Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desem­ber 2016 holdt jeg fore­drag på Opp­havs­retts­for­enin­gens jule­møte, med tit­te­len “Musikk­pla­giat, fra Johan Sebas­ti­an Bach til Led Zep­pe­lin”. Som all­tid har man mind­re tid enn man gjer­ne skul­le ha hatt, så det ble bare tid til kor­te klipp fra de musikk­ek­semp­le­ne jeg bruk­te. Og jeg måt­te ute­late en del som jeg gjer­ne skul­le ha hatt med.

Det­te er en over­sikt, med len­ker til musikk­ek­semp­le­ne jeg bruk­te, samt, samt noen eksemp­ler jeg ble nødt til å ute­late. Det har nok begren­set ver­di for de som ikke var til ste­de der.

 

Enhver kunst­ner, uan­sett kunst­art og sjan­ger, lærer ved å ta etter sine for­bil­der. I 1705 gikk den da 20 år gam­le Johann Sebas­ti­an Bach til fots fra Arn­stadt til Lubeck, for å møte og lære av orga­nis­ten og kom­po­nis­ten Diet­rich Bux­te­hude. Det er ca 378 km iføl­ge Goog­le Maps.

Der hør­te han gans­ke sik­kert det­te, og sann­syn­lig­vis skrev han av note­ne. Lik­he­ten med Bachs toc­ca­ta er gans­ke åpen­bar.

Noen kunst­ne­re fin­ner med tiden sin egen stem­me, og noen ytterst få utvik­ler kunst­ar­ten vide­re. Johann Sebas­ti­an Bach var en av dis­se få. Det er ingen til­fel­dig­het at det er Bachs og ikke Bux­te­hudes toc­ca­ta som har blitt stå­en­de som et ikon i musikk­his­to­ri­en.

Hva er opp­skrif­ten på en hit? Her er to eksemp­ler på hvor­dan mye sup­pe er kokt på de sam­me kli­sje­ene. En serie pop­hits, og noen coun­try hits.

  1. Kjent struk­tur og kjen­te har­mo­ni­er, som ikke utford­rer.
  2. En iøre­fal­len­de melo­di, som hel­ler ikke utford­rer
  3. Noen gjen­ta­gel­ser som gjør at folk hus­ker

Tor End­re­sen: Adres­se Wien, om Est­lands bidrag til Euro­vi­sion Song Con­test 2015. (Est­lands bidrag star­ter 42 min og 43 sekun­der inn i sen­din­gen, om den ikke star­ter på rett sted.)

https://tv.nrk.no/serie/eurovision-song-contest/MUHU02008115/02–05-2015#t=43m43s

Men det­te er ikke nok: Det må være et eller annet som bry­ter med opp­skrif­ten, som får den­ne kom­po­si­sjo­nen til å skil­le seg fra and­re kom­po­si­sjo­ner laget etter sam­me opp­skrift.

Kon­sert­for­men ble utvik­let i Ita­lia av Arcange­lo Corel­li, Torel­li og ikke minst Anto­nio Vival­di. Bach lær­te kon­sert­for­men ved å stu­de­re note­ne, bl.a. til den­ne:

Etter å ha stu­dert den­ne, skrev Bach bl.a. det­te:

Bach vil­le nep­pe ha fått TONO-veder­lag for den­ne.

(Litt uten­for tema­et, og der­for ikke med i fore­dra­get: Etter at Bach had­de lært kon­sert­for­men, tok han den langt vide­re enn hva Vival­di noen gang gjor­de, bl.a. i den­ne:

Mozart og Beethoven

(det gjel­der and­re tema i and­re sats, som er ca 3 min 20 sek inn i sat­sen).

Tema med variasjoner

Johann Sebas­ti­an Bachs “Gold­berg­va­ria­sjo­ner” er ikke rele­vant når tema­et er pla­giat, i alle fall ikke om man ikke har mye mer tid enn hva jeg had­de. Men den er sær­de­les inter­es­sant om man skal stu­de­re tema­ut­vik­ling, og hvil­ket tema det er som utgangs­punk­tet, i en pasa­ca­g­lia-form, som den­ne er. Men man kan ald­ri høre “Gold­berg­va­ria­sjo­ner” for man­ge gan­ger, så jeg tar den like­vel med i den­ne spille­lis­ten.

