Sykkeltur, Tyskland, Vin

Rhinruten dag 12, 5. august. Restitusjon i Rheingau

Leave a comment

Det første jeg måtte få gjort etter frokost, var å få den verste møkka av sykkelen.  Dessuten ville jeg få byttet kjedet. Jeg hadde sykkelen innom et verksted i La Grande Motte for en sjekk før jeg startet på turen. De sa at kejdet var slitt og burde byttes. Men de hadde ikke kjede for 11-girs kassett, så de kunne ikke bytte det. Det er over 900 km siden, og på gårsdagens våte tur, syntes jeg å merke at det var slitt. Og våt sand og gjørme blir slipepasta i ale bevegelige deler, som f.eks. et kjede. Så jeg tok turen til byens Radhaus.

20160805113413

Her var det også et stativ og litt verktøy til selvhjlep, om man skulle trenge det.

20160805113439

Jeg fikk først en bøtte vann og en klut, slik at jeg kunne få av det verste på sykkelen. De hadde selvfølgelig ikke tid til å skifte kjedet. Men man tar seg gjerne tid til folk på reise. Så de gjorde det likevel.

Jeg kjøpte også et par nye hansker. De jeg har brukt til nå var fortsatt våte, og lite fristende å bruke denne dagen. Skoene var også fortsatt våte. Jeg hadde rullet sammen et håndkle og puttet endene ned i hver sin sko. Hånkkledet så ikke ut da jeg tok det ut av skoene. I det hele tatt så badet og de en gang hvite håndkærne ikke ut etter at jeg hadde jeg først hadde dusjet selv, og deretter dusjet sykkelveskene.

Et par ekstra hansker, det kan man alltids få med seg, selv om man forsøker å begrense bagasjen til et minimum. Men et ektra par sko? Nei, det går bare ikke.

Det er mange løp, ikke minst triatlon, men navn etter menn som jernmann, norseman, stålmann, stråmann og hva de heter alle sammen. I Rheingau er er det Rieslingman som gjelder.

_20160805_222053

Tilbake til Radhaus. Jeg elsker ordspill, og jeg måtte fortelle dem om Dapper i Oslo, som har kalt sitt sykkelverksted Krankehaus, som jeg synes er et genialt navn.

Alt dette bidro til å forsinke starten. Og når sant skal sies, så hadde jeg ikke bårhast med å kmme i gang. Jeg hadde ingen store ambisjoner for dagen. Jeg hadde sett fram til denne etappen helt siden jeg begynte å planlegge turen: Sykle gjennom Rheingau, hvor man lager noen av Tysklands beste viner. Det var nok medvirkende til at jeg valgte et så ambisiøst mål som Mainz i går. Da var jeg nesten i Rheingau. Det var bare å komme seg over elven, så var jeg der.

20160805153349

Rhinen har her blitt ganske stor, og det er en betydelig skipstrafikk her.

20160805124150

Jeg er ingen seiler. Men jeg tenker at å seile på en elv, hvor det kan være trangt, vindene kan skifte og det kan være sterk strøm, det må være en utfordring.

20160805124210

Vannstanden i Rhinen så ut til å være høy.

20160805180756

Jeg la i vei i et svært så bedagelig tempo. Det ble en restitusjonsetappe på 47,5 km. Det gikk så bedagelig at jeg knapt fikk syklet meg varm.

_20160806_095426

Jeg stusset litt da jeg så dette skiltet.

20160805151423

Det kan vel stemme at det kan være omtrent 444 km dit. Men hvorfor skilter man dit midt i Rheingau?

Første stopp på turen var Kloster Eberbach. 20160805161402Klostrene har hatt vledig mye å si for vinutvilingen i Europa. Det var franske munker som hadde med seg vinstokker og  begynte å produsere vin i kloster Eberbach.  Jeg var litt overrasket over at Pinot Noir har en lenger historie enn Riseling i Rheigau, Men i dag er det Riesling som dominerer.

