Aftenpostens utenrikskommentator har prøvd seg med en kommentar om hjemlige forhold, nemlig om folk som sykler i Oslo. Som Sven Egil Omdal treffsikkert skriver på Twitter:

“Noen ganger blir en utenrikskommentator så lei manglende respons at han går løs på syklistene bare for å kjenne at han lever.”

Syklister er “Pesten på to hjul”, skriver Frank Rossavik, og beveger seg rett ned på kommentarfeilnivå. Han slenger ut påstander, uten noen form for faktasjekk. Det var ikke en utredning, skriver Frank Rossavik. Det var en kommentar. Han er kommentator i Aftenposten. Er det slik han skriver sine kommentarer? Blås ut, uten faktasjekk? For det er vel heller ikke utredninger han skriver om utenrikspolitikk?

Frank Rossavik forsvarer seg med det som mobbere alltid forsøker å forsvare seg med: Har dere ikke humoristisk sans? Tåler dere ikke en spøk? Du har ingen fremtid som humorist, Frank Rossavik. Jeg er ikke i stand til å finne noe som kan har vært ment som en morsomhet i kommentaren. Det er ikke en gang dårlige vitser à la Pål Thoresen. Men kanskje Frank Rossavik mener at å hetse syklister er morsomt uansett? Dette er “humor” godt under nivået der homohatere forteller dårlige homsevitser.

Sans for humor, herunder selvironi, er nok omtrent like utbredt hos folk som sykler som i befolkningen ellers. Prøver man å være morsom bør man innse at man har mislykkes når folk ikke synes det er morsomt. Når “humoren” er basert på fordommer, da skal man ikke ta applaus fra de som har de samme fordommene som tegn på at man har lykkes. Hets er sjelden morsomt, uansett hvem den går ut over. Den som slenger ut hetsende kommentarer må regne medå få svar på tiltale.  Det tror jeg faktisk at Frank Rossavik er intelligent nok ti å forstå.

Nylig hadde Dagens Næringsliv en treffsikker staireartikkel om Tour de Finance syklistene, med tittelen “El-sykkel er simpelthen juks”.  Mange som sykler har ledd godt av den, ikke minst typiske Tour de Finance-syklister. Man må bare ha litt mer intelligent humor enn Frank Rossaviks pest-kommentar.

Om seg selv som trafikant, skriver Frank Rossavik:

“Jeg solgte min siste bil i 1992. Siden har jeg vært fotgjenger og bruker av kollektivtilbud.”

Når Frank Rossavik solgte sin siste sykkel, om han har hatt noen,  det sier han ikke noe om. Han fortsetter:

“Selv når jeg tenker hardt etter, kan jeg ikke komme på ett tilfelle der en bilist har vært til sjenanse, i alle fall ikke i Norge.”

Enten har Frank Rossavik dårlig gangsyn, dårlig observasjonsevne eller dårlig hukommelse. Og han leser åpenbart ikke sin egen avis. 2. september kunne vi nemlig lese følgende i Aftenposten: “Nedslående resultater etter aksjon skolestart – over 1400 bilister ble tatt”.

“Man vet hvor bilene er, nemlig i veibanen. “

Eller de er parkert i sykkelfelt, som denne premieidioten av en bilist som presterte å parkere i sykkelfelt på en måte som gjorde at han samtidig sperret innkjøringen til det parkeringshuset hvor han burde ha stått.

Eller de kjører i sykkelveien langs Frognerstranden, Norges mest trafikkerte sykkelvei, fordi de lever i den villfarelse at kombinasjonene av å være bil- og båteier fritar dem mot forbudet mot å kjøre bil på sykkelveier.

Finnes det en tilsynelatende ledig plass, tar bilistene den straks i bruk til parkering. Som her ved Hjortnes, hvor de bidrar til å hindre sikten i en fra før dårlig utformet rundkjøring.

Siden Frank Rossavik ikke sykler, og tydeligvis ikke er særlig observant når han beveger seg rundt i byen, har han kanskje ikke lagt merke til alle bilistene som tar seg til rette på områder som er forbeholdt syklende. Men jeg overrasket at han som fotgjenger tilsynelatende aldri har støtt på en bil som er parkert på fortauet, som kjører ulovlig i en gågate eller tilsvarende.

