Rhinruten dag 14, 7. august. Kjedelig landskap, men fin musikk

BeethovenEn av grun­nen til at jeg øns­ket å stop­pe i Bonn var at det­te er Lud­wig van Beet­ho­vens føde­by, og da måt­te jeg selv­sagt inn­om Beet­ho­ven Haus. Det er søn­dag i dag, og det åpnet ikke før kl. 11. Det gikk med et par timer til det besø­ket, så da ble det gans­ke sent før jeg kom av går­de.

På den annen side var pla­nen ikke å dra len­ger enn til Düs­sel­dorf, som er 3–4 timer syk­ling. Men da blir det nok over­nat­ting i Düs­sel­dorf og tog vide­re til Neder­land  man­dag for­mid­dag.

Jeg lot syk­ke­len og baga­sjen stå igjen på hotel­let, og gikk. Skal man se en by, er det enda bed­re å gå enn å syk­le. Bonn har sin egen “Walk of fame”.

20160807113120

Jeg får som regel pro­ble­mer om jeg skel peke ut den størs­te på et områ­de, i alle fall på områ­der hvor man ikke har sam­men­lign­ba­re, kvan­ti­fi­ser­ba­re data å ta utgangs­punkt i. Hvem er his­to­ri­ens størs­te kom­po­nist? Jeg er ikke i stand til å gi noe svar. Men jeg kan si hvil­ke tre som skal på pal­len, uten å rag­ne­re dem. I kro­no­lo­gisk orden er det Johan Sebas­ti­an Bach, Wolf­gang Mozart og Lud­wig van Beet­ho­ven. Når det gjel­der Mozart, så bruk­te han ald­ri nav­net Ama­deus, der­for gjør ikke jeg hel­ler det. Wolf­gang hol­der til dag­lig bruk. Hans døpe­navn var Johan­nes Chryst­hoso­mus Wolf­gan­gus Theop­hi­lus Mozart. Theop­hi­li­us er en gresk form. Den tys­ke for­men av det­te nav­net er Gott­lieb, og Ama­deus er en latini­fe­ring av det­te. Det nav­net ble tatt i bruk da Mozart-dyr­kin­gen og Mozart-myte­ne begyn­te å vokse en stund etter hans død. Men det var Beet­ho­ven det skul­le hand­le om den­ne gan­gen.

Inne i Beet­ho­ven Haus var det ikke lov å foto­gra­fe­re. Så jeg må nøye med med et bil­de fra gaten, med turis­ter som vil inn i huset.

20160807125545

Lud­vwg van Beet­ho­ven ble sann­syn­lig­vis født 16, desem­ber 1770 i Bonn. Når jeg skri­ver sann­syn­lig­vis, er det for­di fød­ses­da­gen ikke er doku­men­tert, og der­for ukjent. Men det er doku­men­tert at  han ble døpt 17. desem­ber 1770, og da er det så sann­syn­lig at han ble født dagen før, at man reg­ner det som hans fød­sels­dag.

Han voks­te opp med en meget alko­ho­li­sert og bru­tal far, Johann van Beet­ho­ven, som var tenor i hoff­ka­pel­let i Bonn, og arbei­det sam­ti­dig som pia­no- og fio­lin­læ­rer. Johann så tid­li­ge Lud­wigs musi­kals­ke talent, og vil­le ha han fram som vid­un­der­barn. Fire år gam­mel begyn­te faren å under­vi­se ham i pia­no og fio­lin, men under­vis­nin­gen var dår­lig. Han skul­le bli en ny Mozart. Da Lud­wig var nær­me­re 8 år, arran­ger­te faren en kon­sert, hvor han i annon­sen skrev at han var seks år. Skul­le man sel­ge vid­un­der­barn, skul­le de være så unge som mulig.  Det var hoff­or­ga­nis­ten Chris­ti­an Gott­lob Nee­fe som ble Lud­wigs førs­te ordent­li­ge musikk­læ­rer, og som også ble en slags fars­fi­gur for Lud­wig. Som orga­nist kjen­te Nee­fe Johan Sebas­ti­an Bachs musikk, som på den tiden var gått helt av moten. Lud­wig lære blant annet Das Vohltempe­ri­er­te Kla­ver. Nee­fe skrev en artik­kel om den talent­ful­le Lud­wig van Beet­ho­ven i et musikk­tids­skrift.

