Kan 2minus1-vei være en (sykkel)løsning i Norge?

I Øst­fold øns­ker man å prø­ve ut såkal­te “2 minus 1” vei­er.  En “2 minus 1” vei er en vei med bred­de omtrent som en van­lig tofelts­vei, men hvor man har ett kjøre­felt i midt­en, og  et gans­ke bredt syk­kel­felt på hver side. Bil­tra­fikk i beg­ge ret­nin­ger bru­ker kjøre­fel­tet i midt­en, men må nød­ven­dig­vis svin­ge ut i syk­kel­fel­tet når det er møten­de bil­tra­fikk. Sys­te­met, som pre­sen­te­res som en dansk løs­ning, er illust­rert slik av det dans­ke Vej­di­rek­to­ra­tet:

Selv møt­te jeg en slik løs­ning førs­te gang i Neder­land som­mer­en 2015. Der syn­tes jeg den fun­ger­te gans­ke godt.

Con­ti­nue read­ing Kan 2mi­nus1-vei være en (sykkel)løsning i Nor­ge?

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artik­ke­len er tryk­ket i Lov og Rett Nr 10–2016, s. 646.

Når et krav brin­ges inn for en dom­stol eller et annet tviste­løs­nings­or­gan, avbry­tes for­el­del­ses­fris­ten etter for­el­del­ses­lo­ven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så len­ge kra­vet er til behand­ling, blir det ikke for­el­det. Får man med­hold i sitt krav, løper en ny for­el­del­ses­frist fra avgjø­rel­sen. Blir avgjø­rel­sen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og for­el­del­ses­spørs­må­let blir uin­ter­es­sant.

Hvis behand­ling ender uten noen form for rea­li­tets­av­gjø­rel­se, f.eks. for­di saken avvi­ses, har man etter fe. § 22 nr. 1 en til­leggs­frist på inn­til et år. For­el­del­se inn­trer tid­ligst et år etter at behand­lin­gen ble avslut­tet. Det­te gjel­der ikke der­som det skyld­tes et for­sett­lig for­hold fra kredi­tors side at saken ikke fikk en rea­li­tets­av­gjø­rel­se. Da løper ingen til­leggs­frist.

Går vi til for­el­del­ses­lo­vens for­ar­bei­der, synes det klart at man men­te at for­setts­vur­de­rin­gen knyt­tet seg til saks­an­leg­get. Hvis et krav går mot for­el­del­se, skal man ikke kun­ne få en for­len­gel­se ved å anleg­ge et søks­mål som åpen­bart må avvi­ses. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om det­te:

«Depar­te­men­tet er imid­ler­tid kom­met til at bestem­mel­sen bør behol­des som en sik­ker­hets­ven­til. Der­som det er åpen­bart at kra­vet må avvi­ses, er det ikke rime­lig at for­drings­ha­ve­ren skal opp­nå en til­leggs­frist ved påta­le. [sic. Må for­stås som søks­mål.]»

Ved revi­sjon av tviste­lo­ven i 2007 ble det brakt bety­de­lig uklar­het inn i det­te. Tviste­lov­ut­val­get vil­le sik­re at man ikke skul­le risi­ke­re umid­del­bar for­el­del­se der­som en sak blir truk­ket fra behand­ling i for­liks­rå­det, og til­sva­ren­de hvis et sivilt krav ble truk­ket fra en straffe­sak. Utval­get men­te at fe. § 22 nr. 1 ikke var til­strek­ke­lig, da det kun­ne hev­des at det å trek­ke en sak fra et tviste­løs­nings­or­gan er en for­sett­lig hand­ling. De skri­ver om det­te i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 om at det er for­sett­lig at saken ender uten rea­li­tets­av­gjø­rel­se, er lite vel­eg­net for den­ne typen situa­sjo­ner. Når kla­ge­ren trek­ker saken fra behand­ling i for­liks­rå­det for i ste­det å frem­me den for ting­ret­ten, vil det­te som regel måt­te karak­te­ri­se­res som for­sett­lig. Det vil være såkalt hen­sikts­for­sett.»

Utval­get fore­slo der­for en bestem­mel­se i § 20–3, som sene­re ble ved­tatt som tviste­lo­ven § 18–3. Den­nes annet ledd lyder:

«(2) Når for­el­del­se er avbrutt ved for­liks­kla­ge, opp­hø­rer den­ne virk­nin­gen der­som stev­ning, eller even­tu­elt for­liks­kla­ge, ikke er sendt til ret­ten innen ett år fra for­liks­rå­det inn­stil­te behand­lin­gen av saken.»

