Rhinruten dag 6. 31. juli: Fra Rhinrute til vinrute

Denne kommer sent. Internet på mitt hotell i Colmar fungerte så dårlig at jeg til slutt ga opp. Jeg fikk ganske enkelt ikke lastet opp bilder. Uten bilder blir dette for tørt.

Etter frokost gikk jeg ut for å finne en geocache i Basel by. Basel by og landområdet rundt, er to ulike kantoner. Jeg fant en rett ved hotellet, så det var greit. Men så var det dette med landkantonet. Noen cacher er av ulike grunner mer attraktive enn andre. Hva som er attraktivt kan variere etter personlige preferanser. Noen elsker å løse vanskelige mysterier. Andre liker cacher som det er vanskelig å få tak i, f.eks. ved at man må klatre høyt opp i et tre, i en fjellvegg, en en bro, osv. Men gamle cacher er attraktive.

Geocaching startet i mai 2000. Da ble den første geocachen lagt ut, et sted i USA. Sakte, men sikkert spredte det seg. Like utenfor Basel by er det en cache som ble lagt ut i juli 2001. Den ville jeg gjerne ha. Jeg lette etter den på vei inn til Basel i går. Men den ligger i en skog, og når det beygnte å mørkne, ble det vanskelig å finne den. Så jeg ga opp. Dette bidro selvsagt til å forsinke min ankomst til Basel ytterligere. Jeg etterlot bagasjen på hotellet, og syklet tilbake for å gjøre et nytt forsøk. Merkelig nok var det enklere å finne den i dagslys, så da fant jeg den.

Ikke overraskende, så fant jeg en bedre sykkelrute enn den jeg hadde syklet inn i går.Det gikk en sykkelvei (og gangvei) gjennom postterminalen. (Litt vanskelig motlys her).

Hvis man skal lage monstrøse veier inn mot byen, er det i dt minste bra at man lager en sykkelvei under dem.

Det var en sykkelvei som stort sett gikk under tak inn til sentrum.

Sveitsike banker har vært under hardt press i det siste. Men noen reklamerer fortsatt for “private banking”, som gjerne er bankvirksomhet som skattemyndighter ikke får innsyn i.

Da jeg så denne, tenkte jeg at det kanskje særlig er de store bankene som har internasjonal virksomhet, som kan presses av myndigheter i andre land hvor de driver virksomhet, mens mindre banker som ikke opererer utenfor Sveits kan fortsette mer eller mindre som før? Ellers er dette med “private banking” og skatteparadiser preget av ganskje mye internasjonal dobbeltmoral. USA presser andre, f.eks. Sveits, men har selv f.eks. anonyme aksjer i en del delstater, bl.a. Dealware. Strobritannia klager på andre, men er ikke villige til å gjøre noe med kanaløyene og Gibraltar.

Da jeg kom tilbake til Basel, syklet jeg rundt for å se litt mer av byen. Basel har også en hyggelig gamleby.

Klokken var blitt så mange, og det var så lenge siden jeg hadde spist frokost, så jeg valgte å spise lusnj i gamlebyen — på en bjørnerestaurant.

Som mange andre sveitsiske byer, er Basel en trikkeby. Jeg liker trikk, og er åpenbart ikke alene om det. Noen kan gjerne sitte bak et skrivebord og finne ut at busser er mer rasjonelt. Men folk bruker trikken, også folk som ikke brukte de bussene som ble erstattet av trikken. Trikker gir byer identitet, noe busser ikke gjøre — i alle fall ikke andre busser en dobbeltdekkerne i London. Moderne byer satser på trikk.

I resepsjonen på hotellet var det dame som snakket norsk. Da hun oppdaget at jeg var fra Norge, ville hun gjerne snakke norsk. Hun kom fra Tyskland, nærmere bestemt München. Hun hadde arbeidet to år på Hurtigruta, og det var da hun lærte seg norsk. Dessverre glemte jeg å sppørre hvilekn båt hun hadde vært på.

Da jeg startet turen for en uke siden, tok jeg toget fra Montpellier til Mulhouse, derfra til Basel og videre til Bern, som var første overnattingsstopp på turen. I dag lukker jeg den sveitsiske sirkelen. Skjønt egentlig gjorde jeg vel det i går, da jeg kom til Basel. Men i dag forseglet jeg den ved å sykle fra Basel til Mulhouse (egentlig litt i utkanten) og videre til Colmar.

Jeg har satset på å gjøre vann til vin, i alle fall i den forstand at jeg har forlatt elven og har syklet inn i vinområdene i Alsace. Skjønt det er fortsatt vann i sykkelflaskene mine, og jeg har ingen ønsker om at det skal forvandles til vin. Jeg følger nå sånn omtrent Route des vins d’Alsace, og ikke Rhinruten. Det vil si at sannheten heller er at jeg nå har kommet til vinruen, uten at jeg har fått fulgt den noe særlig.