Ved siden av Bachs Gold­berg­va­ria­sjo­ner, er Beet­ho­vens Dia­bel­lit­va­ria­sjo­ner et at de frems­te verk i sjan­ge­ren tema og varia­sjo­ner. Anton Dia­bel­li var en stor musikk­for­leg­ger og en ube­ty­de­lig kom­po­nist i Wien. Den gang hør­te det med dan­nel­sen for kvin­ner i over­klas­sen og det gode bor­ger­skap at de skul­le kun­ne spil­le pia­no. Det var der­for et stort mar­ked for rela­tivt enk­le piano­kom­po­si­sjo­ner, som ama­tø­rer kun­ne spil­le. Anton Dia­bel­li kom­po­ner­te en liten vals, og invi­ter­te 51 kom­po­nis­ter i Wien til å kom­po­ne­re hver sin varia­sjon over den­ne. Den­ne vil­le han utgi som en anto­lo­gi, for å sel­ge til piano­ama­tø­re­ne. 50 kom­po­nis­ter sa ja, blant and­re Franz Schu­bert og Anton Salie­ri. En sa nei: Lud­wig van Beet­ho­ven. Sene­re gikk han med på å kom­po­ne­re sine egne varia­sjo­ner, som ble utgitt sepa­rat — og som er kjent som Dia­belli­va­ria­sjo­ne­ne. Han kom­po­ner­te 33 varia­sjo­ner, et tall som nep­pe er til­fel­dig. Det er én mer enn i Bachs Gold­berg­va­ria­sjo­ner. Det­te er defi­ni­tivt en kom­po­si­sjon som ikke er for ama­tør­mar­ke­det. Det er en sær­de­les vans­ke­lig kom­po­si­sjon å spil­le, og bare de aller dyk­tigs­te pia­nis­te­ne har den på sitt reper­toar.

Etter min vur­de­ring er det ikke tvil om at Beet­ho­ven har skapt et nytt og selv­sten­dig verk, med utgangs­punkt i Dia­bel­lis vals. Jeg tok med selve val­sen og varia­sjon nr 22, hvor Beet­ho­ven har tatt inn en av Lepo­rel­los arier fra Mozarts ope­ra “Don Gio­van­ni”.

Jeg bruk­te Dia­bel­lis tema og varia­sjon no 22.

Mot slut­ten av sitt liv var Beet­ho­ven sta­dig mer opp­tatt av Bachs musikk. Han bruk­te tema­et fra Bachs fuge i ciss-moll fra Das Wohltemperir­te Klavier Buch 1 som tema i førs­te sats i styke­kvar­tett Opus 132. Vi fin­ner det sam­me tema­et også i stryke­kvar­tet­te­ne op 130 og 131 (som beg­ge ble kom­po­nert etter opus 132).

 

Leo­nard Bern­stein holdt i 1973 en meget inter­es­sant serie fore­les­nin­ger for musikk­stu­den­ter ved Har­vard Uni­ver­sity. Jeg har klip­pet inn noe fra fore­les­ning nr 2.

(Om Ber­lioz og Wag­ner. Ca en time inn i fore­les­nin­gen)

Johan­nes Brahms bruk­te bass­te­ma­et fra Bach Can­ta­ta 150, Nach dir, Herr, ver­lan­get mich som grunn­lag for 4. sats i sin 4. sym­fo­ni.

 

 

Den­ne syk­kel­tu­ren fra ET skul­le jeg gjer­ne ha tatt med, men måt­te kut­te den ut av tids­hen­syn. Her har film­kom­po­nis­ten John Wil­liams for­synt seg godt fra Howard Hanson’s Sym­pho­ny No 2.

Arrangementer av folkemusikk.

Alle kan fritt bru­ke folke­mu­sikk som ikke len­ger er ver­net, men and­res arran­ge­men­ter av folke­mu­sikk er ikke all­tid fri.

Den enes­te saken som, så vidt jeg har fun­net ut, har kom­met opp verd en av de høy­es­te dom­sto­le­ne i Nor­den er den svens­ke NJA 2002 s. 178.