17 år gam­mel reis­te Brrt­ho­ven til Wien i et håp om å tref­fe Mozart. Det er ikke kjent om de vir­ke­lig møt­tes. Han reis­te til­ba­ke til Bonn etter to uker, da hans mot var blitt alvor­li­ge syk. Moren døde kort tid etter, og faren sank dype­re ned i sin alko­ho­lis­me. Iføl­ge audio­guid­en i Beet­ho­ven Haus var det da alko­hol­pro­ble­me­ne star­tet, men de had­de vært der mye len­ger, iføl­ge and­re kil­der. Det ble Lud­wig som måt­te ta hånd om sine to yng­re brød­re. Han sør­get for at farens lønn, fra hoff­ka­pel­let, eller i alle fall deler av den (jeg er ikke helt sik­ker her), ble over­ført til Lud­wig, så han ikke skul­le drik­ke opp alt sam­men. Jeg synes nok at den gui­de­de turen i huset (Audio­guide) teg­net et gans­ke snilt bil­de av Beet­ho­vens opp­vekst i Bonn. Om jeg hol­der meg til and­re kil­der var den mye ver­re.

22 år gam­mel reis­te Beet­ho­ven til Wien, med sti­pend fra kur­fyrs­ten i Bonn, for å stu­de­re med Franz Joseph Haydn. Det ble ingen suk­sess. Lud­wig var en dår­lig stu­dent. Han måt­te åpen­bart lære ting på sin egen måte, ikke ved å bli under­vist av ald­ren­de kom­po­nis­ter.

Lud­wig etab­ler­te seg som piano­vir­tuos i Wien. Han had­de en vill og nes­ten bru­tal spille­stil, som dati­dens pia­no­er ikke tål­te sær­lig godt. Og han var en fabel­ak­tig impro­vi­sa­tør. Det ble sagt i hans sam­tid at de som ikke had­de hørt ham impro­vi­se­re, bare had­de fått med seg halv­par­ten av hans musikk. Det fin­nes selv­sagt ingen opp­tak av Beet­ho­vens impro­vi­sa­sjo­ner, så vi går nok glipp av mye.

Pia­no­et var i en riven­de utvik­ling på Beeet­ho­vens tid. Det førs­te pia­no­et ble byg­get av Bart­holomeo Chris­to­fo­ri i Ita­lia i 1708, et instru­ment han kal­te Gra­vi Cem­ba­lo pia­no e for­te. Et stort cem­ba­lo, sterkt og svakt. Et cem­ba­lo har plekt­re som knip­ser stren­ge­ne. Tonen er rela­tivt kort, og instru­men­tet har ingen dyna­mikk. Chris­to­fo­ri laget en meka­nikk med ham­me­re som slår på stren­ge­ne, i ste­det for plekt­re som knip­ser dem. Gjen­nom 1700-tal­let var det like­vel cem­ba­lo som domi­ner­te.

Beeho­ven ble en ynd­ling blant det øvers­te aris­to­kra­ti­et i Wien. De lik­te den­ne vill­man­nen fra Bonn, et slags natur­men­nes­ke som pas­set med tiden roman­tis­ke idea­ler. Det kan nok hen­de at hans van-navn gjor­de det let­te­re å få inn­pass i de kret­ser. Det kun­ne min­ne om det tys­ke “von”, som tyder på ade­lig her­komst. Men hans van var av flamsk opp­rin­nel­se, fra Bra­bant i dagens Bel­gia, og indi­ker­te ikke noe adel­skap, menr enn “Johann fra Svin­gen” skul­le indi­ke­re adel­skap i Nor­ge. van Beet­ho­ven betyr visst noe slikt som “fra bete­åke­ren”. Hans ven­ner i aris­to­kra­ti­et betal­te ham sto­re penge­be­løp. De vil­le at han skul­le bli væren­de i Wien og kom­po­ne­re musikk der. De vil­le sik­re at han ikke lot seg fris­te til en godt bet­lt stil­ling et annet sted.

