Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdis­ku­ter­te bestem­mel­ser i for­sla­get til ny ånds­verk­lov, er for­sla­gets § 71 om over­gang av opp­havs­rett i anset­tel­ses- og opp­drags­for­hold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den for­stand at en artik­kel som ble tryk­ket i NIR 1999 s. 123 om “Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold” har blitt anført som støt­te til syns­punk­ter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke had­de lest min gam­le artik­kel, og jeg hus­ker slett ikk hva jeg skrev i en artik­kel for 18 år siden. Men nå har jeg hen­tet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støt­ter opp om det som er fore­slått som ny § 71.

Om jeg skal opp­sum­me­re, men hen­blikk på den fore­slåt­te § 71, blir det:

Opp­havs­rett vil ofte gå over fra ansatt til arbeids­gi­ver i kraft av anset­tel­ses­av­ta­len, uten eks­pli­sitt regu­le­ring. Det ulov­fes­te­de prin­sip­pet, slik det ble for­mu­lert av Rag­nar Knoph, er:

Syns­punk­tet må være at prin­si­pa­len vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig, hvis arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, men hel­ler ikke mer.”

Hvor omfat­ten­de ret­tig­he­ter arbeids­gi­ver får, vil bero på en kon­kret vur­de­ring. Rett til end­ring eller rett til videreo­ver­dra­gel­se vil van­lig­vis ikke gå over til arbeids­gi­ver, men er ikke ute­luk­ket. Det beror på en kon­kret vur­de­ring. En ansatt infor­ma­sjons­kon­su­lent som skri­ver for­slag til sel­ska­pe­ts års­be­ret­ning eller et infor­ma­sjons­skriv, må aksep­te­re at sel­ska­pet har rett til å end­re det­te.

Ved opp­drags­for­hold er de ikke ute­luk­ket at ret­tig­he­ter kan gå over uten eks­pli­sitt avta­le, men hoved­re­ge­len i dag må være at de anses for ikke å gjø­re det. En lov­fes­ting av at ret­tig­he­te­ne går over til opp­drags­gi­ver, vil inne­bære en bety­de­lig end­ring i opp­drags­ta­gers dis­fa­vør.

Siden den­ne artik­ke­len ble skre­vet, er det avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 — RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. Artik­ke­len er også til­gjen­ge­lig i en pdf-ver­sjon her. Her kom­mer artik­ke­len:

1 Innledning

A enga­sje­rer B for å utfø­re et opp­drag. Det kan være en arki­tekt som teg­ner et hus, en kon­su­lent som skri­ver en utred­ning, en his­to­ri­ker som skri­ver en bedrifts­his­to­rie, et reklame­byrå som lager en reklame­film, en teg­ner som teg­ner en logo, en kunst­ner som har et utsmyk­kingsoppdrag, en maler som maler et por­trett, en desig­ner som gir form til en kaffekan­ne, en kom­po­nist som skri­ver et verk på bestil­ling eller en kon­su­lent som utvik­ler et data­ma­skin­pro­gram.

 Min inter­es­se for pro­blem­stil­lin­gen har sitt utgangs­punkt i utvik­ling av data­ma­skin­pro­gram­mer, noe som nok vil pre­ge den vide­re frem­stilling. Men jeg vil ikke av­grense drøf­tel­sen til bare å gjel­de det­te.

Fel­les for opp­dra­ge­ne er at resul­ta­tet er et opp­havs­retts­be­skyt­tet verk, men det kan være uli­ke verks­ty­per. Jeg for­ut­set­ter at resul­ta­tet har verks­høy­de. Det vil ikke være opp­lagt for alle de verks­ka­te­go­ri­er som er nevnt, men de pro­ble­mer lar jeg lig­ge.

For­hol­det mel­lom opp­drags­gi­ver og opp­drags­ta­ger kan variere mye. Det spen­ner fra opp­drag hvor opp­drags­ta­ger løser opp­ga­ve­ne på egen­hånd innen­for frie ram­mer, til nært og løpen­de sam­ar­beid mel­lom opp­drags­gi­ver og opp­drags­ta­ger innen­for stren­ge ram­mer og med sterk sty­ring fra opp­drags­gi­ver.

De to hoved­spørs­mål vil være for­de­lin­gen av opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser når det­te ikke er nær­me­re regu­lert i opp­drags­av­ta­len, og hvor­dan det­te kan regu­le­res på en hen­sikts­mes­sig måte i de avta­ler som inn­gås. Jeg vil kon­sen­tre­re meg om det førs­te av dis­se to spørs­mål.

