Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

I dag er det høring i Stortingets kulturkomité om forslaget til ny åndsverklov, derfor blusser diskusjoner rundt dette opp nå. Jeg skal på høringen, da som del av en delegasjon fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, så helt interesseløs observatør er jeg ikke i denne saken. Det mest omdiskuterte forslaget er forslaget til ny § 71, om overgang av rettigeter i ansettelses- og oppdragsforhold. Det kommenterte jeg i går. Men det er også grunn til å stoppe opp ved forslaget til ny § 43. Forslaget lyder:

Ҥ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning. Har opphaveren overdratt eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning.

Første ledd gjelder ikke for

  1. filmverk
  2. scenisk fremføring av sceneverk
  3. overføring ved kringkasting
  4. fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

Ved ervervsmessig undervisning gjelder denne paragrafen heller ikke for

  1. fremføring og overføring av databaser, eller
  2. annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten.

Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

For bruk i egen undervisning kan lærere og elever gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Slike opptak kan ikke brukes til andre formål.

Departementet kan i forskrift bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk.”


Forslaget er i all hovedsak en videreføring av dagens § 21. Nå er det sider ved dagens § 21 som er problematisk, ved at fremføringsbegrepet etter dagens rett har fått en langt videre betydning enn det som nok var tilsiktet.

Jeg siterer følgende om dette fra min bok “Opphavsrett for begynnere”:

“Når man synger en sang eller leser en tekst høyt, da fremføres verket.  Men «fremføring» har i praksis blitt en sekkepost hvor man inkluderer all tilgjengeliggjøring som ikke er å tilby eller vise eksemplarer.

Når noe presenteres på en skjerm ved hjelp av en projektor er det en fremføring, ikke en visning. I opphavsrettslig forstand fremføres en film, den vises ikke. Videre omfatter fremføring «kringkasting eller annen overføring i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket», se åvl § 2, tredje ledd. Den siste formuleringen omfatter i praksis tilgjengeliggjøring via Internett. § 21 jf § 2 tredje ledd, sier dermed at verk kan gjøres tilgjengelig via bl.a. Internett som en del av undervisning m.m. Dette er nok en utilsiktet konsekvens av at tilgjengeliggjøring på denne måten er definert som fremføring. Men dette gjelder ikke uten modifikasjoner.

I praksis vil man imidlertid måtte ha et eksemplar av et verk for å kunne gjøre det tilgjengelig via Internett. Hvis man har et eksemplar som kan gjøres tilgjengelig, vil man i utgangspunktet kunne gjøre dette tilgjengelig via Internett. Det er for eksempel mulig å gjøre en CD tilgjengelig via Internett ved at den settes i en CD-spiller som kan nås via Internett. Men særlig praktisk er det ikke. Vanligvis vil man fremstille et eksemplar til dette formålet. § 21 hjemler ikke en slik rett til eksemplarfremstilling.”

I forslaget til ny åndsverklov har man endret bestemmelsen om å gjøre er verk tilgjengelig for allmennheten. Forslaget til ny § 3, annet ledd, lyder:

“Verket gjøres tilgjengelig for allmennheten når

  1. eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten
  2. eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler
  3. verket fremføres offentlig
  4. verket overføres til allmennheten, i tråd eller trådløst, herunder når verket kringkastes eller stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.”

Nr 4 er nytt, sammenlignet med dagens lov. I utgangspunktet er det ingen realitetsendring. Det som omfattes av nr 4 regnes etter dagens lov som “fremføring”. Når man regner tilgjengeliggjøring på nett som “fremføring”, har man strukket det begrepet langt utover det man i vanlig språkbruk vil forstå som fremføring. Så forslaget innebærer at man får en mer realistisk terminologi når det gjelder tilgengeliggjøring, hvilket i seg selv er positivt.

Men når man velger å gå rundt det problemet med fremføring som er diskutert i det som ovenfor er sitert fra Opphavsrett for begynnere, ved eksplisitt å inkludere “overføres til allmennheten ved undervisning”, da har man i praksis foreslått en betydelig utvidelse av bestemmelsen, med uoverblikkbare konsekvenser. Jeg tror ikke at denne utvidelsen er tilsiktet.

