RINF 1200 — Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven som ble gitt høs­ten 2016 i faget RINF 1200, “Opp­havs­rett m.m.” Den er først og fremst skre­vet for stu­den­ter som var oppe til eksa­men i faget, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opp­rin­ne­lig ble laget for det tverr­fa­kul­tæ­re stu­die­pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er”. Det er opp­havs­rett og beslek­te­de emner, for stu­den­ter som ikke har juri­disk bak­grunn, og som ikke tar faget som en del av et juri­disk stu­di­um.

Hele opp­gave­teks­ten er til­gjen­ge­lig her.

En gene­rell kom­men­tar når det gjel­der den­ne type opp­ga­ver. Man skal besva­re de spørs­mål som er stilt ut fra de opp­lys­nin­ger som er gitt i opp­ga­ven. Sva­re­ne skal begrun­nes og for­ank­res retts­lig. Begrun­nel­sen og reson­ne­men­tet er vik­ti­ge­re enn hvil­ket svar man kom­mer til. Om man uten noen begrun­nel­se, og uten retts­lig for­ank­ring, kom­mer til “rik­tig” svar, er det like­vel ikke en god besva­rel­se. Er reson­ne­men­tet for­nuf­tig og retts­lig for­ank­ret, kan en drøf­tel­se være god, selv om kon­klu­sjo­nen blir “feil”.

I den­ne type opp­ga­ver skal man ikke for­sø­ke å demon­stre­re hvor mye man kan, ved å skri­ve om noe som det ikke spør­res etter i opp­ga­ven. Skri­ver man om noe det ikke spør­res etter, eller tar med noe som ikke er nød­ven­dig for å begrun­ne sva­re på det spørs­må­let som er stilt, vil det i bes­te fall være nøy­tralt, slik at det ver­ken tel­ler posi­tivt eller neg­a­tivt i bedøm­mel­sen, men det vil uan­sett føre til at man bru­ker eksa­mens­tid på noe som ikke gir uttel­ling. I den grad det tel­ler, så tel­ler det neg­a­tivt.

Spørs­må­le­ne skal besva­res ut fra gjel­den­de rett. Om man selv er eni­ge eller ikke i om noe bur­de vært lov eller ikke lov, er ikke rele­vant i den­ne type opp­ga­ver.

Del I (oppgavetekst)

Den gans­ke løst orga­ni­ser­te beve­gel­sen Ung­dom­spi­ra­te­ne, men­te at skole­bø­ker bør være gra­tis. Det er uri­me­lig at ele­ver på videre­gå­en­de sko­le må beta­le mye for lære­bø­ker. De etab­ler­te en bit-tor­rent tje­nes­te, og opp­ford­ret ele­ver til å skan­ne skole­bø­ker og gjø­re dem til­gjen­ge­lig for sine med­ele­ver via den­ne tje­nes­ten. Etter noen få uker var en stor del av de lære­bø­ke­ne som var i bruk på videre­gå­en­de sko­ler, til­gjen­ge­li­ge for ned­las­ting gjen­nom den­ne tje­nes­ten. Det var ikke klart hvil­ke per­soner som had­de etab­lert tje­nes­ten, selv om fle­re offent­lig for­svar­te virk­som­he­ten. Tje­nes­ten ble dre­vet fra en ser­ver uten­for Nor­ge, med et dome­ne­navn under .com dome­net. Det var der­for vans­ke­lig for for­la­ge­ne å få gjort noe med selve tje­nes­ten.

Lære­bok­for­la­ge­ne star­tet en kam­pan­je mot ulov­li­ge kopi­er av lære­bø­ker. Saken fikk stor medie­opp­merk­som­het, og det ble også sendt ut infor­ma­sjon til alle videre­gå­en­de sko­ler. Lære­bok­for­la­ge­ne had­de enga­sjert et advo­kat­fir­ma, som sam­men med tek­nisk eks­per­ti­se over­vå­ket ned­las­ting av lære­bø­ker fra den­ne tje­nes­ten. På veg­ne av for­la­ge­ne send­te advo­kat­fir­ma­et krav­brev til en del ele­ver som had­de las­tet ned man­ge lære­bø­ker, hvor de krev­de erstat­ning for den ulov­li­ge ned­las­tin­gen. De øns­ket å sta­tu­ere noen eksemp­ler, for å vise ele­ve­ne at det ikke var risiko­fritt å bru­ke den­ne tje­nes­ten. Som erstat­ning krev­de de det dob­belte av van­lig pris for lære­bø­ke­ne.

