Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gamle Mahad Adib Mahamud til Norge, som enslig asylsøker. Noen mener at han ga uriktige opplysninger. Omtrent samtidig løy to nåværende FrP-statsråder til det norske folk for å dekke over en skandale i eget politisk parti. Nå vil man frata Mahad Adib Mahamud hans norske statsborgerskap. Det skal få konsekvenser ikke å fortelle sannheten, sier mange.  Men Siv Jensen og Terje Søviknes blir sittende som statsråder. Hvis et barn forklarer seg uriktig i et fremmed land for å berge livet og skaffe seg en fremtid, finnes det ingen tilgivelse. Men løgner fra voksne politikere, de kan man visst tilgi.

Et statsborgerskap kan etter statsborgerloven § 26 annet ledd på visse vilkår tilbakekalles etter forvaltningslovens § 35 om omgjøring. Her er det åpenbart spørsmål om omgjøring til skade for den som vedtaket retter seg mot, og da kan det bare skje hvis vedtaket er ugyldig. Hva som skal til for at et vedtak er ugyldig, er et stort og komplisert spørsmål som jeg ikke går nærmere inn på. Men det står at vedtaket kan omgjøres, ikke at det skal omgjøres.

I statsborgerloven § 26 annet ledd, siste punktum, heter det:

“Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.”

Jeg kjenner ikke detaljer i saken til Mahad Adib Mahamud, og vet ikke om de opplysninger han har gitt, stemmer. Det er uenighet om faktum i denne saken. Når man søker statsborgerskap, da skal man kunne bevise sin identitet på en akseptabel måte, og man må selvsagt ta hensyn til at det i mange land ikke finnes et folkeregister som det vi har i Norge. Men når det blir spørsmål om å frata noen et statsborgersap, da må bevisbyrden snus. Det må være den som vil tilbakekalle statsborgerskapet, altså norske myndigheter, som må føre tiltrekkelig bevis for at de opplysninger man bygget på i det opprinnelige vedtaket var feil, og at de ble gitt mot bedre vitende.

Mahad Adib Mahamud er godt integrert og gjør en viktig jobb i Norge.

På mange av livets områder har vi foreldelsesregler. Det er mange grunner til å ha slike regler. Tiden leger alle sår, sies det. Det stemmer nok ikke, men med tiden lærer vi oss å leve med dem. Uansett: Når det har gått lang tide er det liten grunn ti å  rippe opp i det gamle, og virvle opp det støv som har lagt seg over saken. Man skal kunne innrette seg etter den tilstand som er etablert. Jean Valjean skal en dag kunne slippe å frykte at Javert finner ham og sender ham tilbake til fengselet for det brødet han en gang stjal.

Jo mer tid som har gått, desto vanskeligere blir det å fremskaffe bevis for hva som egentlig skjedde. Hvor mange av oss er i stand til å legge fram kvitteringer for det vi kjøpte for 17 år siden?

Et krav som ikke blir betalt, vil normalt være foreldet etter tre år. Hvis de hadde hatt foreldelsesregler i Andeby, ville vi ikke ha fått historier hvor det grunnleggende plottet er noen som har et gammelt gjeldsdokument som Onkel Skrue skrev under da han var fattig gullgraver, og Onkel Skrue klarer ikke å finne kvitteringer på at han  har betalt kravet.

I Mahad Adib Mahamuds sak viser myndighetene blant annet til et intervju med hans far, som skal inneholde mange uklarheter og selvmotsigelser. Nå er faren død, og man kan ikke spørre ham. Det var borgerkrig i Somalia fra 1991 til 2006, altså i den perioden Mahad Adib Mahamud kom til Norge. Somalia var lenge uten et fungerende statsapparat. Jeg pleide å anbefale ultraliberalister å reise til Somalia, for å oppleve et land uten et statsapparat. Det er ganske åpenbart at man ikke vil kunne få sikre opplysninger om en person fra Somalia om en person som hevder han forlot landet i år 2000. Djibouti, som norske myndigheter påstår at han kommer fra, avviser at han kommer derfra. Så det er ikke mye å hente der heller. Det er ikke lett i dag å klarlegge hva som er korrekte opplysninger.

Straffbare handlinger foreldes. Foreldelsesfristen er fra fem til 25 år, avhengig av hvor alvorlig straffbar handling det gjelder. Man kan i noen tilfeller straffes for å gi uriktige opplysninger til myndigheter. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil to år. Forholdet er foreldet etter fem år. Det samme gjelder for dokumentforfalskning. Kun de mest alvorlige forbrytelser, de med en strafferamme på mer enn 15 års fengsel, vil ikke være foreldet 17 år etter at handlingen ble begått. Når saken er foreldet, kan man tilstå gamle forbrytelser uten at det får noen konsekvenser — uten hensyn til hvor mye man måtte ha løyet før saken ble foreldet.

Det er litt på siden, men jeg tar det med likevel: Da Carl I Hagen hadde sin egen reisekasse for seg, sin familie og sine venner, finansiert av midler bevilget til Fremskrittspartiets stortingsgruppe, var Økokrim ganske klare på at dette var underslag, en vurdering jeg er helt enig i. Men Økokrim ville ikke gjøre noe mer med saken, da det var klart at den var strafferettslig foreldet på det tidspunktet forholdet ble kjent. Den gangen ønsket jeg at foreldelsesfristen skulle være lenger enn fem år.