Utgangs­punk­tet etter åvl § 1 er at den som ska­per et ånds­verk har opp­havs­rett til ver­ket. Den som gir en annen i opp­drag å ska­pe et verk, ska­per det ikke selv. Opp­havs­ret­ten vil der­for all­tid opp­stå hos opp­drags­ta­ger. Opp­drags­gi­vers even­tu­el­le opp­havs­rett må være basert på erverv av opp­havs­rett i kraft av opp­drags­av­ta­len.

Opp­drags­gi­ver kan på uli­ke vis bidra til ver­kets til­bli­vel­se. Bidra­get kan være pen­ger og and­re res­sur­ser, infor­ma­sjon, ide­er, kunnska­per, råd og kri­tikk. Det­te er ikke ska­pen­de inn­sats i opp­havs­retts­lig for­stand, og gir der­for ikke opp­havs­rett til ver­ket. Men om opp­dragsgivers inn­sats ikke gir opp­havs­rett direk­te, vil den kom­me inn som et vik­tig tolk­nings­mo­ment når man skal avgjø­re i hvil­ken grad opp­havs­rett skal anses for over­dratt til opp­drags­gi­ver. Det­te kom­mer jeg til­ba­ke til neden­for.

Det kan ten­kes situa­sjo­ner hvor sam­ar­bei­det mel­lom opp­drags­gi­ver og oppdrags­tager er av en slik art at også opp­drags­gi­ver vin­ner opphavs­rett til ver­ket gjen­nom sin ska­pen­de inn­sats. I såfall vil opp­havs­ret­ten lig­ge i sam­eie mel­lom de to par­te­ne. Den­ne situasjo­nen vil jeg imid­ler­tid ikke drøf­te nær­me­re.[1]

 2      Forholdet mellom ansettelse og oppdrag

2.1     Er det grunn til å sondre mellom ansettelse og oppdrag?

Det har vært skre­vet en del om opp­havs­rett i anset­tel­ses­for­hold, men lite om de til­sva­ren­de spørs­mål i opp­drags­for­hold.[2] Det er der­for grunn til å under­sø­ke om det er så stor grad av ulik­het mel­lom de to avtale­for­me­ne at det er grunn til å behand­le dem sepa­rat i opphavsret­tslig sam­men­heng, og sam­ti­dig om det er så sto­re lik­he­ter at den teori og prak­sis som er utvik­let omkring ansettel­sesforhold er rele­vant også i opp­drags­for­hold.

Fram til ikraft­tre­del­se av lov­giv­ning basert på EFs pro­gram­di­rek­tiv[3] had­de sond­rin­gen mel­lom arbeids- og opp­drags­for­hold mind­re betyd­ning. Utgangs­punk­tet for vur­de­rin­gen av om opp­drags- eller arbeids­av­ta­len inne­bar en hel eller del­vis over­dra­gel­se av opp­havs­rett var det sam­me. De momen­ter som kan anfø­res til spørs­må­let om det er et anset­­tel­ses- eller oppdragsfor­hold, kan like gjer­ne anfø­res direk­te i vur­de­rin­gen av om man kan tol­ke en opp­havs­retts­over­gang inn i avta­len. Det var ikke nød­ven­dig å gå vei­en om en kva­li­fi­se­ring av avta­len.

I hen­hold til pro­gram­di­rek­ti­vets art 2 nr. 3 går de øko­no­mis­ke ret­tig­he­ter over til arbeids­gi­ver der­som pro­gram­met er skapt i et anset­tel­ses­for­hold, med mind­re annet er avtalt. I Nor­ge er det­te fast­satt i åvl § 39g. Der­med snus utgangs­punk­tet for vur­de­rin­gen i dis­se til­fel­le­ne. Her er det ikke len­ger slik at man må fin­ne holde­punk­ter i avta­len for at opp­havs­ret­ten skal anses over­dratt, man må even­tu­elt fin­ne holde­punkter for det mot­sat­te.

Kva­li­fi­se­rin­gen av avta­len får på den­ne måten direk­te betyd­ning for resul­ta­tet: I et anset­tel­ses­for­hold går ret­tig­he­te­ne over til arbeids­gi­ver med mind­re annet kan anses avtalt. I et opp­drags­for­hold beror hos opp­drags­ta­ger, med mind­re over­dra­gel­se føl­ger av opp­drags­av­ta­len.