Det­te gjor­de at Beet­ho­ven, til for­skjell fra de fles­te and­re kunst­ne­re, ikke beøv­de å ta hen­syn til en arbeids­gi­ver eller et pub­li­kum. Bach var ansatt dels av fyrs­ter, dels av kir­ken, og måt­te først og fremst kom­po­ne­re den musik­ken de øns­ket. Mozart fra free lance musi­ker i Wien, og måt­te kom­po­ne­re musikk som opp­drags­gi­ve­re var inter­es­sert i, og som pub­li­kum vil­le høre. Beet­ho­vens vik­tigs­te pub­li­kum var en avant gar­de i Wien, som betal­te ham meget godt for at han skul­le kom­po­ne­re den musik­ken han vil­le kom­po­ne­re.

Beet­ho­ven vis­te ikke respekt for noen, hel­ler ikke for de aris­to­kra­ter som under­holdt ham øko­no­isk. Da prins Lich­nov­sky vil­le ha ham til å spil­le under en mid­dag hvor Beet­ho­ven også del­tok, nek­tet han. Prins Lich­nov­sky had­de også invi­tert noen frans­ke, høy­ere offi­se­rer. Frank­ri­ke opp­ku­per­te på den tiden Wien, og Beet­ho­ven nek­tet å spil­le for fien­dens offi­se­rer. Da prins Lob­ko­vits for­søk­te å over­tale ham, sa Beet­ho­ven omtrent det­te: “Det du er, er du gjen­nom fød­sel og til­fel­dig­he­ter. Det jeg er, er jeg i kraft av meg selv. Av prin­ser har det all­tid vært og vil all­tid være man­ge. Men det fin­nes bare én Beet­ho­ven.” Med dis­se orde­ne for­lot Beet­ho­ven sel­ska­pet.

Beet­ho­ven var en kom­po­nist som byg­get sto­re verk fra enk­le tema­er. Han revi­der­te og skrev på nytt hele tiden, til han til slutt ble for­nøyd. Beet­ho­ven kas­tet ald­ri et papir. Der­for vet vi i dag gans­ke mye om hans arbeids­form når han kom­po­ner­te, og hvil­ke skis­ser han vur­der­te og for­kas­tet. Til sam­men­lig­ning had­de Mozart gjer­ne hele kom­po­si­sjo­nen fer­dig i hodet, før han “kopier­te den ut”, som han selv kal­te det. Det fin­nes ingen skis­ser fra Mozart, og hans ori­gi­nal­ma­nu­skrip­ter er stor sett uten ret­tel­ser.

Det fin­nes en video av en fore­les­ning hvor en ung Leo­nard Bern­stein går gjen­nom uli­ke for­kas­te­de skis­ser til deler av førs­te sats i Beet­ho­vens 5. sym­fo­ni. Der får vi høre hvor­dan det kun­ne ha blitt, og hvor­for det var riktitg at en del av sks­se­ne ble for­kas­tet. Jeg synes slikt er vel­dig inter­es­sant.

