ViaRhona dag 11. 28. juni — Fremme!

Det var nok tross alt bra at jeg ikke syk­let len­ger i går. Jeg våk­net en gang sist natt med kram­pe i beg­ge leg­ge­ne. Det var nok krop­pen som ga beskjed om at det var nok. Da den had­de slup­pet taket, sov jeg len­ger enn jeg har pleid å gjø­re. Jeg skul­le jo ikke så langt, “bare” ca 85 km. Jeg mer­ker at jeg har blitt litt sprø her, når jeg ten­ker på 85 km som en kort dagsetap­pe.

Da jeg våk­net, føl­te jeg meg ikke sul­ten. Det var et dår­lig tegn. Jeg had­de ikke mat­lyst til fro­kost. Det var også et dår­lig tegn. Også det­te var vel et var­sel fra krop­pen om at det fikk hol­de. Det er ikke lurt å star­te på tom mage, selv om etap­pen ikke er av de lengs­te. Så jeg spis­te fro­kost, men det ble ikke mer enn halv­par­ten av det jeg plei­er å spi­se. Det ble en treg start, og for­men var ikke god. Jeg føl­te meg kvart­kvalm, om man kan si det slik.

Men jeg kom meg gjen­nom dagens etap­pe også.

_20160629_090317

_20160629_090236Det gikk tregt. Etter­hvert gikk det mest på vil­je, men mot slut­ten var det ikke så mye igjen av den hel­ler.

Far­ten var lav, hvil­ket gjor­de at det tok lang tid, og at jeg ikke fikk den litt nekjø­len­de effek­ten man får når det er varmt og man hol­der god fart. Sånn omtrent halv­veis kom jeg inn i kjen­te områ­der, og litt sene­re også inn i det som er noen av mine van­li­ge områ­der for tre­nings­tu­rer. Jeg tenk­te med meg selv at i dag blir det ikke noen beste­no­te­rin­ger på noen av seg­men­te­ne. Men jam­men klar­te ikke Stra­va å kom­me opp med en ny beste­tid på ett seg­ment. Det er en vei jeg ikke plei­er å syk­le på, og den for­ri­ge beste­no­te­rin­gen var fra 2010.

Et sted under­veis tok jeg et kaffe­stopp. Egent­lig øns­ket jeg is og kaf­fe, men ser­ve­ring av alt annet enn drik­ke var slutt da jeg kom — hørt den før?

Jeg gjor­de noe så uvan­lig til meg å være som å bestil­le en Cola. Jeg har ald­ri vært noe glad i Cola, og er gene­relt ikke glad i søtt drik­ke. De enes­te gan­ge­ne det fris­ter med Cola er nå magen og jeg små­krang­ler, som i dag. Dess­uten var jeg grun­dig lei av lun­kent vann, som er det jeg stort sett har druk­ket på turen. Det hjel­per ikke stort at van­net er kaldt når jeg fyl­ler opp drikke­flas­ke­ne, for det blir fort varmt uan­sett.

Da jeg begyn­te å nær­me meg hjem­me, så jeg på pla­ka­ten uten­for en cafe i Gali­ci­an, at de ser­ver­te snacks mel­lom 15 og 19, her­under Croque Mon­sieur, alt­så varmt smør­brød med ost og skin­ke. Jeg bestil­te det, og fak­tisk nok en Cola, samt is og kaf­fe etter­på.

Fra det­te ste­det, til borg­byen Aigues Mor­tes, er det en fin voie ver­te langs kana­len.

WIMG_5151_DxO

Jeg har en del tre­nings­ru­ter på 50–70 km, som inklu­de­rer den­ne vei­en. Og jeg har syk­let her så man­ge gan­ger at jeg vet at det er 26 km fra cafe­en i Gali­ci­an og hjem, på den ruten jeg van­lig­vis syk­ler. I dag valg­te jeg å ta en litt annen rute et styk­ke, som er mer tra­fik­kert, men litt kor­te­re. Kor­tes­te vei var en klar prio­ri­te­ring.

