Elbil — miljøpolitikkens slankepille

Vi vet det så godt: Vi bur­de spi­se mer fisk og grøn­sa­ker, og mind­re kjøtt, mind­re fett og mind­re suk­ker. Og vi bør mosjo­ne­re mer. Men det er så vans­ke­lig. Vi må fak­tisk gjø­re noe som er merk­bart for oss selv: Vi må leg­ge om livs­sti­len. Det vil vi ikke. Vi vil ha en quick-fix som gjør at vi kan fort­set­te som før, med litt bed­re sam­vit­tig­het. Det­te pro­fi­te­rer den sær­de­les tvil­som­me “helsekost”-bransjen på, som sel­ger oss dyre og tvil­som­me pro­duk­ter som skal kom­pen­se­re for og ret­te opp ska­de­ne etter vår uhel­di­ge livs­stil. For å site­re min lege­søs­ter om alle de vita­min­pil­ler og kost­til­skudd vi put­ter i oss: Det gir først og fremst dyr urin.

I mli­jø­po­li­tik­ken har elbil blitt Nor­ges slanke­pil­le. Sva­ret på de fles­te krav om utslipps­re­duk­sjon er elbil. Da kan vi fort­set­te å kjø­re bil som før. Og poli­ti­ker­ne kan fort­set­te å leg­ge til ret­te for mer bil­tra­fikk ved sta­dig nye, sto­re vei­pro­sjek­ter. De kan lal­le seg inn i en rosa tåke om at i frem­ti­den vil det være “miljø­venn­li­ge” biler som kjø­rer på dis­se vei­ene. Og poli­ti­ker­ne kan slip­pe å ta tak i de reel­le pro­ble­me­ne, noe dagens regje­ring og en tafatt oppo­si­sjon har gitt opp for len­ge siden.

Vi må erkjen­ne og ta kon­se­kven­se­ne av at selve kon­sep­tet om at vi skal bru­ke en plass­kre­ven­de boks på et til to tonn for å frak­te én per­son, ikke er bære­kraf­tig. Det kre­ver unød­ven­dig mye ener­gi, uan­sett energi­kil­de og energi­bæ­rer. I byene er pri­vat­bi­len vel så mye et plass­pro­blem som et utslipps­pro­blem. Elbi­len tar like stor plass som and­re biler, enten den kjø­rer eller er par­kert.

img_20161111_122219

En bære­kraf­tig poli­tikk må ha som mål å redu­se­re bil­tra­fik­ken, ikke å erstat­te dagens biler med en type biler med en annen motor. Hel­sing­fors har som mål at om ti år skal det være unød­ven­dig for folk som bor i byen å eie bil. Da begyn­ner det å lig­ne noe. I Paris ble bil­tra­fik­ken redu­sert med 40% fra 2001 til 2010. Det er resul­tat av en bevisst og vil­let poli­tikk. Geor­ge Pomp­i­dou, som var en eks­po­nent for den poli­tik­ken som også nors­ke poli­ti­ke­re har omfav­net, dog uten å si det høyt, om at byen må til­pas­se seg bilen, ikke omvendt. Han gjor­de mye for å øde­leg­ge Paris, blant annet ved å anleg­ge motor­vei­lig­nen­de vei­er langs Sei­nen. Noen har blitt stengt, og noen har vært som­mer­stengt. Nå er det ved­tatt å sten­ge dem perm­a­nent, et eksem­pel Oslo bør føl­ge ved å sten­ge f.eks. Dron­ning Eufe­mias gate for bil­tra­fikk.

I Nor­ge sat­ses det i prak­sis på å øke bil­tra­fik­ken, med en drøm om at det skal være “null­ut­slipps­bi­ler”.

Nor­ge har ført en van­vit­tig elbil­po­li­tikk. Den omta­les som suk­sess. Det er egent­lig mer­ke­lig at det ikke sel­ges fle­re elbi­ler. Når sta­ten kas­ter sto­re penge­be­løp og and­re for­de­ler etter folk, sier man selv­sagt ja takk. Det er også den enes­te lær­dom­men vi kan trek­ke av den nors­ke elbil­suk­ses­sen: Kast pen­ger etter folk, og gi dem man­ge and­re for­de­ler — og folk vil si ja takk og ta i mot.

