Kan vi få en Trump i Norge, var et spørsmål i “Politisk kvarter”. Svaret er enkelt. Vi hadde Anders Lange, en politisk klovn som plutselig fikk en talerstol, etter lenge å ha vært henvist til hundehuset. Heldigvis var medievirkeligheten den gangen en annen, så han fikk begrensede medieflater å leke seg på, selv om han visste å utnytte de han hadde.
En av de som lot seg begeistre av Anders Lange, var sukkerdirektør Carl Ivar Hagen. Ingen kan frata Carl I Hagen æren for å ha bygget FrP opp fra et lite tulleparti til et stort tulleparti. Carl I Hagen visste hvordan han skulle selge sukker, og det fortsatte han med da han ble politiker.
Carl I Hagen hadde en god evne til å identifisere og utnytte grumsete understrømmer nede i folkdypet. Han var flink til å utnytte media, og klarte en stund å spiller offerrollen. Han fikk stadig store medieoppslag om at han og FrP ikke slapp til i media.
Men med tiden ble hans narcissistiske jeg mer og mer tydelig. Det var åpenbart at Carl I Hagen verken var opptatt av FrP eller av Norge. Carl I Hagen var bare opptatt av Carl I Hagen, akkurat som Donald Trump bare er opptatt av Donald Trump, og FrP var hans middel for å få oppmerksomhet rundt sin egen person. Det ble særdeles tydelig etter at han gikk av som partileder, og åpenbart savnet rampelyset og medieoppmerksomheten rundt egen person. Han har forsøkt seg i stadig nye roller, som ordførerkandidat i Oslo, eldregeneral og nå som gruppeleder for FrP i Oslo bystyre. Og media spør stadig Carl I Hagen om hva han mener om dette og hint, uten at det har noen som helst interesse for andre enn Carl I Hagen. Han bygget opp FrP, og har i den senere tid bidratt sterkt til å rive det ned — noe jeg på ingen måte beklager. Nå er det Oslopolitikken som er Carl I Hagens arena, og ingen steder gjør FrP det dårligere enn i Oslo.
<edit>Carl I Hagen gir seg ikke, men dette så jeg ikke komme, iflg Dagens Næringsliv:
“Carl I. Hagen savner seg selv – igjen. Oslo Frp har fått beskjed om at han er villig til å ta fjerdeplassen på stortingslisten.”
Nå er ikke fjerdeplass akkurat et sikkert mandat. FrP har i dag fire representanter i Oslo bystyre, og en Oslorepresentant på Stortinget. Så sannsynligheten for at Carl I Hagen igjen skal komme på Stortinget, er heldigvis ikke særlig stor.</edit>
Sammenlignet med partier som f.eks. Sverigedemokratene og andre høyrefascistiske partier fremstår FrP som ganske moderate. De har blitt temmet gjennom mange års deltakelse i styre og stell på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, nå også med tre års deltakelse i regjeringen. Ikke noe virker så disiplinerende som ansvar.
Siv Jensen og andre i FrP-ledelsen forsøker som best de kan å få folk til å tro at de ikke sitter i regjering. I alle fall er ikke FrP (med)ansvarlig for regjerings politikk. Det er opposisjonen, ikke regjeringen som har ansvaret — om man skal tro FrPs retorikk. De tror de skal vinne stemmer på å være i opposisjon til seg selv.
Det dukker stadig opp nye tullepartier på den ytterste høyre fløy. Men det er ikke mye plass til høyre for FrP. Så det blir ikke mer enn noen marginale pip fra frustrerte, og ofte ekskluderte FrP-politikere. Jeg pleier å ønske slike partier velkommen, for det eneste de oppnår er å stjele noen velgere fra FrP. Jeg setter pris på alt som skader FrP.
Vi kan selvsagt ikke føle oss trygge, og må være på vakt. Hvis den høyrepopulistiske fascismen skal få oppslutning i Norge, slik vi ser at den har fått i andre land, trenger den sterke og karismatiske ledere. I Norge har visstnok noen forsøkt å få Christian Tybring-Gjedde inn i en lederrolle for et nytt høyrepopulistisk parti. Jeg klarer ikke å se for meg at han skal kunne bli en karismatisk leder med bred folkelig appell. Eller kan noen se for seg en person erketullingen Ulf Leirstein som leder for noe som helst med bred appell? Partiets nye yndling, Sylvi Listhaug, har først og fremst fremstått som en tomtønne som bråker mye. Noen blir sikkert tiltrukket av romlingen, uten å bry seg om at den mangler innhold. Men forhåpentligvis ikke veldig mange.
Heldigvis har vi ikke store, marginaliserte grupper i Norge. Det norske folk har gjennomgående god utdannelse og høy yrkesdeltakelse. Langvarig arbeidsløshet for store grupper, som vi ser i mange land, har vi til nå heldigvis sluppet unna i Norge. Dumhet og uvitenhet er en viktig del av rekrutteringsgrunnlaget for høyrepopulistene. Vi har det i Norge også, men kanskje ikke i like stor grad som i USA og en del europeiske land.
De marginaliserte gruppene i Norge er for en stor del innvandrere. Det er en gruppe man ikke klarer å mobilisere ved å gjøre innvandringsmotstand til fanesak. Noen føler sine posisjoner truet av innvandrere. Men når det kommer til stykket, bryr de fleste seg ikke om det er rumenere eller nordmenn som tømmer søppelet, hvis det bare blir tømt. I stedet for at folk har kommet til Norge og tatt over jobber, har vi heller flyttet jobbene ut av landet. Det opplever de fleste nordmenn først og fremst i form av billigere varer og tjenester, noe de fleste setter pris på. Ingen bryr seg om hvordan kinesiske arbeidere har det, så lenger vi kan kjøpe iPhone til en rimelig pris.
Jeg håper at FrPs nedgang vil fortsette. Jeg ser gjerne at det blir regjeringskrise nå i høst. Da kan FrP gå inn i den rollen som tidligere har vært forbeholdt diverse partier på ytterste venstreside: Man forsøker å holde fanen ren, uten at den blir plettet av kompromisser og alt det andre som alltid følger med makt og ansvar. Det er bedre med en ren avmakt fremfor å få maktens og ansvarets møkk på fingrene. Jeg tror ikke FrP vil tjene på det, hvis de tross alt vil ha med seg historien som et mislykket regjeringspartiet.
Når vi ser på utviklingen i land vi tradsjonelt har likt å sammenligne oss med, skal vi tross alt være glade for at det meste av plassen på ytre høyre fløy allerede er opptatt av FrP.