Det er ingen tvil om at utval­get med det­te men­te å sik­re at et krav ikke blir for­el­det om saken trek­kes. Utval­get sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten. Det er mulig man ved en tolk­ning av for­setts­kri­te­ri­et i for­el­del­ses­lo­ven §22 kun­ne fun­net frem til aksep­tab­le løs­nin­ger her. En bed­re løs­ning er nok å la være å knyt­te til­leggs­fris­ten på ett år til noe for­setts­kri­te­ri­um i dis­se til­fel­le­ne. Tviste­måls­ut­val­get har ikke grunn­lag for å fore­slå en opp­he­vel­se av det gene­rel­le for­settsunn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 nr. 1. Det frem­står da som den bes­te løs­nin­gen at man behol­der en spe­sial­re­gu­le­ring i tviste­lo­ven av dis­se situa­sjo­ne­ne.»

Og vide­re, på s. 880:

«I lov­ut­kas­tet er det fore­slått at kla­ge­ren skal ha fri adgang til å trek­ke saken fra for­liks­rå­det, uten at kra­vet med det opp­gis. (…) Når Tviste­måls­ut­val­get like­vel har fun­net grunn til å videre­føre en bestem­mel­se om det­te i tviste­lo­ven, er det for­di for­el­del­ses­lo­ven §22 ikke gir noen til­leggs­frist på ett år når det er ?for­sett­lig? at saken ender uten retts­lig avgjø­rel­se. For å unn­gå mis­for­stå­el­ser, og at for­setts­be­gre­pet må leg­ges på strekk når kla­ge­ren trek­ker en sak fra behand­ling i for­liks­rå­det, bør det være en eks­pli­sitt bestem­mel­se som regu­le­rer den­ne siden ved for­el­del­ses­spørs­må­let i tviste­lo­ven.»

Depar­te­men­tet frem­met et for­slag som i sin ord­lyd var iden­tisk med utval­gets for­slag. Men depar­te­men­tets merk­na­der til for­sla­get hen­ger ikke sam­men med det som ble fore­slått og sene­re ved­tatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kom­mer bare til anven­del­se når for­liks­rå­det inn­stil­ler behand­lin­gen av saken. Når for­liks­kla­gen blir truk­ket, vil saken bli hevet, jf §19–1 annet ledd bok­stav b. Da vil spørs­må­let om for­el­del­se bare bli regu­lert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om for­el­del­se av for­drin­ger §22 nr. 1 førs­te punkt­um. For­setts­kra­vet i den bestem­mel­sen vil nor­malt lede til at virk­nin­gen av påta­le ved for­liks­kla­ge vil bort­fal­le straks kla­gen trek­kes til­ba­ke.»

Så langt jeg kan se, er det­te alt som sies om spørs­må­let i pro­po­si­sjo­nen. Hvor­for man har valgt å frem­me utval­gets for­slag, men med mot­satt for­stå­el­se av for­hol­det til fe. § 22, er ikke drøf­tet eller begrun­net. Der­med blir ikke bare rekke­vid­den av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18–3.

Depar­te­men­tet brak­te ytter­li­ge­re for­vir­ring inn i det­te da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt sis­te punkt­um i for­bin­del­se med en end­ring i tviste­lo­ven. Det­te lyder:

«Når for­nær­me­de trek­ker sin begjæ­ring om å få pådømt krav i straffe­sak, varer virk­nin­gen av ret­ti­dig påta­le etter § 15 i ett år fra for­nær­me­de med­del­te dom­sto­len eller påtale­myn­dig­he­ten om til­bake­trek­kin­gen.»

Den hand­lin­gen er like for­sett­lig som å trek­ke en sak fra et annet tviste­løs­nings­or­gan. I for­ar­bei­de­ne til den­ne end­rin­gen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), fin­nes det ingen begrun­nel­se for den­ne til­føy­el­sen, og føl­ge­lig hel­ler ikke en begrun­nel­se for å vel­ge en annen løs­ning enn det som iføl­ge depar­te­men­tets tid­li­ge­re utta­lel­ser er hoved­re­ge­len i fe. § 22. Også det­te byg­ger på tviste­lov­ut­val­gets inn­stil­ling. Utval­gets for­slag var at sam­me regel skul­le gjel­de både når sak trek­kes fra for­liks­rå­det, og når sivilt krav trek­kes fra en straffe­sak.