Norsk elbil­po­li­tikk var indu­stri­støt­te. Nors­ke poli­ti­ke­re har ennå ikke helt klart å svel­ge at man i Sve­ri­ge klar­te å byg­ge opp en bil­in­du­stri, noe man ald­ri fikk til i Nor­ge. Nå skul­le det bli bil­in­du­stri i Nor­ge, og det skul­le bli frem­ti­dens biler: Elbi­ler. Den gang var elbi­ler tup­per­wa­re på hjul, med kort rekke­vid­de, elen­dig sik­ker­het og ingen kom­fort. De var til­nær­met usel­ge­li­ge. Noen direk­te støt­te til fab­rik­ke­ne, det kun­ne man ikke gi, det vil­le ha vært i strid med EUs stats­støtte­reg­ler. Men å skred­der­sy en gene­relt utfor­met ord­ning som i prak­sis bare vil­le kom­me Think og Bud­dy til gode, det kun­ne man gjø­re. Ingen bil­av­gift, ingen års­av­gift, fri­tak for mer­verdi­av­gift, ingen bom­pen­ger, gra­tis par­ke­ring, og til og med gra­tis strøm. Ingen norsk regje­ring vil­le ha fun­net på noe så kost­bart om det bare var snakk om mil­jø. Men når det gjel­der indu­stri­støt­te, da fin­nes det kna­pt gren­ser for hva nors­ke regje­rin­ger er vil­li­ge til å bru­ke, om de får lov.

Jeg har ingen ting imot elbil. Det vil være bra om nytte­tra­fikk i stør­re grad skjer med elbil. Men en poli­tikk som opp­ford­rer til mer bruk av pri­vat­bil, uan­sett energi­bæ­rer, er ikke miljø­po­li­tikk. Både i Paris og Lon­don gis det vis­se for­de­ler til elbi­ler, men ikke på en slik måte at det opp­ford­rer til å vel­ge (el)bil frem­for kol­lek­tiv­trans­port, syk­kel og gan­ge. I man­ge byer ser man små, elekt­ris­ke biler som utfø­rer ser­vice­opp­ga­ver, som den­ne i Lon­don.

simg_1170_dxo-1

Til­sva­ren­de biler har jeg sett i man­ge frans­ke byer. Om min hukom­mel­se stem­mer, så bruk­te man alle­re­de på 1970-tal­let elbi­ler som melke­bi­ler i Eng­land, den gang det fort­satt ble kjørt ut melk til folk om mor­ge­nen. I Paris er det også elbus­ser.

simg_2091_dxo

Nå er hel­ler ikke elbi­ler så miljø­venn­li­ge som deres for­kjem­pe­re vil ha det til. Man­ge har len­ge argu­men­tert for at det bør leg­ges til ret­te for kjøp av nyere, mer “miljø­venn­li­ge” biler. Da glem­mer man helt miljø­be­last­nin­gen som selve bil­pro­duk­sjo­nen med­fø­rer. Man må vur­de­re den tota­le miljø­be­last­nin­gen gjen­nom bilens leve­tid, ikke bare grense­be­last­nin­ge­ne ved hvert kjør­te kilo­me­ter.

Elbi­ler er bare miljø­venn­li­ge der man har en ren strøm­pro­duk­sjon, noe vi for en stor del har hatt i Nor­ge. Skjønt man har opp­da­get at det er gans­ke sto­re utlipp fra kraft­ma­ga­si­ner. Helt ny er ikke den­ne kunn­ska­pen. Den­ne artik­ke­len er fra 2005. Men poli­ti­ke­re luk­ker som van­lig øyne­ne når det duk­ker opp ube­ha­ge­lig kunn­skap. Men uan­sett: Hvis strøm­men pro­du­se­res fra olje eller kull, er ikke bruk av strøm spe­si­elt miljø­venn­lig.

Bat­te­ri­ene er et kapit­tel for seg. Det fin­nes ikke mye liti­um i ver­den, og vi bryr oss ikke om barne­ar­beid i far­li­ge gru­ver, og den slags detal­jer når det kan bidra til at vi kan kjø­re “miljø­venn­lig”. Og igjen kan det se ut som om vår gene­ra­sjon vil plynd­re jor­den for en begren­set og ikke for­ny­bar res­surs for å til­freds­stil­le våre egne, kort­sik­ti­ge behov.

