Rhinruten dag 9, 2. august: Hviledag i Strasbourg

Som jeg skrev i går: Etter 6,5 dag og 623 kilo­me­ter på syk­kel, var det på tide å leg­ge inn en hvile­dag. Skal man ha en hvile­dag, må man leg­ge den et sted hvor man gjen­re kan ten­ke seg opp­hol­de seg (minst) en dag. Stras­bourg er et slikt sted.

Det var litt uvant med til­nær­met nor­ma­le mor­gen­ru­ti­ner i dag, som å ta en dusj på mor­nin­gen. Det er ikke noe stort poeng å dusje før man skal ut på lang syk­kel­tur. Så ruti­nen har vært å dusje når jeg har kom­met fram etter dagens tur. Da tren­ger man vir­ke­lig en dusj! (og en øl).

Førs­te post på pro­gram­met på en hvile­dag er å fin­ne et vak­se­ri og få vas­ket alle klær­ne, bort­sett fra akku­rat de man har på på hvi­el­da­gen. Jeg har hånd­vas­ket syk­kel­tøy­et etter hver syk­kel­e­tap­pe. Det hjel­per, men helt rent blir det ikke. Når man bare har på “sivilt tøy” til fro­kost og etter at man har kom­met fram og har fått dusjet, tren­ger man ikke ren skjor­te hver dag. Men det må vas­kes det tøy­et også.

Hel­dig­vis fin­nes det inter­net, slik at det blir gans­ke lett å fin­ne et vas­ke­ri. Det er ellers ikke all­tid så lett å fin­ne sli­ke. De lig­ger som regel ikke i sen­trum eller sen­tra­le turist­om­rå­der. I Nor­ge tror jeg det vil være vans­ke­lig å fin­ne sli­ke mynt­vas­ke­ri­er. Hvem bru­ker dem? Det er faren­de fant som er på rei­ser len­ger enn at man kan ta med seg nok rent tøy for hele turen, og det er folk som ikke har råd til egen vaske­ma­skin, og som ikke bor i blok­ker med fel­les­vas­ke­ri. Så områ­der med cam­ping­plas­ser og ferie­bo­li­ger, eller i de ikke spe­si­elt fasjo­nab­le bolig­om­rå­de­ne, der fin­ner man sli­ke. Jeg fant et mel­lom små cafe­er og små mat­bu­tik­ker, litt i utkant­en av sen­trum. Det tok ca et kvar­ter å gå fra hotel­let.

20160802120225

20160802120951

Det 28 år siden sist jeg var i Stras­bourg, og da var jeg her på en kon­fe­ran­se. Når jeg kom­mer til en by hvor jeg ikke har vært, eller det er vel­dig len­ge siden jeg har vært, har jeg ingen ambi­sjo­ner om å se flest mulig av ste­dets attrak­sjo­ner, med mind­re det er noe spe­si­elt som jeg abso­lutt vil se. Jeg liker å gå rundt og ta inn inn­trykk fra byen. Å gå er den bes­te måten å gjø­re seg kjent i en by. Det er enda bed­re enn å syk­le. Så jeg har ikke sett på noe spe­si­elt, annet enn byen Stras­bourg.

Jeg er litt usik­ker på hvor­dan jeg skal tol­ke det­te.

20160802125048

Folke­vog bob­le med tak­grind og kof­fer­ten på taket. Det er ikke ofte man ser folk rei­se på bil­fe­rie på den måte len­ger. Først så jeg den kjø­re for­bi, og siden så jeg den par­kert. Den var vel­dig blnak og fin i lak­ken, så de som har den­ne er nok Folke­vog­nen­tu­si­as­ter.

20160802125323

I lik­het med så man­ge and­re frans­ke byer, har Stras­bourg trikk. Jeg synes trik­ke­ne her er sti­li­ge.

20160802125755

Jeg mer­ket meg også at de har bre­de dører, slik at av- og påstig­ning kan gå gans­ke raskt.

