My Way som vanlig

Det var mye ved inn­set­tel­ses­ser­mo­ni­en for Donald Trump som ikke var helt slik han had­de øns­ket. At det ikke kom så man­ge for å se på, skal jeg la lig­ge. Men musik­ken ga også pro­ble­mer. Ingen sto­re artis­ter vil­le spil­le på hans inn­set­tings­ser­mo­ni. Nasjo­nal­san­gen ble sun­get av ei ung­jen­te som had­de vun­net en talent­kon­kur­ran­se, som på ingen måte had­de stem­me til å syn­ge den­ne san­gen.

Melo­di­en til “Star Sprang­led Ban­ner” kom­mer fra en gam­mel, engelsk drikke­vise, “To Ana­kron in Hea­ven”. Noen mener at den klub­ben hvor den­ne san­gen ble sun­get, må ha vært en klubb for san­ge­re. For melo­di­en er egent­lig helt håp­løs for en nasjo­nal­sang. Den spen­ner over et regis­ter på 12 tone­trinn, med sto­re sprang i melo­di­en, langt mer enn de fles­te av oss kla­rer å syn­ge. Den er helt ueg­net for all­sang. Det har den til fel­les med vår egen “Ja, vi els­ker”, som spen­ner over 11 tone­trinn, dog uten å ha like sto­re og vans­ke­li­ge tone­sprang. Det var mer enn ei ner­vøs ung­jen­te kun­ne mak­te, så det ble ikke akku­rat rent og kraft­fullt.

Hel­ler ikke på fes­te­ne var folk sær­lig inter­es­sert i å spil­le. Det ble noen halv­dår­li­ge cover­band. En sang som gikk igjen, i alle fall i de TV-klip­pe­ne som ble vist, var, ikke over­ras­ken­de, “My Way”, som var en av Frank Sina­tras sto­re hit.

Nancy Sina­tra var ikke sær­lig begeist­ret for bru­ken av den­ne. Hun har krang­let litt med media om hva hun egent­lig har sagt, så også i den­ne his­to­ri­en fin­nes det åpen­bart også alter­na­ti­ve fak­ta. Men på Twit­ter svar­te hun i alle fall omtrent føl­gen­de som svar på spørs­mål om hvor­for hun til­lot det­te:

Have you read the first lines?”

Mel­din­gen er slet­tet, men jeg har i alle fall lest den selv. De førs­te lin­je­ne i san­gen lyder:

And now, the end is near;
And so I face the final cur­tain.”

Frank Sina­tra var blant annet kjent for sine mafia­for­bin­del­ser, og som skjørte­je­ger. Skjønt det var minst like mye skjør­te­ne som jak­tet på ham. En gang tid­lig i kar­rie­ren skal han nes­ten ha blitt kvalt da to kvin­ne­li­ge fans dro i hver sin ende av tvers­sover­sløy­fen hans. Så kan­skje had­de han støt­te Donald Trump også, om han had­de vært  i live.

Men til­ba­ke til san­gen “My Way”. Det er mulig Nancy Sina­tra kun­ne hatt noe å si når det gjel­der bru­ken av Frank Sina­tras inn­spil­ling av san­gen. Reg­le­ne i USA og Nor­ge er gans­ke uli­ke på det­te punk­tet, og det er liten grunn til å gå inn på detal­je­ne her. Men når det gjel­der frem­fø­ring av selve san­gen av et eller annet halv­dår­lig cover­band, har hun uan­sett ikke noe hun skul­le ha sagt. For det er ikke Frank Sina­tra som har laget san­gen.

Den­ne san­gen var Frank­ri­ke, ikke USA først. Ori­gi­na­len er den frans­ke “Com­me s’habitude”, som betyr “som van­lig”, og omtrent det mot­sat­te av den engelsk­språk­li­ge utga­ven. Her er den frans­ke ori­gi­na­len, frem­ført av Clau­de François.

En liten paren­tes: I et P2-pro­gram som gikk midt på dagen for noen år siden, jeg har glemt hva det het, had­de de et fast inn­slag: “Ukens cover­låt”. Musikk­jour­na­list i Aften­pos­ten, Harald Fos­berg, pre­sen­ter­te en cover­låt. Som kjen­nings­me­lo­di bruk­te de litt av Frank Sina­tras inn­spil­ling av “My Way”. Jeg for­søk­te å få Harald Fos­berg til å ta for seg sin egen kjen­nings­me­lo­di, men det gjor­de han ikke i den tiden det­te var­te — i alle fall ikke som jeg hør­te.

Paul Anka var på ferie i Syd-Fran­ri­ke, jeg tror det var i 1966. Han hør­te “Com­me d’habitude” på radio­en. Egent­lig var han ikke så begeist­ret for den­ne ver­sjo­nen, men han syn­tes det var noe ved san­gen som gjor­de at den bur­de ha poten­sia­le til noe mer. Han tok et lite avbrudd i ferien, og reis­te til Paris for å for­sø­ke å sik­re seg ret­tig­he­ter til san­gen. Han fikk kjøpt ret­tig­he­ter til å lage en engelsk­språk­lig ver­sjon, og fikk gans­ke frie hen­der — uten at jeg kjen­ner detal­je­ne i den avta­len.

Han sier at han hele tiden tenk­te på Frank Sina­tra, og skrev san­gen for ham. Paul Ankas plate­sel­skap var litt sure på ham for at han had­de gitt san­gen til Frank Sina­tra i ste­det for å spil­le den inn selv, da de så hvor stor suk­sess det ble. Men Paul Anka sier at san­gen ikke pas­set for ham, og at han ikke kun­ne ha sun­get den selv. “Jeg prøv­de å si ting slik jeg trod­de Frank Sin­ta­ra vil­le ha sagt det, og det er ikke meg. Jeg vil­le ikke ha sagt det slik”, sa han — om jeg hus­ker rett. Man må kun­ne si at etter­ti­den har gitt Paul Anka rett i hans vur­de­ring, både av at san­gen had­de et stør­re poten­sia­le enn det man fikk høre i den frans­ke ori­gi­na­len, og at det­te var en sang som vil­le pas­se svært godt for Frank Sina­tra.

Det er ingen grunn til å tro at Donald Trump har fått med seg noe av det­te. Han var nok for­nøyd da han fant noe som kun­ne hjel­pe ham å blå­se opp hans alle­re­de alt­for opp­blås­te ego. Det hade ikke pas­set ham like godt med “As usu­al”, eller “Let’s make a French song great again”.

Print Friendly, PDF & Email