Nor­ge har i åre­vis sat­set mak­si­malt på å pro­du­se­re skit­ten ener­gi (olje), og beta­ler litt avlat ved å gjø­re en mil­li­ar­dær i Cali­for­nia enda rike­re. REC og en pro­du­sent hvis navn jeg har glemt, star­tet sol­celle­pro­duk­sjon i Nor­ge. Men det­te var åpen­bart ikke den nors­ke sta­ten inter­es­sert i å være med å utvik­le. Så den virk­som­he­ten har for­svun­net ut av lan­det — og kom­mer nep­pe noen gang til­ba­ke.

Jern­ba­nen i Nor­ge har vært for­sømt i hele etter­krigs­ti­den. Våre poli­ti­ke­re har bare sat­set på bil og fly. Nå går det tog mel­lom Oslo og Stock­holm, til tross for Nor­ges mang­len­de sat­sing på jern­bane, og den er fak­tisk en suk­sess. Men nors­ke myn­dig­he­ter har gjort sitt bes­te for å hind­re det­te, ved ikke å byg­ge ut jern­ba­nen. Før en av de gan­ge­ne jern­bane­for­bin­del­sen ble ned­lagt, var Aften­pos­ten på tog­tur. Her er noe av beskri­vel­sen:

Se. Der er Moro­ku­li­en. Og der er gren­sen. Her­fra går det på skin­ner. Nå kan vi begyn­ne å kjø­re tog…Lokomotivfører Bent Rog­ne peker på farts­må­le­ren. Den gjør noen byks. 130, 140, 150, 160, vi er i Sve­ri­ge, nå.- Fra Karl­stad til Stock­holm går det i mel­lom 180 og 200 hele vei­en. I Nor­ge har vi fine tog, men elen­dig infra­struk­tur. Det er som å kjø­re Fer­ra­ri på en potet­åker, for­kla­rer Rog­ne.”

Folk vil åpen­bart rei­se med tog, og antal­let avgan­ger øker til tross for at det ikke er gjort noe for å bed­re infra­struk­tu­ren på norsk side. I ste­det byg­ger man ny motor­vei paral­lelt med den gam­le og håp­løst for­el­de­de jern­ba­nen. Sør­lands­ba­nen er en krong­le­te krøt­ter­sti. Man vil byg­ge ny vei mel­lom Kris­tian­sand og Stav­an­ger. Men det som bur­de ha vært byg­get først, er en ny og moder­ne jern­bane.

Nå arbei­des det hel­dig­vis med nu jern­bane mel­lom Lar­vik og Pors­grunn, en strek­ning hvor jern­ba­nen gikk en stor omvei. Men selv­sagt byg­ges den­ne etter at man har byg­get ny motor­vei — slik prio­ri­te­res det i Nor­ge. I 2008 uttal­te AP-poli­ti­ker Robin Kåss i Pors­grunn at det gikk for­te­re å syk­le enn å ta toget fra Lar­vik til Pors­grunn. Seks syk­lis­ter fra Gren­land Sykle­klubb tok utford­rin­gen og stil­te opp på Lar­vik sta­sjon for å kon­kur­re­re med toget om hvem som kom først til Pors­runn sta­sjon. Syk­lis­te­ne vant. Siden den gang har motor­vei­ut­byg­gin­gen gjort det vans­ke­li­ge­re, til dels ulov­lig å syk­le den­ne strek­nin­gen, så syk­lis­te­ne vil­le nep­pe ha vun­net i dag — i alle fall ikke om de had­de syk­let lov­lig.

Det kan godt hen­de det kan være nød­ven­dig å gi for­de­ler og sub­si­di­ere en ny tek­no­lo­gi. Men den nors­ke ord­nin­gen er mak­si­malt idio­tisk utfor­met: Full­sten­dig og ube­gren­set avgifts­fri­tak. Jo dyre­re bil man kjø­per, desto mer sub­si­di­e­res man. Eller sagt på en litt annen måte: Jo rike­re du er, desto mer støt­te får du av sta­ten. Det å gi mest til de rikes­te er “god” Høy­re og FrP-poli­tikk, men jeg for­står ikke at and­re par­ti­er er mer på gal­ska­pen. Det nors­ke mar­ke­det er lite. Nå sat­ses det elbi­ler i Kina, som i den­ne sam­men­hen­gen vil bety langt mer enn Nor­ge. Også i USA ble det sat­set på elbil, men det kan vel også gå en usik­ker frem­tid i møte når Trump over­tar som pre­si­dent.