20160805155704

Som i alle vinproduserende områder, vrimler det av steder hvor man kan smake og kjøpe vin.

20160805184619

Med mindre man har veldig god tid, eller bare har som mål å drikke mest mulig vin gratis, bør man gjøre litt forarbeid for å vite hvem man skal besøke og hvem man skal dra forbi. Det hadde ikke jeg gjort, og da gjorde jeg som i Alsace: Jeg stakk innom noen av de jeg kjente til fra før. Og den første var som sagt kloster Eberbach.

Hos kloster Eberbach måtte man betale 0,50€ for hver vin man smakte på, så lenge man ikke kjøpte noe. Jeg synes det er et bra system. Jeg kan ikke kjøpe en kasse vin og ta med på sykkelen. Men når jeg er innom en produsent og smaker, så føler jeg et visst press for at jeg også bør kjøpe noe. Da er det bedre å betale for den vinen man smaker på, så kan man gå med god samvittighet uten å kjøpt noe. Damen som serverte meg vin,  understreket at hvis jeg kom tilbake en annen gang og hadde ked kvitteringen, ville de trekke det fra på regningen. Jeg vet ikke når jeg neste gang kommer tilbake hit. Og jeg har helt sikkert rotet bort den kvitteringen innen den tid.

Ellers har jeg gjerne fortalt at jeg ikke kan kjøpe noe, fordi jeg ikke kan ta med vin på sykkeltur, før jeg har begynt å gå gjennom listene og si hvilke viner jeg gjerne vil smake på. Stort sett sier de at det ikke er noe problem, i alle fall har de sagt det de jeg har vært innom. Da har jeg advart dem, og synes jeg kan gå etter smakingen uten å kjøpe noe som helst.

Jeg synes det er vanskelig å få oversikt over tysk vin. De har ikke introdusert et klassifiseringssytem teilsvarende det franske AOP og det italinenske DOC-systemet.  Det er ikke lett å forstå det som står på etikettene. Neste år starter Tour de France i Düsseldorf. Det er bare åpningsetappen og det som skal sykles inne i Düsseldorf som start på etappe 2 som er offentliggjort. Hvor de fortsetter fra Düsseldorf, vet jeg ikke. Men jeg håper de skal ned Mosel- eller Rhindalen, slik at jeg får et påskudd til å gjøre meg mer kjent med sysk vin

Tysk vin ble gjerne klassifisert etter hvor mye sukker det var i mosten. Det ble produsert mye halvtørr vin. Da det gikk av moten, og folk heller ville ha tørre viner, forsvant tysk vin ut på sidelinjen. Vi som ikke lenger er helt unge, har drukket en del halvtørr tysk hvitvin av variende kvalitet.

Egentlig er ikke dette et helt dumt system. I Tyskland er man på nordgrensen for hvor det er mulig å produsere vin — i alle fall før den globale oppvarmingen endrer på alt dette. I Tyskland har det vært en utfordring å få druene tilstrekkelig modne, og altså tilstrekeklig med sukker i druene. Paradoksalt nok gjorde dette at man produserte mange hlavtørre viner, og ikke tørre viner. Alkohol har en viss sødme. Det smaker ikke akkurat søtt, men balanserer blant annet syre, og gir vinen en viss fylde. Med lite sukker i druene, ble alkoholrpsenten lav. Hvis man lot vinen gjære helt ut, slik at det ikke var noe sukker igjen, da ble det en tynn, spinkel og sur vin, fordi det var for lite alkohol til å balanser syren og til å gi fylde til vinen.

Nå har man lært å lage god, tørr vin i Tyskland. Jeg er usikker på om de tilsetter sukker, det som i Frankrike kalles chaptalisering. Det høres litt paradoksalt ut. Men for å få en god tørr vin, må det være nok sukker i mosten. Den må gjære til den har en tilstrekkelig alkoholprosent til å balansere syren i vinen.

