En “sosial” parkeringspolitikk

En gang fantes det noe som het “sosial boligpolitikk”. Kommunen så det som en av sine oppgaver å skaffe folk et sted å bo, slik at også folk som ikke er veldig rike kan få en bolig. Kommunen eide boliger som ble leid ut til vanskeligstilte, til en relativt lav husleie. Men det er lenge siden dette forsvant. Alt er overlatt til markedet. Oslo kommune leier ut sine boliger til “markedspris”, hva nå det måtte være.

Oslos boligdrift er “for profit”. Vi kunne nylig lese at Oslo tjener milliarder på å leie ut boliger til vanskeligstilte, og opptrer som Oslos verste bolighai. Nå har kommunen protestert mot beskrivelsen, og viser til at de bruker 300 millioner i året på vedlikehold. Men det er mindre enn hva Oslo hvert år tar ut av boligdriften som utbytte.

Hvis Oslo kommune skal bidra til en slik unødvendig luksus som en bolig, da skal det selvsagt skje på forretningsmessig grunnlag og kommunen skal tjene penger på dette.

Når det derimot gjelder slike livsnødvendigheter for byens vanskeligstilte, som parkering for bilen, da har Oslo kommunes prinsipp vært at det skal være gratis, og slik er det fortsatt.

Jeg skal ikke diskutere boligpolitikk, ut over å peke på den skrikende kontrasten mellom boligdrift og parkering. Det er ikke og bør ikke være en kommunal oppgave å stille parkeringsplasser gratis til disposisjon for byens innbyggere eller besøkende. Folk kommer til å ha bil og vil komme til å bruke den, selv om det bør være et mål at bilbruken skal reduseres. Å legge til rette for at det kan etableres parkeringshus, fortrinnsvis under bakken, slik at vi slipper å se de stygge kolossene, er noe kommunen bør ta hånd om, uten at det nødvendigvis skal være en kommunal oppgave å bygge og drive dem. Og det er ikke en kommunal oppgave å subsidiere folks parkering, slik man gjør i dag.

Man må kunne si at den som vil ha bil, også må sørge for å ha et sted å parkere denne bilen. Og man skal selvfølgelig betale for parkering selv. Byens fellesområder, gatene, skal ikke brukes til hensetting av private biler. Det som en gang var lekeområder for byens barn og oppholdsområder for andre, har blitt okkupert av bilister som har fortrengt de andre. Dette må snus. Vi må ha folk og liv tilbake i gatene, og da må bilene bort.

Det tar tid å rette opp tidligere feil. Det nytter ikke å fjerne all gateparkering over natten. Men man kan si klart at dette er målet, over hele byene — ikke bare i sentrum. Et første steg er å begynne å ta betalt for all parkering på offentlig grunn. Det er et problem at parkering er regulert slik røyking var regulert før: Hvis det ikke er merket et uttrykkelig forbud, er det tillatt. Det er veldig mange grunner til at dette bør snus: Parkering skal bare være tillatt der det er merket at parkering er tillatt. En viktig grunn til dette er at reguleringsmyndighetene da må ta stilling til hvor man skal tillate parkering, ikke til hvor det skal forbys.

SoneparkeringMed dagens regjering er det lite håp om at man får gjort noe med disse  trafikkreglene. Men det kan løses lokalt, ved at man innfører soneparkering. Det er ikke noe i veien for at Oslo innfører soneparkering i hele byen, og da uten tidsbegrensning som på skilteksempelet til høyre. Ønsker man tidsbegrenset tillatelse til parkering, er det dette som må skiltes. Man kan sette opp skilt på veier som krysser grensen, som sier “soneparkering i hele Oslo”, omtrent som det i dag er skiltet “gebyrsone for piggdekk”. De må gjentas ved avkjøringer fra hovedveier, og der hovedveier i praksis går over til å bli bygater, som Trondeimsveien ved Sinsenkrysset. Skiltingen må nok gjentas.Jeg har for så vidt selv erfart at slik skilting kan være lett å overs. Jeg trodde jeg hadde funnet en fin parkeringsplass i Stavanger, men hadde oversett at det var soneparkering i sentrum, i alle fall var det slik den gangen (det er en del år siden dette skjedde), og fikk parkeringsgebyr. Jeg er like lite glad i å få parkeringsgebyr som gamle kommunestyrerepresentanter. Men jeg innså feilen, betalte gebyret og var ferdig med det. Jeg laget ikke bråk om utydelig skilting.

Når svaksynte bilister ikke er i stand til å se vanlige parkeringsskilt på Fridtjof Nansens plass, og alltid synes ute av stand til å oppfatte skilt om at det ikke er lov å kjøre med motorvogn, da kommer mange til å overse skiltingen. Den lille stormen i en vannkopp som vi har sett etter at man skiltet parkering for motorsykler på Fridtjof Nansen plass, vil være som en mild sommerbris sammenlignet med det man må være forberedt på om dette vedtas for hele byen.

Det er selvfølgelig viktig at parkeringsregler håndheves. Kommunes håndhevelse av “All stans forbudt”, slik det er i f.eks. sykkelfelt, er altfor slapp. Bilistene trenger adferdsterapi, og det vil gi penger i bykassen. Utsatte steder som Karenslyst Allé, Holtet og Grønland bør patruljeres flere ganger om dagen, og det bør ikke vises noen form for nåde overfor “skal bare”-bilistene.

I en overgangsfase må man akseptere en del gateparkering. Men denne bør prises så høyt at ikke er noe økonomisk insitament til å parkere på gaten fremfor i et parkeringshus. Man må akseptere at folk som bor i byen også har bil. Men folk som bor i byen og vil ha bil, må også akseptere at det koster å ha bil i byen og at parkering er den del av denne kostnaden. Man skal ikke kunne basere seg på at bilen kan parkeres på gaten. Kostnadene ved å leie garasjeplass i byen, var en sterkt medvirkende årsak til at vi kvittet oss med bilen for fem år siden. Å ha bil var ganske enkelt ikke verdt prisen. Man får alltids tak i en bil når man trenger det. Bildeling og leiebil koster langt mindre enn å eie bil, og dekker behovet for de fleste på en utmerket måte. Jada, jeg vet at noen kjører på hytta tre ganger i uken, i alle fall høres det slik ut når folk trekker fram hyttene sine for å forklare hvor nødvendig det er for dem å ha bil.

Siviliserte byer har ulike ordninger for beboerparkering. Det var det en gang i Oslo også, men det forsvant — antagelig den gang FrP kom inn i styret av byen. FrP er mot beboerparkering. Deres mål er tut og kjør, og at byen skal druknes i biler. Heldigvis er beboerparkering på vei inn igjen i Oslo. Men beboerparkering i gatene bør ikke være mer enn en overgangsordning. Målet må være at de som bor i byen og vil ha parkering, må skaffe seg annen parkering. Og da er det viktig at beboerparkering ikke gjøres så billig at man velger det fremfor å leie parkerings- eller garasjeplass.

Dagens parkeringspolitikk, hvor svært mange kan basere se på å parkere gratis på gaten, undergraver muligheten for å bygge parkeringshus. Folk vil ganske enkelt ikke betale for det en parkerings- eller garasjeplass koster, så lenge kommunen stiller gategrunn gratis til disposisjon.

I motsetning til boligdrift, er det helt greit at parkering på kommunal grunn drives “for profit”. Det kan sikkert gi en større inntekt enn man får på å leie ut dårlig vedlikeholdte boliger til vanskeligstilte.