NOU 1977:40 Norsk veiplan II. Et litt deprimerende 40-årsjubileum

Jeg flyttet til Oslo for 40 år siden. Siden den gang har det hele tiden vært slik at om ca fem år, da skal et sykkelveinett være på plass. Grunnlaget for planene, som faktisk sa at det innen 1985 (altså litt mer enn fem år, en liten erindringsforskyving her) skulle være sammenhengende gang- og sykkelveinett i alle tettstedsområder, var  innstillingen NOU 1977:40 Norsk veplan II. Det er i dag, 31. mai 2017, 40 år siden denne ble avgitt til Samferdselsdepartementet.

Det høres ikke ut som verdens mest spennende lesning. Men  dette er det første dokument i Norge hvor man ser helhetlig på trafikkløsninger for byer og tettsteder, herunder bedre forhold for syklister. Man så på de 72 størse tettstedsområdene i Norge. Man skulle grave ganske dypt i skuffen for å finne såpass mange områder av noen størrelse.

Så det er i dag 40-årsjubileum for planer for å gjøre det bedre å sykle i byer og tettsteder. Det er interessant å se hva de tenkte for 40 år siden, og det er deprimerende å se hvor lite av dette som ble gjennomført i de 40 årene som fulgte. Det var på 1970-tallet at man begynte å innse at privatbilen var et av hoveproblemene, og ikke løsningen på transportutfordringene, ikke minst i byer og tettsteder. Den erkjennelsen satt nok lenger inne i Norge enn i de fleste andre land. Bilsaget i Norge ble fritt først i tiåret før, i 1960, og det norske folk var opptatt av å realisere bildrømmen, og få den “frihet” som de trodde bilen ville gi.

Men slik er dessverre politikere. De holder “stø kurs” ikke bare mot avgrunnen, men til de raser nedover skråningen. Å få politikere på 1970-tallet til å innse at ikke bilen var fremtiden, er omtrent som å få dagens norske politikere til å innse at olje og gass ikke er fremtiden. Og fortsatt tror norske politikere at bilen er fremtiden, de har bare byttet ut forbrenningsmotoren med en elektromotor i sine fremtidsdrømmer.

Continue reading NOU 1977:40 Norsk veiplan II. Et litt deprimerende 40-årsjubileum

II vini di Giro d’Italia 2017. 21. etappe: Monza — Milano

Årets Giro avsluttes med individuell tempo inn til Milano. For alle som ikke har ambisjoner i sammendraget, er Giroen i praksis over. Her er alle for seg sev, og hjelperytterne har ingen å hjelpe. Jobben er gjort, så de skal bare komme i mål innenfor tidsgrensen. Så langt jeg har oversikt, er det ingen typiske temporyttere, av type Tony Martin eller Fabian Cancellara i årets giro, så det er neppe noen andre enn de med sammenlagtambisjoner som vil kjøre for etappeseier.

Etappen starter på  Monza-banen. Da jeg var ung, som er mye lenger siden enn jeg liker å innrømme, var jeg veldig interessert i motorsport. Den interessen har tapt seg. Men Monza er en klassiker. Før hadde den en vanlig bane, og en ovalbane med sterkt doserte svinger. En full runde inkluderte begge to. Ovalbanen brukes ikke lenger. Farten ble for stor og det ble for farlig, selv for Formel 1.

Filmen “Grand Prix” fra 1966 viser en full runde på banen slik den var.

Den fatale kræsjen som avsluttet denne filmen, skjedde på ovalbanen på Monza. Special effects har blitt bedre i løpet av de drøyt 50 årene som har gått siden 1966.

Men i dag er det sykkel. De skal sykle en full runde på banen, men ikke ovalen, før de setter kursen inn mot Milano. Etappen går jevnt nedover, så her må vi regne med at det blir stor fart. Det store spenningsmomentet er om Nairo Quintana har tilstrekkelig ledelse på den vanligvis mer temposterke Tom Dumoulin.

Tom Dumoulin må ta inn 53 sek på Quintana, 14 sek på Nibali og 10 sek på Pinot. Og han har drøyt 20 sek å gå på til Zakarin. Normalt bør det holde for Dumoulin

En rask tempo hvor det går mer ned en opp, bør favorisere Tom Dumoulin mer enn den forrige tempoetappen. Men på et tempoetappe som avslutning etter tre harde uker på sykkel, da kan man ikke bare se på hvem som “normalt” er sterkest. Da er det et spørsmål om hvem som fortsatt har krefter igjen. Men Quintana har ikke vist stor kjørestyrke på de siste etappene. Det blir en spennende avslutning.

