My Way som vanlig

Det var mye ved inn­set­tel­ses­ser­mo­ni­en for Donald Trump som ikke var helt slik han had­de øns­ket. At det ikke kom så man­ge for å se på, skal jeg la lig­ge. Men musik­ken ga også pro­ble­mer. Ingen sto­re artis­ter vil­le spil­le på hans inn­set­tings­ser­mo­ni. Nasjo­nal­san­gen ble sun­get av ei ung­jen­te som had­de vun­net en talent­kon­kur­ran­se, som på ingen måte had­de stem­me til å syn­ge den­ne san­gen.

Melo­di­en til “Star Sprang­led Ban­ner” kom­mer fra en gam­mel, engelsk drikke­vise, “To Ana­kron in Hea­ven”. Noen mener at den klub­ben hvor den­ne san­gen ble sun­get, må ha vært en klubb for san­ge­re. For melo­di­en er egent­lig helt håp­løs for en nasjo­nal­sang. Den spen­ner over et regis­ter på 12 tone­trinn, med sto­re sprang i melo­di­en, langt mer enn de fles­te av oss kla­rer å syn­ge. Den er helt ueg­net for all­sang. Det har den til fel­les med vår egen “Ja, vi els­ker”, som spen­ner over 11 tone­trinn, dog uten å ha like sto­re og vans­ke­li­ge tone­sprang. Det var mer enn ei ner­vøs ung­jen­te kun­ne mak­te, så det ble ikke akku­rat rent og kraft­fullt.

Hel­ler ikke på fes­te­ne var folk sær­lig inter­es­sert i å spil­le. Det ble noen halv­dår­li­ge cover­band. En sang som gikk igjen, i alle fall i de TV-klip­pe­ne som ble vist, var, ikke over­ras­ken­de, “My Way”, som var en av Frank Sina­tras sto­re hit.

Nancy Sina­tra var ikke sær­lig begeist­ret for bru­ken av den­ne. Hun har krang­let litt med media om hva hun egent­lig har sagt, så også i den­ne his­to­ri­en fin­nes det åpen­bart også alter­na­ti­ve fak­ta. Men på Twit­ter svar­te hun i alle fall omtrent føl­gen­de som svar på spørs­mål om hvor­for hun til­lot det­te: Con­ti­nue read­ing My Way som van­lig

Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gam­le Mahad Adib Maha­mud til Nor­ge, som ens­lig asyl­sø­ker. Noen mener at han ga urik­ti­ge opp­lys­nin­ger. Omtrent sam­ti­dig løy to nåvæ­ren­de FrP-stats­rå­der til det nors­ke folk for å dek­ke over en skan­da­le i eget poli­tisk par­ti. Nå vil man fra­ta Mahad Adib Maha­mud hans nors­ke stats­bor­ger­skap. Det skal få kon­se­kven­ser ikke å for­tel­le sann­he­ten, sier man­ge.  Men Siv Jen­sen og Ter­je Søvik­nes blir sit­ten­de som stats­rå­der. Hvis et barn for­kla­rer seg urik­tig i et frem­med land for å ber­ge livet og skaf­fe seg en frem­tid, fin­nes det ingen til­gi­vel­se. Men løg­ner fra voks­ne poli­ti­ke­re, de kan man visst til­gi.

Et stats­bor­ger­skap kan etter stats­bor­ger­lo­ven § 26 annet ledd på vis­se vil­kår til­bake­kal­les etter for­valt­nings­lo­vens § 35 om omgjø­ring. Her er det åpen­bart spørs­mål om omgjø­ring til ska­de for den som ved­ta­ket ret­ter seg mot, og da kan det bare skje hvis ved­ta­ket er ugyl­dig. Hva som skal til for at et ved­tak er ugyl­dig, er et stort og kom­pli­sert spørs­mål som jeg ikke går nær­me­re inn på. Men det står at ved­ta­ket kan omgjø­res, ikke at det skal omgjø­res.

Con­ti­nue read­ing Til­gi­vel­se og for­el­del­se i asyl- og stats­bor­ger­sa­ker

Minervas blåruss regner på sykkelvei @akselfrids

Ver­dens dyres­te syk­kel­vei­er” skri­ver Axel Fridstrøm i Miner­va. På blå­russvis har han matet noen tall inn i et regne­ark, og reg­net ut pris per meter. Hva som inn­går i pro­sjek­te­ne, og hvor­for det får sli­ke utslag i regn­ska­pe­ne, ser han ikke på.