Aston Mar­tin har vars­let om at de kom­mer med en elbil. Hvis man øns­ker å vise at man er både rik og sam­ti­dig frem­stå som miljø­venn­lig, da må man for­te seg å kjø­pe en elekt­risk Aston Mar­tin før noen poli­ti­ke­re kom­mer til for­nuft. Jagu­ar har vars­let at de vil gå i stru­pen på Tes­la. Visst­nok arbei­der både Fer­ra­ri og Rolls Royce med elbi­ler.

And­re land gir også for­de­ler til de som kjø­per elbil. Så vidt jeg vet gis det et til­skudd ved kjøp av elbil i Tysk­land, og man­ge land har par­ke­rings­plas­ser med lade­sta­sjo­ner for­be­holdt elbil. Men til­skud­det gis i form av det bestemt, eller et begren­set penge­be­løp. Det er ikke ube­gren­set sub­si­die­rings­gal­skap som i Nor­ge.

Redak­tør Gun­nar Stav­rum i Nett­avi­sen har­lel­ser­te for en tid siden over at Oslo kom­mu­ne ga 5.000 kr i støt­te til folk som kjøp­te elsyk­ler. Nå er elsyk­ler langt bed­re for sam­fun­net enn elbi­ler. Dess­uten var ord­nin­gen for­nuf­tig utfor­met, med et begren­set penge­be­løp. Men det var sub­si­die­ring av de rike, skrev Gun­nar Stav­rum. Det had­de han nok rett i. Men det var små­pen­ger sam­men­lig­net med hvor­dan sta­ten sub­si­di­e­rer de rike gjen­ne­om sin elbil­po­li­tikk. Og elbil­støt­te, det er Gun­nar Stav­rum for. Folk kjø­per elbil som bil nr 2 eller 3, og bru­ker fos­si­bil ved siden av. Og de vel­ger å kjø­re (el)bil frem­for å rei­se kol­lek­tivt eller syk­le.

I Nor­ge har Arbei­der­par­ti­et kom­met med det åpen­bart for­nuf­ti­ge for­sla­get å begren­se avgifts­fri­ta­ket for elbil. Avgifts­fri­tak begren­set opp­ad til et visst beløp er den enes­te for­nuf­ti­ge utford­rin­gen. Selv­sagt kas­ter man­ge seg over det, og kal­ler det et angrep på Tes­la. I dag domi­ne­rer Tes­la luk­sus­seg­men­tet av elbi­ler. Men der blir de ikke ale­ne len­ge.

Tesla­ei­er og Venstre­po­li­ti­ker Abid Raja, har kom­met med noen av de tåpe­ligs­te utta­lel­se­ne om det­te. Det­te sa han til NRK:

Det føy­er seg inn i den mis­un­nel­sen vi ser kom­me til uttrykk mot Tes­la man­ge ste­der

Det er sto­re gut­ter som fort­satt liker å leke med biler, og de domi­ne­rer fort­satt poli­tik­ken. De har opp­blås­te selv­bil­der, og tror at res­ten av ver­den ser opp til og mis­un­ner dem. Og nå som Opel har lan­sert elbil med lang rekke­vid­de, mis­ter Abid Raja og and­re rekke­vidde­angs­ten som argu­ment for å opp­rett­hol­de sub­si­die­ring av luk­sus­bi­ler.

Jeg er fak­tisk ikke mis­un­ne­lig på din Tes­la, Abid Raja. Min erfa­ring, etter å ha bodd sen­tralt i byen (Frog­ner) med bil i 25 år, er at det en befri­el­se å ikke len­ger eie bil. Da slip­per jeg blant annet å syn­ge i det surt­klin­gen­de gråte­ko­ret (nå som “hyle­kor” har blitt en heders­be­teg­nel­se, kan jeg ikke bru­ke den) av Frog­ner­bi­lis­ter som ikke vil gi plass til folk som syk­ler. Jeg har det mes­te innen gang- og sykkel­av­stand. Har jeg behov for bil, er det lett å få tak i en.