På et vis liv­nær­te Beet­ho­ven seg kunst­ne­risk av sine per­son­li­ge kri­ser, som ga ham kunst­ne­risk kraft som gjor­de at han nær­mest redi­fi­ser­te seg selv og der­med musik­ken. Hans pro­ble­mer med hør­se­len er vel­kjent, selv om den ikke var helt som man­ge myter vil ha det til. På slut­ten av 1700-tal­let, alt­så før han var blitt 30 år, mer­ket han at hør­se­len ble sta­dig dår­li­ge­re. Men helt døv ble han ikke før i 1818. Hør­se­len kun­ne variere fra dag til dag. Han var liv­redd for at noen skul­le opp­da­ge hans dår­li­ge hør­sel, så det før­te til at han iso­ler­te seg. Han ble dypt depri­mert. I 1801 skrev han et brev, så vidt jeg hus­ker sti­let til sine to brød­re, som ald­ri ble sendt. Det­te var en lang kla­ge over sin egen situa­sjon, ver­den i sin all­min­ne­lig­het og Guds urett­fer­dig­het. Det bar preg av å være et avskjeds­brev fra en som vur­der­te selv­mord. Bre­vet, som ble fun­net blant Beet­ho­vens papi­rer etter at han var død, er kjent som Hei­li­gen­stadt-tes­ta­men­tet.

Men han kjem­pet seg ut av den­ne kri­sen blant annet ved å kom­po­ne­re sin tred­je sym­fo­ni. Et revo­lu­sjo­ne­rede verk på så man­ge måter, og et defi­ni­tivt far­vel til Wie­ner­klas­si­sis­men. Det er all­tid et pro­blem når man skal plas­se­re Beet­ho­ven i de van­li­ge musi­kals­ke epo­ke­ne. Han kom fra Wie­ner­klas­si­si­men, men spreng­te ram­me­ne for den., Han banet vei for roman­tik­ken, men var egetn­lig ikke en del av den. Ingen av dis­se epo­ke­ne had­de plass til en gigant som Beet­ho­ven. Egent­lig kan man si at han til­hø­rer Beet­ho­ven, på siden av og over dis­se van­li­ge klas­si­fi­se­rin­gen.

Den tred­je sym­fo­ni­en, kjent som Eroi­ca, hel­ten, ble opp­rin­ne­lig dedi­kert til Napo­le­on. Men etter at Napo­le­on, som had­de blitt sett på som en opp­rø­rer og fri­hets­kjem­per mot arve­li­ge aris­to­kra­tis­ke priv­li­gi­er og det gam­le regi­met, utro­pe seg selv til kei­ser, strøk han over den dedi­ka­sjo­nen. Men den egent­lig hel­ten i den tred­je sym­fo­ni­en var nok ald­ri Napo­le­on, det var Lud­wig van Beet­ho­ven.

I dag er det mangs som spil­ler musikk på instru­men­ter fra den tiden kom­po­nis­ten lev­de. Jeg har mye sans for det. Men Beet­ho­vens musikk var ofte for vans­ke­lig og kom­pli­sert for dati­dens musi­ke­re. Og Beet­ho­ven var en vans­ke­lig mann å sam­ar­bei­de med, også for musi­ke­re. Så musik­ken hans ble ofte dår­lig frem­ført i hans sam­tid. Stryke­in­stru­men­ter har ikke end­ret seg vesent­lig siden begyn­nel­sen av 1800-tal­let. I Beet­ho­ven Haus fin­nes det fire stryke­in­stru­men­ter som Beet­ho­ven fikk i gave fra en av sine aris­to­kra­tis­ke ven­ner, to fio­li­ner, en bratch og en cel­lo, alt­så instru­men­te­ne i en stryke­kvar­tett. Å høre Beet­ho­vens stryke­kvar­tet­ter spilt på Beet­ho­vens egne instru­men­ter, er abso­lutt inter­es­sant.