Når sant skal sies, så har jeg sett mer nyhøstede kornåkre, hvor storken så ut til å finne mat, og umoden mais enn vinmarker, så langt i Alsace.

Planen min var å sykle inn til vinruten omtrent der den starter i Thann, og følge denne til Colmar. Men da jeg kom til Mulhouse innså jeg at det ikke ville være tid til det, så jeg endret rute for å få en noe kortere vei til Colmar — det var i alle fall intensjonen.

Et sted på veien til Mulhouse lurte jeg på om sykkelen min kunne ha blitt omgjort til en “port key”, og jeg var blitt teleportert til Trøndelag, da jeg kom til stedet Bartenheim.

Men rådhuset i Bartenheim minnet ikke særlig mye om trøndersk byggeskikk.

Jeg må innrømme at jeg vet mye mindre om Alsace enn jeg burde vite. Frankrike har gjennomført en reform av den adminstrative inndelingen. Frankrike er delt inn i regioner. Disse er igjen inndelt i departementer, og innenfor disse er det kommuner — mange kommuer. Det er også kantoner, som så vidt jeg har forstått er valgkretser ved nasjonale valg. Jeg har gjort enkelte forsøk på å finne ut av arbeidsfordelingen mellom de ulike administrative nivåene, men uten særlig hell.

Reformen har bestått i å slå sammen regioer. Med virkning fra 1. januar 2016 er regionen Alsace slått ammen med Lorraine og Champagne-Ardenne, og den nye regionen har det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Navn skal fastsettes innen 1. okotober, og Grand Est er visst det som ligger best an til å vinne. Kanskje er det slik at folk i ganske liten grad identifiserer seg med regionen, og man har foretatt sammenslåing på dette nivået fordi det ikke ville vekke altfor mye motstand. Om man identifiserer seg med noe, er det kanksje heller navnet enn det geografiske området. Dermed var det kanskje taktisk smart å vedta sammenslåing først, og utsette navnevalget.

I mitt “hjemmeområde” i Frankrike har også regionene blitt sammenslått. Languedoc-Roussillon ble slått sammen med Midi-Pyrinées. Jeg hadde ikke inntrykk av at selve sammenslåingen vakte så mye debatt og folkelig engasjement. Det var mye diskusjon og dragkamp om hovedstaden, prefecture, i den nye regionen skulle være Montpellier eller Toulouse.. Det ble Toulouse. Og det var mye diskusjon om hva navnet på den nye rgionen skulle bli. Det ble Occitaine, som er et interessant navnevalg som det kunne ha vært sagt en del om, men det hører ikke hjemme her.

Om jeg skal være ærlig, mener jeg at Frankrike heller trenger en kommunereform. Frankrike har 36.000 kommuner, som vissnok er fler enn restaen av EU tilsammen. Ca 20.000 kommuner har færre enn 500 innbyggere. Noen har færre enn 10, og det finnes visstnok kommuner hvor det ikke bor noen. Hva som er en hensiktsmessig kommunestørrelse avhenger av hvilke oppgaver kommunen har. Når stadig flere og større oppgaver har blitt lagt til kommunene, som i Norge, må de ha en viss størrelse for å kunne utføre disse oppgavene på en god måte. En kommune med noen titalls innbyggere kan vasneklig ta hånd om skole, primærhelsetjeneste, eldreomsorg, barnevern osv. Men som sagt har jeg ikke klart å finne ut av oppgavefordelingen mellom de uiike administrative nivåene i Frankrike. Og antageligvis identifiserer folk seg mer med sin komune enn med sin region, slik at det vil være politisk vanskeligere å slå sammen kommuner.

Men tilbake til Alsace. Jeg forbinder Alsace først og fremst med vin. Alsace har vært kjent for sin hvitvin siden middelalderen. Det er et område som Tyskland og Frankrike har kriget om i noen hundre år. Fra 1871 til 1919 var det en del av Tyskland, sammen med deler av Lorraine, under lanvent Elsass-Lothringen. Da jeg gikk på skolen var det Elsass-Lothringen vi lærte om, i den grad vi lærte noe om dette området i det hele tatt.

Området har en slags fransk-tysk blandingskultur. I store deler av området ble det snakket tysk, eller i alle fall ulike germanske dialekter, som dette språkkartet om språk i området på midten av 1800-tallet viser (hentet fra Wikipedia). Noe kart over dagens dialekter har jeg ikke funnet, i alle fall ikke foreløpig.

Bartenheim er et eksempel på et av veldig mange stedsnavn som slutter på -heim. Uten at jeg nå har undersøkt dette, regner jeg med at det er opprinnelig tyske navn, og at -heim betyr omtrent det samme som på norsk, som i bartebyen Trondheim. Og som dette stedet, som må være der PulverhekSa kommer fra.