Da det for noen år siden ble anlagt syk­kel­felt i Ulle­våls­vei­en, mer­ket jeg meg at det sam­ti­dig ble anlagt par­ke­rings­lom­mer innen­for syk­kel­fel­te­ne.

Con­ti­nue read­ing Miner­vas blå­russ reg­ner på syk­kel­vei @akselfrids

Snart skal Oslos befolkning få smake en bedre by, @slettholmen

Aften­pos­tens “Oslo-kom­men­ta­tor” Andreas Slett­holm skri­ver “I år skal halve Oslo få sma­ke pis­ken i miljø­po­li­tik­ken”. Det er åpen­bart at Andreas Slett­holm iden­ti­fi­se­rer seg med bilis­te­ne, men han inn­ser i det mins­te at det­te tross alt bare er omtrent halv­par­ten av befolk­nin­gen. Men han snak­ker på veg­ne av en bort­skjemt, krav­stor og høy­røs­tet halv­part. På den annen side: Det er halv­par­ten av Oslos hus­stan­der som eier bil. I de sen­trums­nære byde­le­ne er det rundt1/3 av hus­stan­de­ne som dis­po­ne­rer bil. Det er hel­dig­vis ikke halv­par­ten som bru­ker den til å kjø­re inn til byen. Det er rundt 7% av rei­se­ne inn til byen som skjer med bil, og det­te lil­le mindre­tal­let har fått en helt uri­me­lig stor del av fel­les­area­let.

Andreas Slett­holm leng­ter åpen­bart til­ba­ke til det for­ri­ge, bor­ger­li­ge byrå­det, når han skri­ver:

Å bru­ke både gul­rot og pisk har vært et man­tra i sam­ferd­sels­po­li­tik­ken under det bor­ger­li­ge byrå­det. ”

Nå er poli­tikk mer enn bare mil­jø- og samam­ferd­sels­po­li­tikk. Men jeg avgren­ser meg til det områ­det her. Jeg had­de stor sans for tid­li­ge­re bymiljø­by­råd Guri Mel­by, og hen­nes inn­sats gjor­de at dagens byråd kom, om ikke til dek­ket bord, så i alle fall et bord med duk på, og en del ser­vi­se i ska­pet og bestikk i skuf­fe­ne. Men byrå­det besto av fle­re enn Guri Mel­by, og byrå­det som hel­het var et bil­by­råd.

Con­ti­nue read­ing Snart skal Oslos befolk­ning få sma­ke en bed­re by, @slettholmen

RINF 1200 — Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven som ble gitt høs­ten 2016 i faget RINF 1200, “Opp­havs­rett m.m.” Den er først og fremst skre­vet for stu­den­ter som var oppe til eksa­men i faget, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opp­rin­ne­lig ble laget for det tverr­fa­kul­tæ­re stu­die­pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er”. Det er opp­havs­rett og beslek­te­de emner, for stu­den­ter som ikke har juri­disk bak­grunn, og som ikke tar faget som en del av et juri­disk stu­di­um.

Hele opp­gave­teks­ten er til­gjen­ge­lig her.

En gene­rell kom­men­tar når det gjel­der den­ne type opp­ga­ver. Man skal besva­re de spørs­mål som er stilt ut fra de opp­lys­nin­ger som er gitt i opp­ga­ven. Sva­re­ne skal begrun­nes og for­ank­res retts­lig. Begrun­nel­sen og reson­ne­men­tet er vik­ti­ge­re enn hvil­ket svar man kom­mer til. Om man uten noen begrun­nel­se, og uten retts­lig for­ank­ring, kom­mer til “rik­tig” svar, er det like­vel ikke en god besva­rel­se. Er reson­ne­men­tet for­nuf­tig og retts­lig for­ank­ret, kan en drøf­tel­se være god, selv om kon­klu­sjo­nen blir “feil”.

I den­ne type opp­ga­ver skal man ikke for­sø­ke å demon­stre­re hvor mye man kan, ved å skri­ve om noe som det ikke spør­res etter i opp­ga­ven. Skri­ver man om noe det ikke spør­res etter, eller tar med noe som ikke er nød­ven­dig for å begrun­ne sva­re på det spørs­må­let som er stilt, vil det i bes­te fall være nøy­tralt, slik at det ver­ken tel­ler posi­tivt eller neg­a­tivt i bedøm­mel­sen, men det vil uan­sett føre til at man bru­ker eksa­mens­tid på noe som ikke gir uttel­ling. I den grad det tel­ler, så tel­ler det neg­a­tivt.

