Sykkelvenner og sykkelmotstandere på Stortinget

Både i forrige og inneværende stortingsperiode har det blitt fremmet representantforslag i Stortinget for å få endret trafikkreglene, slik at syklistenes posisjon i trafikken styrkes. Jeg har tidligere kommentert forslaget om å påby en minsteavstand på 1,5 meter ved forbikjøring av syklister. Den andre delen av forslaget, om endring av vikepliktreglene, skal jeg komme tilbake til om ikke så lenge. I denne kommentaren skal jeg se på partienes stemmegivning, ikke på innholdet i forslagene.

Da jeg skulle velge et illustrasjonsbilde til denne saken, ble det for fristende å velge stortingsbygningen med Marianne Heskes “House of Commons”. Det illustrerer hvordan politikere forholder seg til bilister og syklister. Bilistene slippes inn i varmen i hovedbygningen, mens syklister henvises til det falleferdige, gamle huset utenfor.

I forrige periode var det et forslag fremmet av Knut Arild Hareide og andre representanter for KrF. Forslaget fikk ikke flertall i Transportkomiteen. Da saken kom til behandling i Stortinget, ble et rundt og uforpliktende forslag ansett vedtatt og ble oversendt regjeringen uten realitetsbehandling. Dette vedtaket lød:

«Det henstilles til regjeringen å øke den statlige satsingen på informasjonsarbeid og holdningskampanjer for å skape bedre samspill mellom trafikantgruppene.»

Informasjonsarbeid og holdningskampanjer, det er slikt som politikere gjerne setter i gang når de vil prøve å vise handlekraft, uten egentlig å gjøre noe. Stortinget vedtok enstemmig uforpliktende svada. Når man kom til de mer konkrete og forpliktende forslagene, ble de, det er fristende å si selvfølgelig, nedstemt med stort flertall.

Saken ble “vedlagt protokollen”, hvilket vil si at forslaget ble begravet i stillhet. Da det ble votert over forslaget i Stortinget, ble det forkastet med 94 mot 7 stemmer. Hvordan disse stemmene fordeler seg mellom partiene, fremgår ikke. Men vi bør kunne regne med at partiene i Stortinget stemte på samme måte som i Transportkomitéen. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, SV og Senterpartiet kunne vise til:

“imøtekommande svar i fråsegna frå statsråden, og der det også kjem fram at forslaga i dokumentet i stor grad er under arbeid”

Altså: Alt er såre godt. Statsråden forteller at mye er under arbeid, og man trenger ikke gjøre noe som helst. Det har gått noen år siden dette, og vi kan konstatere at vi som sykler ikke har merket stort til det som ble påstått å være under arbeid.

Et annet flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Senterpartiet og Kristelig folkeparti stemte også for denne formuleringen, hvor de:

“viser til forslagsstillarane sine fem forslag, og stiller seg grunnleggjande positiv til initiativa som vert foreslåtte”

For Fremskrittspartiet var det åpenbart å gå for langt å stille seg positiv til forslagene. Det er ikke noe overraskende i det. Fremskrittspariet er mot sykkel.

Kristelig folkeparti var alene om å stemme for forslaget i Transportkomiteen.

De som skuffet mest var SV.  SV har vanligvis vært et sykkelvennlig parti, men her stemte de mot et forslag om å forbedre forholdene for syklister. Jeg har aldri tilgitt SV for deres håndtering av denne saken. Jeg tror at mange SVere vil gremmes over det som saksordføreren, SVs Hallgeir Langeland, sa i debatten:

“Så er det litt meir komplisert, men likevel kjem me òg Kristeleg Folkeparti i møte når det gjeld trafikkreglar. Der er det nemleg sånn at me ser på vikepliktsreglane. Det er no ute på høring. Me har sagt, og det skriv me òg i innstillinga, at me skal vurdera heile regelverket i samband med NTP, bl.a., og vurdera å ta inn prikkbelastingssystemet for bilførarar som oppfører seg dårleg eller kjører uvettig mot syklistane.

Så det einaste punktet som eg ser at me er tydelege på at me ikkje vil gjera noko med før ei vurdering i NTP 2012, er dette med krav om 1,5 meter avstand frå bil til sykkel.

Eg vil oppmoda Kristeleg Folkeparti, med utgangspunkt i den positive haldninga som regjeringa, statsråden og regjeringspartia har vist i forhold til Kristeleg Folkeparti sine forslag, om å vurdera å ikkje lata seg stemma ned på forslag som eigentleg er tekne vare på i innstillinga frå dei raud-grøne partia.

Så no har Kristeleg Folkeparti i denne saka fått føling med korleis det er å vera inne i regjeringsvarmen.”

Det var i realiteten en begravelsestale for forslaget. Det som er interesseant er uansett at SV bidro til å ta livet av forslaget, ikke hva salgs tale de holdt i begravelsen.

Arbeiderpartiets Gorm Kjernli, sa blant annet dette om 1,5 meterforslaget:

“Vi støtter ikke forslaget om 1,5 meters-regel nå, men det kan bli aktuelt å drøfte dette på nytt senere. “

Som jeg skal komme tilbake til,  fikk Arbeiderpartiet en mulighet til å drøfte dette på nytt i 2016. De stemte mot da også.

