Jeg lekte med tanken på om jeg skulle prøve å sykle helt “hjem” i dag. Det ville vært langt, lenger enn jeg noen gang har syklet i løpet av en dag. 193 km, sa Google. Men Google planla kanksje for mer effektiv sykling enn på turveier. Stort sett har tilretteleggingen vært utmerket. ViaRhona er åpenbart mer designet for folk som tar en kortere tur, f.eks. med famillien, og ikke for slike som meg som har ambisjoner om å sykle hele ruten. Det er ikke noe galt i det. Men det betyr at det ar lagt inn ganske mange omveier for at man skal kunne sykle på hyggelige veier. Det er ikke noe galt i det heller. Men jeg blir til tider litt frustrert etter å ha syklet en sløyfe, og å oppdage at jeg er tilbake nesten der jeg startet,
I fjor syklet jeg blant annet fra Bremen til Hamburg. Jeg syklet etter en rute laget med Strava, og ikke langs predefinerte sykkelruter. Jeg husker godt at i et kryss sa skiltet at det var 144 km til Hamburg, mens det etter min Stravagenererte rute var 114 km til Hamburg. Kanskje er det noe slikt jeg har blitt utsatt for her også, lange og lite effektive ruter. Det er ikke noe galt i det heller, når opplegget faktisk har vært å sykle ViaRhona.
Som nevnt sa Google at det ville være 193 km å sykle fra Valence og “hjem” til La Grande Motte. Jeg endte i Avignon. Jeg endte med å sykle 162,4 km, som faktisk er det lengste jeg noen gang har syklet i løpet av en dag, om jeg skal tro Strava. Men det er definitivt mye mer enn 30 km igjen til La Grande Motte. Hadde det bare vært 30 km til, da hadde jeg ikke stoppet, men syklet hjem.
Starten på dagen var god. Det var fint vær, sol og ikke altfor varmt. Det var vind fra nord, hvilket betød at jeg stort sett hadde medvind. Skiltingen var ikke så veldig tydelig. Men her fulgte jeg skilter “Vers ViaRhona”, altså en skiltet vei til ViaRhoa, og ikke selve ViaRhona. Da skal man heller være fornøyd med at de faktisk hadde skiltet til denne, og ikke klage over hvordan skiltingen var gjennomført.
Jeg nevnte i går noe om oversvømmelser. Når sykkelveien går rett bak flomvernet, som her, er det ikke overraskende at den kan bli oversvømt.
Nettsidene til ViaRhona sier at ikke alle streknigene er ferdige, og det er minst ferdig sør for Valence. Noen av strekningene var market som midlertidige, Da jeg kom til en trasé merket som midlertidig, svingte jeg inn på den. Den begynte bra, med en ganske slak og grei stigning. Men jeg syntes etterhvert at vi var kommet litt vel langt vekk fra elven, og høyt opp. Dette var et klart eksempel på at man hadde prioritert idyll og rolige veier, fremfor fremkommelighet. Her var det store og tll dels bratte omveier for å unngå noen korte strekninger på trafikkert vei. To damer som jeg syklet forbi, ga klart uttrykk for at de mislikte dette. Hun ene hadde gått av sykkelen og trillet, mens den andre ventet litt høyere oppe i bakken.
Vi visste jo ikke noe om hvor lang denne midlertidigheten skulle være. På et punkt bestemte jeg meg fo rå la idyll være idyll, og svingte ut på en trafikkert vei. Jeg kom ut på denne nær toppen, da det mest gjensto å kjøre ned til elven. Her var det fine, ikke veldig bratte bakker, men relativt slake svinger. Det var en slik bakke hvor man bare kunne slippe opp og trille nedvoer i ca 50 km/t, med fin rytme gjennom svingene. Slik bakker liker jeg. Men fremfor bare å følge elven, hadde vi blitt sendt ut på denen omveien.
Og ikke minst ga den en stigning opp til drøyt 260 meter, i tidvis ganske bratte bakker. De kunne jeg godt a vært foruten. Hadde jeg vist hvordan denne midlertidige traséen er, hadde jeg fortsatt rett fram på trafikkert vei.
Jeg kom til et kryss hvor det var skiltet sykkelvei rett fram til Orange langs høyrebredden, og i alle fall et sykkelskilt til Montèlimar til venstre over elven. Jeg hadde tenkt meg over til Montèlimar, som er en av de byene i området som jeg ikke har vært i tidligere, og det var på tide å spise lunsj. Jeg ville ikke gjenta forrige dags tabbe, som gjorde at det ble mer en (for meg) tidlig middag enn en veldig sen lunsj.
Jeg nevnte vind fra nord innledningsvis. De gangene jeg krysset Rhônen fikk jeg den fra siden, og den var så kraftig at det var ubehagelig å sykle, Med kraftig sidevin er det ekstra skummelt når man passeres av store biler. Man kompenserer for vinden ved å styre litt mot den, Når man havner i le av en stor, passerende bil, føles det som om man blir trukket mot bilen fordi det ikke lenger er noe vind som man styrer mot. I stedet styrer man mot den passerende bilen.
