Ved overdragelse av opphavsrett gjelder det såkalte spesialitetsprinsippet. I dagens § 39a, er det formulert slik:
“Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.”
I praksis har denne bestemmelsen blitt forstått slik at den omfatter mer enn det man i utgangspunktet vil lese ut av ordlyden. Den har blitt forstått slik at avtaler om opphavsrett tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Jeg viser her til uttalelser i høyesterettsdommen Rt 2001 s. 872, hvor førstvoterende skriver på s. 879:
«Bestemmelsen har vært forstått slik at erverver får de rettigheter som følger direkte av avtalen, mens opphavsmannen beholder de øvrige rettigheter og beføyelser. (…)Dette betyr at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Det er derfor oppdragsgiver som har særlig interesse i klare avtaler.»
Denne bestemmelsen er foreslått videreført og presisert i forslaget til ny § 67, annet ledd:
«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»
Det vil vanligvis være oppdragstageren, freelanceren, som er den svake og uprofesjonelle part ved inngåelse av slike avtaler. Det er derfor viktig å holde fast ved at risikoen for uklarhet i avtalen faller på oppdragsgiver.