Lille­vik videre­gå­en­de sko­le had­de infor­mert alle ele­ve­ne om at det var ulov­lig å las­te ned lære­bø­ker via den­ne tje­nes­ten. Mar­te Kirke­rud, som var elev ved Lille­vik videre­gå­en­de sko­le, had­de las­tet ned alle pen­sum­bø­ke­ne til sin PC, via den­ne tje­nes­ten. Der­fra had­de hun kopiert lære­bø­ke­ne over på sitt nett­brett. Hun fikk brev fra advo­kat­fir­ma­et, hvor de krev­de erstat­ning for den ulov­li­ge ned­las­tin­gen av lære­bø­ker. I til­legg fikk hun erstat­nings­krav for å ha gjort dis­se lære­bø­ke­ne til­gjen­ge­lig slik at and­re kun­ne las­te dem ned fra hen­nes PC. I bre­vet ble det for­klart at bit-tor­rent fun­ge­rer slik at når hun har las­tet ned lære­bø­ke­ne, gjø­res dis­se sam­ti­dig til­gjen­ge­lig for at and­re kan las­te dem ned fra den maski­nen de las­tes ned til. Mar­te var ikke vel­dig data­kyn­dig, og viss­te ikke at hun had­de gjort lære­bø­ke­ne til­gjen­ge­lig for at and­re skul­le kun­ne las­te dem ned.

I bre­vet fra advo­kat­fir­ma­et sto det også at saken vil­le bli politi­an­meldt der­som hun ikke betal­te.”

Spørsmål 1: Kan Marte Kirkerud bli erstatningsansvarlig for å ha lastet ned lærebøkene?

Før vi kan ta stil­ling til et even­tu­elt erstat­nings­an­svar, må vi først ta stil­ling til om Mar­te Kirke­ruds hand­lin­ger er lov­li­ge eller ikke.

Mar­te har las­tet ned bøke­ne, og har der­med frem­stilt eksemp­lar av bøke­ne, noe som i utgangs­punk­tet omfat­tes av opp­havs­man­nens ene­rett etter åvl § 2. Spørs­må­let blir da om det er and­re bestem­mel­ser som kan føre til at Mar­tes eksemp­lar­frem­stil­ling like­vel er lov­lig.

Åvl § 12 til­la­ter eksemp­lar­frem­stil­ling til pri­vat bruk. Bruk i egne stu­di­er reg­nes som pri­vat bruk. Eksemp­lar­frem­stil­lin­gen skjer ikke etter sko­lens ini­tia­tiv eller på sko­lens opp­ford­ring. Det kan ikke være sær­lig tvil om at Mar­te frem­stil­ler eksemp­lar til pri­vat bruk.

Men i åvl § 12 fem­te ledd (eller fjer­de ledd, alt etter hvor­dan man leser og tel­ler) står det at man ikke lov­lig kan frem­stil­le eksemp­lar til pri­vat bruk når det man kopie­rer fra er frem­stilt eller gjort til­gjen­ge­lig i strid med åvl § 2. Det er ingen tvil om at de lære­bø­ker som er gjort til­gjen­ge­li­ge gjen­nom den aktu­el­le tje­nes­ten er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig, slik at Mar­tes eksemp­lar­frem­stil­ling basert på ned­las­ting fra dis­se, er ulov­lig selv om den er til pri­vat bruk.

Vi kan der­med kon­klu­de­re med at Mar­tes ned­las­ting og eksemp­lar­frem­stil­ling er ulov­lig. Det nes­te spørs­må­let blir om hun av den grunn kan hol­des erstat­nings­an­svar­lig.

Erstat­nings­an­sva­ret er regu­lert i åvl § 55. Den­nes førs­te ledd, førs­te punkt­um, lyder:

Ska­de som vol­des ved over­tre­del­se som nevnt i § 54 eller ved over­tre­del­se av § 49 førs­te ledd, kan kre­ves erstat­tet etter almin­ne­li­ge erstat­nings­reg­ler.

Den viser alt­så til straffe­be­stem­mel­sen i § 54, slik at det er hand­lin­ger som er straff­ba­re etter § 54 som også kan pådra erstat­nings­an­svar.  Åvl § 54 førs­te ledd, bok­stav a, førs­te alter­na­tiv, lyder:

Med bøter eller feng­sel inn­til tre måne­der straf­fes den som for­sett­lig eller uakt­somt bry­ter den­ne lov ved:
a)    å over­tre bestem­mel­ser gitt til vern for opp­havs­ret­ten i eller i med­hold av 1. og 2. kapit­tel, ”

Åvl § 2, som er den som angir opp­havs­man­nens ene­rett står i kapit­tel 1, og § 12 om eksemp­lar­frem­stil­ling til pri­vat bruk står i kapit­tel 2, så det er klart at over­tre­del­se av dis­se bestem­mel­se­ne er straff­ba­re.