 

Spørs­må­let var om fele­so­lo­en i den and­re var pla­giat av solo­en i den førs­te. Det­te er en vur­de­ring i to trinn. Er den førs­te ori­gi­nal, eller bare et stan­dard tema? Hvis ori­gi­nal, er den and­re en etter­gjø­ring? Högs­ta dom­sto­len men­te at den førs­te var ori­gi­nal. Jeg mener at den ikke er det. Det er en fal­len­de pen­ta­ton moll­ska­la, på en ryt­me som man kan høre i man­ge uli­ke sam­men­hen­ger.

<edit>Dette var ikke med i fore­dra­get, og i førs­te ver­sjon av det­te inn­leg­get. Man­ge akkord­rek­ker har gått igjen i man­ge san­ger, og ofte kjen­ner man ikke refe­ran­se­ne. Det som sat­te meg på spo­ret av det­te, var TV-pro­gram­met Hit­lå­tens his­to­rie, pro­gram tre om Oasis “Don’t look back in anger”. Pro­gram­met er til­gjen­ge­lig i NRKs nett­spil­ler i en måned til — hvil­ket skul­le til­si til 9. janu­ar 2017). Her peker de på hvor­dan åpnings­te­ma­et er tatt fra John Len­nons “Ima­gi­ne”. Og at akkor­de­ne fra Johan Pachel­bels “Kanon i D”. Det er gans­ke menings­løst å anty­de at det skal være et ube­visst rip-off.

Et annet tema som har gått igjen i man­ge san­ger, er “La Folia”. Det er så vidt jeg vet opp­rin­ne­lig et spansk tema, men her er det i en ita­li­ensk ver­sjon av Arcange­lo Corel­li.

</edit>

 

Jazz­mu­si­ke­re impor­vi­ser­te over akkor­der fra stan­dard­lå­ter. Geor­ge Gers­hwins I Got Rhythm var popu­lar. De ble med tiden lei av å beta­le royal­ty til Geor­ge Gers­hwins bo, og sat­te egne tit­ler til sine impro­vi­sa­sjo­ner. Den førs­te var Sideny Bechets “Shag”. Siden har det kom­met man­ge fler.

 

Så til den popu­læ­re uva­nen: Vi tar en gam­mel, og kan­skje glemt og i alle fall ukjent sang og gir den ut som vår egen.

https://www.youtube.com/watch?v=2s4slliAtQU

John Len­non ble ankla­get for pla­giat for lin­jen “Here comes old flat top …”. Saken ble for­likt, og etter for­li­ket skul­le John Len­non ta med to (eller var det tre) Chuck Ber­ry låter på sin nes­te pla­te. Etter mitt syn er det åpen­bart ikke pla­giat, men jeg synes for­li­ket er såpass kuriøst at jeg tar den med av den grunn.

 

Den irs­ke san­ge­ren Domi­nic Behan laget san­gen “The Patriot Game”. Bob Dylan bruk­te melo­di­en i “With God on our Side”, ble sak­søkt og tap­te.

 

I den ame­ri­kans­ke saken Sel­le v Gibb F.2.d 896 (7th Cir 1984) ble Bee Gees ankla­get for pla­giat med san­gen “How Deep is your love”. Men den san­gen som ble påstått å være pla­giert fore­lå bare på en ikke utgitt demo, og opp­havs­man­nen til den kun­ne ikke bevi­se at brød­re­ne Gibb had­de hørt den­ne.

 

I et inter­vju med “The Guar­di­an” blir Mar­tin Cart­hy spurt om hva som er opp­rin­nel­sen til den melo­di­en han bru­ker som intro til sin ver­sjon av “Famous Flow­er of Ser­ving Men” og som Dave Swar­brick bruk­te som avlu­t­ning på Fair­port Con­ven­tions ver­sjon av “Mat­ty Gro­ves”. Det illust­re­rer hvor­dan de beg­ge har et fel­les utgangs­punkt.

