Italia, Sykkelsport, Vin

I vini di Giro d’Italia 2017. 1. etappe: Alghero — Olbia

Leave a comment

Så er vi i gang, med første etappe av årets giro.  Vi er nord på Sardinia. Det er en småkupert etappe. Hadde dette vært etter en uke eller to, kunne det ha vært en etappe hvor et brudd går inn. Men på første etappe vil alle vise seg fram og posisjonere seg. Den som vinner dagens etappe kan iføre seg den rosa ledertrøyen i morgen. Spurterne vil i praksis ikke ha noen mulighet til å sykle i rosa etter 4. etappe. Så her vil mange bruke lagene sine for å holde feltet samlet, til det hele avgjøres i en spurt.

På 1500-tallet ble Sardinia kalt insula vini, eller vinøya. Det er et mildt klima, mye kalksteinsgrunn og fragmentert granitt, og mange stedsegne druesorter — som legger forholdene til rette for god vinproduksjon.

Men på 1900-tallet begynte kooperativene å kjøpe deltakernes druer til garantert pris, uavhengig av kvalitet. Det høres omtrent ut som norsk landbrukspolitikk. Resultatet ble det som det måtte bli: Drueprodusentene satset på høyt dyrkingsutbytte, og kvantitet gikk foran kvalitet. Med noen få hederlige unntak, var Sardinia kjent for produksjon av billig skvip (plonk, som de kaller det på engelsk — et ord jeg liker), med mye alkohol. Det var et resultat av varme sommere og lite vann. Få likte vinen. Da markedet for vin solgt i bulk begynte å gå tilbake, gikk mange produsenter over ende.

På 1990-tallet begynte ting å endre seg. Noen produsenter hadde valgt å holde på kvaliteten, og motstått fristelsen til å produsere dårlig billigvin i store kvanta.

Vinproduksjonen på Sardinia er mer preget av Middelhavsregionen enn Italia. Det er en betydelig produksjon av druer som er kjent fra landene rundt Middelhavet, men som i liten grad dyrkes på det italienske fastlandet. Vi finner lite av de typisk italienske druene.

Sardinia ligger langt syd, men havet har en nedkjølende effekt, slik at det ikke blir for varmt for å kunne produsere god vin.

En drue som dyrkes over hele Sardinia er Cannonau, som er det lokale navnet på en variant av den druen som er kjent som Grenache i Frankrike og Granacha i Spania. Det er opprinnelig en spansk drue. Det er en varmekjær drue som kan gi ganske alkoholrike viner. Selv synes jeg at en ren Grenache kan mangle litt struktur. Den kan bli litt utflytende og “syltetøyaktig” i stilen. I Frankrike finner vi den ofte i blanding med bl.a. Syrah, hvor Syrah gir struktur og Greanche kropp til vinen. Grenache er hoveddruen i Châteauneuf-du-Pape.  Men jeg må innrømme at Sardinia er et helt nytt vinmessig bekjentskap for meg, og jeg har bare i begrenset grad smakt viner herfra.

Vi starter i nord-øst i Alghero, hvor vi er i vinområdet Alghero DOC. Før vi kommer til vinen, er det verdt å peke på en annen særegenhet ved Alghero, som understreker Sardinias tilknytning til middelhavsregionen, vel så mye som til det italienske fastlandet. Ved siden av italiensk snakker man i dette området catalansk, det språket man snakker i Catalonia i Spania (området rundt Barcelona), fransk Catalonia, som i vinsammenheng er mer kjent som Roussillon, og så vidt jeg vet på Mallorca. Folk kom fra Catalonia på 1300-tallet. Mine historiekunnskaper er ikke gode nok til å si om det var en invasjon eller en mer fredelig innvandring. Den lokale catalanske dialekten kalles Algherese eller Algurese.

Våpenskjoldet til Alghero har de velkjente catalanske stripene i gult og rødt.

Som i så mange italienske DOC-områder produseres det hvitvin, rosévin og rødvin med ulike druesorter under Alghero DOC klassifikasjonen. Så det blir vanskelig å peke på en vin som er typisk for området.

De hvitvinene som gjerne nevnes som de beste, er laget på druen Trobato, en drue som i Frankrike kalles Tourbat. Det er ulike teorier om druens opphav. Noen mener den opprinnelig er gresk, andre mener den kommer fra Aragon i Spania, mens atter andre mener at det er en egen drue fra Sardinia. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen. Men i dag dyrkes den stort sett bare i denne nordvestlige delen av Sardinia. Den produsenten som gjerne fremheves er Sella & Mosca. Jeg har ikke funnet noen viner fra dette området, eller viner laget med druen Trobato på Vinmonopolet. Så jeg har ikke hatt mulighet til å smake den.

Og for røde viner nevnes ofte vinene fra Sella & Mosca som noen av de bedre. Flere av dem er laget av Cabernet Sauvignon. Selv ville jeg ha forsøkt å finne en vin laget på druen Cagnulari, en drue som bare dyrkes på Sardinia. Det er vanskelig å finne viner laget av denne druen utenfor Sardinia, og det finnes ingen slike viner på Vinmonoplet. Området rundt Usini, et stykke nordøst for dagens startby, regnes som kjerneområdet for Cagnulari.

Lenger nord kommer vi inn i Vermentino di Gallura DOCG. Dette er det eneste DOCG-klassifiserte området på Sardinia, altså område klassifisert på det høyeste nivået. Som navnet sier, produseres det her vin laget på druen Vermentino. Men denne vinen venter vi med til i morgen.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.
Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Native Grapes of Italy

0520272269Noe av det jeg synes har vært spennende på mine virtuelle og noen ganger relle reiser i vinområder, er at vi ser en renessanse for tradisjonelle lokale druer. Lenge var trenden at hvis man skulle produsere kvalitet, så måtte man plante "internasjonale", som i praksis ofte betød franske druer som Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah, Pinot Noir, Chardonnay, Sauvigninon Blanc, osv. Det blir god vin av disse druene. Viner med personlighet og lokalt preg er mer interessante. Det betyr ikke alltid at de er bedre. Men det er ikke så interessant å lete opp nok et område hvor de lager hvitvin med Chardonnay eller rødvin med Cabernet Sauvignon. Det kan være gode viner, men det produseres gode viner med disse druene på så mange steder. Særlig i Italia er det mange lokale druer som bare dyrkes innenfor begrensede områder, og som vi i liten grad finner utenfor Italia.

For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agatas  bok "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjon.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.