Går vi til­ba­ke til § 55, står de ti den­nes tred­je ledd:

Bestem­mel­se­ne i den­ne para­graf kan ikke anven­des over­for den som frem­stil­ler eller med­vir­ker til frem­stil­ling av eksemp­lar i strid med bestem­mel­sen i § 12 fjer­de ledd, med mind­re hand­lin­gen er for­sett­lig.”

Slik jeg leser og tel­ler, bur­de det vært vist til § 12 fem­te ledd, even­tu­elt sis­te ledd. Uan­sett: Når et eksemp­lar av ver­ket er frem­stilt “grunn­lag av en gjen­gi­vel­se av ver­ket i strid med § 2”, kre­ves det for­sett.

For­sett betyr at hand­lin­gen er gjort med viten­de og vil­je. For­set­tet omfat­ter den fak­tis­ke hand­lin­gen, ikke at man viss­te at hand­lin­gen var ulov­lig. Det­te er ikke helt enkelt. Det er ikke tvil om at Mar­te las­tet ned og frem­stil­te eksemp­lar av lære­bø­ke­ne med viten­de og vil­je. Men spørs­må­let er om for­set­tet her må omfat­te noe mer, nem­lig at ver­ket var gjort til­gjen­ge­lig i strid med §2. Det­te er ikke åpne­bart, men det er van­lig å for­stå bestem­mel­sen på den­ne måten. Vi får opp­lyst at den­ne tje­nes­ten had­de fått stor medie­opp­merk­som­het, og at sko­len had­de opp­lyst om at det var ulov­lig å las­te ned lære­bø­ker på den­ne måten. Vi må kun­ne leg­ge til grunn at det­te had­de Mar­te fått meg seg, og at hun med viten­de og vil­je las­tet ned bøke­ne, selv om hun viss­te at de var gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig, og der­med hand­let for­sett­lig.

Kon­klu­sjo­nen blir at hun kan bli erstat­nings­an­svar­lig. Det står i opp­ga­ven at for­la­get krev­de en erstat­ning som var det dob­belte av hva lære­bø­ke­ne van­lig­vis kos­tet. Her slår jeg meg selv på mun­nen, når jeg inn­led­nings­vis skrev at man i sli­ke opp­ga­ver ikke skal skri­ve om noe det ikke spør­res etter i opp­ga­ven. Spørs­må­let er om Mar­te kan hol­des erstat­nings­an­svar­lig, ikke hvor høy erstat­nin­gen even­tu­elt vil bli. Gitt spørs­måls­for­mu­le­rin­gen, er det fullt for­svar­lig å stop­pe her, uten å dis­ku­te­re hvor­dan en even­tu­ell erstat­ning kan bereg­nes. Men opp­ga­ven invi­te­rer like­vel til å ta med det også.

I § 55 førs­te ledd står det at man kan kre­ve ska­de erstat­tet etter almin­ne­li­ge erstat­nings­reg­ler. Vi ven­ter ikke noen inn­gå­en­de kjenn­skap til almin­ne­li­ge erstat­nings­reg­ler. Men man bør, også på det nivå­et som kre­ves av stu­den­ter i det­te faget, vite at man kan kre­ve erstat­tet det øko­no­mis­ke tap man har lidt. Og Mar­te kan bare hol­des ansvar­lig for det tap som hun, ved sin ned­las­ting og eksemp­lar­frem­stil­ling har påført ret­tig­hets­ha­ver. De kan ikke kre­ve at en per­son skal erstat­te alt de taper som føl­ge av ulov­lig ned­las­ting og eksemp­lar­frem­stil­ling i sin almin­ne­lig­het.

Det er vans­ke­lig å bereg­ne hva ret­tig­hets­ha­ver taper ved slik ned­las­ting og eksemp­lar­frem­stil­ling. Når man skal bereg­ne et tap, kan man ikke uten vide­re leg­ge til grunn at hvert ulov­lig frem­stil­te eksemp­lar er et tapt salg. Uten at det had­de vært noen grunn til å gå inn på det i opp­ga­ven, kun­ne man nok ha reg­net med at en kopiert skole­bok er et tapt salg. Dels for­di ele­ve­ne tren­ger skole­bø­ker, dels for­di en skole­bok nep­pe er de3t man vil las­te ned og lese for moro skyld. Men uan­sett, mer enn ett tapt salg vil tapet ikke kun­ne være.