Jeg antar at man må føl­ge depar­te­men­tets utta­lel­se i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virk­nin­gen av at et krav blir truk­ket fra for­liks­råds­be­hand­ling. Der­imot er det usik­kert om man får en til­leggs­frist på et år for å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne der­som saken blir truk­ket fra et annet tviste­løs­nings­or­gan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tviste­løs­nings­or­gan, og så kom­mer til at det­te betyr en eks­tra run­de i et organ som kan­skje er ueg­net til å hånd­te­re saken, og man mener at saken uan­sett vil ende i dom­sto­le­ne, løper man en risi­ko der­som den nor­ma­le for­el­del­ses­fris­ten vil ha løpt ut på det tids­punkt saken trek­kes. Som råd­gi­ver må man være klar over at det i det mins­te med­fø­rer en risi­ko om saken trek­kes. Om man alle­re­de har hav­net i den­ne situa­sjo­nen, vil det nok kun­ne være et pro­se­da­belt stand­punkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfat­ter den­ne form for for­sett. Man vil f.eks. kun­ne anfø­re at for­ar­bei­de­ne til end­rin­ge­ne i tviste­lo­ven er etter­ar­bei­der til for­el­del­ses­lo­ven, og at de som sådan har begren­set vekt. Men sik­kert vil det ikke være.

Der­som saken er til behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan som ikke har liti­s­pen­dens­virkning, vil man kun­ne kom­me rundt pro­ble­met ved å ta ut stev­ning og der­med avbry­te for­el­del­sen på nytt, før saken trek­kes fra tviste­løs­nings­or­ga­net. Hvis tviste­løs­nings­or­ga­net har liti­s­pen­dens­virkning, vil den mulig­he­ten være stengt. Hvis man vel­ger en for­sik­tig til­nær­ming, vil man være hen­vist til å avven­te en avgjø­rel­se i tviste­løs­nings­or­ga­net før saken brin­ges vide­re – med det tids­tap og de kost­na­der det­te med­fø­rer.

Jeg har møtt det­te spørs­må­let i prak­sis i to uli­ke situa­sjo­ner. I den førs­te var det tak­tis­ke vur­de­rin­ger rundt spørs­må­let om å avslut­te behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan, for hel­ler å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne – og hvor det var et spørs­mål om vi kun­ne anbe­fa­le det­te, noe vi da kom til at vi ikke kun­ne.

I det and­re til­fel­let had­de en sak­sø­ker i en vold­gifts­sak, etter anmod­ning fra vold­gifts­ret­tens for­mann, valgt å trek­ke et erstat­nings­krav. Vold­gifts­ret­tens for­mann men­te at kra­vet var for dår­lig opp­lyst, slik det sto i den saken. Erstat­nings­kra­vet kom sene­re opp i en ny vold­gifts­sak. Vi repre­sen­ter­te da sak­søk­te, og påsto for­el­del­se, blant annet med den begrun­nel­se at sak­sø­ker for­sett­lig had­de truk­ket kra­vet fra den førs­te vold­gifts­be­hand­lin­gen. Vold­gifts­ret­ten kom til at kra­vet var for­el­det, men på et annet grunn­lag – og kun­ne der­med la være å ta stil­ling til kon­se­kven­se­ne av å trek­ke kra­vet.

Det vil­le ikke ha vært rime­lig om kon­se­kven­sen av å føl­ge opp­ford­rin­gen fra ret­tens for­mann i en slik sak skul­le bli at kra­vet er tapt ved for­el­del­se.

Tviste­lov­ut­val­get skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utfør­lig oven­for:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten.»

Utval­get skri­ver om for­liks­rå­det. Men argu­men­ta­sjo­nen tref­fer like godt når det gjel­der and­re tviste­løs­nings­or­ga­ner, slik at løs­nin­gen da bør være den sam­me.

Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desem­ber 2016 holdt jeg fore­drag på Opp­havs­retts­for­enin­gens jule­møte, med tit­te­len “Musikk­pla­giat, fra Johan Sebas­ti­an Bach til Led Zep­pe­lin”. Som all­tid har man mind­re tid enn man gjer­ne skul­le ha hatt, så det ble bare tid til kor­te klipp fra de musikk­ek­semp­le­ne jeg bruk­te. Og jeg måt­te ute­late en del som jeg gjer­ne skul­le ha hatt med.

Det­te er en over­sikt, med len­ker til musikk­ek­semp­le­ne jeg bruk­te, samt, samt noen eksemp­ler jeg ble nødt til å ute­late. Det har nok begren­set ver­di for de som ikke var til ste­de der.

 

Con­ti­nue read­ing Musikk­pla­giat fra Bach til Led Zep­pe­lin. Spille­lis­te