Det sies at undervisning skal forstås snevert. I prosisjonen står det på s 162:

“Departementet har vurdert om den formidling som skjer eksempelvis i kulturarvinstitusjoner, som et ledd i deres allmenne formidlingsoppdrag og samfunnsoppgave, utgjør «undervisning» i åndsverklovens forstand, jf. innspill fra Nasjonalmuseet og Norges museumsforbund. Departementet understreker at undervisning etter loven her først og fremst er den aktivitet som skjer i skolen og andre utdanningsinstitusjoner. “

Dette er bare en snever avgrensning for så vidt gjelder hvilke institusjoner som omfattes. Dette kan i seg selv være vanskelig å håndtere, for det er mange institusjoner som driver etterutdanning, og det er uklart hvordan de kommer inn her. Men det skal jeg la ligge. Vi kan holde oss til det som uten tvil er undervisningsinstitusjoner, som f.eks. Universitetet i Oslo.

Nye undervisningsformer gir her større utfordringer enn de institusjonelle rammene.

UiO tilbyr et studieemne om Bob Dylan. Det har neppe blitt mindre aktuelt etter at han fikk Nobels litteraturpris. I tradisjonell auditorieundervisning vil en foreleser kunne spille Bob Dylans musikk i medhold av dagens § 21, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag. Det er etter min mening helt OK. Når det gjelder å gjøre opptak av slike forelesninger tilgjengelig på nett, har jeg til nå hevdet man ved å gjøre det tilgjengelig går over fra å drive undervisning til publisering, og UiO kan ikke fritt publisere Bob Dylans musikk.

Med den foreslåtte endringen, vil man etter min vurdering kunne gjøre slike opptak tilgjengelig. Men den går antageligvis lenger.

Hvis UiO skulle lage et nettbasert undervisningsopplegg om Bob Dylan, kan man da etter den foreslåtte bestemmelsen gjøre Bob Dylans musikk tilgjengelig på nett som en del av dette undervisningsopplegget? Slik jeg leser forlaget, er svaret ja.

I merknadene til bestemmelsen, står det på s. 328:

“Bestemmelsen gjelder fri bruk i form av offentlig fremføring og overføring til allmennheten i undervisning, samt fri bruk i form av eksemplarfremstilling (opptak).”

Den noe prikete innvendingen om at man ikke kan fremstille eksemplar, faller med en slik uttalelse i forarbeidene.

Dette gjelder ikke bare Bob Dylan. Det gjelder alle typer verk, med unntak for filmverk og scenisk fremføring av sceneverk. Det gjelder alle former for tekster, bilder, musikk, osv.

I proposisjonen står dette om bruk i undervisning på s. 162:

“I høringsnotatet ble det slått fast at det i denne omgang ikke var aktuelt å begrense bestemmelsen kun til direkte, levende fremføring. Departementet har kommet til at forslaget i høringsnotatet opprettholdes.

Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) tillater allerede en viss avgrensning av eneretten i undervisning i form av overføring. Departementet viser for øvrig til at Europakommisjonens direktivforslag fra september 2016 om opphavsrett i det digitale indre markedet (KOM(2016) 593) trolig vil innebære endringer på undervisningsområdet. Det er bl.a. foreslått at det skal innføres en unntaksregel om overføring av åndsverk i lukkede nettverk til undervisningsformål over landegrensene. Som varslet i høringsnotatet vil de nærmere rammer for undervisningsbestemmelsene bli gjennomgått når nye EU-regler blir vedtatt og skal gjennomføres i norsk rett.”

Etter dagens avtale med Kopinor kan man gjøre verk som forvaltes av Kopinor tilgjelgelig i lukkede læringsplatformer. Kopinor forvalter ikke innspilt musikk. Holder vi oss til Bob Dylan, ville man kunne gjøre hans tekster og eventuelt noter tilgjengelig i slike systemer, i medhold av avtalen med Kopinor. Men Kopinor forvalter ikke innspilt musikk, så Bob Dylans innspillinger kan ikke gjøres tilgjengelig i medhold av Kopinoravtalen.

Med den foreslåtte bestemmelsen ser det ut til at ikke bare tekstene (som forøvrig er tilgjengelig på bobdylan.com), men også innspillingene gjøres åpnet tilgjengelig så lenge det er som ledd i undervisning.