Det er en viss prak­sis innen­for noen områ­der å kre­ve dob­belt beløp når noe har vært brukt ulov­lig. Men det fin­nes ingen hjem­mel for en slik prak­sis.

I § 55 annet ledd heter det:

Selv om gjer­nings­man­nen har hand­let i god tro, kan den for­nær­me­de uan­sett ska­dens stør­rel­se kre­ve utbe­talt netto­for­tje­nes­ten ved den ulov­li­ge hand­ling.

Det er ikke sær­lig mye enk­le­re å bereg­ne netto­for­tje­nes­ten for den som har kren­ket opp­havs­ret­ten, enn det er å bereg­ne tapet for den som har blitt kren­ket. Men bespa­rel­sen ved ikke å beta­le van­lig veder­lag vil ofte være et utgangs­punkt her, hvil­ket vil si pri­sen for en bok.

Spørsmål 2: Kan Marte Kirkerud også holdes ansvarlig for å ha gjort bøkene tilgjengelig for andre?

I opp­gave­teks­ten står det føl­gen­de om det­te:

I til­legg fikk hun erstat­nings­krav for å ha gjort dis­se lære­bø­ke­ne til­gjen­ge­lig slik at and­re kun­ne las­te dem ned fra hen­nes PC. I bre­vet ble det for­klart at bit-tor­rent fun­ge­rer slik at når hun har las­tet ned lære­bø­ke­ne, gjø­res dis­se sam­ti­dig til­gjen­ge­lig for at and­re kan las­te dem ned fra den maski­nen de las­tes ned til. Mar­te var ikke vel­dig data­kyn­dig, og viss­te ikke at hun had­de gjort lære­bø­ke­ne til­gjen­ge­lig for at and­re skul­le kun­ne las­te dem ned.”

Noen har for­klart hvor­dan den­ne tek­no­lo­gi­en fun­ge­rer. Det er ikke nød­ven­dig. Det vik­tigs­te er at når man las­ter ned via sli­ke tje­nes­ter, gjør man sam­ti­dig det som las­tes ned til­gjen­ge­lig for and­re. Vide­re at Mar­te, anta­ge­lig­vis i lik­het med gans­ke man­ge and­re som bru­ker sli­ke tje­nes­ter, ikke var klar over det­te.

Mar­te gjør lære­bø­ke­ne til­gjen­ge­lig for and­re, hvil­ket betyr at hun gjør dem til­gjen­ge­li­ge for all­menn­he­ten. Rent objek­tivt kren­ker hun opp­havs­ret­ten. Men for at hun skal kun­ne hol­des ansvar­lig, må hun ha utvist skyld. § 55 viser til § 54, ved at det står at man kan kre­ve erstat­ning ” ved over­tre­del­se som nevnt i § 54″. Et av vil­kå­re­ne i § 54 er at man for­sett­lig eller uakt­somt har kren­ket noens rett.

Jeg vil peke på at det skjer­pe­de kra­vet i § 54 annet ledd og § 55 tred­je ledd, hvor det kre­ves for­sett, bare gjel­der ved frem­stil­ling av eksemp­lar til pri­vat bruk basert på eksemp­lar som er ulov­lig frem­stilt eller gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Når det gjel­der til­gjenge­lig­gjø­ring er det til­strek­ke­lig med uakt­som­het.

Mar­te viss­te ikke at hun gjor­de lære­bø­ke­ne til­gjen­ge­lig for and­re, og kan da ikke ha opp­trådt for­sett­lig. Spørs­må­let er om hun har opp­trådt uakt­somt, hvil­ket i prak­sis vil bety om hun bur­de ha visst at hun gjor­de bøke­ne til­gjen­ge­lig for and­re.

I prak­sis vil en vur­de­ring av (u)aktsomhet bli gans­ke kon­kret, og det er van­lig med en gans­ke omfat­ten­de bevis­før­sel. Et spørs­mål det had­de vært nær­lig­gen­de å for­sø­ke å få avklart om det had­de vært en retts­sak, er hvor van­lig det er at ele­ver på videre­gå­en­de sko­le vet det­te. Vi har ikke så man­ge opp­lys­nin­ger. Jeg vil­le ha sagt at man ikke kan kon­klu­de­re med at det­te er noe Mar­te bur­de ha visst, og at hun der­med ikke kan hol­des ansvar­lig.