20160802130127

Alsa­ce er også et ølom­rå­de, som jeg skal kom­me til­ba­ke til. Men drik­ker de vir­ke­lig så mye Thai­landsk øl at de må kjø­re en slik mons­ter­bil helt inn i byen for å sluk­ke folks tørst?

20160802130451

Jeg tar med det­te bild­det av hotel­let mitt, et Ibis Style hotell. Det ser litt sli­tent ut utven­dig, men er helt fint inni. Jeg har hjørmne­rom­met i øvers­te eta­sje.

20160802130808

Før man fikk heis, var and­re eta­sje “pia­no nobi­le”. Det var her det var mest attrak­tivrt å bo. På gate­plan var det gjer­ne for­ret­nin­ger og annen virk­som­het. Det ble bil­li­ge­re jo høy­ere opp i eta­sje­ne man kom, så slik sett er mitt rom i den bil­ligs­te eta­sjen. Jeg prø­ver gjer­ne å ta trap­pen frem­for hei­sen. På man­ge hotel­ler er det ikke prak­tisk, for­di trap­pen så til de gra­der bærer preg av å være en nød­ut­gang som ikke er ment å skul­le bru­kes. En gang jeg tok trap­pen ned i et hotell i Phi­ladel­phia, hav­net jeg ute på bak­si­den av byg­get, og måt­te gå rundt byg­ning for å kom­me til resep­sjo­nen. Men her er det en ordent­lig trapp, som ser ut som den ori­gi­na­le trap­pen. Men da jeg gikk opp trap­pen etter fro­kost, mer­ket jeg at jeg var gans­ke sli­ten i bei­na. Så res­ten av dagen tok jeg hei­sen.

Jeg har stort sett vand­ret rundt i områ­de­ne Petit Fran­ce og Tanneur. Det­te er et områ­der som har stått på UNESCOs ver­dens­arv­lis­te siden 1988.

I Petit Fran­ce var det på 1400-tal­let et syfi­lis­syke­hus­syke­hus. Visst­nok for frans­ke sol­da­ter som kom hjem fra krig i Ita­lia. Men akku­rat her har jeg bare hukom­mel­sen å hol­de meg til,  og den er ikke all­tid til å sto­le på.  Syfi­lis fikk nav­net “Den frans­ke syke”. Noen hev­der at det er opp­rin­nel­sen til nav­net Petit Fran­ce på det­te områ­det. Men akku­rat den går jeg ikke god for. Man­ge kjen­te folk har lidd av og dødd av syfi­lis.

Franz Schu­bert end­te sitt alt­for kor­te liv som føl­ge av syfi­lis, som han anta­ge­lig had­de pådratt seg etter omgang med pro­sti­tu­er­te, kvin­ne­li­ge eller mann­li­ge, Franz Schu­bert var bifil, visst­nok med pre­fe­ran­se for menn. Men han var nok langt mer opp­tatt av å kom­po­ne­re musikk enn av sex. Franz Schu­mert var en manisk per­son, og kom­po­ner­te musikk i et van­vit­tig tem­po. Han begyn­te å kom­po­ne­re da han våk­net, og det fort­sat­te han med hele dagen. Han var helt upå­li­te­lig når det gjaldt avta­ler, for han klar­te ikke å leg­ge fra seg musik­ken. Om etter­mid­da­gen hus­ket han gjer­ne ikke len­ger hva han had­de kopo­nert om mor­ge­nen. Og han had­de en del dår­li­ge ven­ner, som tok ham med på ting han bur­de latt være. Det har vært sagt at grun­nen til at Franz Schu­bert har så man­ge ufull­end­te verk, er den per­son­li­ge kri­sen han gikk inn i da han fikk dia­gnos­ti­sert syfi­lis. Det var som å få en døds­dom, som å på påvist Aids for noen år til­ba­ke, før man fikk medi­si­ner som kun­ne hol­de syk­dom­men i sjakk.Han var rett og slett ute av stand til å full­fø­re en del av de ver­ke­ne han had­de påbe­gynt mens han had­de et mer opti­mis­tisk syn på livet.