The men­tion of that song rai­ses a ques­tion: who wro­te that gid­dy tune to “Famous Flow­er of Ser­ving Men” which also dri­ves the far more famous instru­men­tal at the end of Fair­port Convention’s “Mat­ty Gro­ves”? One does not need to know the song to savour the story: “Well, it was 1966, Swarb and I were in Skopje, doing a fes­ti­val to say thank you to countries which had sup­ported Yugo­sla­via. And Hedy West, whom Bob Dylan cites among his influ­en­ces, was the­re, mes­sing around with the tune of a song cal­led ‘Kate and the Cow­hi­de’ from Utah, writ­ten in 3/4 time. She sang a ver­sion in 9/8, and Swarb and I were flab­ber­ga­s­ted. Well, I went on to use it in an arran­ge­ment of ‘Famous Flow­ers’ and Swarb joined Fair­port and added it to ‘Mat­ty Gro­ves’. That’s what folk music is: the intui­ti­ve natu­re of the whole thing among peop­le who love mes­sing about with stuff and coming up with somet­hing else to keep the con­ti­nuity going; peop­le who aren’t inti­mi­dated by how vene­rab­le it is. A song can­not sur­vi­ve if it is not being play­ed – it is eit­her play­ed or it peri­shes.”

Noen gan­ger kan man kredi­te­re litt i mes­te laget. I føl­ge “Min Bul” (Ter­je Ryp­dal, Bjør­nar And­re­sen og Espen Ruud) er det­te Johan Øians melo­di til Alf Prøy­sens “Nøtte­li­ten”. Om de had­de kalt den noe annet, vil­le de nep­pe ha fått noe krav fra Johan Øian, eller blitt beskyldt for pla­giat. Jeg hørt en del å den da den kom i 1970 (jeg må ha vært rime­lig ner­de­te i min musikk­smak når jeg hør­te på det­te da jeg var 15 år gam­mel), og har hen­tet den fram igjen nå. Jeg anser meg selv for ikke å være helt tone­døv. Men jeg er fort­satt ikke i stand til å fin­ne spor av nøt­ter i den­ne ver­sjo­nen.

Ter­je Ryp­dal, Bjornar And­re­sen, Espen Rud — Ved Sore­vatn & Nøtte­li­ten  (Nøtte­li­ten begyn­ner ca 6 minut­ter inn i den­ne ver­sjo­nen).

Pla­giat­be­skyld­nin­ger sit­ter ofte løst. Noen har påstått at The Eag­les “Hotel Cali­for­nia” er et pla­giat av Jethro Tull’s “We Used to Know”.

 

Front­fi­gur i Jethro Tull og opp­havs­mann til “We Used to Know”, Ian Ander­son, har den­ne kom­men­ta­ren til påstan­den:

It was a pie­ce of music that we were play­ing around the time… I belie­ve it was late ’71, may­be ear­ly ’72 when we were on tour and we had a sup­port band who had been sig­ned up for the tour, and sub­se­quent­ly, before the tour began, had a hit sing­le. The song, I belie­ve, cal­led “Take It Easy.” And they were inde­ed the Eag­les. We didn’t inte­ract with them very much becau­se they were countri­fied laid back poli­te rock, and we were a bit wacky and Eng­lish and doing weird stuff. And I don’t think they liked us, and we didn’t much like them. The­re was no com­mu­ni­ca­tion, real­ly, at all. Just a poli­te obser­van­ce of each other’s space when it came to sound checks and show time. But they pro­bab­ly heard us play the song, becau­se that would have featu­red in the sets back then, and may­be it was just somet­hing they kind of pick­ed up on subcon­scious­ly, and intro­du­ced that chord sequen­ce into their famous song “Hotel Cali­for­nia” some­time later. But, you know, it’s not pla­gia­rism. It’s just the same chord sequen­ce. It’s in a dif­fe­rent time sig­na­tu­re, dif­fe­rent key, dif­fe­rent con­text. And it’s a very, very fine song that they wro­te, so I can’t feel any­thing other than a sen­se of hap­pi­ness for their sake. And I feel flatte­red that they came across that chord sequen­ce. But it’s dif­fi­cult to find a chord sequen­ce that hasn’t been used, and hasn’t been the focus of lots of pie­ces of music. It’s har­mo­nic pro­gres­sion is almost a mathe­ma­ti­cal cer­tain­ty you’re gon­na crop up with the same thing soo­ner or later if you sit strum­ming a few chords on a gui­tar.

There’s cer­tain­ly no bit­ter­ness or any sen­se of pla­gia­rism atta­ched to my view on it, alt­hough I do some­ti­mes allu­de, in a joking way, to accepting it as a kind of tri­bute.

Det­te synes jeg er en utmer­ket måte å sva­re på sli­ke påstan­der.

 

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email