Men her er det bare å erkjen­ne vet langt mer om hva som er van­lig, her­under hva det er van­lig å vite, i ung­doms­mil­jø­er enn hva jeg gjør. Men kla­rer man å få stilt spørs­må­let på en pre­sis måte (noe ingen av stu­den­te­ne klar­te den­ne gan­gen), da har man kom­met så langt som man med rime­lig­het kan for­ven­te.

I § 55 annet ledd står det at den kren­ke­de part kan kre­ve utbe­talt netto­for­tje­nes­ten ved den ulov­li­ge hand­ling, selv om gjer­nings­per­sonen har opp­trådt i god tro. Men Mar­te har ikke hatt noen for­tje­nes­te av å gjø­re det­te til­gjen­ge­lig for and­re, så det blir ikke aktu­elt her.

Spørsmål 3: Er handlingene straffbare.

Når sant skal sies, er det­te et gans­ke unød­ven­dig spørs­mål. Vil­kå­re­ne for straff og for erstat­nings­an­svar er de sam­me, bort­sett fra å kre­ve netto­for­tje­nes­ten ved den ulov­li­ge hand­ling.  Man blir i utgangs­punk­tet ikke straf­fet hvis man har opp­trådt i god tro. Men det gjel­der bare godt tro om de fak­tis­ke for­hold. Hvis Mar­te har vært uvi­ten­de, og der­med i god tro om at hun bare las­tet ned, vil­le hun ikke kun­ne straf­fes for å gjø­re bøke­ne til­gjen­ge­lig. Men om hun trod­de at det var lov å frem­stil­le eksemp­lar av alt hun fin­ner til pri­vat bruk, da fri­tas hun ikke for ansvar. Retts­vill­fa­rel­se fri­tar ikke. Men her begyn­ner vi å vik­le oss inn i mer kom­pli­ser­te og vans­ke­li­ge spørs­mål enn vi men noen rime­lig­het kan ven­te at stu­den­ter i det­te faget behers­ker.

Akku­rat som skyld­kra­vet vil fal­le ulikt ut for de to hand­lin­ge­ne, vil straff­an­sva­ret måt­te vur­de­res for­skjel­lig på til­sva­ren­de måte.

 

Del II

Peder Ås var elev ved musikk­lin­jen ved Store­vik videre­gå­en­de sko­le. Han had­de kjøpt en bok med noter, som ble brukt i musikk­un­der­vis­nin­gen. Boken inne­holdt musikk­ek­semp­ler både fra “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter som var døde for mer enn 70 år siden, og eksemp­ler fra dagens pop, rock og jazz, for det mes­te av kom­po­nis­ter som fort­satt var i live, eller som i alle fall var døde for så kort tid siden at musik­ken fort­satt var opp­havs­retts­lig ver­net.

Peder og fle­re av de and­re ele­ve­ne på musikk­lin­jen fore­trakk å ha note­ne på papir, helst slik at de kun­ne set­te dem i en ring­perm og få et opp­slag med to note­si­der, for å slip­pe å bla så mye mens de spil­ler. Peder kopier­te boken på enkelt­ark. 9 and­re ele­ver vil­le også gjer­ne ha kopi­er. De tok med seg

Peders kopi­er til fir­ma­et Kopi­kat­ten, som blant annet utfør­te slik kopie­ring. De reg­net med at det sik­kert var noen and­re også som vil­le ha det­te, og bestil­te 12 kopi­er som de splei­set på.

Advo­kat­fir­ma­et som hånd­ter­te sake­ne for for­la­ge­ne, ble også kjent med at man­ge ele­ver ved musikk­lin­jen bruk­te kopi­er av note­bo­ken, i ste­det for å kjø­pe boken. Peder Ås fikk også brev fra advo­kat­fir­ma­et med krav om erstat­ning, både for den kopi­en han had­de laget til seg selv og kopi­ene som var laget til de and­re ele­ve­ne.