Vi som kanskje har et litt traumatisk forhold til halvtørr tysk hvitvin, bør kanskje revurdere dette noe. Noen ganger passer en halvtørr vin helt utmerket. Krydder tar ut fruktigheten i vinen. I møte med sterkt krydret mat, vil en tørr vin som regel flate helt ut, og bare smake spinkelt og surt. Så til sushi og annen asiatisk mat, kan en halvtørr tysk hvitvin være akkurat det rette valget. Til norsk julemat kan en slik vin også fungere godt, selv om jeg selv synes øl passer bedre til slik mat. Og skal du først ha vin til den type mat, er det en vin som slår det meste: Champagne.

Mitt neste vinbesøk var hos Balthasar Ress, som er en utmeket produsent i Rheingau.

20160805174830

Jeg har vært på en smaking av deres viner i Oslo. Jeg tror det må være omtrent fem år siden.

Jeg smakte mest på rieslingviner. Men jeg smakte også på to Pinot Noir, og en orangevin. Jeg synes deres Pinot Noir var utmerket, uten at jeg kommenterer den noe nærmere.

En oransjevin er en vin laget som i en rødvinsprosess, altså gjæring med skall, men på hvite druer. Jeg har tidligere smakt italiensk organsjevin, en Stoppa Ageno 2006, Jeg har omtalt den her Jeg var mildt sagt måtelig begeistret for den. Den italienske vinen var laget på Pinot gris. Balthaar Ress lager også en oransjevin. Men den er laget på pinot blanc, ikke pinot gris. Det kan hende at det er forskjell på hvor lenge de to vinene har fått utvikle seg med skallet, men  de detaljene har jeg ikke. Balthasar Ress’ oransjevin er langt lysere i fargen. Jeg vil si den er mer gul enn oransje.  For sammenligning hentet jeg fram bilidet av Stoppa Ageno 2006. Balthasar Ress til venstre, Stoppa Ageno til høyer. Stoppa Ageno er mer oransje, og trekker nesten mot rødt

_20160806_080253WIMG_6112_DxO

 

 

 

 

 

 

 

Den italisneske Stoppa Ageno er etter min vurdering mer interessant enn god. Men den fra Balthasar Ress likte jeg. Vinmonopolet har, eller har i alle fall hatt noen oransjeviner. Men de er ikke lette å finne, for det er ikke en egen kategori i Vinmonopolets systematikk. Noen har blitt klassifisert som hvitvin, andre som rosé. Det siste bare basert på fargen, ikke på vinifikasjonsprosess eller smak.

Men det var hvit riesling jeg var kommet for å smake. Jeg fikk smakt meg gjennom noen viner.

20160805173407

Jeg skrev ovenfor at jeg synes tysk vin er uoversiktlig og forvirrende. Man bør kjenne produsent, område og vinmark. Det kan minne litt om Burgund, men i Burgund er områder og vinmarker klassifisert. På de beste vinene er det gjerne vinmarken som er fremhevet. En Romanée Conti, en av verdens dyreste viner, har Romanée Conti som “overskrift”, og som kommer produsenten gjerne under. I Tyskland må man ofte lese langt ned på etiketten før man ser at det f.eks. er en Erbach-Marcobrunnen.

Erbach_marcobrunnen er en liten vinmark som ligger mellom landsbyene Erbach og Marobrunnen.

20160805165042

Det var en av de mest kjente vinmarkene til Kloster Eberbach. Det er et lite område på 7,05 hektar, mellom veien og jernbanelinjen. Det er en sydvendt skråning som heller 5 grader. Det er syv produsenter som har parseller i Erbach-Marcobrunnen. Balthaza Ress er en av dem. Men den sto ikke på listen over viner man kunne smake denne gangn. Skjønt da jeg smakte en del av deres viner i Oslo, var denne med.  Vinene ble presentert av en barnoesse, hvis navn jeg ikke husker. Men hun har sikkert Ress til etternavn, fra sin mann Christian Ress. Hun sa at det bare var to måter man kunne skaffe seg noe vinmark i Erbach-Marcobrunnen: Enten ved å arve den, eller ved å gifte seg til den. Det var aldri noe til salgs. Hun sa at hun hadde gjort det siste, og jeg antok at hun da også hadde giftet seg til sin baronessetittel. Men det skal sies at hun ikke brukte den tittelen i presentasjonen av seg selv, det var det de som introduserte henne som gjorde.

