Rhinruten. 26. juli. En sykkelturist krysser sitt spor

I dag var i alle fall fore­lø­pig sis­te trans­port­strek­ning med tog. Rik­tig­nok var førs­te halv­del av dagen på tog, men så ble det syk­kel.

_20160727_095526

I Sveits skal man reser­ver plass for syk­kel på Inter­City tog. Da jeg opp­da­get at førs­te strek­ning, Bern — Brig var et Inter­City tog, for­søk­te jeg å reser­ve­re. Men på nett­si­de­ne sto det at man ikke kun­ne reser­ve­re plass for syk­kel på det toget. Det var en uklar og tve­ty­dig mel­ding. Det kun­ne bety at man på det­te kun­ne ta med syk­ke­len, og håpe at man fant plass til den der det var satt av plass til syk­ler. Eller det kun­ne bety at alle syk­kel­plas­se­ne var bort­be­stilt. Jeg tok sjan­sen på det førs­te, syk­let til sta­sjo­nen og sat­te syk­ke­len på toget. Det var i alle fall ingen som spur­te om jeg had­de reser­vert og tru­et med å kas­te meg av. Jeg kom til Brig med syk­ke­len. Men jeg had­de sjek­ket at det var mulig å rei­se en annen vei en snau time sene­re, på tog som ikke var Inter­City tog.

Mitt førs­te tog gikk fra Bern til Brig, via fle­re byer, blant annet Visp. Her kom jeg inn i Vaiais-dalen, eller Wallis som det heter i tyskpråk­li­ge områ­der, som jeg syk­let ned tid­li­ge­re i som­mer. Så her møt­te jeg meg selv på en måte, og krys­set mit spor fra  juni. Det var inter­es­sant å se dalen fra toget også, da det føl­ger en annen tra­sé enn vei­en.

20160620113934

Fra Brig tok jeg toget til Ander­matt. Jeg har ikke gått ned i skinne­gan­gen og målt bred­den. Men om mitt øye­mål ikke er helt feil, så er gans­ke man­ge av de sveit­sis­ke jern­ba­ne­ne, i alle fall opp i fjel­let smal­spo­re­de. Det var god plass til syk­ler på det­te toget. I den syk­kel­vog­nen jeg satt i, tal­te jeg 24 plas­ser for syk­kel.

20160726102305

Ander­matt, en liten alpe­by eller alpe­lands­by, er et jern­bane­knute­punkt her oppe, med gans­ke mye tog­tra­fikk. Jeg hop­pet over et tog, og la inn en times pau­se i Ander­matt for å fin­ne en geocache og spi­se lunsj. Jeg prø­ver å fin­ne minst én geocache i hvert fyl­ke, depar­te­ment, region, del­stat, kan­ton eller hva det heter i det lan­det jeg er i. Cachen i Ander­matt er min enes­te i kan­to­net Uri.

Fra Ander­matt gikk toget bratt opp­over mot Obe­ralp­pass.

20160726123143

Det er så bratt at det er tann­hjuls­trekk opp til fjel­let.

20160726144425

Jeg gikk av på det ste­det som heter Obe­ralp­pass, selv om jeg tror det er nav­net på hele pas­set.

20160726135552

Noen vil sik­kert mene at det er litt juks å ta toget til top­pen, i ste­det for å syk­le opp. Det må de gjer­ne få lov til å mene. Men jeg er ikke her for å syk­le har­de mot­bak­ker med en gans­ke tungt las­tet syk­kel. Jeg er her for å syk­le langs Rhi­nen. Jeg har ca 1350 km å syk­le, så jeg bør få nok  mosjon på turen, selv om jeg unn­går de har­des­te klat­rin­ge­ne.

20160726140631

Noe av det fine med Sveits er at man kan ta et tog even­tu­elt en buss (som tar med syk­ler) over man­ge av fjell­over­gan­ge­ne, og man kan gå av på top­pen. Sveits er et tog­land, og har dess­uten et godt utbygd nett av post­bus­ser. Jeg er posi­tivt over­ras­ket over kol­lek­tiv­til­bu­det uten­for de sto­re byene i Sveits.

Sveits er som kjent et land uten kyst. Jeg vet ikke om det er som en slags kom­pen­sa­sjon for det­te at de har satt opp et fyr­tårn i et fjell­pass.

20160726140638

Da jeg tenk­te på sveit­sis­ke tog, duk­ket en utta­lel­se fra Arne Næss opp i mitt hodet. Som ivrig fjell­klat­rer, ble han en gangs spurt om hvor­for han begyn­te å klat­re. Hans svar var: “Hvor­for slut­tet du?”  Jeg inn­bil­ler meg at da man i f.eks. Nor­ge begyn­te å se på jern­bane som noe umo­der­ne, og at frem­ti­den var bil, og så gikk i gang med å leg­ge ned alle side­ba­ner, da fort­sat­te man å kjø­re tog i Sveits — til tross for at top­gra­fi­en ikke er noe enk­le­re enn i Nor­ge, at vin­te­ren kan være hard og at det er en del gans­ke tynt befol­ke­de områ­der. Toge­ne går gans­ke ofte, og mitt inn­trykk er at det er gans­ke man­ge som bru­ker toge­ne. Når man i langt tid har lært opp nord­menn til at tog ikke kan kon­kur­re­re med bil, da vil det bli en lang og tung pro­sess å snu den utvik­lin­gen.

