Det skjer et eller annet når man begynner å nærme seg målet. I alle fall gjør det det med meg. Skjønt å si at jeg nærmer meg, er nok å overdrive. Lyon – La Grande Motte, det er et sted mellom 320 og 350 km, og alt for langt å sykle på en dag — i alle fall for slike som meg. Klassikeren Milan SanRemo er ca 290 km, så de som driver med slikt kunne nok lett ha klart distansen. Slike etapper var heller ikke helt uvanlig i tidlige utgaver av Tour de France. Men jeg driver ikke med slik.
Likevel. Tanken om å komme fram begynner å skyve til side en del andre tanker. Men jeg endte alstå i Valence, og dagens etappe ble på 129,3 km. Jeg synes ikke det er så verst det heller.
gggTuren i dag gikk omtrent rett sydover. Det var behagelig temperatur, sol og medvind. Hva menr kan ban be om?
Jeg kommenterte i går at verken Google eller Garmin ledet med til en utmerket sykkelvei til hotellet. Da jeg dro i dag, konstaterte jeg at det var en sykkelvei til, som hadde vært det riktige valget. Den fulgte jeg fra hotellet i dag, og det ville ha vært den beste veien til hotellet i går. Men den går langs en gate som er enveiskjørt i “feil” retning, og de ville vel ikke lede meg mot enveiskjøring. Noen kart trenger oppdatering.
Så vidt jeg vet var Lyon den første byen som fikk ordentlige bysykler. De er som bysyklene i Paris (jeg prøvde dem ikke). Men det er Paris som har adoptert systemet fra Lyon, ikke omvendt (så vidt jeg vet, jeg har ikke verifisert dette)
Og her er en som åpenbart har ventet veldig lenge på bussen.
Jeg har fulgt elven Rhônen hele tiden, fra der den starter oppe i De sveitsiske alper. Men det er fra Lyon og sydover vi finner det som regnes for Rhônedalen, om jeg har forstått det rette. Elvene Saône og Rhône renner sammen i Lyon, så herfra er det en stor elv. Rhônedalen er en riftdal melleom Alpene i øst, det som franskmenn kaller venstrebredden (på venstre side i den retning elven renner), og Massif Central i vest, eller på høyrebredden. Det er en rift mellom to fjellmassiver. Om jeg husker rett er Massif Central ca 500 millioner år gammelt, mens Alpene “bare” er ca 200 milloner år og vokser fortsatt. Alpene blir riktignok ikke høyere, fordi errosjonen fjerner det som fjellet vokser med. Jeg har vært innom dette mange ganger når jeg har skrevet om Tour de France og viner blant annet herfra.
Ordentlige fjell er som isfjell, i den forstand at de er mye større enn det vi ser. Som isfjell flyter i sjøen, flyter ordentlige fjell i magmaen, og de har store “røtter”. Massif Central utsettes foe et voldsomt krysspress fra Alpene og Pyreneene, så her har det blitt store omfeltninger, forkastninger osv, som gjør dette til et geologisk variert og interessant område. Men jeg går ikke nærmere inn på dette nå.
Tilbake til ViaRhona. Ut fra det som står på deres nettsider, er ruten VIaRhona på høyrebredden, hvilket for meg ville ha betydd å ta meg gjennom sentrum for å komme på den. Dessuten anbefaler de selv ikke å sykle der, tilsynelatende basert på dårlig tilrettelegging. De anbefaler å ta toget på deler av strekningen. Strava anbefaler på sin side en anne rute på venstrebredden, Dette betød en relativt rett linje fra mitt hotell til ruten jeg skulle inn på. Valget var enkelt. Det har vært et og annet ikke planlagt avvik fra ruten VIaRhona, men i dag valgte jeg Strava fremfor ViaRhona,
Nå kan det hende at ruten på høyrebredden er bedre enn det som er beskrevet på nettsidene. Det bygges ut hele tiden, og mitt inntrykk fra turen så langt, er at de er mye flinkere til å bygge ut sykkelveier enn å oppdatere nettsidene sine.
Jeg syklet et stykke på veien N7, altså National 7. Det er den gamle hovedveien mellom Paris og rivieraen. I et fransk vinblad, en utgave om vinturer i frankrike, ble denne omtalt som Frankrikes Route 66. Men N7 går stort sett på venstrebredden, mens jeg for en stor del holdt meg på høyrebredden.