Niccolo Paga­ni­ni var en annen syfi­li­i­ti­ker. Man for­søk­te å behand­le syk­dom­men på ymse måter, blant annet med kvikk­sølv. Pasi­en­te­ne ble nep­pe sær­lig mye bed­re av det. Det sies at Paga­ni­nis nær­mest spø­kel­ses­ak­ti­ge utse­en­de var et resul­tat av den­ne kvikk­sølv­be­hand­lin­gen. Men et hardt og usunt liv bidro sik­kert også. Paga­ni­ni kun­ne sit­te opp hele nat­ten, drik­ke, røy­ke siga­rer og gam­ble, for så å gå rett på sce­nen og spil­le kon­sert dagen etter. Her var det nok slik at alt hang sam­men med alt.

Robert Schu­manns dår­li­ge men­ta­le helse ble nep­pe bed­re av en langt frem­skre­det syfi­lis. Robert Schu­mann end­te sitt liv i Düs­sel­dorf, og jeg har tenkt å kom­me litt til­ba­ke til ham når jeg kom­mer dit om noen dager.

20160802195321

20160802194946

20160802194648

Jeg gjor­de også noen nød­ven­di­ge inn­kjøp hos Fnac: Et nytt minne­kort til kame­ra­et (det begyn­ner å bli lite plass igjen på det som står i), noe for å gjø­re rent kama­ralin­sen, eller egen­lig fil­te­ret foran objek­ti­vet, samt fle­re bat­te­ri­er.

Det har blitt litt lite søvn på turen. Det er ikke slik at jeg har dre­vet natte­rang­ling. Men jeg har en tendens til å våk­ne tid­li­ge­re enn jeg set­ter pris på, uten at jeg egent­lig er uthvilt. Det er vel slikt som kom­mer med alde­ren. Fra tid til annen hen­ter jeg litt igjen ved å “høre på nyhe­ter” på etter­mid­da­gen. Men det går jo ikke når jeg er ute og syk­ler hele etter­mid­da­gen. Da jeg var på nip­pet til å sov­ne på den cafe­en hvor jeg spis­te lunsj, var det bare å gå til­ba­ke til hotel­let, leg­ge seg på sen­gen og sove en times tid.

Etter å ha våk­net igjen og druk­ekt en kopp kaf­fe, gikk jeg igjen ut i byen. Nå ned til områ­det Tanneur, som hen­ger sam­men med Petit Fran­ce. Tanneur er gar­ver. Hel­dig­vis kjen­ner jeg bare gam­mel­dag­se gar­ve­ri­er av omta­le. Men om jeg har for­stått det rett, bruk­te de sto­re meng­der vann — og lå der­for gjer­ne langs elver. Virk­som­he­ten med­før­te en vold­som stank, og en stin­ken­de for­urens­ning av van­net. I områ­det var det også slakte­hus. Sann­syn­lig­vis gikk hud­e­ne fra slak­te­ri­ene til gar­ve­ri­ene.

Huset med de bloms­ter­de­ko­rer­te veran­da­ene er “La Mai­son de Tanneur”, alstå gar­ver­hu­set. Om det skal for­stås slik at det var det enes­te eller det størs­te gar­ve­ri­et, eller på en annen måte, vet jeg ikke. I dag er det res­tau­rant.

20160802193441

20160802193701

20160802200323

Når vi i dag vand­rer rundt i idyl­lis­ke, gam­le områ­der, bør vi min­ne oss selv om at det­te slett ikke var noen idyll. Et lite side­spor: En gang jeg ble vist rundt på Rør­os av Tor­bjørn Eggen, tid­li­ge­re direk­tør på muse­et (og far til Kyr­re Eggen, for de som kjen­ner ham), sa han da vi kom inn i smelte­hyt­ta: Egent­lig bur­de det være en vif­te som blå­ser svo­vel­røyk på alle som kom­mer inn her, så had­de de fått et mer rik­tig bil­de av hvor­dan det var her da gru­ve­ne var i drift. Legg til trang­bodd­het, dår­li­ge sani­tær­for­hold og annen elen­dig­het. Det vi i dag ser er et glans­bil­de av det som en gang var. Men det er tri­ve­lig å vand­re rundt i det­te glans­bil­det.