Broen krysset litt syd for Montèlimar, så jeg måtte sykle mot nord for å komme inn til sentrum. Da fikk jeg vinden imot, og kjente at jeg ikke hadde kommet langt om det hadde vært slik motvind hele veien.
Montèlimar var pyntet til at 14, etappe i Tour de France starter der 16. juli. Jeg var litt overrasket over at de hadde utstryt syklisten i gul trøye med ryggsekk. Og selv om det kan være mye knall og fall i spurtene, tror jeg ikke de får ryttere med ambisjoner om å vinne grønn trøye til å bruke denne type hjelm.
Etappen går nordover fra Montélimar, litt lenger øst enn der jeg syklet, slik at de får litt mer kupert terreng. Den er 201 km lang. Om de får en tilsvarende vind fra nord som jeg hadde, kan det bli interessant.
Tenker man vin, og det klarer ikke jeg å la være å tenke på når jeg er i et vinområde som Rhônedalen. Rhône deles gjerne inn i den nordlig og den sydlige delen. Det nordlig Rhône avsluttes ved Valnce. Montèlimar er den nordlige avslutningen på den sydlige delen av Rhône. I området rundt Valence er det mer fruktdyrking enn vinproduksjon.
Litt syd for Montèlimar kommer vi inn i det området som tidligere het Coteaux de Tracastin. Men folk forbandt navnet Tricastin først og fremst med atomkraftverket som ligger der, hvor det har vært noen problemer med utslipp, Det er ikke de assosiasjonene man vil ha til et navn for markedsføring av vin. Så det har nå skiftet navn til Grignan-Les Adhemar . Det er litt kjøligere, jo lenger nord man kommer. Grignan-Les Adhemar er det nordligste området hvor man kan dyrke druen Grenache, en drue som vil ha mye varme.
Det dyrkes mye fersken og aprikoser. Aprikosene er modne på denne tiden, fersken kommer litt senere.
Jeg satte kursen syd-sydøst, som tok meg i retning elven. Jeg håpet på å finne igjen den sykkelveien som var skiltet til Orange, fra der jeg svingte av til Monèlimar. Jeg fant den ikke igjen, men krysset over til høyrebredden, siden det var på den siden den gikk, og nettsidene ga inntrykk av at det var her den skulle gå. Men denne strekningen var beskrevet som ikke realisert. På den annen side har det flere ganger vist seg at problemet ikke er at sykkelveiene ikke er ferdige, men at nettisidene ikke er oppdatert. Jeg fant ikke sykkelveien. Men kartet viste noen små veier langs elven, som godt kunne være der sykkelveien skulle gå. Så jeg valgte dem. Jeg havnet da på en slags vinrute.
Vi kan ta litt av det elementære med viner fra Rhône. Alle produsenter innenfor Rhône kan selge sin vin som Côte du Rhône, som er den laveste klassifiseringen i et hierarki av AOP-viner. Men kan man selge sin vin som Côte Rotie, Hermitage eller Chateauneuf-du-Pape, da selger man den selvfølgelig ikke som Côte du Rhône.
På nivået over Côte du Rhône, finner vi Côte du Rône Village. Den kan produseres i visse avgrensede områder, og kravene til produksjonen blir strengere, jo høyere opp i hierarkiet man kommer.
Mange leverer sine druer til kooperativer. Hvis alle druene har omtrent samme kvalitet, kan det være OK. Men her blir dine druer blandet med naboens druer, og vinifiert sammen med dem. Det sies gjerne at en god vin starter i vinmarken. Produsenter som satser på toppkvalitet fra drue til vin, vinifierer selv og leverer ikke til kooperativer.
Jeg syntes dette var et ganske morsomt navn på en vinprodusent. Nattslottet til damene, eller noe i den retning.
På nivået over Côte du Rhone Village, er det noen Village-områder som kan legge til kommunenavnet. Over disse finner vi de områdene som har eget AOP. Jeg nevnt blant annet Côte Rotie og Hermitage, og vi kan f.eks. ta med Chateauneuf-du-Pape, Gigondas, Lirac, Tavel osv. På dette niåvet er alle like, men noen er likere enn andre. Hermitage regnes for en langt finere vin enn Crozes-Hermitage, som et eksempel.
Rhône er mest kjent for sine rødviner. I nord dominerer Syrah, som opprinnelig kommer herfra. Den dyrkes i mange land, og kalles gjerne Shiraz utenfor Frankrike. Det er en drue som gir fast struktur til vinen. I den sydlige delen dyrkes mye Grenache, som er den dominerende druen i Chateauneuf-du-Pape. Den gir blant annet fylde og alkohol. I Frankrike produseres i liten grad endrueviner på AOP-nivå. Det kreves gjerne flere typer druer i vinen. Jeg synes en 100% Grenachevin blir litt konturløs og får et visst syltetøypreg. Men sammen med Syrah, gir den utmerkede resultater,
Selv om Rhône er mest kjent for sine rødviner, lager de også utmerkede hvitviner. Jeg har allerede nevnt Vioginer fra Condrieu. Men hvit Hermitage og hvit Chateauneuf-du-Pape kan være utmerket. De lages typisk med druene Roussanne og Marsanne, som gir aromatiske viner med et visst krydder- eller urtepreg. Det sies at hvit Hermitage og hvit Chateauneuf-du-Pape enten må drikkes unge, eller ganske gamle — ikke noe midt i mellom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gamle, hvor vunene lukker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gamle. Jeg har drukket for lite gammel hvit Rhônevin til å ha noen egen mening om dette.