Den foreslåtte bestemmelsen vil innebære en betydelig utvidelse av adgangen til fri benyttelse og tilgjengeliggjøring av verk, og det vil i betydelig grad undergrave opphaveres rettigheter. Tilgjengeliggjøring i lukkede nettverk, slik det iflg proposisjonen arbeides med å legge til rette for i EU, vil være mindre problematisk. Men for Norge bør det her gjelde at det bør omfattes av avtalelisens, slik at det betales vederlag tilsvarende som når det på andre måter fremstilles eksemplar til undervisningsformål.

Et annet omstridt punkt i forslaget, er forslagets fjerde ledd, som lyder:

“Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.”

Begrunnelsen er mildt sagt syltynn. Vi kan bl.a. lese i proposisjonen s. 163:

“Det følger av forarbeidene til åndsverkloven at fremføring i klasserom anses som fremføring innenfor det private området, pga. nære personlige bånd mellom lærer og elevene. Slik fremføring er ikke omfattet av åndsverkloven, uten at den dermed er å anse som en avgrensning i opphavsmannens enerett. “

Dels er det uklart hva som er et klasserom og klasseromsundervisning? Bestemmelsen er ikke avgrenset til visse skoleslag. Hva med kurs- og seminarundervisning på Universitetet, som stort sett foregår i det man kan kalle klasserom, og ikke auditorium?

Holder vi oss til grunnskolen, er det meget diskutabelt om det virkelig er så nære bånd mellom lærer og elever at realsjonen kan sies å være privat. Man er mer eller mindre tilfeldig plassert i samme klasse av skoleadministrasjonene, og relasjonene er ikke nærmere enn de er mellom arbeidskolleger og mellom ansatte og deres overordnede. Det er farlig å basere slikt bare på egne erfaringer, særlig når det er rundt 50 år siden jeg gikk på skolen. Men jeg kan ikke huske vi hadde noen slik relasjon til noen av lærerne. Og fra min senere kontakt med skolen som forelder, leder for skolekorps og tilsvarende, har jeg heller ikke observert slike forhold. Hvis det virkelig hadde vært sant at dette er relasjoner av privat karakter, da burde det også være slik at man opprettholder kontakten etter at man er ferdig på skolen, noe jeg har inntrykk av at skjer i svært liten grad.

Her får man kalle en spade for en spade: Dette er et forslag som skal spare kommunene for penger, på filmskaperes bekostning, ved at kommunene som skoleeiere skal slippe å betale vederlag for bruk av film. Det er ekspropriasjon til fordel for kommunene, på oppavernes bekostning, uten noen form for vederlag.

Dagens § 21 omfatter også gudstjenester og ungdomsstevner, i tillegg til undervisning. Gudstjenester og ungdomsstevner er foreslått regulert i en ny § 40. Den er modernisert ved at den ikke lenger gjelder gudstjenester, men

“1. religiøs seremoni eller seremoni basert på ikke-religiøse livssyn”

I tillegg til videreføring av

“2. ungdomsstevner og andre tilstelninger der fremføring eller overføring av åndsverk ikke er det vesentlige, hvis tilhørerne eller tilskuerne har adgang uten betaling, og tilstelningen heller ikke indirekte finner sted i ervervsøyemed.”

Dette, sammen med undervisningsbestemmelsen, har gjerne vært omtalt som “veldedighetsbestemmelser”. Det treffer ikke godt, når det som her er tvungen, lovbestemt veldedighet. Da er det mer nærliggende å snakke om ekspropriasjon uten vederlag, som særlig går på bekostning av salmediktere og komponister av kirkemusikk. Men dette er uansett en videreføring av dagens rettstilstand, så jeg går ikke nærmere inn på dette.

Også i denne bestemmelsen foreslås å ta med at verk ved slike arrangementer kan “overføres til allmennhetene” [jeg stusser litt over flertallsformen her]. Men jeg har vanskelig for å se for meg at dette kan skje annet enn i form av opptak av nevnte aktiviteter. Det er vanskelig å se for seg en nettbasert “gjør det selv” seremoni eller undomsstevne, hvor man f.eks. gjør tilgjengelig innspilt musikk, slik det kan gjøres ved undervisning.