Jeg skrev i for­gårs at jeg først og fremst for­bin­der Alsa­ce med vin. Men det er også et områ­de med en rik øltra­di­sjon. Bryg­ge­ri­et Kno­nen­bourg er i Stras­bourg, for å nev­ne noe. Men de pro­du­se­rer gans­ke kje­de­lig indu­stri­øl. Bras­se­rie er det frans­ke ordet for bryg­ge­ri. Det var folk fra Alsa­ce som brak­te det inn i  res­tau­rant­ver­den. Folk fra Alsa­ce reis­te til Paris og star­tet det som vi i dag vil­le kal­le bryg­geri­pu­ber . Et bryg­ge­ri hvor man ser­ver­te øl og mat. Res­tau­ran­ten “Bofin­ger” i Paris er et av de els­dte sli­ke ste­de­ne, og, om jeg hus­ker rett, det førs­te ste­det hvor man begyn­te å ser­ve­re øl fra fat. Men det­te tar jeg nå bare etter hukom­mel­sen, uten fakta­sjekk.

Da jeg så det­te ste­det, tenk­te jeg at det kun­ne være et pas­sen­de vann­hull.

20160802194100

Jeg så på ølme­ny­en deres, og den var en skuf­fel­se. Det var et lite og dår­lig utvalg av øl fra Alsa­ce. De had­de rik­tig­nok gans­ke mye bel­gisk og tysk øl. Jeg kan for­stå at folk som bor her kan synes det er inter­es­sant med godt øl fra and­re ste­der. Men som turist had­de jeg ven­tet å fin­ne et utvalg av øl fra Alsa­ce på et sted som det­te. Så jeg gikk bare vide­re, etter å ha sett på ølme­ny­en som sto på utsi­den.

Jeg spis­te mid­dag på en res­tau­rant i Tanneur. Choucro­ute og pøl­ser. Choucro­ute, er som den tys­ke Sau­er­kraut en sur­kål, som til for­skjell fra den nors­ke sur­kå­len er gjæ­ret. Det er ikke in favo­ritt. Men er man i Alsa­ce, så er man i Alsa­ce og bør spi­se noe av den tra­di­sjo­nel­le maten.

Det sies at det er vkitg å hol­de seg og ikke minst syk­kel­musk­le­ne i beve­gel­se på en hvile­dag for ikke å bli stiv. Når det er hvile­dag i f.eks, Tour de Fran­ce, har de gans­ke inn­ar­bei­de­de ruti­ner for hva de skal gjø­re. Ryt­ter­ne sør­ger for å få en “lett trille­tur”. En lett trille­tur for dem kan til­sva­re en dagsetap­pe for meg, i et tem­po jeg ikke vil­le hatt sjans til å føl­ge. Men jeg pres­ser ikke krop­pen til det ytters­te og litt til, slik de som syk­ler Tour de Fran­ce og lig­nen­de ritt gjør. Etter tid­li­ge­re turer har jeg blitt mind­re stiv enn jeg had­de ven­tet. Dess­uten: Jeg kon­kur­re­rer ikke. Jeg tren­ger ikke være klart til å sva­re på et rykk i den føs­te mot­bak­ken, eller å kom­me meg med i et brudd rett etter at star­ten har gått.  Om jeg syk­ler i et rolig tem­po en time eller to for å få kjørt i gang tun­ge og sti­ve bein, så er det helt greit. Så jeg har latt syk­ke­len stå. Men jeg har gått en del.

I mor­gen er et fore­lø­pig mål Karls­ruhe. Det er litt mer enn 80 km å syk­le, hvil­ket til­si­er ca fire timer syklint — om bei­na fun­ge­re greit etter hvile­da­gen.

Rhinruten

Sykkelturer

 

Print Friendly, PDF & Email