Vi starter vinturen litt lenger øst, ca 50 km øst for dagens start, nær byen Brescia. Her finner vi en vin som passer for en finale på en Grand Tour. Her lager man Italias beste musserende vin: Franciacorta. Den første musserende vinen i området ble laget av vinmakeren Franco Ziliani hos Guido Berlucchi i 1961. De hadde lært fra champagna.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 21. etappe: Monza — Milano

II vini di Giro d’Italia 2017. 20. etappe: Pordenone — Asiago

Velfortjent suksess for Mikel Landa. Etter to sure andreplasser, gjorde det godt med seier. Tom Dumoulin tapte den rosa trøyen til Nairo Quintana. Quintana har nå en ledelse på 38 sekunder over Dumoulin. Mange som kjenner rytternes styrker og svakheter har kommet med meninger om hvor stor ledelse Quintana trenger før den avsluttende tempoetappen. De fleste mener at han trenger et sted mellom et og to minutter. Da må han vinne mer tid i dag.

Tom Dumoulin har kjørt smart, selv om hans kommentar om Quintana og Nibali etter den 18. etappen kanskje ikke var av de smarteste. Uansett, jeg liker smarte folk, og håper at Tom Dumoulin skal vinne til slutt.

Vi starter i det vinområdet hvor vi endte i går, Fruili Grave. Men vi tar ikke med vin herfra. Etter ganske kort tid krysser rytterne grensen til Veneto, og resten av etappn går i den provinsen.

I dag er det først og fremst en bobledag. Vi skal for det meste holde oss til motevinen Prosecco. Når jeg kaller den motevin, så er det ikke noe kritikk i det, bare en konstatering at det er en vin som for tiden er svært popluær.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 20. etappe: Pordenone — Asiago

II vini di Giro d’Italia 2017. 19. etappe: San Candido/Innichen — Piancavallo

Endelig lyktes det for Tejay vanGarderen. Det var faktisk hans første grand tour-seier. Nå håper jeg at Mikel Landa lykkes i dag eller i morgen, etter å ha blitt slått nærmest på målstreken to ganger.

Når Nairo Quitana ikke klarte å ta tid på Tom Dumoulin i dag, når han skal han da gjøre det? Quintana har det sterkeste laget, og klarer likevel ikke å ta tid på en isolert Dumoulin på en etappe som gårsdagen. Dumoulin var åpenbart irritert på Quintana og Nibali, og kom med noen kommentarer etter målgang at når de ikke syntes å være interessert i å forsvare sine plasser på pallen, håpet han de ville tape dem. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Quintana og Nibali kjørte som om de ventet på å måtte forsvare seg mot et angrep fra Demoulin. Men det er de som er i angrepsposisjon, og Dumoulin kan være avventende og se hva de måtte finne på. Resultatet var at andre tok tid på Quintana og Nibali. Thibaut Pinot er nå bare 24 sekunder bak Nibali, og 1.05 bak Quintana. Tom Dumoulin har ikke det sterkeste laget, og da er det viktig å være den smarteste. Han har i alle fall kjørt taktisk smart.

Dagens etappe er 191 km. Etappen starter ganske høyt. Det går opp, så mer ned, opp igjen og enda mer ned, før det hele avsluttes med en 15 km stigning, med 9-14% stigning. Før den siste stigningen er det en lang strekning, ca 50 km, som er ganske flat. Og deter mange utforkjøringer på dagens etappe. Når Quintana ikke klarte å ta tid på Dumoulin i går, tviler jeg på at han klarer det i dag.