 Den­ne bestem­mel­sen fører også til at man kan bli kon­fron­tert med spørs­må­let om et verk er et data­ma­skin­pro­gram eller om det er noe annet, i og med at den bare gjel­der for data­pro­gram­mer. Det­te vil hel­ler ikke all­tid være en tri­vi­ell vur­de­ring i vår elekt­ro­nis­ke hver­dag. En del multi­me­dia frem­brin­gel­ser vil det kun­ne bli vans­ke­lig å plas­se­re i for­hold til en slik gren­se. Men det­te spørs­må­let går jeg ikke nær­me­re inn på.[4]

Også uten pro­gram­di­rek­ti­vet og åvl § 39g mener jeg det er grunn til å se nær­me­re på opp­drags­for­hol­de­ne. Selv om skjønns­te­ma­et og skjønnsmo­mentene i stor grad vil være de sam­me som i ansettelsesfor­hold, kan vektleggin­gen av momen­te­ne bli en annen. Lik­he­ten i den vur­de­ring som skal fore­tas inne­bæ­rer like­vel at det som er utvik­let omkring arbeids­for­hold har bety­de­lig inter­es­se også her.

Opphavsretts­utvalget sier føl­gen­de om retts­for­hol­det ved de to avtale­ty­per:[5]

 ”Retts­lig sett er de en vesent­lig ster­ke­re til­knyt­ning mel­lom en arbeids­gi­ver og en arbeids­ta­ker enn mel­lom en opp­drags­gi­ver og den som enga­sje­res til å utfø­re ett eller fle­re opp­drag. Ved opp­drag er opp­havs­man­nen som utgangs­punkt ikke gitt and­re ret­tig­he­ter over­for opp­drags­gi­ve­ren enn de rent kon­trakts­retts­li­ge, her­under kra­vet på veder­lag, og de ret­tig­he­ter som opp­drags­gi­ve­ren erver­ver vil også bero på en tol­king av den enkel­te avta­le/oppdrag. Ved en arbeids­av­ta­le ska­pes et omfat­ten­de retts­for­hold mel­lom arbeids­gi­ver og arbeids­ta­ker som i stor utstrek­ning er regu­lert ved lov og and­re gene­rel­le reg­ler. Arbeids­ta­ke­ren har krav på lønn og and­re ytel­ser, og er beskyt­tet mot opp­si­gel­se og avskjed m.v. Til et arbeids­for­hold er knyt­tet arbeidsretts­lige og kon­kur­ranse­retts­li­ge reg­ler, f eks om arbeids­gi­ve­rens styrings­rett og arbeids­ta­ke­rens loja­li­tets­plikt. På grunn av til­knyt­nin­gen mel­lom arbeids­ta­ke­ren og arbeidsgiveren/bedriften kan også par­te­nes ret­tig­he­ter til de ånds­verk m.v. som frem­brin­ges under arbeids­for­hol­det, vur­de­res på bak­grunn av arbeids­av­ta­lens for­mål eller bedrif­tens virk­som­het.”

 Utval­get peker også på at det kan være bety­de­li­ge lik­he­ter mel­lom en ansatt og en opp­drags­ta­ger, og at man der­for ikke bør ha vesent­lig for­skjel­li­ge løs­nin­ger av ret­tig­hets­for­hol­det til de verk som er resul­ta­tet av deres arbeid.

 2.2     Grensen mellom ansettelse og oppdrag

I prak­sis ska­per gren­sen mel­lom anset­tel­se og opp­drag bare pro­ble­mer der det er enkelt­per­soner som enga­sje­res. Hvis man enga­sje­rer et fir­ma, kan det ikke være et anset­tel­ses­for­hold, muli­gens med unn­tatt fir­ma­er som dri­ver ren utleie av arbeids­kraft.

Det lar seg vans­ke­lig gjø­re å trek­ke en skarp gren­se mel­lom anset­­tel­ses- og opp­drags­for­hold. I frem­stil­lin­ger om opp­havs­rett i anset­tel­ses­for­hold har man foku­sert på spørs­må­let om ansettelsesforhol­dets opp­havs­retts­li­ge betyd­ning, og ikke på når det fore­lig­ger et anset­tel­ses­for­hold i opp­havs­retts­lig for­stand.

Opp­havs­retts­ut­val­get hen­vi­ser til arbeidsmiljølo­vens bestem­mel­ser om hvem som skal reg­nes som arbeids­ta­ger, uten at de drøf­ter avgrensnin­gen nær­me­re. Kar­nell sier på sin side at man her ikke kan hen­te for mye ut av arbeids­ret­ten.[6] Men selv om arbeids­ret­ten ikke gir mye vei­led­ning, kan det være verdt å se på noen av de momen­ter man har vekt­lagt. I Rt 1990 s. 903 var spørs­må­let om to telefonkonsu­lenter (som sik­kert bare er et fine­re navn for telefonsel­gere) kun­ne få prø­vet avskjed etter arbeidsret­tens reg­ler. Høy­este­retts kjære­måls­ut­valg ga sin til­slut­ning til føl­gen­de utta­lel­se fra lagmannsret­ten (s. 904):

