Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gam­le Mahad Adib Maha­mud til Nor­ge, som ens­lig asyl­sø­ker. Noen mener at han ga urik­ti­ge opp­lys­nin­ger. Omtrent sam­ti­dig løy to nåvæ­ren­de FrP-stats­rå­der til det nors­ke folk for å dek­ke over en skan­da­le i eget poli­tisk par­ti. Nå vil man fra­ta Mahad Adib Maha­mud hans nors­ke stats­bor­ger­skap. Det skal få kon­se­kven­ser ikke å for­tel­le sann­he­ten, sier man­ge.  Men Siv Jen­sen og Ter­je Søvik­nes blir sit­ten­de som stats­rå­der. Hvis et barn for­kla­rer seg urik­tig i et frem­med land for å ber­ge livet og skaf­fe seg en frem­tid, fin­nes det ingen til­gi­vel­se. Men løg­ner fra voks­ne poli­ti­ke­re, de kan man visst til­gi.

Et stats­bor­ger­skap kan etter stats­bor­ger­lo­ven § 26 annet ledd på vis­se vil­kår til­bake­kal­les etter for­valt­nings­lo­vens § 35 om omgjø­ring. Her er det åpen­bart spørs­mål om omgjø­ring til ska­de for den som ved­ta­ket ret­ter seg mot, og da kan det bare skje hvis ved­ta­ket er ugyl­dig. Hva som skal til for at et ved­tak er ugyl­dig, er et stort og kom­pli­sert spørs­mål som jeg ikke går nær­me­re inn på. Men det står at ved­ta­ket kan omgjø­res, ikke at det skal omgjø­res.

I stats­bor­ger­lo­ven § 26 annet ledd, sis­te punkt­um, heter det:

Til­bake­kall av stats­bor­ger­skap som er byg­get på urik­ti­ge eller ufull­sten­di­ge opp­lys­nin­ger, kan like­vel bare fore­tas hvis søke­ren mot bed­re viten­de har gitt de urik­ti­ge opp­lys­nin­ge­ne eller har for­ti­et for­hold av vesent­lig betyd­ning for ved­ta­ket.”

Jeg kjen­ner ikke detal­jer i saken til Mahad Adib Maha­mud, og vet ikke om de opp­lys­nin­ger han har gitt, stem­mer. Det er uenig­het om fak­tum i den­ne saken. Når man søker stats­bor­ger­skap, da skal man kun­ne bevi­se sin iden­ti­tet på en aksep­ta­bel måte, og man må selv­sagt ta hen­syn til at det i man­ge land ikke fin­nes et folke­re­gis­ter som det vi har i Nor­ge. Men når det blir spørs­mål om å fra­ta noen et stats­bor­gers­ap, da må bevis­byr­den snus. Det må være den som vil til­bake­kal­le stats­bor­ger­ska­pet, alt­så nors­ke myn­dig­he­ter, som må føre til­trek­ke­lig bevis for at de opp­lys­nin­ger man byg­get på i det opp­rin­ne­li­ge ved­ta­ket var feil, og at de ble gitt mot bed­re viten­de.

Mahad Adib Maha­mud er godt inte­grert og gjør en vik­tig jobb i Nor­ge.

På man­ge av livets områ­der har vi for­el­del­ses­reg­ler. Det er man­ge grun­ner til å ha sli­ke reg­ler. Tiden leger alle sår, sies det. Det stem­mer nok ikke, men med tiden lærer vi oss å leve med dem. Uan­sett: Når det har gått lang tide er det liten grunn ti å  rip­pe opp i det gam­le, og virv­le opp det støv som har lagt seg over saken. Man skal kun­ne inn­ret­te seg etter den til­stand som er etab­lert. Jean Valjean skal en dag kun­ne slip­pe å fryk­te at Javert fin­ner ham og sen­der ham til­ba­ke til feng­se­let for det brø­det han en gang stjal.

Jo mer tid som har gått, desto vans­ke­li­ge­re blir det å frem­skaf­fe bevis for hva som egent­lig skjed­de. Hvor man­ge av oss er i stand til å leg­ge fram kvit­te­rin­ger for det vi kjøp­te for 17 år siden?

Et krav som ikke blir betalt, vil nor­malt være for­el­det etter tre år. Hvis de had­de hatt for­el­del­ses­reg­ler i Ande­by, vil­le vi ikke ha fått his­to­ri­er hvor det grunn­leg­gen­de plot­tet er noen som har et gam­melt gjelds­do­ku­ment som Onkel Skrue skrev under da han var fat­tig gull­gra­ver, og Onkel Skrue kla­rer ikke å fin­ne kvit­te­rin­ger på at han  har betalt kra­vet.