Vi starter i Veneto, men langt fra de vinmarkene som denne regionen er kjent for. Rytterne har ikke syklet lenge, før de kommer inn i Friuli — Venezia Giulia. Navnet på provinsen er forvirrende, ikke minst fordi Venezia ikke ligger her, men i Veneto. Nav­net Vene­zia hen­ger igjen fra Den vene­ti­anske repub­lik­kens tid. Den delen som lå i Fri­uli fikk nav­net Venezia-Giulia, etter Julius Cæa­sar. Den delen som lå i Veneto ble kalt Venezia-Euganea og delen i Tren­tino ble kalt Venezia-Tridentina. Fri­uli, som vi for kort­hets skyld kan kalle regio­nen, er en inter­es­sant vin­re­gion. Det pro­du­se­res mye rødvin, men regio­nen er først og fremst en hvitvinsregion. Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 19. etappe: San Candido/Innichen — Piancavallo

II vini di Giro d’Italia 2017. 18. etappe: Moena (Val di Fassa) — Oristei/St. Ulrich (Val Gardena)

Jeg synes det var helt greit med seier til Pierre Roland i går. Det kunne også se ut som om Tom Dumoulin hadde kommet seg etter sine mageproblemer, slik at det ikke ble noen endringer blant de som er øverst i sammenlagtklassifiseringen.

I dag er det en relativt kort etappe, 137 km. Men de skal over fire topper før de avslutter på toppen av en førstekategori stigning. På en såpass kort etappe må man regne med at det vil bli kjørt hardt. Det er gjerne på slike etapper at en del ryttere får problemer med tidsgrensen. Det kan også være testen på om Tom Dumoulin har fått restituert seg etter mageproblemene, og fått i seg nok næring.

Igjen er det mye fjell, og vanskelig å finne vin. Men etter å ha passert målbyen Oristei/St. Ulrich (Val Gardena) for første gang, skal rytterne sykle en sløyfe som tar dem ned i Alto Adige, før de sykler tilbake til Oristei/St. Ulrich (Val Gardena). Det blir Alto Adige som er dagens vindistrikt.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 18. etappe: Moena (Val di Fassa) — Oristei/St. Ulrich (Val Gardena)

II vini di Giro d’Italia 2017. 17. etappe: Tirano — Canazei (Val di Fassa)

Shit happens. Skulle feltet ha ventet? Det er vanskelig å si. Men de ventet på Nairo Quintana da han falt på den 15. etappen. Det vil de neppe gjøre neste gang han har problemer. Jeg har lenge ventet på at Vincenzo Nibali skulle slå til, og endelig kunne kan gi italienerne noe å juble for.

I dag er det nok en lang etappe, 219 km, for klaterne — om enn ikke like hard som gårdsdagens etappe.  De siste ca 90 km er for det meste oppover, igjen et sted som bør invitere til angrep.

Vi starter i Tirano. Det er den østlige enden av Valtellina, som vi nevnte i går. Vi gjentar ikke det. Etter en liten tur sydover, dreier etappen mot øst og går opp i fjellene. Vi har kursen ut av Lombardia, og kommer inn i Trentino — Alto Adige.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 17. etappe: Tirano — Canazei (Val di Fassa)

II vini di Giro d’Italia 2017. 16. etappe: Rovetta — Bormio

Nå er det siste uke i Giro d’Italia. Nå er det mer eller mindre fjell, helst mer, fram til den avsluttende tempoetappen søndag. Hvis Nairo Quintana fortsatt har håp om å kunne vinne giroen, må han angripe nå. I dag er det en lang etappe, 222 km, med tre knallharde stigninger. De skal over det ikoniske Stelvio-passet to ganger. Skjønt, skal vi være pirkete, så stemmer ikke det helt. De sykler Stelvio-passet, fortsetter en runde som tar dem inn i Sveits, og sykler opp fra sveitsisk side, som er kjent som Umbrail-passet, som kommer inn på veien mot Stelvio litt nedenfor toppen, og her skal de sykle ned den veien mot Bormio som de tidligere har syklet opp. Jeg er glad for at jeg bare skal se på dette på TV.

Når rytterne sykler inn i fjellene, blir det vanskelig å finne vin. Vi er for høyt til at det kan dyrkes vindruer, men noen få unntak. Det dyrkes noen steder druer i sydvendte skråninger hvor de får mye sol.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 16. etappe: Rovetta — Bormio

II vini di Giro d’Italia 2017. 15. etappe: Valdengo — Bergamo

Det var imponerende kjøring fra Tom Dumoulin i går. Det er ikke lett å se hva Nairo Quintana skal finne på, om han skal klare å få det forsparnget han trenger før den avsluttende tempoetappen.

