Italia, Nederland, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2016: Prolog i Apeldoorn

Leave a comment

Årets giro starter med en 9,8 km lang prolog i Apeldoorn i Nederland.

Giro_2016_01Dette blir på en måte en reprise fra Tour de France 2015, som også startet i Nederland. Det betyr at vi må holde oss til nederlandsk øl i noen dager, før vi finner italiensk vin. Og det er ikke til å unngå at det blir mye gjentakelser om nederlandsk øl.

Jeg er ikke kjent med noen vinproduksjon i Nederland. Nederland er øl og genever. Nederlandsk ølproduksjon har lenge vært for dominert av store bedrifter som Heineken og Grolsch. Heineken er Europas største bryggerikonsern. Heineken ble utviklet til suksess av Alfred “Freddie” Heineken, kjent for utsagnet: “In the end, life is all about advertising.” Det er typisk at Heineken på sine nettsider fremhever at de i 2015 ble kåret til Marketer of the year. Selv er jeg mer opptatt av substansen, enn av markedsføringen.

HeinekenHeineken er ikke blant mine favorittøl, men det er ofte uungåelig ved at det litt for mange steder er det eneste ølet som serveres. Om jeg skal være ærlig: For meg er Heineken et øl jeg prøver å unngå.

Men et øl som burde være velkjent for alle sykkelinteresserte, og som vi kan nevne først er Amstel Gold. Amstel_GoldBryggeriet Amstel var en av Heinekens viktigste konkurrenter i Nederland. Det har navn etter elven Amstel, som renner ut ved Amsterdam. Amstel ble kjøpt av Heineken i 1968, så igjen: Heineken er for dominerende. Det meste av ølet som selges under navnet Amstel, brygges hos Heineken. Men man bruker en annen gjærtype enn den som brukes i det ølet som selges som Heineken. Amstel har noe mer smak enn Heineken, og Amstel Gold er en rikere og sterkere utgave av Amstel. Heineken velger gjerne å teste nye øltyper i markedet under navnet Amstel, for ikke å risikere noe med sitt verdifulle varemerke Heineken.

Amstel_HerfstbockAmstel Herfts­bock er et øl det er verdt å smake på. I European Beer Guide skriver de følgende om dette ølet:

“Surprisingly good – probably the best traditional bottom-fermented bock. It has exactly the right blance of bitterness and sweetness for the style. Easily Heineken’s best bottom-fermented beer. “

Jeg må innrømme at det gikk lang tid før det gikk opp for meg at Rabobank faktisk var en bank, og ikke “bare” et sykkellag. Kanskje er det også noen som bare tenker på Amstel Gold Race som et sykkelritt, og ikke på Amstel Gold som et øl.

GrolschGrolsch er et gammelt bryggeri. Det ble etablert i 1615, og der det nest største bryggeriet i Nederland, etter Heineken. Det holder til i Enschede, omrent 130 km øst for Utrecht. Deres hovedprodukt er et lyst, undergjæret lager (pils). I 2007 ble Groslch kjøpt av SABMiller. SABMiller ble etablert da det Sør-Afrikanske South African Brewery (SAB) kjøpte det USA-baserte Miller i 2002. Skal jeg ha en nederlandsk pils, velger jeg nok Grolsch fremfor Heineken.

Trenden med håndverksbaserte bryggerier, fra mikro og opp til noe større, har også nådd Nederland. Men mitt inntrykk er at dominansen fra industribryggeriene har gjort at denne trenden kom senere til Nederland enn til mange andre land.

Holder vi oss til The World Atlas of Beer fremhever forfatterne Nederlands tradisjon som handels- og sjøfartsnasjon. Det er symptomatisk at man har detaljerte fortegnelser over øl som har blitt skipet ut gjennom nederlandske havner. Vi vet at på 1400-tallet ble det skipet ut store mengder øl fra Leuven (nå i Belgia) og Bremen (Tyskland). Men vi vet lite om bryggingen, om hvordan ølet var og om drikkekultur.

I det protestantiske nord var drikking (av alkohol) sett på som synd og et tegn på menneskelig svakhet, mens det i det katolske sør ble sett på som Guds gave til menneskeheten for å hjelpe dem å overleve livets prøvelse. Her er det fristende å sitere Benjamin Franklins uttalselse:

“Beer is proof that god loves us and wants us to be happy.”

På 1970-tallet forsvant de små, uavhengige kommersielle bryggeriene i Nederland, som så mange andre steder. De få uavhengige bryggerier kopierte bare de store, industribryggeriene. 1975 var starten på ny interesse for øl i Nederland, men det var uavhengige cafeer som solgte uvanlig flaskeøl, i stor grad importert fra Belgia. I The World Atlas of Beer fremstilles nederlansk ølkultur, eller kanskje mangel på sådan, slik:

“To most Dutch people, beer is a ritually poured, blond, foam-topped drink made bye one of the two global corporations with a national connection. Curious beer drinkers still tend to drink Belgian.”