Enkelte steder var det to stedsnavn på skiltene. Et ene som jeg antar er et opprinnelig tysk navn, sammen med et annet som i alle fall ikke så særlig fransk ut. Men hvor det andre stednavnet kommer fra, og språket, vet jeg ikke.

Jeg merket meg også at man på skiltene i stor grad brukte navnet Elsass, altså det tyske navnet på området. Akkurat det overrasket meg noe.

Installasjoner som dette tyder på at Alsace må ha hatt en gruvevirksomhet. Men den har jeg ikke klart å finne ut noe mer om.

Forfallet rundet anlegget tyder også på at dette er historie, og at det er liten aktivitet i gruvene.

Området ga saaosiasjoner til det omdet som sykkelinteresserte forbinder med Roubaix, som Arenberg m.fl, som ligger et stykke sør for Roubaix, hvor jeg syklet i fjor sommer. Det er også et område med mye nedlagt gruvevirksomhet, og mange steder er preget av forfall.

Da jeg begynte å nærme meg Colmar, mistet jeg ruten min. Det vil si: Den veien som var skiltet til Colmar ble ledet inn på en motorvei, hvor det ikke er lov å sykle. Det var omtrent som det jeg opplevde på vei fra Châteunuf-du-Pape til Avignon tidligere i sommer, bort sett fra at jeg denne gangen mistet ruten mye lenger fra målbyen.

Riktignok var detn en på en måte litt underlig motorvei, da det var tillatt å kjøre med landbruksredskaper.

Men jeg ville ikke definere min sykkel som landbruksredskap, Så jeg måtte finne en alternativ rute. Det var ikke så enkelt. Men Google maps kom meg til unnsetning, selv om det også ga sine utfordringer. Jeg fant en vei over et jorde. Den var selvsagt ikke skiltet. Den første delen var det en smal, men asfaltert og helt OK vei. Men siden endret den seg til en traktor/kjerrevei over jordet. Her begynte også veiene å gi meg visse Roubaix-assosiasjoner, selv om det bare var allminnelig kjerrevei, og ikke hadde de brosteinene som syklistene møter i Paris-Roubaix, og som jeg fikk prøvd meg litt på i fjor sommer.

Veien ledet inn i skogen. Etterhvert viste Google at jeg var ute av kurs. Men hvor jeg skulle ha tatt av, vet jeg ikke. For jeg hadde ikke sett noen andre veier. Det var riktignok noen smal stier inn i skogen noen steder, stier som dessuten var skiltet med forbud mot å sykle. Men ikke noe av det som minnet om vei tok meg tilbke til der jeg skulle ha vært. Til slutt måtte jeg forsøke meg på en slik sti, som i alle fall gikk i riktig retning. Det hadde regnet litt i løpet av dagen, men heldigvis ikke så mye. Likeel fra stien til tider våt og gjørmete, samt smal med tette busker på begge sider. Dette ble en stisykling med bagasje som jeg helst skulle ha sluppet. Jeg var i alle fall glad jeg hadde en cyclocross sykkel, og ikke landeveissykkel. Men på noen stistrekninger burde jeg heller hat fat bike.

Da jeg endelig kom ut på vei igjen, var det igjen utfordringen om å komme i riktig retning uten å havne på motorvei. Til slutt fant jeg, ved Googles hjelp, en gang og sykkelvei, over et jorde og gjennom skogen langs en elv. Her hadde jeg en følelse av nesten hele tiden å sykle gjennom en myggsverm. Skjønt jeg stoppet ikke opp for å undersøke hva slags insekter det var. Det var ikke skiltet, så jeg måtte bare stole på at Google ledet meg på rett vei, noe de også gjorde. Det hadde ikke gått fort over jordet og gjennom skogen, og det ble litt fram og tilbake før jeg endelig fant veien. Men det hender at ønsket om å komme fram blir sterke enn slitenheten. Så da jeg endelig kom inn på det som så ut til å være rett vei, gikk det gnske fort, i alle fall fortere enn hva jeg vanligvis sykler slike steder. Jeg kom fram til slutt. Men mellom 1,5 og 2 timer senere enn jeg burde ha kommet fram ut fra avstanden, dersom jeg hadde funnet en ok vei hvor det var lov å sykle.

Når jeg ser på kartet over hvor jeg syklet, finner jeg fortsatt ikke ut hvordan jeg burde ha syklet. Noen smale, hvite striper som vises, er noen av de ganske ufrekommelige stiene.

Dagens etappe ble lenger, 110,1 km, og tok mye lenger tid enn jeg hadde regnet med.

M	T	W	T	F	S	S
1	2	3	4	5	6	7
8	9	10	11	12	13	14
15	16	17	18	19	20	21
22	23	24	25	26	27	28
29	30	31

Olav Torvunds blogg

Rhinruten dag 6. 31. juli: Fra Rhinrute til vinrute

Rhinruten

Sykkelturer

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.