Peder, som had­de lest litt opp­havs­rett på si, skrev til­ba­ke og pro­te­st­re­te mot kra­vet. Han vis­te til at han bare had­de kopiert note­ne fra sitt eksemp­lar av boken, som han had­de kjøpt og betalt, for å få dem i et for­mat som var mer bru­ker­venn­lig for musi­ke­re. Det var kopi­er til hans pri­va­te bruk, og var helt lov­lig frem­stilt. Også kopi­ene til de and­re, var kopi­er til pri­vat bruk av folk som var hans ven­ner — ele­ver han ofte øvde og spil­te sam­men med på fri­ti­den. Peder hev­det også at de som had­de satt sam­men og utgitt en note­sam­ling uan­sett ikke kun­ne kre­ve erstat­ning for kopi­er av noter til musikk som ikke len­ger er opp­havs­retts­lig ver­net.

Advo­kat­fir­ma­et avvis­te Peder Ås’ inn­si­gel­ser, og fast­holdt at alle kopi­ene var ulov­lig frem­stilt og kra­vet om erstat­ning.”

Spørsmål 4: Er Peder Ås egne kopier av notene lovlig fremstilt?

Det­te bør være enkelt. Peder Ås har kopiert boken for å få den på et mer hen­dig for­mat. Han har kjøpt boken, og har kopiert den til pri­vat bruk. Man kan dis­ku­te­re om det er til­latt å kopiere en hel bok på den­ne måten, sær­lig når det er en bok som fort­satt er i han­de­len. Men i et til­fel­le som det­te, bør det være gans­ke upro­ble­ma­tisk.

Spørsmål 5: Er de kopiene som ble laget til medelevene lovlig fremstilt?

Man kan frem­stil­le eksemp­lar, alt­så lage kopi­er, til fami­lie og ven­ner i et begren­set omfang, og det vil like­vel være kopie­ring til pri­vat bruk. Når vi skal vur­de­re om det kan reg­nes som pri­vat, må vi se på for­hol­det mel­lom den som frem­stil­ler eksemp­la­re­ne, og de som mot­tar dem. I en dom la Høy­este­rett til grunn at det å arbei­de på sam­me sted, ikke nød­ven­dig­vis med­før­te så tet­te bånd mel­lom folk at eksemp­lar­frem­stil­lin­gen kun­ne reg­nes som pri­vat.

Her var det Peders med­ele­ver, og vi får også vite at de ofte øvde og spil­te sam­men på fri­ti­den. Etter min vur­de­ring kan det ikke være sær­lig tvil om at det er folk som står Peder så nær at det er til pri­vat bruk.

Vi får opp­lyst at Peder kopier­te boken selv. Det er upro­ble­ma­tisk. Men hans ven­ner tok med seg Peders kopi­er til fir­ma­et Kopi­kat­ten, og fikk dem til å lage kopi­er.

Det er unød­ven­dig å si i opp­ga­ven, men jeg nev­ner det like­vel: Peders kopi er lov­lig frem­stilt, slik at vi ikke får noen av de pro­ble­me­ne vi had­de i spørs­mål 1 og 2.

Men i åvl § 12 tred­je ledd, står det:

Bestem­mel­sen i førs­te ledd gir ikke rett til å la frem­stil­lin­gen utfø­re ved frem­med hjelp når det gjel­der:
a)    musikk­verk,
b)  …”

Et musikk­verk er et musikk­verk, enten det fore­lig­ger som noter eller i annen nota­sjon, eller i en inn­spilt ver­sjon. Så man kan ikke bru­ke frem­med hjelp for å frem­stil­le eksemp­lar til pri­vat bruk. Kopi­kat­ten er i den­ne sam­men­hen­gen frem­med hjelp, slik at eksemp­lar­frem­stil­lin­gen til Peder Ås’ ven­ner ikke er lov­lig.

Spørsmål 6: Hvis kopiene ikke var lovlig fremstilt, kan da forlagene kreve erstatning for kopier av noter til musikk som ikke lenger er opphavsrettslig vernet, når disse er kopiert fra en bok de har gitt ut?

Free­dom is just anot­her word for not­hing left to loo­se, sier Kris Kris­tof­fer­sen i san­gen “Me and Bob­by McG­hee”. Er et verk fritt, så er det fritt. Hvem som helst kan frem­stil­le eksemp­lar av, frem­føre ver­ket osv. Det er vis­se begrens­nin­ger når det gjel­der gjen­gi­vel­se som kan anses for kren­ken­de i det såkal­te klas­si­ker­ver­net som føl­ger av åvl § 48. Men det har ingen betyd­ning for ret­ten til å frem­stil­le eksemp­lar av ver­ket i sin opp­rin­ne­li­ge form. Det er ingen grunn til å nev­ne klas­si­ker­ver­net i besva­rel­sen.