”Etter lag­manns­ret­tens opp­fat­ning står man over­for et grense­til­fel­le, der ikke noe enkelt moment ale­ne har avgjø­ren­de vekt, hel­ler ikke den flek­sib­le arbeidsordnin­gen. Det avgjø­ren­de er at fle­re momen­ter sett i sam­men­heng peker mot et arbeidstaker­forhold. Haagen­sen og Iver­sen var sik­ret arbeid så len­ge det var opp­drag. De had­de dess­uten plikt til i en viss utstrek­ning å ta såkal­te ”fas­te opp­drag”. Arbei­det ble utført i bedrif­tens loka­ler og med bedrif­tens utstyr. De har arbei­det rela­tivt len­ge, ca 4 ½  år, for bedrif­ten, og arbei­det har etter hvert fått stort omfang, slik at det i alle fall for Haagen­sens del i det sis­te halve året i gjen­nom­snitt til­sva­rer til­nær­met van­lig arbeids­uke. Ret­ten har også sett hen til at bedrif­ten har fore­tatt skatte­trekk og betalt ferie­pen­ger og syke­pen­ger. Selv om beta­lin­gen kan være ment som en imøtekom­menhet fra bedrif­tens side, har det vært egnet til å gi Haagen­sen og Iver­sen en opp­fat­ning av å ha ret­tig­he­ter som arbeids­ta­ker.”

 Flek­si­bel arbeids­ord­ning anses rele­vant, men ikke avgjø­ren­de. Det­te må kun­ne omskri­ves til at man har sty­ring med sin egen arbeids­tid og even­tu­elt arbeids­meng­de. Uten at det sies eks­pli­sitt, synes det klart at det­te trek­ker i ret­ning av at det ikke er et anset­tel­ses­for­hold.

 En rek­ke and­re for­hold anfø­res for det er et anset­tel­ses­for­hold: De mot­tok fas­te opp­drag fra bedrif­ten, arbei­det i bedrif­tens loka­le og arbei­det had­de lang varig­het og stort omfang.

Dis­se for­hold vil også være rele­van­te ved en vur­de­ring av om en per­son skal reg­nes som ansatt eller opp­drags­ta­ger i opp­havs­retts­lig sam­men­heng.

I arbeids­retts­lig for­stand kan man imid­ler­tid også være ansatt om man har en mid­ler­ti­dig anset­tel­se i form av et vika­riat eller engasje­ment. Beteg­nel­se­ne kan indi­ke­re enn viss for­skjell i rea­li­tet: Ved vika­ria­ter går man inn og gjør en løpen­de arbeids­opp­ga­ve i en annens fra­vær, mens enga­sje­ment peker i ret­ning av at man skal gjø­re en avgren­set arbeids­opp­ga­ve. Om man anset­tes i et tre måne­ders enga­sje­ment knyt­tet til et bestemt pro­sjekt, er det ikke gitt at det arbeids­retts­li­ge anset­tel­ses­for­hol­det skal føre til at man også i opp­havs­retts­lig for­stand anses som ansatt. På den annen side kan man ha lang­va­ri­ge, nær­mest fas­te opp­drags­for­hold hvor man er enga­sjert som selv­sten­dig nærings­dri­ven­de og ikke ansatt. I dis­se til­fel­ler kan det ten­kes at man i opp­havs­retts­lig for­stand skal anses som ansatt, selv om det ikke fore­lig­ger et anset­tel­ses­for­hold i arbeids­retts­lig for­stand.

Også i skatte­ret­ten har gren­sen mel­lom anset­tel­se og selv­sten­dig nærings­drift betyd­ning. Men slik gren­se­ne trek­kes i skatte­ret­ten, i alle fall i Nor­ge, gir de ingen vei­led­ning for hvor­dan gren­sen bør trek­kes i opp­havs­ret­ten. Hvis jeg som uni­ver­si­tets­an­satt pro­fes­sor skri­ver en enkelt­stå­en­de artik­kel i et tids­skrift og får hono­rar for det­te, vil jeg i skatte­retts­lig for­stand bli ansett for ansatt av tids­skrif­tets utgi­ver. Det må være åpen­bart at jeg i opp­havs­retts­lig for­stand ikke kan reg­nes for ansatt i et slikt til­fel­le.

I opp­havs­ret­ten kan den arbeids­retts­li­ge til­knyt­nin­gen ikke være avgjø­ren­de. I for­hold til åvl § 39g kom­mer i til­legg at den byg­ger på et EF-direk­tiv, og varie­ren­de nasjo­na­le arbeids­retts­li­ge og skatte­rettslige reg­ler bør da ikke ha avgjø­ren­de vekt når gren­sen skal trek­kes.