Denne boken er fra 2012, så ting kan ha utviklet seg siden den gang. Om utviklingen av mikrobryggerier, skriver de:

“In the 1980s, new microbreweries emerged that rejected the mainstream styles of the lager cooperations but also, sadly, ignored their technical standards. Yeast infections and other forms of spoiling became a routine hazard, as naive owners tried to save money by skimping on key production safeguards.

In recent years, a new vawe of entrepreneurial caft breweries has emerged, as good at mastering technique as they are at schocking the old order…

Dutch craft brewing has a long way to go to catch up with the rest of northern Europe, but at least its ship has now left the harbour.”

Slike bryggerier når sjelden ut over sitt lokale og regionale marked, og de blir i alle fall sjelden eksportert. De er derfor vanskelige å finne fram til hvis man ikke er på stedet.

Jeg tar også med to andre øl som får god omtale i The World Atlas of Beer : De Hemel Godelief fra Stadsbrouwerij De Hemel i Nijmegen. Og De Molen fra Hel & Verdomenis i Bodegraven.

Vi må også ta med ølet Det Prael Johnny, fra Amsterdam. Bryggeriet De Prael er sosialt entreprenrøskap, en bedrift som ansetter folk med psykiske problemer. De lager en rekke gode øl, om vi skal tro The World Atlas of Beer.

Alle som er glade i godt øl, bør sende noen varme tan­ker til Eng­land og til CAMRA: CAM­paign for Real Ale. Den ble star­tet av fire des­il­lu­sjo­nerte menn som en reak­sjon mot at engelske bryg­ge­rier på 1960– og 70-tallet fjer­net seg fra gamle bryg­geri­tra­di­sjo­ner, og gikk mer og mer over til indu­stri­ell pro­duk­sjon av karak­ter­løst øl. Bryg­ge­ri­ene kjøpte opp puber eller knyt­tet de til seg i kje­der. Noen hadde en besyn­der­lig tro på at folk umid­del­bart ville føle seg hjemme som i sin “local” hvis alle puber var like, så mange puber ble rede­ko­rert for å ha det samme utse­ende og det samme ølet uan­sett hvor man måtte være. Det er en slags 1852492929McDonald-filosofi anvendt på puber.

Når pubene mis­tet sin uav­hen­gig­het, mis­tet også de uav­hen­gige bryg­ge­ri­ene en vik­tig del av sitt mar­ked, og man var inne i en ond sir­kel. Det er omtrent som det norske mat­vare­mar­ke­det: Vi får bare det de store kje­dene vel­ger å ta inn, som gir et kje­de­lig kje­de­ut­valg (har du noen gang tenkt på hva ordet kje­de­lig kom­mer av?). CAMRA har gjort en stor inn­sats for bri­tisk kva­li­tetsøl. De har kjem­pet for lokale, uav­hen­gige puber som ser­ve­rer øl fra lokale, uav­hen­gige bryg­ge­rier. CAMRA har fått til mye og har ins­p­irert mange i andre land. De har gitt ut en rekke guide­bø­ker og andre bøker om godt øl. CAMRA var også en av ini­tia­tiv­ta­kerne til og sti­fterne av The Euro­pean Beer Con­su­mers Union (EBCU). Om den renessansen vi i dag ser for håndverksbrygget kvalitetsøl ville ha kommet uten CAMRA, vet vi ikke. Men det var de som startet bevegelsen.

CAMRA’s Book of Beer Knowledge: Essential Wisdom for the Discerning Drinker er en bok med fakta, anektoter etc om øl. Her er mye for den som vil starte en samtale om øl, eller holde samtalen gående.

For den som vil lære mer om øl, har jeg gjerne anbefalt The World Atlas of Beer. Som nav­net anty­der, dek­ker den hele ver­den. Den fin­nes på norsk med tit­te­len “Den store ølbo­ken”. Jeg har holdt meg engelske utga­ven. Den norske utga­ven har jeg ikke lest, men inn­hol­det bør være det samme. Boken er flott illust­rert, slik at det er en fin bok å bla i, og den inn­e­hol­der mye inter­es­sant lesning. Boken er utgitt i Eng­land. Det er i Europa vi fin­ner de inter­es­sante øl-tradisjonene. Bøker utgitt i USA har en tendens til å gi usan­ske bryg­ge­rier større plass enn de for­tje­ner, i alle fall vur­dert i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. Den er skre­vet i sam­ar­beid mel­lom en engelsk for­fat­ter (Tim Webb) og en cana­disk for­fat­ter (Step­hen Beaumont), så de kla­rer å beholde et inter­na­sjo­nalt perspektiv.

Boken kom i ny utgave oktober 2016, og denne utgaven er så vidt jeg vet ikke utgitt på norsk.

0195367138 The Oxford Com­pa­nion to Beer et nyt­tig opp­slags­verk. Men det er nett­opp det: Et opp­slags­verk, byg­get opp som et lek­si­kon. Og selv om den heter “The Oxford Com­pa­nion …”, så er det en bok skre­vet i USA — noe som pre­ger de redak­sjo­nelle prioriteringene.

I vini del Giro d’Italia 2016

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.