Nors­ke poli­ti­ke­res mange­åri­ge for­søm­mel­se av jern­ba­nen, gjør at toget dess­ver­re ofte ikke er et rea­lis­tisk alter­na­tiv på litt leng­re rei­ser. Så mitt per­son­li­ge miljø­regn­skap tyn­ges av for man­ge fly­rei­ser. For ikke len­ge siden var jeg i Stock­holm. Jeg vil­le gjer­ne ha reist med tog. Men det lot seg dess­ver­re ikke gjø­re å få reise­pla­nen til å gå opp med tog, så det ble fly like­vel. Hvis nors­ke poli­ti­ke­re had­de men alvor med miljø­venn­lig trans­port, had­de de sat­set mas­sivt på jern­bane­ut­byg­ging og på å redu­se­re trans­port­be­ho­vet. De had­de skrin­lagt alle sto­re vei­pro­sjek­ter, og sagt at elbil­sat­sin­gen var en blind­gate som vi må kom­me oss ut av.

Det mes­te i Nor­ge, også miljø­venn­lig trans­port med f.eks. jern­bane, er mer­verdi­av­gifts­plik­tig. At elbil skal være så vik­tig for sam­fun­net at det må beløn­nes med fri­tak for mer­verdi­av­gift, er gal­skap. Om jeg hus­ker rett, ble kon­se­kven­se­ne av det­te avgifts­fri­ta­ket ikke vur­dert, da det ikke var noen som reg­net med at elbi­le­ne vil­le få noen sær­lig betyd­ning.

Sto­re gut­ter liker dyrt leke­tøy. Det gjør for så vidt jeg også, selv om jeg ikke len­ger synes det er sær­lig inter­es­sant å leke med biler. Nå har de fått for seg at selv­kjø­ren­de biler også er et klima­til­tak, for­stå det den som kan. Leke­tøys­mi­nis­ter Ketil Sol­vik-Olsen vil også sat­se på dro­ner. Snart må vi ikke bare pas­se oss for bil­tra­fikk, men også for moto­ri­ser­te mons­ter­veps som kom­mer susen­de i hode­høy­de for å leve­re piz­za, post eller noe annet.

I den grad det er en CO2-kom­po­nent i bil­av­gif­ten, er det selv­sagt greit at man ikke beta­ler CO2-avgift for biler uten sli­ke utslipp. Men man må se på utslip­pet inklu­dert pro­duk­sjon, ikke bare når bile­ne bru­kes etter at de er fer­dig pro­du­sert. Men elbi­ler sli­ter like mye på vei­ene og virv­ler opp like mye støv som and­re biler.

Elbi­le­ne tar like stor plass som and­re biler. Å opp­ford­re folk til å kjø­re elbil inn i byen ved å gi gra­tis bom­pas­se­ring og gra­tis par­ke­ring, er å mot­ar­bei­de miljø­venn­lig trans­port ved kol­lek­tiv, syk­kel og gan­ge. Det er også menings­løst at eil­bi­lis­te­ne skal kun­ne gjø­re kol­lek­tiv­tra­fik­ken dår­li­ge­re ved å fyl­le opp kol­lek­tiv­fel­te­ne. Og hvor­for skal ikke elbi­lis­te­ne beta­le for sin egen strøm?

  • Gjør elbi­ler mva-plik­ti­ge.
  • Sett et tak på fri­ta­ket for engangs­av­gift ved kjøp av elbil.
  • Få elbi­le­ne ut av kol­lek­tiv­fel­te­ne.
  • Krev bom­pen­ger også fra elbi­lis­ter.
  • La elbi­lis­ter beta­le for par­ke­ring.
  • La elbi­lis­ter beta­le for sin egen strøm.

Språkrådets direktør må lære seg varemerker

Ord­bø­ke­ne kan ikkje sen­su­re­rast”, skri­ver direk­tør i språk­rå­det, Åse Wet­ås, om vare­mer­ker. Hun viser først og fremst at hun ikke kan vare­mer­ker, og blir det pin­lig både for direk­tø­ren og Språk­rå­det når de går ut på den­ne måten. Vare­mer­ker er en form for språk­bruk som Språk­rå­det selv­sagt må ha solid kunn­skap om. Om ikke direk­tø­ren selv set­ter seg inn i det­te, bør det i alle fall være noen and­re i orga­ni­sa­sjo­nen som kan det, og som kan kva­li­tets­sik­re det som pub­li­se­res i direk­tø­rens navn.