Ruten tok nmeg til Vienne, hvor jeg krysset Rhônen, dels for å finne igjen ViaRhôna, dels for å komme på den siden hvor de mest interessnate vinområdene er. Selv om det ikke ble tid til å smake på vinene, så hadde jeg i det minste lyst til å se områdene.
Vienne er også et av disse områdene som har latt bilene få noen av de beste områdene, og skapt en barriere mellom byen og elven.
Så til vinene, eller i alle fall vinmarkene. Cote Rôtie er det nordligste og et av de beste områene i Rhône. I vinrmarkene har alle de store Rhôneprodusentene satt opp store skilt, for å markere revir.
Det begynte å bli på tide å se etter lunsj. ViaRhona går for en stor del på sykkelveier (eller voie vertes, som jeg har forklart tidligere), adskilt fra annen trafikk.
På en strekning på ca 500 meter var det klart merket av det var gangvei, men skiltet med at sykling var tillatt. Det er gjerne ulike sperrer ved inngangen til voie vertes. Man har forstått at det ikke holder med bare et skilt, og at dette skal få bilister til å holde seg borte. På den strekningen som var skiltet som gangvei, var en del slike sperrer åpenbart satt opp som fartsdempere for syklister.
Et observasjonssted for natur, særlig fuglelivet langs Rhônen. Jeg stanset ikke for å observere.
Dette var en søndag. Folk drar åpenbart på sykkeltur, som jeg har observert tidligere. De sykler på sykkelveiene. I Belgia så det ut som om målet ofte var en cafe, hvor man kunne drikke en øl eller to, før man syklet hjem, Hadde jeg sette slike cafeer her, ville jeg ha stukket innom for å spise lunsj.
Europas elver og nettverket av kanaler som fobinder dem, er viktige transportårer. Det er mye industri langs elvene. En gang ble alt avfall bare sluppet rett ut i elvene. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Her er en elvebåt som kjemper seg oppover Rhônen. De er gjrene laget akkurat så store at de akkurat kan gå i slusene, og under broene. I en periode da jeg arbeidet nærmer shipping enn jeg vanligvis gjør, lærte jeg skipsbetegnelser som Panamx, Suezmax, osv. Det var de størte båtene som kunne gå gjennom henholdsvis Panamakanalen og Suezkanalen. Det var flere slike, men jeg husker ikke alle, Det er sikkert tilsvarende betegnelser som sier hvilke elver og kanaler i Europa, som de kan gå på.
Og jeg antar at de må ha en del motorkraft for å gå mot strømmen i en elv som Rhônen, hvor strømmen kan være svært kraftig. Denne båten heter “Passat”, og navnet kan gi en indikasjon på at noen drømmer om de syv hav, og ikke bare elver og kanaler. Men jeg tviler på at disse båtene har sjødyktighet til å seiele på de store havene.
77 km til Valence. Det bør i alle fall være innenfor rekkevidde, selv om jeg hadde håpet å komme noe lenger.
Litt tilbake til vin. Det neste viktige vinområdet er Condrieu. Her produseres hvitvin på druen Viognier.Jeg liker de aromatiske vinene laget av Viognier. Men det er en vin jeg heller velger til lyst kjøtt, enn til fisk og skalldyr. Den beste viogniervinen får man fra Condrieu, noe som også reflekteres i prisene.
Jeg har noen gagnger vært innom skilting og merking av sykkelveiene. Det kan være frustrerende når man f.eks. kommer til en bro, og det ikke er klart skiltet om man skal krysse elven og fortsette på andre siden, eller om man skala bli værende på den siden hvor man er. Da er det bare å fiske fram en telefon eller et nettbrett, og se hvor veien går videre. På en strekning hadde man valgt en enkel, men effektiv merking. SYkkelruten, eller den grønne ruten, var markert med grønne kantstriper. Da visste man i alle fall at man var på rett spor, når man fant en slik vei.
En av rasteplassene langs veien var pyntet med kunst, eller hva man velger å kalle det. Det var en sprek dame på sykkel.
Og en mann og en dame som åpenbart hadde tatt seg helt ut.
Det er mye energi i store elver. Så det er ganske mange damanlegg med kraftverk, samt sluseanlegg som gjør det mulig for båtene å passere.
Jeg passerte noe som kunne se ut som et produksjonsanlegg for blyanter til kjemper. Nå er mitt inntrykk at kjemper og troll ikke er de smarteste skapningene, og de er vanligvis ikke skrivekyndige. Så markedet for slike blyanter må være begrenset.