Et vik­tig moment i avvei­nin­gen må være om man er ansatt for å løse en bestemt opp­ga­ve og leve­re et resul­tat som er opphavsret­tslig ver­net, eller om man mer gene­relt stil­ler sin kom­pe­tan­se til dis­po­si­sjon for opp­drags- eller arbeids­gi­ver. I nær sam­men­heng med det­te står spørs­må­let om hvem som har sty­rin­gen med arbei­det. Stor grad av selv­sten­dig­het til å bestem­me hvor­dan opp­ga­ven skal løses, trek­ker i ret­ning av at man ikke anses for ansatt. Sterk sty­ring fra arbeids? eller opp­drags­gi­ver til­si­er at man skal reg­nes som ansatt. Selvstendig­heten bør knyt­te seg til utfø­rel­sen av opp­dra­get, og ikke til spørs­mål om arbeids­tid m.m.

Det vil også ha betyd­ning hvor­dan den som er enga­sjert har pre­sen­tert seg og sin virk­som­het over­for opp­drags­gi­ver, og hvor­dan virk­som­he­ten er orga­ni­sert.

Men der­med er vi til­ba­ke ved at de momen­ter som får betyd­ning ved tol­king av opp­drags­av­ta­len, også vil få betyd­ning for kva­li­fi­se­ring av avta­len i for­hold til åvl § 39g. Dis­se spørs­mål drøf­tes nær­me­re i det føl­gen­de.

 

3      Overdragelse av opphavsrett — utgangs­punkter for vurderingen

3.1     Utgangspunkt

 Åvl § 39, førs­te ledd fast­slår utgangs­punk­tet om at ret­ten til å råde over et ånds­verk helt eller del­vis kan over­dras. Rik­tig­nok er ret­ten til å over­dra såkal­te ide­el­le ret­tig­he­ter sterkt begren­set, men det har i prak­sis  mind­re betyd­ning. Jeg vil der­for ikke ta opp de ide­el­le ret­tig­he­ter i den­ne sammen­hengen.

Det er ingen form­krav for avta­ler om over­dra­gel­se av opphavsret­tslige beføy­el­ser. Avta­len behø­ver ikke engang være uttryk­ke­lig, den kan være under­for­stått.

I bestem­mel­sen bru­kes for­mu­le­rin­gen ”rett til å råde over åndsver­ket”, og ikke f.eks. å over­dra opp­havs­ret­ten. I for­ar­bei­de­ne er det like­vel klart for­ut­satt at bestem­mel­sen ikke ute­luk­ker en full­sten­dig overdra­gelse av opp­havs­ret­ten til et verk.[7] Men sam­me sted er det like klart for­ut­satt at det­te bare kan skje unn­taks­vis. Om det­te heter det:

”En alt­om­fat­ten­de over­dra­gel­se av opp­havs­ret­ten vil imid­ler­tid fore­kom­me ytterst sjel­den i våre dager, og det vil måt­te være uttryk­ke­lig avtalt eller frem­gå tyde­lig av omsten­dig­he­te­ne at full­sten­dig over­dra­gel­se har vært menin­gen. Ved vis­se tje­neste­for­hold vil det såle­des fort­satt kun­ne være under­for­stått at ånds­verk som ska­pes som ledd i tje­nes­ten, helt ut over­dras til arbeids­gi­ve­ren.”

 Det er nok grunn til å tro at full­sten­di­ge over­dra­gel­ser skjer ofte­re enn for­ar­bei­de­ne gir uttrykk for.

 3.2     Spesialitetsprinsippet

 Ånds­verks­lo­ven har enkel­te bestem­mel­ser som gir vis­se holde­punkter for tol­king av avta­ler om over­dra­gel­se av opp­havs­rett. Den vik­tigs­te er åvl  § 39a, som lyder:

 Har opp­havs­man­nen over­dratt rett til å bru­ke ver­ket på en bestemt måte eller ved bestem­te mid­ler, har erver­ve­ren ikke rett til å gjø­re det på and­re måter eller ved and­re mid­ler.

 Den­ne bestem­mel­sen uttryk­ker det som gjer­ne omta­les som spesi­alitetsprinsippet, eller spe­sia­li­tets­grunn­set­nin­gen.[8] Det­te inne­bæ­rer at sli­ke avta­ler tol­kes sne­vert i opp­havs­man­nens favør: Erver­ver får de ret­tig­he­ter (beføy­el­ser) som føl­ger direk­te av avta­len, mens opphavs­mannen behol­der øvri­ge beføy­el­ser.