Ord kan bru­kes som vare­mer­ker. NRK er regist­rert vare­mer­ke, uten at det har hind­ret noen i å skri­ve om NRK. Det sam­me er man­ge av NRKs kana­ler, og pro­gram­tit­ler som f.eks. «Trygde­kon­to­ret» og «Jule­nøt­ter». Hvis man har regist­rert eller inn­ar­bei­det et vare­mer­ke, gir det en ene­rett til å bru­ke det­te som kjenne­tegn i nærings­virk­som­het, for varer eller tje­nes­ter av sam­me eller lig­nen­de slag. Ved regist­re­ring er vare­mer­ke­ne regist­rert i uli­ke vare­klas­ser. At et ord er regist­rert som vare­mer­ke, er ikke i seg selv til hin­der for at and­re bru­ker ordet, så len­ge det ikke bru­kes som kjenne­tegn i nærings­virk­som­het for pro­duk­ter og tje­nes­ter av sam­me eller lig­nen­de slag. I et svar på NRK ytring nev­ner Tho­mas Gaar­der-Olsen TINE som eksem­pel. Q‑meieriene kan ikke kal­le sine mei­eri­pro­duk­ter Tine. Men det har ingen betyd­ning for bru­ken av ordet i betyd­nin­gen å smel­te, en behol­der av tre, osv.

At NRK har vare­merke­re­gist­rert Trygde­kon­to­ret i bl.a. klas­sen for under­hold­ning, hind­rer det ingen i å bru­ke ordet i and­re sam­men­hen­ger. Fle­re kan regist­re­re og bru­ke det sam­me ordet som vare­mer­ke, så len­ge pro­duk­te­ne ikke kon­kur­re­rer med hver­and­re og det ikke er en fare for for­veks­ling. At NRK har regist­rert Jule­nøt­ter, vil ikke hind­re en leve­ran­dø­rer i å sel­ge en nøtte­blan­ding som de kal­ler Jule­nøt­ter.

Orklas regist­re­ring av «Seig­menn» er et av eksemp­le­ne som tas opp. I en annen NRK-artik­kel står det at Ork­la pro­du­ser­te sine seig­menn førs­te gang i 1965. Om min hukom­mel­se stem­mer, så skri­ver Kjell Auk­rust i boken ”Bror min” om hvor­dan hans bror kjøp­te 5‑øres seig­menn, strek­te dem og del­te dem i to, for så å sel­ge hver halv­del for 3 øre styk­ket. Jeg hus­ker ikke når jeg les­te den boken, men jeg var i alle fall godt inn­for­stått med hva seig­menn var. Det er ikke nød­ven­dig å end­re det­te, selv om Ork­la har vare­merke­ret­tig­he­ter til ”seig­menn”. Dess­uten ble boken utgitt i 1960, fem år før Ork­la, i føl­ge NRK, begyn­te å pro­du­se­re seig­menn.

Språk­rå­det må gjer­ne mene at seig­menn bur­de ha vært nek­tet regist­re­ring som vare­mer­ke. Jeg er ikke uenig i det. Men det er ver­ken Språk­rå­det eller jeg som avgjør om en vare­merke­re­gist­re­ring er gyl­dig eller ikke, det avgjø­res av Patent­sty­ret, og i sis­te instans av dom­sto­le­ne. Det kunn­gjø­res når nye vare­mer­ker regist­re­res. Enhver, også Språk­rå­det, kan kom­me med inn­si­gel­ser mot regist­re­rin­ger, innen tre måne­der etter at regist­re­rin­gen er kunn­gjort. Men å angri­pe regist­re­rin­ger som har skjedd for len­ge siden, er mer kom­pli­sert.

For at et ord skal kun­ne være ver­net som vare­mer­ke, må det være dis­tinkt. Det må være egnet til å skil­le det­te pro­duk­tet fra and­re, til­sva­ren­de pro­duk­ter. Etter vare­merke­lo­ven § 14, annet ledd, bok­stav b, kan man ikke regist­re­re ord som i almin­ne­lig språk­bruk eller etter lojal og etab­lert for­ret­nings­skikk utgjør sed­van­li­ge beteg­nel­ser for varen eller tje­nes­ten Gene­ris­ke beteg­nel­ser kan ikke regist­re­res som vare­mer­ke. Ingen kan regist­re­re vare­mer­ket ”Syk­kel”, i alle fall ikke som et vare­mer­ke for syk­ler. Det sik­res­te er rene fan­ta­si­navn, og det bes­te er fan­ta­si­navn som man lett asso­si­e­rer med pro­duk­tet eller tje­nes­ten – som for eksem­pel ”potet­gull”.