Men som nevnt tid­li­ge­re var pia­no­et i en riven­de utvik­ling. Sine piano­kom­po­si­sjo­ner skrev han nær­mest for et pia­no slik han men­te et pia­no bur­de være, ikke slik de pia­no­ene som fan­tes i hans sam­tid var. Han vil­le sann­syn­lig­vis ha els­ket at hans musikk spil­les på et moder­ne Stein­way fly­gel, som er nær­me­re det instru­men­tet han drøm­te om, enn sam­ti­dens pia­no­er. Det er selv­sagt inter­es­sant å høre musik­ke spilt på sli­ke pia­no­er som Beet­ho­ven had­de. Men man yter kan­skje musik­ken mer rett­fer­dig­het ved å spil­le den på et moder­ne pia­no. I hans piono­kon­ser­ter spil­ler solis­ten gjer­ne over orkes­te­ret, slik at pia­no­et må kun­ne over­døve orkes­te­ret. Der had­de dati­dens pia­no­er pro­ble­mer. Det­te til for­skjell fra f.eks. Mozart, hvor orkes­te­ret hol­der seg pent i bak­grun­nen i sol­o­par­ti­ene.

Han 9. sym­fo­ni reg­nes som et av 1800-tal­lets aller vik­tigs­te ver­ker. På slut­ten av livet kom­po­ner­te han mest for seg selv, uten å så mye tan­ke på at musik­ken skul­le frem­fø­res. Omtrent som Bach på slut­ten av sitt liv. Beet­ho­vens sise stryke­kvar­tet­ter var kan­skje 100 år for­ut for sin tid.

Jeg kun­ne ha fort­satt med vel­dig mye mer om Beet­ho­ven, men det er på tide å slut­te her. Bare en opp­sum­me­ren­de kom­men­tar som gjel­der for Bach, Mozart og Beet­ho­ven og man­ge and­re sto­re kom­po­nis­ter. I dag kla­ger folk over den ufor­ståe­li­ge sam­tids­mu­sik­ken som ikke er til å høre på. I sin sam­tid kom­po­ner­te Bach, Mozart og Beet­ho­ven avan­sert, vans­ke­lig og avant gar­dis­tisk sam­tids­mu­sikk. Det var ikke Beet­ho­vens sym­fo­ni­er som oftest ble frem­ført i kon­sert­sa­le­ne i hans sam­tid. Det var sym­fo­ni­er av kom­po­nis­ter som kom­po­ner­te tra­di­sjo­nel­le verk etter dati­dens smak, kom­po­nis­ter som i dag er glemt av and­re enn de spe­si­elt inter­es­ser­te.

Det var en varm dag. På vei­en til­ab­ke til hotel­let pas­ser­te jeg en iscafé som heter Eis­la­bor. De had­de heng opp en lis­te fra et rei­se­nett­sted, jeg har glemt hvil­ket, som had­de kåret ver­dens 9 bes­te isca­fe­er, og Eis­la­bor var en av dis­se ni. Jeg har ikke tes­tet alle isca­fe­er i ver­den, men de had­de i alle fall god is. Og ste­det var popu­lært på en varm dag.

20160807131052

Klok­ken begyn­te å nær­me seg 14 innen jeg var klar til å syk­le vide­re. Jeg had­de ikke syk­let man­ge hund­re meter før jeg had­de pas­sert 1.000 syk­le­de kilo­me­ter på den­ne turen, og etter en drøy mil pas­ser­te jeg 2.000 syk­le­de ferie­kilo­me­ter, om jeg tar med turen langs Rhô­nen i juni. Når sant skal sies, begyn­ner jeg å kjen­ne at jeg er litt sli­ten.

Også på strek­nin­gen mel­lom Bonn og Køln er det mye indu­stri. Indu­stri­en lig­ger i stor grad langs elven. Den ble nok anlagt der for­di den bruk­te vann fra elven, for å ha til­gang til trans­port på elven, og for­di avfall ble slup­pet rett ut i elven. Indu­stri­ut­slipp og uren­set kloakk fra de man­ge byene langs elven, gjor­de at elven for en del år til­ba­ke var sterkt for­uren­set, og fikk til­nav­net Urhi­nen. Slik er det hel­dig­vis ikke len­ger. Men indu­stri­en lig­ger der den lig­ger, og sten­ger ofte for en mulig syk­kel­vei langs elven. Der­med går syk­kel­vei­en len­ger fra elven, langs vei­er og gjen­nom begyg­gel­se. Og når den kom­mer ned mot elven, er det ikke mye igjen av den Rhin­ro­man­tik­ken som var på strek­nin­gen mel­lom Bin­gen og Kob­lenz. Så jeg gjen­tar at hvis man vil syk­le langs Rhi­nen i Tysk­land, da bør man syk­le mel­lom Wies­ba­den og Kob­lenz.