Da jeg kom hjem, gjor­de jeg også noe jeg ikke plei­er å gjø­re: Jeg tok et kar­bad. Jeg tenk­te at om jeg ned­sen­ket hele lege­met i vann, vil­le det bli litt mer dyp­rens av vei­støv og annen skitt, enn om jeg bare tok en dusj. Så jeg lå en stund i bade­ka­ret, før jeg avslut­tet den sean­sen med en dusj. Mat­lys­ten har ikke kom­met til­ba­ke. Jeg la meg til å slap­pe av på en sol­seng på veran­da­en (med mar­ki­se­ne ute, jeg tar ikke sjan­sen på å sov­ne i solen). Jeg syn­tes det var kjø­lig, selv om det var 25,8 gra­der — nok et tegn på at for­men ikke er helt på topp. Men etter hvi­le og kan­skje noen roli­ge resti­tu­sjons­tu­rer, f.eks. til butik­ken for å kjø­pe mat, bør for­men bed­re seg.

Apro­pos form: Stra­va har en funk­sjon hvor den gir en ver­di for form. Hvor­dan den bereg­ner det­te ut fra de data som regist­re­res, vet jeg ikke. Men de kom­mer ut med to tall, et for “fit­ness” og et for “fati­gue”. For­men er dif­fe­ren­sen mel­lom fit­ness og fati­gue. Fit­ness­kur­ven har ste­get bratt under turen, men fati­gue­kur­ven har ste­get enda brat­te­re. Så resul­ta­tet er en klar ned­gang i for­men, om man skal tro Stra­ve. Men fati­gue­ver­di­en bør syn­ke i løpet av noen roli­ge dager.

Resul­ta­tet har blitt at fra jeg lan­det i Zürich har jeg syk­let 977,1 km, og klat­ret 5.647 høyde­me­te­re. Uten å ha sjek­ket turer fra and­re turer i juni, har jeg sat­set på at det til sam­men må være 353 meter stig­ning, slik at jeg her meldt med på Stra­vas klatre­chal­len­ge, som krver 6.000 høyde­me­te­re i løpet av en måned.

Men litt til noen and­re inn­trykk fra turen. Det var grei­ere å finn ut av Avig­non enn inn, men fort­satt var det dår­lig til­rette­lagt for syk­ling. Det ble en del syk­ling på vei­er med mye tra­fikk. Vi pas­ser­te elven Duran­ce, som ren­ner ut i Rhô­nen litt syd for Avig­non. Av en eller annen grunn gir Duran­ce meg mer asso­sia­sjon til western­film enn til en fransk elv. På den annen side gir Djan­go bare asso­sia­sjo­ner til musikk, og ikke til en western­film.

WIMG_6425_DxO

Etter å ha krys­set elven, var det et sklt til Cha­teau Renard, alt­så reve­slot­tet. Om det er et slott, eller vare et navn på et sted, vet jeg ikke. Jeg var ikke opp­lagt til å ta avstik­ke­re og omvei­er. Men det fikk meg til å ten­ke på den engels­ke san­gen Rey­nar­di­ne, en gam­mel for­fø­rer­sang. Gitarner­den i meg vil gjer­ne ha Bert Jansch’ ver­sjon. Men jeg liker også vel­dig godt inn­spil­lin­gen til Fair­port Con­ven­tion, med Sandy Den­ny. Her er beg­ge. Først Bert Jansch.

Der­et­ter Fari­port Con­ven­tion:

Jeg sat­te kur­sen for Tara­scon, som er en tvil­ling­by med Beau­cai­re på den and­re siden av Rhô­nen. Det ble sis­te gang jeg krys­set Rhô­nen på den­ne turen.

SIMG_6429_DxO

SIMG_6430_DxO

SIMG_6434_DxO

Tara­con er i regio­nen Pro­ven­ce, mens Beau­cai­re er i Lan­gue­doc, eller Occi­tai­ne som det skal hete fra 1. juli etter at regio­nen Lan­gue­doc-Rous­sil­lon har blitt slått samen med Midi-Pyre­ne­es. Som så ofte, føl­ger gren­se­ne elver.

Jeg for­lot Rhô­nen ved Beau­cai­re. Den ren­ner ut i havet litt len­ger øst, nær­me­re Mar­seil­le. Jeg skul­le ikke til Mar­seil­le. Men hele Camar­gue, og man kan ta med en stør­re del av Lan­gue­doc, er Rhône­del­ta­et.

Jeg skal ikke helt slip­pe vinen. Vi er her i områ­det Cos­tiè­res de Nîmes.