Spørs­må­le­ne skal besva­res ut fra gjel­den­de rett. Om man selv er eni­ge eller ikke i om noe bur­de vært lov eller ikke lov, er ikke rele­vant i den­ne type opp­ga­ver. Con­ti­nue read­ing RINF 1200 — Eksa­mens­opp­ga­ve høst 2016, med kom­men­ta­rer

Fri fra 2017

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Jeg er nok ikke ale­ne om å mene at 70 år er for mye, men det er en dis­ku­sjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år star­ter, vil en rek­ke verk “fal­le i det fri”, alt­så ikke len­ger være opp­havs­retts­lig ver­net. Da 2016 måt­te trek­ke seg til­ba­ke for å gi plass for 2017, var det verk av opp­havs­menn som døde i 1946 som ble fri.

Den­ne gan­gen er det ikke noen vel­dig kjen­te nors­ke opp­havs­menn hvis verk ble fri, i alle fall ikke som jeg klar­te å fin­ne. Det for meg mest kjen­te nors­ke nav­net på lis­ten, er for­fat­te­ren Ronald Fan­gen,  (f. 1895). Men jeg er ikke så sik­ker på om hans bøker leses sær­lig mye i dag.

Den for meg mest kjen­te per­sonen som døde i 1946, som er opp­havs­mann til fle­re verk, er øko­no­men John May­nard Key­nes. Hans skrif­ter er nå fri.

Av for­fat­te­re som døde i 1946 er Ger­tru­de Stein,  (f. 1874) den for meg mest kjen­te, ved siden av H. G. Wells, (f. 1866)

And­re for­fat­te­re som døde i 1946 var skue­spill­for­fat­te­ren Edward Shel­don (US) og tys­ke Ger­hart Haupt­mann  (f. 1862), som fikk Nobel­pri­sen  i 1912. At jeg ikke kjen­ner for­fat­ter­ska­pet til noen av dis­se, sier kan­skje mer om meg enn om dis­se for­fat­ter­ne.

Foto­gra­fen Alfred Sti­e­glitz, USA (f. 1864), døde også i 1946. Foto­gra­fi­er ble ikke aner­kjent som opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk før i 1995 (det var da på høy tid). Alfred Sti­e­glitz var død len­ge før han kun­ne nyte godt av noe opp­havs­retts­lig vern, i alle fall hos oss. Men end­rin­gen i 1995 ble også gjort gjel­den­de for eksis­te­ren­de foto­gra­fi­er som opp­fyl­ler kra­ve­ne om verks­høy­de. Jeg tar med det­te bil­det med vin­ter­stem­ning, av Alfred Sti­e­glitz, fra 1898:

Den mest kjen­te kom­po­nis­ten som døde i 1946, var spans­ke Manu­el de Fal­la, (f. 1876).

Ende­lig må vi ta med Pat­ty Smith Hill, som sam­men med søs­te­ren Mild­red Jane Hill, laget san­gen “Happy birth­day to you”. Mild­red døde alle­re­de i 1916. War­ner hev­det len­ge at de had­de ret­tig­he­te­ne til “Happy birth­day”, og tjen­te ca 2 mill $ pr år på royal­ties for kom­mer­si­ell bruk. Etter diver­se retts­run­der, 22. sep­tem­ber 2015 kom en dom­stol i USA til at Warners krav om ret­tig­he­ter ikke var gyl­dig, og at de bare had­de ret­tigh­ter til et piano­ar­ran­ge­ment av san­gen. Selve san­gen, teks­ten og melo­di­en, var i pub­lic domain, alt­så fri. Opp­havs­rett i USA er mer kom­pli­sert enn hos oss, men detal­je­ne her går jeg ikke inn på. Ende­lig punkt­um for den­ne tvis­ten ble satt 28. juni 2016, hvor War­ner gikk med på å til­bake­be­ta­le 14 mill $  som de had­de mot­tatt i royal­ty for san­gen. Og nå har det også gått 70 år etter ulø­pet av døds­året til den lengst­le­ven­de av de som lag­de san­gen.

Opp­havs­menn hvis verk har falt i det fri fra