Man­ge trek­ker inn ret­ten til samle­verk etter åvl § 5. Det kan godt hen­de at note­bo­ken er et samel­verk og er ver­net som det­te. Opp­ga­ven gir ikke til­strek­ke­lig opp­lys­nin­ger til å ta stil­ling til det­te.  Men vi må ha med oss sis­te set­ning i førs­te ledd:

den­ne rett gjør ingen inn­skrenk­ning i opp­havs­ret­ten til de enkel­te verk som samle­ver­ket består av.

Opp­havs­menn til verk som er ver­net taper ikke ret­tig­he­te­ne til sine verk om de inklu­de­res i et samle­verk. Og et verk som er fritt vil fort­satt være like fritt, selv om det inklu­de­res i et samle­verk.

Jeg nev­ner at samle­verk også kan kopie­res til pri­vat bruk i med­hold av § 12. Men når det er opp­gitt i opp­ga­ven at vi skal for­ut­set­te at kopi­ene ikke var lov­lig frem­stilt, er det ingen grunn til å nev­ne det i en besva­rel­se.

De kan ikke kre­ve erstat­ning for kopie­ring av verk som er fri, selv om de er kopiert fra en bok de har gitt ut, og som even­tu­elt er ver­net som et samle­verk.

Noen avslut­ten­de kom­men­ta­rer til del I og II.

Vi så gans­ke mye rart i besva­rel­se­ne av dis­se spørs­må­le­ne. Noen trakk inn § 53a, og dis­ku­ter­te over­fø­ring til egnet avspil­lings­ut­styr. Man­ge dis­ku­ter­te avtale­li­sens. Det er gans­ke åpen­bart at ned­las­ting og eksemp­lar­frem­stil­ling i del I ikke kun­ne omfat­tes av en avtale­li­sens. Vi har hel­ler ikke fått opp­lyst noe om avtale­li­sens i del II.

Det var også en del som dis­ku­ter­te ret­ten til å lage lese­bok mm i med­hold av § 18. Hel­ler ikke det tref­fer. Det er dess­uten en tvangs­li­sens­be­stem­mel­se, som for­ut­set­ter at det beta­les veder­lag for de eksemp­lar som frem­stil­les.

Noen var også inn­om § 19. Men det gjel­der ret­ten til å sel­ge vide­re, gi bort eller på annen måte gi vide­re det eksemp­lar som man har kjøpt. Det er ikke nevnt i opp­ga­ven, og bør der­for ikke tas med i en besva­rel­se. Men Peder Ås kun­ne nok ha solgt eller gitt bort sitt eksemp­lar av note­bo­ken, hvis han men­te at han ikke len­ger had­de bruk for den. At han har kopiert det han vil ha til pri­vat bruk, med­fø­rer ikke at den ret­ten fal­ler bort.

Igjen: Svar på det som opp­ga­ven spør etter, og trekk inn det som er nød­ven­dig for å besva­re det­te. Ikke være for “krea­tiv”, og ikke for­søk å skri­ve litt eks­tra for å få besva­rel­sen til å bli litt len­ger.

Del III

For­fat­te­ren Lars Holm had­de skre­vet et jule­skue­spill som het “Julen i Lille­vik”. Styk­ket var kjent og popu­lært i Lille­vik, men lite kjent uten­for det­te ste­det. Styk­ket byg­get på Bibe­lens jule­for­tel­ling, men var bear­bei­det slik at hand­lin­gen var flyt­tet inn i vår egen tid og lagt til Lille­vik.

Tea­ter­grup­pen ved Lille­vik sko­le sat­te opp en ver­sjon av det­te styk­ket. Det ble frem­ført på sko­lens jule­av­slut­ning, hvor ele­ve­nes fami­lie var invi­tert, i til­legg til sko­lens ele­ver og per­so­na­le. Da Lars Holm ble klar over det­te, send­te han en reg­ning til sko­len for veder­lag for at de had­de satt opp hans tea­ter­styk­ke. Sko­lens rek­tor, Hil­de Vold, avvis­te kra­vet. Hun vis­te til at det var lang tra­di­sjon at sko­len sat­te opp uli­ke tea­ter­styk­ker, og at sko­len var stol­te av sin dyk­ti­ge tea­ter­grup­pe.”

Spørsmål 7: Kan Lars Holm kreve vederlag fra skolen?

Her gjel­der det frem­fø­ring, ikke eksemp­lar­frem­stil­ling. Man­ge skrev om avtale­li­sens etter åvl § 13b, og pri­vat kopie­ring etter § 12. Men dis­se gjel­der frem­stil­ling av eksemp­lar, ikke frem­fø­ring. Så de er ikke rele­van­te her.