Store elver (og små også, for den saks skyld), går noen ganger over sine bredder. Det er stadig skilt som minner om at veien kan bli oversvømt.
For de som drømmer om dyre vesker. Det er i dette området mange av dem lages.
Som nevnt går sykkelveiene for en stor del på egne traséer, lang vek fra biltrafikk. Det er fint, for det er en voldsom støy far biltrafikk, som man stort sett slipper her. Men det gikk opp for meg at dette også kan være en ulempe. Servicetilbudet, f.eks. i form av cafeer og restauranter er mildt sagt begrenset. Det er heller ikke bensinstasjoner hvor man kan fylle vann på drikkeflaskene, kjøpe en is, litt snacks og annet. Jeg regnet med at det ville dukke opp noen steder, men det gjorde det ikke. Det hadde ikke vært noen stor avstikker å dra til befolkede områder, hvor sjansene for å finne noe hadde vært større. Men det gjorde jeg ikke.
En titt på kartet og et grovt estiamt på øyemål viste at det ikke var så veldig langt igjen til Tournon, hvor det sikkert vlle være mulig å finne noe å spise. Det var lenger enn jeg trodde, og tok omtrent en time mer enn jeg hadde regnet med. Men det kommer jeg tilbake til.
En ting er at man begynner å bli sulten. For oss som har litt opplagsnæring, skal de noe til før den situasjonen blir desperat. Verre er det når drikkeflaskene er tomme i varmt vær. Etter at jeg en stund hadde sett meg om etter muligheter for å fylle opp flaskene, kom jeg forbi et område som var et samlingssted av noe slag, og klart merket privat. Mens mennee spilte Petanque, satt damene rundt et bord i skyggen under et tre og snakket. Jeg syklet inn og bort til damene, og spurte om det var drikkevan der. Nei, det vannet som var der, kunne ikke drikkes, sa de. Men det var ikke noe problem, for de hadde vann. Så gikk en av damene ned i bilen og hentet en stor flaske iskaldt vann, og jeg fikk fylt opp drikkeflaskene. Damen spurte om jeg ville ha en god nyhet, noe jeg selvsagt ville ha. Den nyheten var at Frakrike hadde vunnet sin kamp i fotball-EM.
Planen var å se på kartet og bestemme meg for hvor langt jeg skulle sykle, da jeg fant et sted for å spise. Som sagt tok det omtrent en time lenger enn jeg hadde antatt, til Tournon. Det var mye folk der. Det så ut som om det var en petanqueturninern.
Hvor det også var plass til spillere i lavere årsklasser.
Jeg vet at det kan være vansklig å få noe å spise i Frankrike, og i mange andre land også, når man kommer utenfor de vanlige spisetidene. Jeg var altfor sen til lunsj, og tidlig for middagsserveringen. Det var mange steder som var åpne, men de serverte stort sett bare drikke. Jeg satte meg ned et sted. Men de hadde ikke startet matserveringen for kvelden ennå. Kokkene var ikke kommet, eller i alle fall ikke kommet så langt i forberedelsene at de hadde noe mat å servere. Men is og kaffe, det kunne jeg få. Så det ble et måltid i omvendt rekkefølge, som startet med desserten og kaffeen, og den egentlige maten etterpå. Og en kaffe til som avslutning. Det tok så mye tid, at jeg innså at det var urealistisk å komme lenger enn til Valence den dagen, så jeg reserverte rom på et hotell der.
Tvillingbyene Tournons sur Rhône og Tain-Hermitage ligger på hver sin side av elven. Tournon er den byen som fremstår som finest å besøke, med blant annet et gammelt slott.
Men det er Tain-Hermitage som har de to største attraksjonene etter min smak. Den ene er vinområdet Hermitage. Igjen markerer de store Rhôneprodusentene revir i denne, kanskje mest kjente vinmarken i Rhône.
Jeg vil peke på at alle de vinområdene jeg til nå har kommentert, ligger på Rhônens høyrebredd, i skråningene som utgjør avslutningen av Massif Central. I tillegg til de jeg har nevnt, kunne jeg tatt med Frankrikes minste appelation, Château Grillet, som er en egen appelation for en enkelt produsent. Den ligger ikke i Condrieu. Nord og syn for Tournon, finner vi Cornas (hvor de lager en ren Syrahvin), og Saint-Joseph. Men det mest berømte av dem alle, Hermitag, med det omkringliggende Crozes Hermitage, ligger på venstrebredden. Som jeg har nevnt tidligere, er Rhônedalen en riftdal mellom Alpene og Massif Central, Men Hermitage er en knaus som har revet seg løs fra Massif Central. Rent geologisk hører dette til på høyrebredden. Den har vel blitt revet løs i en av de gelolgiske omveltningene det har vært mange av her, og elven har funnet seg et løp til høyre for denne. Jeg skal ikke spekulere i hva slags betydning disse geologiske forholdene har for vinkvaliteten, det vet jeg for lite om. Men jeg synes uansett det er et interessant poeng.