Et dis­tinkt vare­mer­ke kan med tiden bli en gene­risk beteg­nel­se på en type pro­duk­ter, og mis­ter da sitt sær­preg eller sin dis­tink­ti­vi­tet. Man sier da at vare­mer­ket er dege­ne­rert. Det er man­ge eksemp­ler på sli­ke dege­ne­rer­te vare­mer­ker. Noen kjen­te er pri­mus, ter­mos og heroin. Når vare­mer­ket er dege­ne­rert, fal­ler ver­net bort. Alle kan kal­le sine iso­ler­te flas­ker for ter­mos, selv om det opp­rin­ne­lig var et ver­net vare­mer­ke. Jeg vil anta at seig­mann også er dege­ne­rert.

Man­ge vare­mer­ke­ei­ere øns­ker å ver­ne sitt vare­mer­ke mot dege­ne­re­ring, og beskyt­te ene­ret­ten. Det var det­te Maarud for­søk­te med ”potet­gull”, en sak Maarud til nå har tapt i alle instan­ser hvor den har vært oppe. Om jeg har for­stått ord­bok­pro­duk­sjon rett, så tas ord inn i ord­bø­ke­ne først når det er doku­men­tert at det har blitt en del av (skrift)språket. Hvis vare­mer­ket tas inn i ord­bø­ke­ne, er det en klar indi­ka­sjon på at vare­mer­ket er dege­ne­rert, og kan for­ster­ke pro­ses­sen. Der­for er det for­ståe­lig, og helt legi­timt at de som vil beskyt­te sine vare­mer­ker, for­sø­ker å hind­re at orde­ne tas inn i ord­bø­ke­ne.

Hvis et vare­mer­ke begyn­ner å opp­tre i verbform, er det en klar indi­ka­sjon på dege­ne­re­ring. Goog­le kan slik sett være i fare­so­nen, slik det er van­lig å bru­ke ver­bet å goog­le, om det å søke etter infor­ma­sjon på net­tet. DNBs vare­merke­re­gist­rer­te beta­ling­tje­nes­te Vipps har stø kurs mot dege­ne­ring. DNB hjel­per godt til selv, når de bru­ker ver­bet å vipp­se i sin egen mar­keds­fø­ring. Anta­ge­lig gjør de det­te med gans­ke åpne øyne. Sann­syn­lig­vis får de en stør­re mar­keds­fø­rings­ef­fekt ved at deres tje­nes­te på den­ne måten blir beteg­nel­sen på den­ne type beta­lings­tje­nes­ter og DNBs tje­nes­te blir refe­ran­sen, enn om de for­sø­ker å beskyt­te vare­mer­ket.

I vare­merke­lo­ven § 11 står det at man ved utgi­vel­se av lek­si­kon, hånd­bok, lære­bok eller lig­nen­de skrift av fag­lig inn­hold, har plikt til, etter krav fra vare­merke­inne­ha­ve­ren, å sør­ge for at det frem­går at ordet er beskyt­tet som vare­mer­ke ved regist­re­ring. Man må kun­ne anta at det også gjel­der ord­bø­ker. Det er til­strek­ke­lig at vare­mer­ket gjen­gis sam­men med sym­bo­let ® på en tyde­lig måte. Seig­menn er et regist­rert vare­mer­ke, så her må man skri­ve seig­menn®. Man kan godt argu­men­te­re for at regist­re­ring bur­de ha vært nek­tet. Men regist­re­rin­gen står, og da bør det ikke være vel­dig kre­ven­de for Språk­rå­det å hen­ge sym­bo­let ® på ordet seig­menn®.  Noen vil kun­ne mene at det er en nyt­tig til­leggs­in­for­ma­sjon om en ord­bok på den­ne måten opp­ly­ser at ordet er regist­rert som vare­mer­ke.

Potet­gull er også regist­rert som vare­mer­ke, men det pågår det en tvist. Alle retts­in­stan­ser som har behand­let spørs­må­let så langt, har kom­met til at regist­re­rin­gen er ugyl­dig og at ordet potet­gull ikke len­ger er ver­net. Men saken er ennå ikke fer­dig behand­let. Jeg vil tro at NRKs vare­mer­ker Jule­nøt­ter og Påske­nøt­ter også er dege­ne­rert, men det har ikke vært satt på spis­sen.