Costieres de Nimes banner

Det er litt uklart om det hører til Lan­gue­doc eller til Rhô­ne. Vin­mono­po­let har plas­sert dis­se vine­ne under Rhô­ne. Noen bøker plas­se­rer det i Rhô­ne, and­re i Lan­gue­doc. Uan­sett lig­ger det i over­gangs­so­nen mel­lom Lan­gue­doc og Rhô­ne, og er mer pre­get av nær­het til kys­ten enn typis­ke Rhô­ne­vi­ner.

Jeg møt­te nylig eie­ren av Domai­nes Pau Mas, Jean-Clau­de Mas under en wine­ma­kers din­ner hos Bøl­ge og Moi i Oslo for ikke len­ge siden.

SIMG_3422_DxO

Domai­nes Paul Mas er en stor pro­du­sent i det­te områ­det. De pro­du­se­rer vin fle­re ste­der, i AOC Lan­gue­doc, og i Cos­tiè­res de Nîmes. Vi fikk blant annet ser­vert en utmer­ket Cos­tiè­res de Nîmes. Jeg spur­te ham om han men­te at Cos­tiè­re de Nîmes er Lan­gue­doc eller Rhô­ne. Uten betenk­nings­tid ga han et klart svar: Det er Lan­gue­doc. Selv har jeg ikke noen egen opp­fat­ning om akku­rat det spørs­må­let. Og på ban­ne­ret skri­ver de alt­så Valée du Rhô­ne.

Litt om det­te områ­det. Vi er ved det som kal­les Gol­fe de Lion. Jeg håpet len­ge at de had­de noe å gjø­re med løve­gul­fen, og at det var en spen­nen­de his­to­rie bak. Det er det ikke. Det er gans­ke enkelt Lyongul­fen. Her er det et gans­ke grunt fjell­pla­tå, som er res­ter etter en sam­men­rast fjell­kje­de. Uten­for det­te pla­tå­et går det bratt ned til et par tusen meters dyp, uten at jeg hus­ker eksakt dyb­de.

Rhô­nen er en av Euro­pas sto­re elver, og den kan være gans­ke stri. Årlig frak­ter den med seg ca 2 mill tonn løs­mas­se, som depo­ne­res der van­net sprer seg utover og strøm­men er mind­re stri, alt­så på det­te pla­tå­et. Det er det­te som har dan­net det mes­te av lav­lan­det i  områ­det ved Rhô­nens utløp, både i Lan­gue­doc og Pro­ven­ce. Om det ikke had­de vært for det­te pla­tå­et, had­de sann­syn­lig­vis det mes­te som elven frak­ter med seg bare gått ned i dypet. Så hele det­te områ­det er på en måte Rhô­nens utløp.

Jeg skal si litt om bil­der og kame­ra. I fjor, da jeg syk­let fra Paris til Kiel, had­de jeg med meg min Canon EOS 6D speil­re­fleks, med en 24–105 mm og en 70–200 mm zoom. Jeg bruk­te det­te da jeg var i Paris, før syk­lin­gen sta­ret. Men det var tungt og tok mye plass. Det var i prak­sis for stort til å ha i styre­ve­s­ken. Så det ble for det mes­te tatt fram når jeg had­de slått meg til et sted for nat­ten, og ellers lå det i en syk­kel­bag. Jeg had­de også med meg min Olym­pus TG3, og de aller fles­te bil­de­ne fra den turen ble tatt med det kame­ra­et. Sist høst kjøp­te jeg et Canon G3X, et kom­pakt superzoom-kame­ra i Canons halv­prof­fe G-serie. For tiden er det det­te kame­ra­et jeg bru­ker mest. Det har en zoom som dek­ker 24–600 mm, og man bru­ker 35 mm kame­ra som refe­ran­se. Alle bil­de­ne fra den­ne turen er tatt med det. Det er ikke tvil om at EOS 6D på man­ge måter er et bed­re kame­ra, men ikke så mye bed­re at det for­sva­rer den eks­tra plas­sen det tar og vek­ten når jeg er på syk­kel­tur. Eller når man bare skal ha med et kame­ra i ves­ken eller sek­ken, just in case.