Men skal man på tur, er tog eller even­tu­elt buss langt bed­re enn bil, enten man skal gå, gå på ski eller syk­le (fort­satt at man får med syk­ke­len på toget eller bus­sen). Da slip­per man å plan­leg­ge turen slik at man all­tid kom­mer til­ba­ke til det ste­det hvor man par­ker­te bilen.

Men Sveits er også et land med vin­ter, og i over 2.000 meters høy­de kan den hol­de seg len­ge. Men plan for som­mer­ens tur langs Rhô­nen var å ta en buss til top­pen av Fur­ka­pas­set, og syk­le ned. Men den buss­ru­ten var ikke star­tet for seson­gen da jeg var der 19. juni, så jeg had­de ingen and­re mulig­he­ter enn å syk­le opp.

På top­pen kun­ne jeg ende­lig set­te meg på syk­ke­len og kom­me i gang. Selv om det bare var å tril­le ned, så kan det være litt kre­ven­de å syk­le ned sli­ke bak­ker når det er bratt og man­ge krap­pe svin­ger. Sær­lig når syk­ke­len er tungt las­tet. Det var først da jeg var kom­met ned det brat­tes­te og det fla­tet litt ut at jeg fikk opp far­ten. Det var mot­vind, men det gjør ikke så mye når man lik­vel kan tril­le ned­over i rundt 40 km/t.

Jeg had­de ikke syk­let noe sær­lig siden jeg syk­let langs Rhô­nen. Jeg syk­let rik­tig­nok fra La Gran­de Mot­te til Montpel­li­er og til­ba­ke for å se på mål­gang og start i Tour de Fran­ce, som blir rundt 50–60 km hver dag. Ellers hare det bare blitt en dag med sigh­see­ing på syk­kel i Wash­ing­ton, og noen små­tu­rer i nær­om­rå­det i Frank­ri­ke. Etter fire uker nes­ten uten syk­ling, tar det litt tid å kom­me i gang igjen. Slik sett var det greit å star­te med en etap­pe hvor det gikk mest ned­over.

Sveits er et fire­språklg land, med de offi­si­el­le språ­ke­ne tsyk, fransk, ita­li­ensk og reto­ro­mansk. Jeg var inn­om en besn­sin­sta­sjon for å fyl­le opp vann­flas­ke­ne mine. Damen bak dis­ken had­de en hef­tig dis­ku­sjon med en kun­de. Jeg for­sto ing­nen ting av det de sa. Jeg spur­te på miin dår­li­ge tysk om de snak­ket reto­ro­mansk. Damen lo høyt, og  bekref­tet at det gjor­de de. Hun men­te at det språ­ket bur­de jeg lære. Hvis jeg had­de hatt tid og ener­gi til det, skul­le jeg gjer­ne ha lært meg fle­re språk. Men reto­ro­mansk står gans­ke langt nede på lis­ten over hvil­ke språk jeg øsn­ker å lære, om det står på den lis­ten i det hele tatt — selv om jeg synes mino­ri­tets­språk er inter­es­sant. For meg hør­tes det ut som en under­lig blan­ding av sveit­ser­tysk og ita­li­senkk, og kan­skje er det det det er.

Syk­kel­ru­te­ne er stort sett tyde­lig mer­ket.

20160726123846

20160726143819

Det er fak­tisk et pro­blem at det er så man­ge av dem, at man må pas­se på å vel­ge rik­tig num­mer. Noe av det førs­te man må lære om syk­kel­ru­ter i Sveits er at de som er mer­ket med gult er for ter­reng­syk­ling, de som er mer­ket med blått er syk­ling  på vei.

Men til tross for god skil­ting, kan man mis­te ruten fra tid til annen. Og om det er skil­tet langs ruten, er det ikke sær­lig mye skil­ting som for­tel­ler hvor­dan man kom­mer til ruten. Her som ellers har man gjer­ne prio­ri­tert vei­er som er hyg­ge­li­ge å syk­le på, foran det som er den mest effek­tiv­te ruten dit man skal. Det er utmer­ket når man skal syk­le kor­te turer, og det gjør anta­ge­lig­vis de fles­te. Men når det begyn­ner å bli sent på etter­mid­da­gen og det er et godt styk­ke igjen til mål på dagens etap­pe, da fore­trek­ker i alle fall jeg ras­kes­te vei.

Etter å ha mis­tet syk­kel­ru­ten på et tid­li­ge­re tids­punkt, og fulgt hoved­vei­en, for­søk­te jeg å fin­ne igjen syk­kel­ru­ten i Ilaz. Men jeg ga opp etter en liten stund, og fort­sat­te langs hoved­vei­en som var skil­tet til Chur, hvor jeg had­de bestilt hotell for nat­ten.