Jeg var kommet så langt at jeg måtte bestemme meg for hvor jeg skulle dra. Det var bare å innse at jeg ikke kom hjem. Og jeg kunne ikke dra noe lenger heller, for da ville jeg komme inn i sonen for at “når er det bare ….igjen”, og det er for dumt å ta inn på et hotell når det er så kort igjen. Valget sto mellom Orange og Avignon. Jeg var på høyrebredden, og både Orange og Avignon ligger på venstrebredden. Jeg måtte altså krysse elven. Fra der jeg valgte å krysse, var det kortest til Orange. På den annen side. Det ville være i feil retning. Dessuten: Jeg har vært i Orange ganske mange ganger. Stedet har én attraksjon. Det er et gammelt, romersk teater. Den beste måten å oppleve det på, er selvsagt ved å se en forestilling eller en konsert. Det er en musikkfestival hver sommer, og vi har pleid å reise dit en gang i løpet av sommeren for å se en opera. Det får vi ikke til i år, men det kommer flere sommere. Å sitte i et utendørs amfi med 9.000 personer i “salen”, hvor musikken bærer godt uten bruk av mikrofoner og forsterkere, et er en opplevelse.
Jeg valgte Avignon og la turen gjennom Chateauneuf-du-Pape.
Disse druene skal bli til Chateauneuf-du-Pape vin når de blir modne.
Chapotier er en stor, utmerket produsent i Rhône, som produserer vin mange steder, også i Chateauneuf-du-Pape.
Chateau de Gardine er en utmerket produsent herfra. En annen topprodusent er Familie Perrin, men de så jeg ikke noe til.
Dette er kanskje en kombinasjon som mange vil finne interessant.
Men selv foretrekker jeg en rød, søt dessertvin til sjokolade, enten Maury (som Mas Amiel), eller Banjuls, begge fra den vestlige delen av Languedoc, og laget i alle fall i alll hovedsak på Grenache. Jeg kjenner ikke til noen slike viner, produsert i Chateauneuf-du-Pape. Men det er mange viner herfra jeg ikke kjenner, så kanskje finnes det også.
Jeg fortsatt mot Avignon. Da jeg kom til stedet Sorgues, ble jeg møtt av dette.
Dene eneste veien som var skiltet til Avignon, var en motorvei hvor det er forbudt å sykle. Jeg fant en annen vei, men det tok ikke lang tid før det dukket opp igjen. Jeg havnet også inne på en motorvei et lite stykke. De grønne skiltene betyr ikke nødvendigvis at de er motorvei. Og skiltet som viste at det var motorvei (klasse B), kom først da jeg hadde passert point of no return, omtrent som skilt som varsler tunnel med sykkelforbud i Norge. Det var faktisk vanskelig å finne en vei hvor det var lov å sykle inn til Avignon når man kom fra denne kanten. Man var klemt mellom jernbanelinjer og motorvei, og jeg brukte ganske lang tid før jeg endleig kom meg inn til byen. Jeg har aldri opplevd noe lignende i noen annen by. Selv om det går motorvei inn, pleier det ikke å være vanskelig å finne andre, klart skiltede veier. Jeg var mildt sagt forbannet. Jeg sendte en sint epost til byens myngigheter, hvor jeg at at dette vår dårlig og uakseptabelt, og lurte på om de ikke ønsket besøkende som ikke kommer med bil? Det bør en så trang, gammel by som Avignon absolutt gjøre.
Jeg følte ikke for å danse på broen da jeg endelig kom fram. På den annen side: Det har jeg gjort før.
- ViaRhona - dag 1: 18. juni -- til Zürich
- ViaRhona dag 2: 19. juni. Togdag
- ViaRhona dag 3: 20. juni. En route!
- ViaRhôna dag 4: 21. juni, til Montreux
- ViaRhona dag 5, 22. juni: Dagen derpå
- ViaRhons dag 6: 23. juni - La France
- ViaRhona dag 7: 24. juni -- langs Rhônen
- ViaRhona dag 8, 25. juni. Til Lyon.
- ViaRhona dag 9: 26. juni. Lyon til Valence
- ViaRhona dag 10: 27. juni - sur le pont
- ViaRhona dag 11. 28. juni - Fremme!
Sykkelturer
- Interrail med Brompton 2019. Hjemreise
- 2019. På interrail med en Brompton. Del I
- Bikerail 2018 II: Hjemreise, Montpellier -- Kiel (Oslo)
- Bikerail 2018 I. Med sykkel på interrail. Utreise: Oslo -- La Grande Motte (Montpellier)
- Rhinruten 2016
- ViaRhona 2016
- ReTour de France: Paris -- Kiel 2015