I dag er det litt stille før stormen, med en etappe som er ganske flat de første 150 km, og som deretter går inn i fjellene. Det er en andre og en tredjekategori stigning. Men fra den siste toppen er det ca 30 km til mål, mest nedover. Tom Dumoulin er bedre enn Nairo Quintana nedover, så Quintana tar neppe tid her. Kanskje er det en etappe hvor man endelig kan få en italiensk seier, ved Vincenzo Nibali?

Vi starter i Piemonte, og setter kursen inn i Lombardia. Vi starter i det samme området hvor vi kom i mål i går, og gjentar ikke det vi skrev om dette området i går.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 15. etappe: Valdengo — Bergamo

II vini di Giro d’Italia 2017. 14. etappe: Castellania — Oropa (Biella)

Det ble som ventet i går, og nok en seier til Fernando Gaviria. Det ser ut som om han begynner å lære å sykle grand tours, selv om han har det verste foran seg.

I dag er det en kort, alt er realtivt, etappe på “bare” 131 km. Den starter med litt utforbakke. Deretter er det ganske flatt fram til ca 100 km, hvor det begynner å gå oppover. Etappen avsluttes med en førstekategori stigning på 11 km, med 13% stigning på det bratteste.

Noen lag, som ikke har veldig sterke klatrere, vil kunne ønske seg et forsprang før den avsluttende bakken. Det får de neppe. Om de lar et brudd gå, så sørger de for ikke å gi dem mer enn at de kjøres inn før det begynner å gå oppover. Nairo Quintana har tid å ta igjen på Tom Dumoulin, og han trenger et forsprang på den avsluttende tempoetappen. Det har vært sagt at Quintana vil trenge et forsprang på to minutter, om han skal klare å vinne, uten at jeg går god for akkurat den vurderinger. Jeg ser for meg at Moviestar kommer til å sette høy fart for å hindre at andre får noe forsprang, og for å mørne sine konkurrenter. Når det begynner å gå oppover vil laget angripe, før Quintana setter inn et angrep når det virkelig begynner å gå oppover.

Vi starter litt syd for gårsdagens målby. Vi er i samme vindistrikt, Colli Tortonesi DOC, og vi sier ikke noe mer om det. Etappen går nordover gjennom den østre delen av Piemonte.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 14. etappe: Castellania — Oropa (Biella)

I vini di Giro d’Italia 2017. 13. etappe: Reggio Emilia — Tortona

I går startet dramaet allerede før start. Sunwebs Simon Geschke ble akterutseilt. Lagbussen kjørte fra hotellet uten ham. Han sa først at han stjal en bil og kjørte etter, men modererte det til at bussen snudde, kom tilbake og plukket ham opp. Som ventet kom et brudd av gårde tidlig, det ble kjørt inn og det endte i en massespurt, hvor Fernando Gaviria igjen gikk seirende ut av spurten.

I dag er det flatt, omtrent så flatt som det kan bli. Mange sykkelmagasiner produserer videoer hvor de oppsummerer eller snakker om det som ligger foran.  I en slik video om kommende (nå inneværende) ukes etapper, sa at dagens etappe først og fremst er en utfordring for kommentatorene, som må finne på noe å si under en etappe hvor det ikke kommer til å skje stort.

Etappen er relativt kort, “bare” 167 km (som omtrent tilsvarer den lengste dagsetappen jeg har syklet). Farten kan bli ganske høy, forutsatt at noen er interessert i å sette fart. Jeg er ikke lokalkjent å Posletten. Men den ligger skjermet av Alpene i nord og Apenninene i syd, så vind bør ikke by på store utfordringer her. Men med en gruppe slitne ryttere, som kanskje er litt ukonsentrerte på en etappe som ikke synes å by på store utfordringer, så kan selvsagt mye skje. Her bør det bli en massespurt, og det bør ikke være særlig vanskelig for spurtlagene å kontrollere etappen.

Vi er fortsatt i Emilia og ender i Piemonte. Emilia er fortsatt ikke det mest spennende vinområdet. Vi kan selvsagt ta med litt Parmeggiano-Reggiano ost fra start, om vi f.eks. skulle på lyst på en pastarett, risotto eller en salat underveis. Og vi kan proviantere litt skinke når vi kommer til Parma.

Continue reading I vini di Giro d’Italia 2017. 13. etappe: Reggio Emilia — Tortona