“De stanser alltid for rødt lys. “

For syklister er rødt lys, i følge Frank Rossavik

“tilsynelatende bare et forslag.”

En liten observasjon fra sist lørdag: Jeg var ute på en kort sykkeltur. Jeg skulle krysse Lilleakerveien for å fortsette Bestumveien mot Skøyen. Mens jeg sto med min sykkel og ventet på grønt lys, raste tre av disse bilistene som alltid stanser for rødt lys, over på knallrødt lys.

For mange syklister sykler på  rødt lys. Det er ingen grunn til å forsvare det. Men når Frank Rossavik hevder at bilister alltid stanser, da er det igjen grunn til å trekke hans gangsyn og observasjonsevne i tvil. Man kan stille seg ved de aller fleste lyskryss, og se at når lyset skifter til gult, er det mange bilister som gir gass og raser over krysset på rødt lys, fremfor å stanse. Som bilist har jeg opplevde at folk kjører forbi og krysser på rødt, etter at jeg selv har stanset på rødt lys. Denne formen for rødlyskjøring er farlig, i motsetning til den typiske rødlyssyklist som bremser opp, ser at det er klart og så sykler på rødt.

Frank Rossavik må ha et naivt forhold til politiet og det norske samfunnet når han skriver:

“Bilene har dessuten nummerskilt. En fotgjenger kan, om det trengs, forfølge et overtramp.”

Når tok politiet sist noe slikt på alvor, med mindre bilisten har kjørt på og skadet eller drept en fotgjenger, og så har stukket av?

Som kjent er tilrettelegging og regelverk dårlig, og Rossavik har et poeng når han skriver:

“Mange syklister, derimot, durer frem overalt, på fortau, i gågater, på sykkelvei og bilvei – ofte med lynraske skifter. “

Det finnes riktignok ikke noe som heter bilvei, men Rossavik faktasjekker ikke. Så han synser, basert på hvordan han tror det er.

Politikerne har fått det som de har bedt om. Ved siden av Island, er Norge så vidt jeg vet det eneste landet i Europa hvor det generelt er tillatt å sykle på fortauet. Det er en typisk politikerløsning: Man forsøker å vri seg unna et problem ved å skyve det over på en svakere gruppe. Manglende tilrettelegging for å kunne sykle, ble forsøkt “løst” ved å bestemme at man kunne sykle på fortauet.

Da Oslo ble vanstyrt av et H/FrP-byråd, med FrP som ansvarlig for samferdsel, var det slik de ville ha det. Daværende samferdselsbyråd fra FfP, Peter N Myhre, sa følgende i et intervju med Aftenposten 29. september 2004:

“[Innen­for Ring 1] går sam­ferd­sels­by­råd Peter N. Myhre inn for at syk­lis­tene skal kjøre på for­tauet eller i vei­ba­nen, ikke i eget syk­kel­felt. — Stra­te­gien er at vi ikke skal lage så mange syk­kel­fel­ter i sen­trum. Vi sat­ser på blan­det tra­fikk, og mer­ker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan.”

Det daværende byrådet fikk det slik samferdselsbyråden ønsket: Folk sykler på fortauet og syklister finner seg til rette som best de kan. De som har overtatt etter H/FrP-byrådet har hatt en meget krevende oppgave med å rette opp skadevirkningene. Heldigvis har det begynt å skje noe.

Vi kan legge til at også politiet ofte oppforder til å sykle på fortauet. Dette til tross for at det kun er tillatt å sykle på fortau når det ikke er til sjenanse for fotgjengere, og passering av fotgjengere skal skje i tilnærmet gangfart. I sine kommentarer til trafikkreglenes bestemmelse om sykling på fortau, skriver Statens vegvesen (s. 86):

“Fra før er syk­ling på for­tau og de andre områ­dene som er for­be­holdt gående bare til­latt når gang­tra­fik­ken er liten. Av den grunn vil slik syk­ling i bystrøk ofte være ute­luk­ket [min uth].”