Hvis et desperat barn forklarer seg uriktig, da finnes det ingen foreldelse og ingen tilgivelse. Mange av oss andre kan være glade for at våre ungdomssynder er foreldet for lenge siden. De fleste av oss syndet for spenningens og korsiktig vinnings skyld, ikke for å berge livet. Men vi blir ikke konfrontert med det vi måtte ha gjort og det får ikke lenger noen konsekvenser for oss.

I Norge er man ikke myndig og kan ikke inngå forpliktende avtaler før man har fylt 18 år. Den strafferettslige lavalder er 15 år. Personer under 15 år kan ikke straffes for straffbare handlinger de måtte begå. Men om en desperat 14-åring forklarer seg uriktig for berge seg selv, da vil det kunne forfølge ham inn i evigheten.

Det har ingen alvorlige konsekvenser som folk i Mahad Adib Mahamuds situasjon får beholde sitt statsborgerskap, selv om de ga uriktige opplysninger ved asylsøknaden. I alle fall ikke mer alvorlige konsekvenser enn at en voldsmann går fri, selv om det blir klarlagt at han har begått alvorlig voldskriminalitet.

Det hele bunner i en slags moralsk indignasjon over at noen har oppnådd en fordel vel en gang for lenge siden å ha gitt uriktige opplysninger. Og det hele er iblandet ikke så helt lite rasisme. Et mål for den sittende regjering synes å være å vinne euopamesterskapet i dårlig behandling av asylsøkere. I alle fall på det området ser det ut ti at regjeringen lykkes.

Hvis man søker norsk statsborgerskap, må man frasi seg sitt tidligere statsborgerskap. Noen, også folk som vi absolutt vil regne som norske, velger heller å beholde et annet statsborgerskap. Som for eksempel Eirik Newth som på Twitter skrev at han er glad for at han har beholdt sitt britiske pass. Min opprinnelig finske mor er norsk statsborger. Men det gikk lang tid før hun søkte norsk statsborgerskap, og det var ikke lett for henne å si fra seg sitt finske statsborgerskap, og dermed bryte et bånd til landet hvor hun var født og oppvokst. Har man rømt fra forfølgelse i et land, er det kanskje ikke like vanskelig følelsesmessig å si fra seg statsborgerskapet. Skjønt mange har nok et håp om at de en gang skal kunne reise tilbake.

Men har man først sagt fra seg sitt statsborgerskap, er det ikke sikkert det er noen angrerett. Blir man fratatt sitt norske statsborgerskap, blir man statsløs. Når det er uklart hvilket land man egentlig kommer fra, blir det ekstra vanskelig. Som Mahad Adib Mahamud svarte i “NRK Debatten” sa det ble spørsmål om å anvende “Lex Amelie”, og UDI-direktør Frode Forfang sa at han i så fall må søke fra utlandet: Jeg har ikke lenger pass, og kan ikke reise noe sted.

Norske myndigheter påstår at Mahad Adib Mahamud kommer fra Djibouti, men det avviser både Mahad Adib Mahamud og myndighetene i Djibouti. Han kan ikke reise noe sted, og kan ikke sendes noe sted. Uansett vedtak, vil han bli værende i Norge. Han kan ikke arbeide, i alle fall ikke lovlig. I stedet for en godt integrert person som gjør en god og viktig jobb i Norge, vil vi få en som kanskje må leve av en beskjeden understøttelse fra det offentlige, svart arbeid og eventuelt kriminalitet.

Signaleffekten som noen er så opptatt av, betyr ingen ting i en sak som denne. Veien fram til norsk statsborgerskap er lang. Jeg tror gjerne at mange kommer til Norge og andre land i Europa i et forsøk på å skaffe seg og sin familie en bedre økonomisk fremtid. En del av disse kommer sikkert med uriktige historier som de har blitt fortalt at de må fortelle, for å få asyl i det landet de kommer til. Man vil være opptatt av å få opphold og jobb. Å få statsborgerskap er neppe noe man blir opptatt av før man har bodd noen år i landet og har etablert seg der på en måte som gjør at man har bestemt seg for å bli.

Det er vanskelig å tenke seg inn i deres situasjon. Men jeg ville nok heller ikke ha fortalt sannheten, hvis jeg visste at det er større mulighet for å få asyl med en oppdiktet historie. Man risikerer i praksis ikke særlig mye. Blir man avslørt i å fortelle usannheter, sendes man ut — lenge før det blir aktuelt å søke statsborgersap. Forteller man sannheten, vet man at man blir sendt ut umiddelbart.

Om Mahad Adib Mahamud har forklart seg riktig eller ikke, har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Men jeg har større forståelse for, og er mer villig til å tilgi en som lyver i hans situasjon, enn Siv Jensen og Terje Søviknes som lyver for å redde sine egne politiske karrierer.

Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer i disse sakene. Men har man først fått statsborgerskap bør det etter min mening svært mye til før det skal kunne tilbakekalles, om det skal kunne tilbakekalles i det hele tatt. At det på et diskutabelt grunnlag reises tvil om vedkommende har oppgitt riktig identitet, bør ikke være tilstrekkelig. Og uansett bør det være en foreldelsesfrist som gjør at man ikke kan “straffes” for feil begått for svært lenge siden.