Hoved­re­ge­len blir der­med at opp­drags­av­ta­len kan inne­bære over­dragelse av vis­se opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser selv om det­te ikke er sagt uttryk­ke­lig, men at det skal mye til for at opp­havs­ret­ten skal anses for å ha gått over i sin hel­het. Man har en situa­sjon hvor opphavsret­tslige beføy­el­ser, og endog opp­havs­ret­ten i sin hel­het, kan over­dras ved de mest ukla­re avta­ler: De under­for­ståt­te og de impli­sit­te avta­ler. Sam­ti­dig har man et prin­sipp om at ukla­re avta­ler tol­kes i opphavs­mannens (opp­drags­ta­gers) favør. Det er der­for liten tvil om at det er oppdrags­giver som sær­lig har inter­es­se av kla­re avta­ler. Sijt­hoff Stray uttryk­ker det tref­fen­de i sin kom­men­tar til den til­sva­ren­de bestemmel­sen i tid­li­ge­re  § 25: ”En part som påbe­ro­per seg lovens regel kan vans­ke­lig møtes med at han bur­de ha uttalt seg tyde­li­ge­re.”[9]

Oslo byrett anvend­te spe­sia­li­tets­re­ge­len på føl­gen­de måte i en sak om opp­drags­ta­gers opp­havs­rett:[10]

 ”Opp­dra­get er ikke regu­lert i annet enn en munt­lig avta­le med omtvis­tet inn­hold og ret­ten kan der­for ikke se at opp­havs­ret­ten er over­dratt til Alca­tel STK idet en slik over­dra­gel­se kre­ver uttryk­ke­lig avta­le.”

 Etter min vur­de­ring stil­te ret­ten for stren­ge krav til avta­len i den saken, men den illust­re­rer like­vel betyd­nin­gen av å ha kla­re avta­ler.

 

3.3     Avveiningstema

 Rag­nar Knoph har med en hyp­pig sitert for­mu­le­ring, stilt opp vurde­rings­standar­den for over­gang av opp­havs­rett i ansettelsesfor­hold:[11]

Syns­punk­tet må være at prin­si­pa­len vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig, hvis arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, men hel­ler ikke mer.”

 Det­te kan også være et utgangs­punkt for vur­de­rin­gen av opphavs­rett i opp­drags­for­hold.

I for­hold til anset­tel­ses­av­ta­ler har det vært dis­ku­tert om man bør leg­ge vekt på arbeids­av­ta­len, eller om man bør leg­ge vekt på arbeids­gi­vers virk­som­het.[12] I opp­drags­for­hold kan det ikke være sær­lig tvil om at det er opp­dra­gets inn­hold, og ikke opp­drags­gi­vers virk­som­het som må være avgjø­ren­de. Gren­se­ne vis­kes imid­ler­tid noe ut ved at oppdrags­givers virk­som­het vil være et vesent­lig tolkingsmo­ment når opp­dra­gets inn­hold skal fast­leg­ges.

I den kon­kre­te avvei­ning av om opp­havs­ret­ten har gått over til opp­drags­gi­ver eller ikke, vil vekt­leg­gin­gen bli en annen enn for anset­tel­ses­for­hold. Selv om vur­de­rings­stan­dar­den kan for­mu­le­res likt, og det i stor grad vil være de sam­me momen­te­ne som er rele­van­te i avvei­nin­gen, kan resul­ta­tet bli et annet. Der det er rime­lig at opphavs­retten går over i et anset­tel­ses­for­hold, kan det være rime­lig at den for­blir hos opp­drags­ta­ger i et opp­drags­for­hold.

En opp­drags­ta­ger vil typisk være ansvar­lig for at resul­ta­tet nås, og risi­ke­rer mis­lig­holds­sank­sjo­ner der­som resul­ta­tet ute­blir. Ansat­te kan også ha for­mer for resul­tat­an­svar, men det vil ikke være et mis­lig­hold av arbeids­av­ta­len at resul­ta­tet ikke nås. Det­te til­si­er at opp­drags­ta­ger også i stør­re grad bør behol­de ret­tig­he­te­ne til resul­tatet.

Vide­re vil en opp­drags­ta­ger måt­te ta en stør­re del av den økonomis­ke risi­ko selv. En ansatt vil nor­malt ha krav på lønn også når inntje­ningen er dår­lig, men en opp­drags­ta­ger må sør­ge for sin egen inn­tjening. I den grad en opp­drags­ta­ger må ta tapet ved en even­tuell fias­ko, er det også rime­lig at han bør kun­ne høs­te gevins­ten av en suk­sess. Dom­men gjen­gitt i NIR 1991 s. 413 (Gula­ting) er et eksem­pel på en oppdrags­tager som had­de påtatt seg den økonomis­ke risi­ko gjen­nom avta­le med hoved­le­ve­ran­dør om ”no cure — no pay”.