Jarls­berg er regist­rert som vare­mer­ke, men bare for nærings­mid­ler. Jarls­berg fly­plass behø­ver ikke skif­te navn selv om TINEs vare­merke­re­gist­re­ring ble opp­rett­holdt av Høy­este­rett. Vi kan også trygt omta­le Jarls­berg hoved­gård og gam­le Jarls­berg amt, uten å bry oss om Tine. Etter vare­merke­lo­ven § 14 annet ledd bok­stav a, kan man ikke regist­re­re et ord som angir varens geo­gra­fis­ke opp­rin­nel­se. Regist­re­rin­gen av Jarls­berg er dess­uten ville­den­de, for osten ble utvik­let på Ås og pro­du­se­res helt and­re ste­der enn i Jarls­berg. Beg­ge deler til­si­er etter min vur­de­ring at regist­re­ring bur­de ha vært nek­tet, men Høy­este­rett kom til et annet resul­tat. Det er Høy­este­rett, og ikke jeg som bestem­mer her.

Å ta et ord inn i en ord­bok er ikke bruk som kjenne­tegn i nærings­virk­som­het, så det kren­ker ingen ret­tig­he­ter å inklu­de­re ordet i ord­bo­ken. Man står også helt fritt til å bru­ke orde­ne i jour­na­lis­tikk og lit­te­ra­tur. Seig­menn, potet­gull, jule- og påske­nøt­ter er ikke sen­su­rert ut av det nors­ke språ­ket.

Vare­merke­inne­ha­ver kan ha grun­ner til å for­sø­ke å hind­re det­te, for­di det i seg selv er et tegn på dege­ne­re­ring, og kan for­ster­ke utvik­lin­gen mot dege­ne­re­ring. Men vare­merke­inne­ha­ver har ingen rett til å nek­te at det tas inn i en ord­bok.

Vare­merke­inne­ha­ver kan kre­ve at det står at ordet er regist­rert som vare­mer­ke, og det er til­strek­ke­lig at sym­bo­let ® tas inn etter ordet. Men man har bare plikt til å gjø­re det­te der­som vare­merke­inne­ha­ver kre­ver det, og bare hvis vare­mer­ket er regist­rert. Ord­bo­k­re­dak­sjo­nen har ikke selv noen plikt til å under­sø­ke om ord er regist­rert som vare­mer­ker.

Jeg kan ikke se at det er en uover­kom­me­lig opp­ga­ve for Språk­rå­det og ord­bo­k­re­dak­sjo­nen å ta inn ® etter et ord som er regist­rert som vare­mer­ke, når vare­merke­inne­ha­ve­ren kre­ver det. Og det vil være vel­dig langt fra hva jeg reg­ner for sen­sur.

Skal Norge tross alt være glade for FrP?

Kan vi få en Trump i Nor­ge, var et spørs­mål i “Poli­tisk kvar­ter”. Sva­ret er enkelt. Vi had­de Anders Lan­ge, en poli­tisk klovn som plut­se­lig fikk en taler­stol, etter len­ge å ha vært hen­vist til hunde­hu­set. Hel­dig­vis var medie­vir­ke­lig­he­ten den gan­gen en annen, så han fikk begren­se­de medie­fla­ter å leke seg på, selv om han viss­te å utnyt­te de han had­de.

En av de som lot seg begeist­re av Anders Lan­ge, var suk­ker­di­rek­tør Carl Ivar Hagen. Ingen kan fra­ta Carl I Hagen æren for å ha byg­get FrP opp fra et lite tulle­par­ti til et stort tulle­par­ti. Carl I Hagen viss­te hvor­dan han skul­le sel­ge suk­ker, og det fort­sat­te han med da han ble poli­ti­ker.

Carl I Hagen had­de en god evne til å iden­ti­fi­se­re og utnyt­te grum­se­te under­strøm­mer nede i folk­dy­pet. Han var flink til å utnyt­te media, og klar­te en stund å spil­ler offerrol­len. Han fikk sta­dig sto­re medie­opp­slag om at han og FrP ikke slapp til i media.

Con­ti­nue read­ing Skal Nor­ge tross alt være gla­de for FrP?