H/FrP-byrådet baserte seg på at folk skulle sykle ulovlig, fremfor å legge til rette for sykling. Det har blitt slik dette byrådet ønsket og la opp til, og det er et problem som bare lar seg løse ved at det lages en sykkelinfrastruktur som er så god at sykling på fortauet overflødiggjøres.

Når folk velger å sykle på fortauet også der hvor det er en form for sykkeltilrettelegging, sier det bare en ting: Tilretteleggingen for sykling er for dårlig. Frank Rossavik skriver:

“Verst er det kanskje med syklister som bruker fortauet selv om det er avmerket sykkelfelt i veibanen. Det skjer hele tiden i Kirkeveien på Majorstuen, nær der jeg bor.”

Som sagt tror jeg ikke at Frank Rossavik har syklet, i alle fall ikke på veldig mange år, og definitivt ikke i Kirkeveien. Sykkelfeltene i Kirkeveien er ubrukelige, og en hån mot folk som sykler. Det er for det meste smalere enn en meter, hvilket er altfor smalt.

Sykler man i et sykkelfelt tror mange bilister og bussjåfører at man ikke trenger å holde avstand ved passering av syklister. Det tror også to samferdselsministere, deriblant nåværende samferdselsminister Ketil Solvik Olsen, og et stortingsflertall besteånde av de sykkelfiendtlige partiene FrP, Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Første gang saken var oppe i Stortinget, stemte også SV sammen med sykkelfiendene, noe jeg ikke har tilgitt dem. Disse partiene tror åpenbart at en malt strek i veien har en magisk beskyttende virkning, noe alle som sykler vet at den ikke har.

I Kirkeveien har man som syklist i praksis to valgmuligheter:  Enten sykler man på fortauet, eller så sykler man i kjørefeltet – som vel er det som Rossavik feilaktig kaller “bilveien”, og da så langt ute i kjørefeltet at bilister som vil forbi tvinges til å skifte kjørefelt. Da må man være forberedt på tuting og annen trakassering fra Rossaviks lovlydige venner, bilistene. Mange som sykler liker ikke å ha en aggressiv og tutende bilist på bakhjulet, og velger fortauet. Har man valgt sykkelfeltet og blitt skviset av en buss én gang, da gjør man ikke det flere ganger.

Det er mulig Frank Rossaviks kommentarer om religion, og om Amsterdam og København er det som var ment å være humoristisk.

“Dilemmaet er at bedre tilrettelegging betyr flere syklister. Da kan syklismen i Oslo begynne å nærme seg den i Amsterdam og København. Dette er byer jeg besøkte mye før, men prøver å unngå nå. Selv om syklistkulturen nok er hakket bedre der, skaper de store mengdene nye problemer.”

I sommer var jeg på sykkeltur, som endte i Amsterdam. Jeg kom til Amsterdam slik at jeg hadde én hel dag før jeg skulle sykle til flyplassen og fly hjem. Etter ca 1350 km på sykkel, var det helt greit med en dag hvor jeg ikke syklet. Etter å ha syklet til hotellet, lot jeg sykkelen være parkert der til jeg skulle sykle til flyplassen, og gikk rundt i Amsterdam en ettermiddag og kveld, og en hel dag. Selv om sykkel vanligvis er best når man skal bevege seg rundt i en by, er det likevel bedre å gå hvis man skal se og bli kjent i en by, når avstandene ikke er for lange.

Det er mage tåpelige turister i byer som Amsterdam og København som ikke har forstått at sykkelveier og sykkelstier er til å sykle i, og ikke er for fotgjengere. I den etter hvert så kjente sykkelveien gjennom Rijksmuseum virrer turister rundt i sykkelveien som hodeløse høns, til tross for at det er brede fortau på begge sider av sykkelveien.

Det er å be om problemer. Hvis man holder seg på fortauet, og ser seg for når man skal krysse en sykkelvei eller en sykkelsti, da er det helt utmerket å være fotgjenger i Amsterdam.