En opp­drags­ta­ger vil hele tiden måt­te kon­kur­re­re om nye opp­drag, etter hvert som igang­væ­ren­de opp­drag avslut­tes. Man må kun­ne utnyt­te og ”resir­ku­le­re” resul­ta­ter fra tid­li­ge­re opp­drag. Hvis rettighe­tene over­dras, kan opp­drags­ta­ger dels tape mulig­he­ten til å bearbei­de og utnyt­te resul­ta­te­ne i en annen sam­men­heng, dels risi­ke­re å møte kon­kur­ran­se fra tid­li­ge­re opp­drags­gi­ve­re.

Man må kun­ne leg­ge til grunn at prak­sis omkring over­gang av opp­havs­rett i anset­tel­ses­for­hold repre­sen­te­rer en ytter­gren­se også for opp­drags­for­hold: I situa­sjo­ner hvor den ansat­te behol­der rettig­hetene selv, må det være klart at også en opp­drags­ta­ger behol­der ret­tig­he­te­ne. Men en opp­drags­ta­ger vil også behol­de ret­tig­he­te­ne i en del situa­sjo­ner hvor en ansatt måt­te ha fun­net seg i at opphavs­retten går over til arbeids­gi­ver.

 

3.4     Momenter som bør tillegges vekt

 Et førs­te moment er hva slags verk det gjel­der. Også her kan man ta utgangs­punkt i en av Knophs for­mu­le­rin­ger:[13]

Rent gene­relt kan man kan­skje si at jo mere det prak­tis­ke for­mål pre­ger ånds­ver­ket, og jo mind­re utpre­get det indi­vi­du­elt-kunst­ne­ris­­ke moment er, desto let­te­re vil man for­la­te de rent opp­havs­retts­li­ge tolk­nings­syns­må­ter (?) og fal­le til­ba­ke på en mere mer­kan­til opfat­ning av hvad det er man har “kjøpt og betalt”.

 Man kan her leg­ge til at opp­drags­gi­ver like­vel ikke skal få mer enn hva han har betalt for. Det sen­tra­le spørs­mål er der­for hva man har kjøpt og betalt for. Leg­ger man til grunn at det bare unn­taks­vis skjer en full­sten­dig over­dra­gel­se av opp­havs­rett, og at det skal mye til uten klar avta­le, blir det ikke et spør­mål om hvem som skal ha ret­tig­he­te­ne. Det blir et spørs­mål om hvil­ke opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser som over­fø­res i kraft av opp­drags­av­ta­len.

Ver­kets art vil ha betyd­ning. Det hører med til sjeldenhete­ne at opp­havs­ret­ten til et bestilt musikk­verk går over til bestil­le­ren. En slik over­gang er mer nær­lig­gen­de hvis det gjel­der en reklame­film, en konsulentut­redning eller et data­sys­tem. Man må leg­ge til grunn en annen vurde­ringsstandard for den såkal­te indu­stri­el­le opp­havs­rett enn for den mer kunst­ne­ris­ke opp­havs­rett.

Et annet moment er opp­drags­gi­vers virk­som­het. Hvis man påtar seg å utvik­le en modul til et bank­data­sys­tem, og opp­drags­gi­ver er et pro­gram­vare­hus som lever av å sel­ge program­mer til ban­ker og and­re finans­in­sti­tu­sjo­ner, da er det rime­lig at en bety­de­lig del av rettighe­tene går over til opp­drags­gi­ver. Påtar man seg der­imot å utvik­le et til­sva­ren­de sys­tem for en bank for internt bruk i ban­ken, har ban­ken bare i begren­set grad behov for å få ret­tig­he­ter til pro­gram­met for å opp­nå avta­lens for­mål.

Opp­drags­gi­vers inn­sats gjen­nom ide­er, spe­si­fi­ka­sjo­ner og prosjekt­styring bør også til­leg­ges vekt. Selv om det ikke gir opp­havs­rett direk­te, kan det veie tungt i ret­ning av over­dra­gel­se. Hvis ver­ket byg­ger på opp­drags­gi­vers ide­er og spe­si­fi­ka­sjo­ner, opp­drags­gi­ver kon­trol­le­rer og sty­rer frem­drif­ten, tref­fer vik­ti­ge beslut­nin­ger, m.v., mens opp­drags­ta­ger står for den mer hånd­verks­mes­si­ge utfø­rel­sen, trek­ker det i ret­ning av at beføy­el­ser går over til opp­dragsgiver. Hvis program­mets design er basert på oppdragsgi­vers for­ret­nings­mo­del­ler, trek­ker det i sam­me ret­ning.