Van­lig­vis er det slik at hoved­vei­en føl­ger kor­tes­te rute, mens man på syk­kel­ru­ter sen­des ut på diver­se hyg­ge­li­ge omvei­er.  Men ikke akku­rat her. Så her var mitt vei­valg feil. Det ble en lang klat­ring opp­over dal­si­den. Når jeg stop­pet og så på utsik­ten, så jeg en vei nede i dal­bun­nen, og tenk­te at det kan­skje var der jeg skul­le ha vært. På vei­en opp­over fikk jeg føl­ge av en lokal syk­list. Han var nok ikke i så vel­dig mye bed­re form enn meg, så det pas­set oss beg­ge å stop­pe for en pust i bak­ken noen gan­ger. Her har vi ende­lig nått top­pen,

20160726184106

Han for­tal­te meg at jeg bur­de ha valgt den and­re vei­en, og at det er en vel­dig fin strek­ning. Han anbe­fal­te med å ta bus­sen til­ba­ke til Ilaz nes­te dag, og syk­le den vei­en. Jeg avslut­ter det­te mens jeg spi­ser fro­kost (jeg var for trøtt til å gjø­re det fer­dig i går kveld), og har ennå ikke bestemt meg. Men hvis det­te er en av de fines­te strek­nin­ge­ne langs den­ne delen av ruten, er det kank­sje verdt å ta turen. Jeg har jo ikke hast­verk, og kan all­tids ta et tog en sene­re dag, om jeg skul­le begyn­ne å få litt dår­lig tid. Da leg­ger jeg i så fall baga­sjen igjen på hotel­let, for jeg må til­ba­ke til den­ne byen uan­sett, når jeg skal vide­re.

Også i Sveits er det tun­ne­ler hvor det ikke er lov å syk­le. Men så langt har jeg ikke opp­levd det som et pro­blem.  Når man lager en tun­nel for å lede tra­fik­ken uten­om en by, er det stort sett ikke noe pro­blem å syk­le den gam­le vei­en gjen­nom byene. Det er noe annet når man gjør som i Nor­ge, hvor tun­ne­ler med for­bud mot syk­ling, slik at man må kjø­re bil for å kom­me fram, erstat­ter annet sam­band som var til­gjen­ge­lig for alle tra­fi­kan­ter, f.eks. fer­jer. Der­med tvin­ger man folk til å vel­ge bil.

Når det dess­uten, som i Sveits, er gode tog- og buss­for­bin­del­ser, hvor man kan ha med syk­kel, er det ikke noe pro­blem — i alle fall ikke et pro­blem som jeg har mer­ket så langt.

Da jeg begyn­te å nær­me meg byen hvor jeg had­de bestilt hotell, Chur, gjor­de jeg en tab­be som var så dum at det nes­ten er pin­lig å nev­ne den. På vei inn­over var det et skilt som vis­te syk­kel­vei til Chur, og jeg valg­te den. Etter å ha syk­let så langt at jeg bur­de begyn­ne å nær­me meg målet, sving­te syk­kel­vei­en inn i en under­gang under hoved­vei­en som gikk rundt byen, og jeg kom opp på en gate som er gans­ke typisk for sli­ke gater man fin­ner i utkant­en av byer. Jeg had­de sett på kar­tet omtrent hvor mitt hotell lå i for­hold til jern­bane­sta­sjo­nen. Jeg viss­te at jeg måt­te krys­se jern­ba­nen, og i hvil­ken ret­ning jeg skul­le der­fra. Jeg så jern­bane­lin­jen, syk­let mot den, og fant en over­gang et styk­ke uten­for sta­sjo­nen.

Jeg syk­let den vei­en jeg men­te var i ret­ning hotel­let. Jeg syn­tes nok at byen så litt kje­de­li­ge­re ut enn den ut fra beskri­vel­sen skul­le være. Etter en stund begyn­te jeg å ane urå. Her var det noe som ikke kun­ne stem­me. Så opp med Goog­le maps. Det vis­te seg at jeg var mye len­ger fra hotel­let enn jeg had­de ven­tet, og at jeg syk­let i helt feil ret­ning. Etter­hvert for­sto jeg at det ste­det jeg var kom­met til, var en for­stad til Chur, og ikke Chur. At det egyn­te å reg­ne, gjor­de ikke saken noe bedre.Vel hus­ket jeg rik­tig når det gjaldt ret­ning fra jern­bane­sta­sjo­nen. Men det hjel­per lite når man er ved jern­bane­sta­sjo­nen i feil by. Jeg kom fram til slutt, men det ble gans­ke sent — så sent at det begyn­te å bli en utford­ring å fin­ne en res­tau­rant hvor de fort­satt ser­ver­te mat. Men det løs­te seg hel­dig­vis det også.

Rhinruten

Sykkelturer

 

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email