I Mahad Adib Maha­muds sak viser myn­dig­he­te­ne blant annet til et inter­vju med hans far, som skal inne­hol­de man­ge uklar­he­ter og selv­mot­si­gel­ser. Nå er faren død, og man kan ikke spør­re ham. Det var bor­ger­krig i Soma­lia fra 1991 til 2006, alt­så i den peri­oden Mahad Adib Maha­mud kom til Nor­ge. Soma­lia var len­ge uten et fun­ge­ren­de stats­ap­pa­rat. Jeg plei­de å anbe­fa­le ultra­li­be­ra­lis­ter å rei­se til Soma­lia, for å opp­le­ve et land uten et stats­ap­pa­rat. Det er gans­ke åpen­bart at man ikke vil kun­ne få sik­re opp­lys­nin­ger om en per­son fra Soma­lia om en per­son som hev­der han for­lot lan­det i år 2000. Dji­bou­ti, som nors­ke myn­dig­he­ter påstår at han kom­mer fra, avvi­ser at han kom­mer der­fra. Så det er ikke mye å hen­te der hel­ler. Det er ikke lett i dag å klar­leg­ge hva som er kor­rek­te opp­lys­nin­ger.

Straff­ba­re hand­lin­ger for­el­des. For­el­del­ses­fris­ten er fra fem til 25 år, avhen­gig av hvor alvor­lig straff­bar hand­ling det gjel­der. Man kan i noen til­fel­ler straf­fes for å gi urik­ti­ge opp­lys­nin­ger til myn­dig­he­ter. Straffe­ram­men er bøter eller feng­sel i inn­til to år. For­hol­det er for­el­det etter fem år. Det sam­me gjel­der for doku­ment­for­falsk­ning. Kun de mest alvor­li­ge for­bry­tel­ser, de med en straffe­ram­me på mer enn 15 års feng­sel, vil ikke være for­el­det 17 år etter at hand­lin­gen ble begått. Når saken er for­el­det, kan man til­stå gam­le for­bry­tel­ser uten at det får noen kon­se­kven­ser — uten hen­syn til hvor mye man måt­te ha løy­et før saken ble for­el­det.

Det er litt på siden, men jeg tar det med like­vel: Da Carl I Hagen had­de sin egen reise­kas­se for seg, sin fami­lie og sine ven­ner, finan­siert av mid­ler bevil­get til Frem­skritts­par­ti­ets stor­tings­grup­pe, var Øko­krim gans­ke kla­re på at det­te var under­slag, en vur­de­ring jeg er helt enig i. Men Øko­krim vil­le ikke gjø­re noe mer med saken, da det var klart at den var straffe­retts­lig for­el­det på det tids­punk­tet for­hol­det ble kjent. Den gan­gen øns­ket jeg at for­el­del­ses­fris­ten skul­le være len­ger enn fem år.

Hvis et despe­rat barn for­kla­rer seg urik­tig, da fin­nes det ingen for­el­del­se og ingen til­gi­vel­se. Man­ge av oss and­re kan være gla­de for at våre ung­doms­syn­der er for­el­det for len­ge siden. De fles­te av oss syn­det for spen­nin­gens og kor­sik­tig vin­nings skyld, ikke for å ber­ge livet. Men vi blir ikke kon­fron­tert med det vi måt­te ha gjort og det får ikke len­ger noen kon­se­kven­ser for oss.

I Nor­ge er man ikke myn­dig og kan ikke inn­gå for­plik­ten­de avta­ler før man har fylt 18 år. Den straffe­retts­li­ge lav­al­der er 15 år. Per­soner under 15 år kan ikke straf­fes for straff­ba­re hand­lin­ger de måt­te begå. Men om en despe­rat 14-åring for­kla­rer seg urik­tig for ber­ge seg selv, da vil det kun­ne for­føl­ge ham inn i evig­he­ten.

Det har ingen alvor­li­ge kon­se­kven­ser som folk i Mahad Adib Maha­muds situa­sjon får behol­de sitt stats­bor­ger­skap, selv om de ga urik­ti­ge opp­lys­nin­ger ved asyl­søk­na­den. I alle fall ikke mer alvor­li­ge kon­se­kven­ser enn at en volds­mann går fri, selv om det blir klar­lagt at han har begått alvor­lig vold­skri­mi­na­li­tet.

Det hele bun­ner i en slags moralsk indig­na­sjon over at noen har opp­nådd en for­del vel en gang for len­ge siden å ha gitt urik­ti­ge opp­lys­nin­ger. Og det hele er iblan­det ikke så helt lite rasis­me. Et mål for den sit­ten­de regje­ring synes å være å vin­ne euopa­mes­ter­ska­pet i dår­lig behand­ling av asyl­sø­ke­re. I alle fall på det områ­det ser det ut ti at regje­rin­gen lyk­kes.