En skole­av­slut­ning, hvor alle ele­ve­ne og deres fami­lie, i til­legg til sko­lens per­so­na­le er invi­tert, er uten tvil offent­lig. Det­te er av de ting man kan kon­sta­te­re, uten noen sær­li­ge drøf­tel­ser.

Utgangs­punk­tet her er at opp­havs­man­nen har ene­rett til å gjø­re sitt verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, blant annet ved frem­fø­ring. Da er vi til­ba­ke til det grunn­leg­gen­de: Enten må man ha sam­tyk­ke fra opp­havs­man­nen (noe det ikke er opp­lyst om at sko­len har), eller det må være en lov­be­stem­mel­se som til­la­ter frem­fø­ring i det­te til­fel­let.

Den aktu­el­le bestem­mel­sen er åvl § 21. Etter den­ne bestem­mel­sen kan et utgitt verk frem­fø­res offent­lig ved guds­tje­nes­te og under­vis­ning. Her er det et hull i opp­ga­ven. Den opp­ly­ser ikke om hvor­vidt skue­spil­let “Julen i Lille­vik” er utgitt. Hva som skal til for at et verk er utgitt, frem­går av åvl § 8. For at et verk skal være utgitt, må “et rime­lig antall eksemp­lar av ver­ket med sam­tyk­ke av opp­havs­man­nen er brakt i han­de­len, eller på annen måte er spredt blant almen­he­ten”. Opp­ga­ven opp­ly­ser som nevnt ikke hvor­vidt det­te er til­fel­le eller ikke. Her må vi bare for­ut­set­te at skule­spil­let er utgitt, ellers fal­ler grunn­la­get for vide­re drøf­tel­se. Jeg kan ikke hus­ke at noen tok det­te poen­get.

En del star­ter med å drøf­te hvor­vidt “Julen i Lille­vik” er opp­havs­retts­lig ver­net, siden det står at det byg­ger på Bibe­lens jule­for­tel­ling. Et skue­spill eller en roman som er basert på his­to­ris­ke hen­del­ser, reel­le eller mytis­ke, er opp­havs­retts­lig ver­net. Det er ingen tvil om det­te, så det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det spørs­må­let.

Det er åpen­bart at skole­av­slut­nin­gen ikke er en guds­tje­nes­te. Det er så åpen­bart at det ikke er noen grunn til å nev­ne det i en besva­rel­se. Men det kan være grunn til å dis­ku­te­re om det skal reg­nes som under­vis­ning. Det er i alle fall ikke en del av den ordi­næ­re under­vis­nin­gen. Fore­stil­lin­gen i seg selv kan nok også vans­ke­lig reg­nes for under­vis­ning. Enkel­te spør om for­be­re­del­se­ne til frem­fø­rin­gen kan reg­nes som under­vis­ning, og at frem­fø­rin­gen der­med må ses som en del av under­vis­nin­gen. Jeg vil ikke si mer om det enn at det i alle fall er godt tenkt.

Men det føl­ger at § 21 annet ledd at det også er til­latt å frem­føre utgitt verk

ved til­stel­nin­ger der frem­fø­ring av ånds­verk ikke er det vesent­li­ge, såfremt til­hø­rer­ne eller til­skuer­ne har adgang uten beta­ling, og til­stel­nin­gen hel­ler ikke indi­rek­te fin­ner sted i ervervs­øye­med,

Vi har ikke sett noe pro­gram for skole­av­slut­nin­gen, så vi vet egent­lig ikke hvor sen­tral plass frem­fø­ring av ånds­verk had­de i det arran­ge­men­tet. Igjen må vi leg­ge til grunn at frem­fø­ring av ånds­verk ikke er det vesent­li­ge.

Men det gjen­står en hind­ring. I åvl § 21, tred­je ledd såtr det balnt annet:

Den­ne para­graf gjel­der ikke for …, sce­nisk frem­fø­ring av scene­verk”.

Julen i Lille­vik” er et skue­spill, alt­så et scene­verk. Og det frem­fø­res som tea­ter, alt­så en sce­nisk frem­fø­ring. Sko­len kan ikek frem­føre det­te uten avta­le, uan­sett hvor stol­te de måt­te være av sin tea­ter­grup­pe. Så for­fat­ter Lars Holm har krav på veder­lag.

 

 

Print Friendly, PDF & Email