Det jeg vur­der­te som det størs­te minus da jeg kjøp­te G3X, er at det ikke har GPS. Når det er GPS i alle mobil­te­le­fo­ner, skjøn­ner jeg ikke hvor­for det ikke er mer van­lig i kame­ra­er. (Både Canon EOS 6D og Olym­pus TG3 har GPS.) Men geotag­ging med tele­fo­nen fun­ge­rer så greit at det ikke er noe stort pro­blem. Jeg star­ter en logg­fil på tele­fo­nen i pro­gram­met Can­non Con­nect. Det­te over­fø­rer jeg til kame­ra­et ved WiFi. For­bin­del­sen mel­lom tele­fon og kame­ra set­te enkelt opp med NFC, det er bare å leg­ge kame­ra­et og tele­fo­nen inn­til hver­and­re, så set­tes for­bin­del­sen opp auto­ma­tisk. Så over­fø­res logg­fi­len til kame­ra­et, som også inne­bæ­rer at bil­de­ne geotag­ges i kame­ra­et, ikke på en PC som bil­de­ne er over­ført til.

Jeg har også hatt med Olym­pu­sen. Den er vann­tett, som kan være hen­dig. Men jeg har ikke tatt noen bil­der med den.

Jeg bru­ker RAW-for­mat (som Olym­pus TG3 ikke har), og bru­ker pro­gram­met DxO for å pro­ses­se­re RAW-filer. Det hen­ter vel­dig mye ut av mør­ke par­ti­er. Men over­eks­po­ner­te og utbrend­te deler av bil­det, er det ikke noe å gjø­re med. Der­for under­eks­po­ne­rer jeg kon­se­kven, van­lig­vis med 1/3 blen­der, det kom­mer an på sitau­sjo­nen. Bil­de­ne rett fra kame­ra­et kan de bli noe mør­ke. Alle bil­de­ne pub­li­sert under­veis, er tatt rett fra kame­ra­et som jpg-filer, uten noen form for RAW-pro­ses­se­ring annet enn det som skjer i kame­ra­et.

Etter at jeg kom fram, har jeg også veid baga­sjen min. Det ble ca 18 kg til sam­men, så jeg har nok ikke reist vel­dig lett. På den annen side er det ikke så mye jeg kun­ne ha drop­pet. Jeg har hatt med meg en fogre­nings­kon­takt. Den har jeg ikke hatt bruk for. Jeg har nevnt tid­li­ge­re at jeg nylig kjø­pet en USB-lader med fire kon­tak­ter som gir nok strøm. Sam­men med en liten dob­bel USB-kon­takt, har det vært til­strek­ke­lig til å lade alle dings­e­ne jeg har hatt med. Bort­sett fra kamera­bat­te­ri­er, som ikke lades via USB. Så jeg har også hatt med en egen lader til kamera­bat­te­ri­er. Noen vil sik­kert mene at det er unød­ven­dig å ta med et kame­ra­s­ta­tiv. Men det mener ikke jeg. Det er et gans­ke lite og lett kar­bon­sta­tiv, jeg tror det vei­er ca 0,6 kg.

En del klær er ikke til å unn­gå. Jeg har stort sett til­brakt dagen i syk­kel­tøy, og had­de med tre buk­ser og fire trøy­er. Jeg kun­ne kan­skje ha gått ned til to. Men med reala­tivt begren­se­de mulig­he­ter til å få vas­ket tøy under­veis, er det greit å ha noen. Det er ikke vel­dig fris­ten­de å ta på det man syk­let seks timer i dagen før. Dess­uten sies det at hvis man skal unn­gå gnag­sår i baken, er det vik­tig at buk­se­ne er rene — i til­legg til å smø­re med beskyt­tel­ses­krem. Man kan ikke base­re seg på at det skal være fint og varmt hele tiden. Så man må ha regn­tøy, inklu­dert skotrekk. Vide­re løse, lan­ge ermer og ben, som man kan ta på. Jeg tok med det jeg reg­net som mini­mum av varmt tøy for å syk­le opp i ca 2.300 meters høy­de i De sveit­sis­ke alper. Opp­over er det ikke noe pro­blem å hol­de var­men, men det det kom godt med da jeg skul­le ned igjen. Da had­de jeg tatt på alle lag jeg had­de med. Når jeg skal, som jeg gjor­de der, syk­le opp og der­et­ter ned igjen, plei­er jeg å ta med et eks­tra lag som jeg kan ta på til ned­tu­ren, med mind­re det er vel­dig fint og varmt. Det var det ikke der, det var gans­ke kjø­lig, og det reg­net.

