skap om det. Alt­så før midt­en av mai 2017.

Blir det en avgjø­rel­se i stu­den­te­nes favør, vil det løpe en ny for­el­del­ses­frist på 10 år fra det­te tids­punk­tet.

Om jeg skul­le gi noe råd til stu­den­te­ne, uten å kjen­ne alle nød­ven­di­ge detal­jer i saken, vil det være å frem­me et krav mot Westerdals sna­rest mulig, uten å ven­te på å se hva poli­ti­et even­tu­elt måt­te fin­ne på. Det kan fort gå både vin­ter og vår før poli­ti­et even­tu­elt bestem­mer seg. Drøy­er det ut over mars 2017, vil fris­ten for å rei­se sivilt krav være gått ut. Den sjan­sen vil det være dumt å ta. Man bør vur­de­re de spørs­må­le­ne jeg har hop­pet over, og alle de spørs­mål hvor jeg mang­ler kon­kre­te opp­lys­nin­ger, før man even­tu­elt vel­ger å gå til sak. Det kom­mer til å kos­te en del. Men jeg har for­stått at det her drei­er seg om ca 1.000 stu­den­ter, sa da bør ikke bli rui­ne­ren­de mye på hver av dem.

 

Print Friendly, PDF & Email