20160807154025

Jeg had­de plan­lagt et stopp i Køln, og jeg had­de to cacher på lis­ten over inter­es­san­te cacher, som jeg fant. Jeg for­bin­der ikke Køln med så vel­dig mye. Det er Køl­ner­do­men.

20160807181507Og det er Keith Jar­retts legen­da­ris­ke Køln­kon­sert. Den fin­nes på Yout­ube. Men Keith Jar­rett for­tje­ner bed­re lyd enn man får der.

En liten paren­tes om lyd. Det er ikke mye som kre­ver så mye av et musikk­an­legg som piano­mu­sikk. Orgel har rik­tig­nok de dypes­te bass­to­ne­ne. Men pio­ano­ets dyna­mikk kre­ver vel­dig mye, fra et kraf­tig anslag til en tone som klin­ger ut. Ansla­get gir det som kal­les tran­sien­ter, vel­dig kor­te, men kraf­ti­ge toner i ansla­get. Om man skal låne en ter­mi­no­lo­gi fra et annet områ­de, kan man si at et musikk­an­legg må ha en vold­som aksel­le­ra­sjon for å kun­ne gjen­gi det­te godt, i for­ster­ke­ren, men ikke mnst i høy­ta­ler­ne.

Akkus­tisk muiskk er gene­relt vans­ke­li­ge­re å gjen­gi enn pop, rock osv, som i stor grad er laget for å bli spilt på elektriske/elektroniske instru­men­ter, og frem­fø­res via høy­ta­le­re. Kon­sert­ly­den er høy­ere, men ikke nød­ven­dig­vis så mye bed­re. Jeg er glad i ope­ra. Men jeg er glad i ope­ra live. En god stem­me har en magi som ingen mik­ro­fon eller høy­ta­ler kla­rer å gjen­gi. Det sam­me gjel­der pia­no og sym­fo­nisk musikk. For orkes­ter er det nok mer klang­ny­an­se­ne enn dyna­mik­ken som er utford­rin­gen. Inter­es­sen for god lyd synes å ha blitt borte, nå som folk stort sett spil­ler musikk fra mobil­te­le­fo­ner og and­re små, bil­li­ge avspil­le­re, gjen­nom bil­li­ge hode­te­le­fo­ner eller et lite og bil­lig høy­ta­ler­an­legg.

Syk­kel­ru­ten mel­lom Køln og Düs­sel­dorf var ikke noe mer inter­es­sant enn mel­lom Bonn og Køln. Også her var det mye indu­stri, noen gan­ger også kjen­te bedrif­ter.

20160807202812

Det er selv­føl­ge­lig man­ge and­re kjen­te bedrif­ter også. Men for en som er født og opp­vokst på Her­øya og i Pors­grunn, har Hydro en spe­si­ell klang. Skjønt vi, eller i alle fall jeg, mener at det egent­li­ge Hydro er det som i dag heter Yara.

Det er mulig jeg kun­ne ha fun­net en litt fine­re, men også len­ger vei på and­re siden av vei­en. Men jeg var ikke sær­lig inter­es­sert i å ta en len­ger rute enn nød­ven­dig.

Da jeg kom fram til Düs­sel­dorf var klok­ken blitt så man­ge at det det bare ble tid til å ta en dusj og få seg noe mat. Så det som står på pla­nen for Düs­sel­dorf får utstå til man­dag for­mid­dag.

Rhinruten

Sykkelturer

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email