Johannesberg er et kjent vinområde og Schloss Johannesberg en kjent produsent i Rheingau. Visstnok var det har man, ved en tilfeldighet, oppdaget “edelråte”, som egentlig er en muggsopp, som perforerer skallet slik at mye av vannet fordamper. Man får da en drue som begynner å ligne på en rosin, med svært konsentrert smak og sødme. Det er slik man lager de store, søte vinene som Beerenauslese og Trockenbeerenauslese.

20160805190839

Jeg ble litt overrasket da jeg fant champagneprodusenten Bollinger her. Jeg mener også at jeg syklet forbi Mumm, men der stoppet jeg ikke for å ta bilde.

20160805191524

Jeg undersøkte det ikke. Men jeg antar at de produserer sekt, som det drikkes mye av i Tyskland. Uansett om det er et kjent champgnehus som står bak, så er det som produseres her ikke champagne.

Jeg trodde at det var en EU-bestemmelse som forbyr tobakksreklame. Men det gjelder åpenbart ikke i Tyskland.

20160804125702

Jeg er så vant at det ikke reklameres for slikt, og jeg reagerer når jeg ser at man kan lage glansbildefremstillinger av røyking. Marlboromannen døde av lungekreft, og tok på slutten av sitt liv sterk avstand fra det han hadde vært med på. I Tyskland er det også sigarettautomater på gatene, så noen form for alderskontroll med hvem som kjøper sigaretter, er ikke mulig.

20160804152948

Jeg hadde helt fra morgenen at dette skulle bli en ganske kort og rolig etappe. Men jeg hadde ikke tenkt på hvor lang eller hvor kort. Men på ettermiddagen var det tid å bestemme seg, og bestille et hotell. Jeg tok sikte på Rüdesheim. Da jeg fant et hotell som het “Hotel zum Bären” var det ingen tvil om at det var der jeg skulle bestille.

20160805194213

Når det dessuten står et slikt merke på døren, da vet man at man har funnet et bra sted når man er på sykkeltur.

20160805194300

Det ligger ofte noen blader på hotellrom, som gjestene kan underholde seg med. På mitt rom lå dette bladet:

20160805200434

Jeg var kommet på rett sted.

Hvor turen går videre, har jeg ikke bestemt meg for. Det vil si. Jeg vet at jeg har tenkt å forflytte med over til Rhinens venstrebredd. I dette området er det ikke broer over Rhinen, så jeg må ta en ferge. Jeg skal sykle langs Rhinen, og har valgt ut noen steder jeg skal innom underveis. Rheingau var et slikt sted. Lorelei kommer jeg til å sykle forbi i dag . Kanskje undersøker jeg om det er mulig med en liten båttur der, og håper på at skipperen ikke lar seg lokke av Loreleis sang.

Men hvor langt? Igjen har det blitt morgen og frokosttid innen dette gjøres ferdig, så det er spørsmål om hvor langt jeg skal i dag. Jeg konstaterte at det ikker er mer enn litt over 60 km til Koblenz, hvor Mosel renner sammen med Rhinen. Det er på listen over steder som må besøkes,  Neste sted som jeg har merket meg, som jeg har lyst til å besøke, er Bonn. Jeg er ikke så interessert i Bonn fordi det var hovedstad i Vest-Tyskland, men fordi det er Ludvig van Beethovens fødeby. Men det blir langt, for langt å sykle til Bonn i dag. Så jeg havner vel et eller annet sted mellom Koblenz og Bonn.

Rhinruten

Sykkelturer