Det at man slutter seg til uforpliktende festtaleformuleringer, sier ikke noe om politikernes holdning til sykkel. Deres egentlige holdninger viser seg når de kommer til det konkrete, og forpliktende. Da viste flertallet av politikerne at de ikke støtter sykkel likevel, i alle fall ikke når man faktisk må prioritere mellom sykkel og bil. Da støtter flertallet av våre politikere fortsatt bilen og bilistene. Det var slit Høyre og FrP hele tiden forholdt seg i bystyret i Oslo. Ja til det løse og uforpliktende, nei det det som var konkret og forpliktende. Skulle bystyret likevel vedta et forpliktende forslag, fulgte byrådet bestående av Høyre og FrP ikke opp vedtaket.

Venstre var i den perioden ikke representert i Transportkomiteen. Men da saken kom til Stortinget, gjorde Venstre det klart at de støttet forslaget. Dermed sto man tilbake med følgende sykkelvenner på Stortinget: Kristelig folkeparti og Venstre.

Sykkelmostanderne var Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV (!), Høyre og Fremskrittspartiet — med FrP som versting.

I inneværende periode fremmet flere representanter fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et nytt forslag som, med visse justeringer, tok opp deler av KrF-forslaget fra forrige stortingsperiode.

Dette fikk heller ikke flertall i Transportkomiteen. Av komitéinnstillingen fremgår det ikke hvilket av forslagene som Arbeiderpartiets representanter sluttet seg til, der det var uenighet i komiteen. Noen forsøkte å få Arbeiderpartiets Sverre Myrli til å svare på Twitter, noe han ikke gjorde. Om akkurat dette spørsmålet har jeg heller ikke fått noe klart svar fra Stortinget. Så her gjenstår det å se om Arbeiderpartiets representanter vil komme ut av skapet og vedkjenne seg sitt standpunkt i saken.

Men voteringen fra da saken kom til Stortinget, finner vi på Stortingets nettsider. Disse viser at stemmene om de deler av forslaget som gjaldt trafikkreglene hadde SV kommet over på den riktige siden, slik at de som støttet forslaget var Venstre, Kristelig Folkeparti, SV og Miljøpartiet de Grønne. Sykkelmotstanderne bestående av de grå-grå og Traktorpartiet stemte mot, altså Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Vi kan oppsummere dette slik: Sykkelvennene på Stortinget er Venstre, Kristelig Folkeparti, SV og Miljøpartiet de Grønne. Sykkelmotstanderne består av blokken Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Det er sikkert noen av de som jeg har plassert blant sykkelmotstanderne, vil sikkert protestere, og si at “de er veldig for sykkel, men …..”. Men for å gjenta meg selv: Det avgjørende er ikke hva politikere sier i festtaler, og hva de sier med mange forbehold. Det avgjørende er hva de gjør, herunder hvordan de stemmer i spørsmål om konkrete og forpliktende vedtak.

Trafikkreglene er en forskrift, ikke en lov. Derfor holder det i praksis med en samferdselsminister som er for sykkel, vi trenger ikke et stortingsflertall. Senterpartiet har distansert fra det såkalte “rød-grønne” samarbeidet. I de siste åtte årene med en slik regjering, hadde Senterpartiet samferdselsministeren. Erfaringen tilsier at en samferdselsminister fra SP er det verste folk som sykler, særlig for folk som sykler i byer og bynære strøk. Det er tross alt bedre med en samferdselsminister fra FrP, i alle fall så lenge denne samferdselsministeren heter Ketil Solvik Olsen. Men det er selvsagt et stort forbedringsprotensiale i samferdselspolitikken.

Hvem ville for få år siden ha trodd at Arbeiderpartiet i Oslo skulle komme til å gjøre bedre forhold for syklister til en av sine viktigste saker? Også i Trondheim og Bergen fremstår Arbeiderpartiet som et sykkelvennlig parti. Vi må kunne håpe på at Arbeiderpartiet med tiden vil komme over på den rette siden. I FrP er nok Ketil Solvik Olsen en ganske enslig svale. Som parti er FrP sykkelmotstandere. Ser vi på deres program foran kommunevalget i Oslo, var det direkte sykkelfiendtlig. Høyre er et bilistparti, og vil nok forbli det i alle fall i en realtivt overskuelig fremtid. Skjønt, jeg tror at det er en ganske høy andel av høyrevelgere blant folk som sykler. Jeg har ikke noe empirisk grunnlag for å mene dette. Det er bare en antakelse fra min side, basert på demografiske data om hvem som sykler, og hvem som stemmer Høyre.

Jeg er optimist på sykkelens vegne. I hele den vestlige verden satses det på sykkel. Norge henger etter i denne utviklingen. Selv om det er enkelte tilbakeslag, kan man si  det med tidligere “samferdselsbyråd” i New York, Janette Sadik-Khan, skriver: The Bike Wars Are Over, and the Bikes Won.

Vi kan la Rolling Stones avslutte på vegne av sykkelen: Time is on my side.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.