En lang­buk­se og en shorts, til bruk når jeg ikke syk­let, mener jeg er nød­ven­dig. Det sam­me med noen skjor­ter. Jeg liker skjor­ter bed­re enn T-skjor­ter, men når det kom­mer til volum og vekt i baga­sjen blir det omtrent de sam­me. Så noen under­buk­ser og sok­ker. Og et par sko i til­legg til syk­kel­sko­ene. Til van­lig tar jeg all­tid på ren skjor­te hver dag. Det er en luk­sus man ikke kan unne seg på en slik tur. Stort sett har jeg til­brakt dagen i syk­kel­klær. Jeg har tatt på en “sivil” skjor­te og buk­se etter å ha kom­met fram og tatt en dusj på ettermiddagen/kvelden, og til fro­kost dagen etter. Jeg liker ikke å sit­te i fro­kost­sa­len i syk­kel­tøy, sær­lig hvis det er tøy som har vært brukt litt len­ger enn det strengt tatt bur­de, pga begren­se­de mulig­he­ter til å få vas­ket det. Men med så lite bruk, får man tåle å bru­ke den sam­me skjor­ten i noen dager. I til­legg til det­te kom­mer toa­lett­sa­ker, sol­krem etc. Det blir litt vekt ut av det også. Og bage­ne som alt er pak­ket i, vei­er noe i seg selv også. Så det er ikke så vel­dig mye av baga­sjen jeg etter min mening kun­ne ha kvit­tet meg med for å redu­se­re vek­ten.

Selv om tre­nings­grunn­la­get kan­skje var litt tynt den­ne gan­gen, så var det en fin og opp­le­vel­ses­rik tur. Det var inter­es­sant å se hvor­dan elven utvik­let seg fra noen gans­ke små fosse­fall ned fra bre­en, til den sto­re elven som ren­ner ut i Mid­del­ha­vet. Sær­lig strek­ning­ne fra Gene­ve og til et styk­ke syd for Valen­ce var godt til­rette­lagt for rolig tur­syk­ling. (Jeg sving­te av vei­en på et sted hvor det var skil­tet vide­re til Oran­ge, og fant den ikke igjen etter­på).

Jeg har ikke tenkt å gi meg med det­te. På etter­som­mer­en skif­ter jeg en vokal, fra Rhô­nen til Rhi­nen. Rhi­nen star­ter bare ca tre mil fra der Rhô­nen star­ter, men ren­ner i en helt annen ret­ning. Ruten Euro­Ve­lo 15 går fra Rhi­nens begyn­nel­se i Sveits til der elven ren­ner ut i Nord­sjø­en ved Rot­ter­dam. Jeg har kon­sta­tert at det går tog fra Ander­matt til Obe­ral­pen­pass, hvor Rhi­nen begyn­ner, og fra Bern til Ander­matt. Hvis jeg bare fin­ner en pas­sen­de tog­for­bin­del­se fra Montpel­li­er til Bern, bør det­te bli fint. Etter en stund med resti­tu­sjon og bare let­te­re turer, bør jeg nå ha rime­lig godt tre­nings­grunn­lag for en slik tur. Pla­nen er å dra her­fra når Tour de Fran­ce er fer­dig, og så fly hjem fra Amster­dam.

Jeg har bereg­net god tid, slik at det kank­sje blir mulig å leg­ge inn noen stopp på inter­es­san­te ste­der under­veis. Da jeg syk­let fra Paris til Kiel i fjor, som var min førs­te lang­tur, tenk­te jeg i etter­tid at jeg kun­ne og bur­de tatt toget på enkel­te lan­ge og gans­ke kje­de­li­ge strek­nin­ger. Men da var det også et må å bevi­se, i alle fall over­for meg selv, at jeg klar­te  å gjen­nom­føre en slik tur, slik at det had­de blitt et slags neder­lag å ta toget. Nå tren­ger jeg ikke bevi­se noe, og her helt åpen for kom­bi­na­sjon tog- og syk­kel­tur. Jeg har begynt å leke med tan­ken om en frem­ti­dig kom­bi­nert Inter­rail og syk­kel­tur, men det får bli et annet år.

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email