Hvis man søker norsk stats­bor­ger­skap, må man fra­si seg sitt tid­li­ge­re stats­bor­ger­skap. Noen, også folk som vi abso­lutt vil reg­ne som nors­ke, vel­ger hel­ler å behol­de et annet stats­bor­ger­skap. Som for eksem­pel Eirik Newth som på Twit­ter skrev at han er glad for at han har beholdt sitt bri­tis­ke pass. Min opp­rin­ne­lig fins­ke mor er norsk stats­bor­ger. Men det gikk lang tid før hun søk­te norsk stats­bor­ger­skap, og det var ikke lett for hen­ne å si fra seg sitt fins­ke stats­bor­ger­skap, og der­med bry­te et bånd til lan­det hvor hun var født og opp­vokst. Har man rømt fra for­føl­gel­se i et land, er det kan­skje ikke like vans­ke­lig følel­ses­mes­sig å si fra seg stats­bor­ger­ska­pet. Skjønt man­ge har nok et håp om at de en gang skal kun­ne rei­se til­ba­ke.

Men har man først sagt fra seg sitt stats­bor­ger­skap, er det ikke sik­kert det er noen angre­rett. Blir man fra­tatt sitt nors­ke stats­bor­ger­skap, blir man stats­løs. Når det er uklart hvil­ket land man egent­lig kom­mer fra, blir det eks­tra vans­ke­lig. Som Mahad Adib Maha­mud svar­te i “NRK Debat­ten” sa det ble spørs­mål om å anven­de “Lex Ame­lie”, og UDI-direk­tør Fro­de For­fang sa at han i så fall må søke fra utlan­det: Jeg har ikke len­ger pass, og kan ikke rei­se noe sted.

Nors­ke myn­dig­he­ter påstår at Mahad Adib Maha­mud kom­mer fra Dji­bou­ti, men det avvi­ser både Mahad Adib Maha­mud og myn­dig­he­te­ne i Dji­bou­ti. Han kan ikke rei­se noe sted, og kan ikke sen­des noe sted. Uan­sett ved­tak, vil han bli væren­de i Nor­ge. Han kan ikke arbei­de, i alle fall ikke lov­lig. I ste­det for en godt inte­grert per­son som gjør en god og vik­tig jobb i Nor­ge, vil vi få en som kan­skje må leve av en beskje­den under­støt­tel­se fra det offent­li­ge, svart arbeid og even­tu­elt kri­mi­na­li­tet.

Sig­nal­ef­fek­ten som noen er så opp­tatt av, betyr ingen ting i en sak som den­ne. Vei­en fram til norsk stats­bor­ger­skap er lang. Jeg tror gjer­ne at man­ge kom­mer til Nor­ge og and­re land i Euro­pa i et for­søk på å skaf­fe seg og sin fami­lie en bed­re øko­no­misk frem­tid. En del av dis­se kom­mer sik­kert med urik­ti­ge his­to­ri­er som de har blitt for­talt at de må for­tel­le, for å få asyl i det lan­det de kom­mer til. Man vil være opp­tatt av å få opp­hold og jobb. Å få stats­bor­ger­skap er nep­pe noe man blir opp­tatt av før man har bodd noen år i lan­det og har etab­lert seg der på en måte som gjør at man har bestemt seg for å bli.

Det er vans­ke­lig å ten­ke seg inn i deres situa­sjon. Men jeg vil­le nok hel­ler ikke ha for­talt sann­he­ten, hvis jeg viss­te at det er stør­re mulig­het for å få asyl med en opp­dik­tet his­to­rie. Man risi­ke­rer i prak­sis ikke sær­lig mye. Blir man avslørt i å for­tel­le usann­he­ter, sen­des man ut — len­ge før det blir aktu­elt å søke stats­bor­gers­ap. For­tel­ler man sann­he­ten, vet man at man blir sendt ut umid­del­bart.

Om Mahad Adib Maha­mud har for­klart seg rik­tig eller ikke, har jeg ikke noe grunn­lag for å mene noe om. Men jeg har stør­re for­stå­el­se for, og er mer vil­lig til å til­gi en som lyver i hans situa­sjon, enn Siv Jen­sen og Ter­je Søvik­nes som lyver for å red­de sine egne poli­tis­ke kar­rie­rer.

Jeg har ikke satt meg inn i alle detal­jer i dis­se sake­ne. Men har man først fått stats­bor­ger­skap bør det etter min mening svært mye til før det skal kun­ne til­bake­kal­les, om det skal kun­ne til­bake­kal­les i det hele tatt. At det på et dis­ku­ta­belt grunn­lag rei­ses tvil om ved­kom­men­de har opp­gitt rik­tig iden­ti­tet, bør ikke være til­strek­ke­lig. Og uan­sett bør det være en for­el­del­ses­frist som gjør at man ikke kan “straf­fes” for feil begått for svært len­ge siden.

 

Print Friendly, PDF & Email