Tain-Hermitages andre store attraksjon, er sjokoladeprodusenten ValRhona. Deres Manjari er en av mine favorittsjokolader. Min datter Karen og jeg hadde for 10 år siden (ja, så lenge er det faktisk), gleden av å gå på et fire dagers sjokoladekurs hos ValRhona. Men det ser ut som om virksomheten har ekspandert siden den gang. Det er absolutt et sted som er verdt å besøke igjen.
I disse Brexittider tar jeg også med et blide fra en av broene som forbinder Tournon og Tain-Hermitage, pyntet med et stort EU-flagg.
Jeg måtte ta et valg. Skulle jeg fortsette på høyre- eller venstrebredden? Ifølge nettsidene går ViaRhona i alle fall for det meste på høyrebredden. Men ut fra kartet så det også ut til å være greit å sykle på venstrebredden. Siden Valence ligger på venstrebredden, og det var solsiden på ettermiddagen/kvelden, valgte jeg denne. Jeg syklet for det meste på en sykkelvei på et dike langs elven, så jeg var i alle fall nær elven. Og også denne ruten var merket med ViaRhona-skilter. Det var dette med å oppdatere nettsidene igjen.
Jeg har nevnt at sykkelveiene stort sett er fysisk sperret for biltrafikk. Det typiske er enten pullerter (som vanligvis ikke er nedsenkbare, men er låst til festepunktet med en hengelås), eller porter som disse.
Da jeg nærmet meg Valence, kunne jeg observere at også dette er en by hvor noen av de fineste områdene er brukt til motorvei.
Jeg har vært i Valence noen ganger før. Jeg fulgte skiltingen inn til sentrum, og hadde peilet ut veien fra sentrum til hotellet. Problemet var at det som ifølge skiltingen er sentrum, er noe annet enn det jeg hadde oppfattet som sentrum de gangene jeg har vært der. Så jeg kom inn feil sted, og måtte reorientere meg til det som jeg hadde ansett for sentrum. Defra var det grei vei.
Esigaretter er ganske populære i Frankrike, og det er mange butikker som selger dem. Jeg synes det er virkelig patetisk å se voksne folk sutte på en elektronisk, dampende smokk. Men jeg antar at disse folkene stort sett er exrøykere som døyver sin stoffavhengighet på denne måten. De henvender seg i alle fall ikke til barn, for å rekruttere fremtidige røykere, slik Bård Hoksruds lakrispiper gjør. Da jeg var barn kunne vi kjøpe både lakrispiper og lakrissigaretter, og på den måten fikk man etablert en form for røykevane lenge før man prøvde å røyke.
På veien mot mitt hotell, passerte jeg Maison Pic, hotellet og trestjerners restauranten som drives av Anne Sophie Pic. Jeg har gode minner derfra, men hadde valgt en enklere standard både når det gjaldt hotell og mat denne gangen.
Jeg hadde bestilt rom på hotel Ibis. Jeg velger ofte dem når jeg er i Frankrike, i alle fall når jeg er alene. Det er et av hotellene i Accor-kjeden, som også har Novotel og Mercure, og sikkert flere. Ibis er relativt enkle hoteller, men helt OK. Og mer enn gode nok når man er alene og i utgangspunkte bare skal ha en seng å sove i, samt frokost nete morgen.
- ViaRhona - dag 1: 18. juni -- til Zürich
- ViaRhona dag 2: 19. juni. Togdag
- ViaRhona dag 3: 20. juni. En route!
- ViaRhôna dag 4: 21. juni, til Montreux
- ViaRhona dag 5, 22. juni: Dagen derpå
- ViaRhons dag 6: 23. juni - La France
- ViaRhona dag 7: 24. juni -- langs Rhônen
- ViaRhona dag 8, 25. juni. Til Lyon.
- ViaRhona dag 9: 26. juni. Lyon til Valence
- ViaRhona dag 10: 27. juni - sur le pont
- ViaRhona dag 11. 28. juni - Fremme!