Rene øko­no­mis­ke bidrag vil jeg der­imot til­leg­ge min­dre vekt. Men i noen til­fel­ler vil pris­fast­set­tel­sen gi kla­re indi­ka­sjo­ner på om man skal inn­for­tol­ke en over­dra­gel­se. Det er dels et spørs­mål om opp­dragsgiver tar hele den øko­no­mis­ke risi­ko­en, dels om utvik­lin­gen full­fi­nan­sie­res gjen­nom opp­dra­get. Vide­re om opp­drags­gi­ver beta­ler for rett til frem­ti­dig utnyt­tel­se, i til­legg til det umid­del­ba­re resul­tat av opp­dra­get.

 

4      Nærmere om de enkelte opphavs­rettslige beføyelser

 4.1     Rett til originaleksemplaret

 Rett til ori­gi­nal­ek­semp­la­ret er egent­lig ikke en opp­havs­retts­lig beføyel­se, men et spørs­mål om eien­doms­rett. Jeg vel­ger like­vel å star­te med det­te, i og med at det­te kan være hoved­for­må­let for en del opp­drag.

Utgangs­punk­tet fast­slås i åvl §  39 annet ledd, førs­te punkt­um, som lyder:

Over­dra­gel­se av eksemp­lar av ånds­verk inn­be­fat­ter ikke overdra­gelse av opp­havs­ret­ten eller noen del av den­ne, selv om det er et original­eksemplar som over­dras.

 Den som enga­sje­rer en bil­led­kunst­ner til et utsmyk­king­sopp­drag, vil først og fremst være inter­es­sert i ori­gi­nal­ek­semp­la­ret, og ikke i opp­havs­ret­ten. Da Uni­ver­si­te­tet i Oslo, etter mye strid, ga Edvard Munch i opp­drag å smyk­ke ut Aula­en, fikk Uni­ver­si­te­tet i Oslo eien­doms­rett til eksemp­la­re­ne. Men det er intet i et slikt opp­drag som til­si­er at opp­drags­gi­ver får rett til å lage repro­duk­sjo­ner. Ret­ten til å vise et eksemp­lar av et kunst­verk offent­lig, føl­ger imid­ler­tid eksempla­ret i hen­hold til åvl §  20, uten hen­syn til om det er skapt i et opp­drags­for­hold eller ikke.

Hvis for­må­let med avta­len ikke er å få selve ori­gi­nal­ek­semp­la­ret, men en eller annen rett til frem­fø­ring eller til eksemplarfremstil­ling, vil hoved­re­ge­len være at opp­drags­gi­ver ikke har rett til originaleksem­pla­ret, jfr. Åvl §  39 annet ledd, annet punkt­um.


4.2     Fremføring

 En del verk bestil­les for frem­fø­ring. Det­te gjel­der for bestil­te musikk­verk og dra­ma­tis­ke verk, samt for koreo­gra­fi, tea­ter­re­gi, m.v. Det kan ikke være tvil om at den som bestil­ler et verk for frem­fø­ring, også har rett til å frem­føre ver­ket. Selv om avta­len ikke sier det uttryk­ke­lig, må opp­drags­gi­ver få slik rett der­som det gjel­der et verk som etter sin art er ment for frem­fø­ring. Men det gjen­står spørs­mål om hvor omfat­ten­de frem­fø­rings­ret­ten er, og om den er eks­klu­siv.

 Utgangs­punk­tet etter åvl § 39d førs­te ledd er at rett til å frem­føre et verk ikke gir erver­ve­ren ene­rett, med mind­re det­te er avtalt. Opp­drags­gi­ver bør få ret­ten til urfrem­fø­ring av ver­ket. Selv uten klar hjem­mel i lov eller avta­le, må den som bestil­ler et verk for frem­fø­ring, få ret­ten til første­opp­fø­rel­sen. Den som bestil­ler et verk for egen frem­fø­ring, bør kun­ne ha for­vent­ning om stør­re grad av eks­klu­si­vi­tet enn den som får frem­fø­rings­rett til et eksis­te­ren­de verk. Men også for bestil­te verk gjel­der 3-års fris­ten i åvl § 39d annet ledd, slik at ene­ret­ten fal­ler bort der­som frem­fø­ring ikke har skjedd innen fris­ten, med mind­re annet er avtalt.

Når det gjel­der rett og even­tu­elt ene­rett til sene­re frem­fø­ring, vil det­te avhen­ge av hva slags verk det gjel­der og opp­dra­gets for­mål. Noen verk vil i nor­mal­til­fel­ler frem­fø­res bare en gang av oppdrags­giver. I sli­ke til­fel­ler er det lite ten­ke­lig at opp­drags­gi­ver skal få en ene­rett som går utover første­frem­fø­rel­sen. Det er ingen grunn til at Festspille­ne i Ber­gen skal ha ene­rett til frem­fø­rel­se av de verk som bestil­les til årets fest­spill, etter at fest­spil­le­ne er avslut­tet og verke­ne frem­ført.

Så langt jeg har kun­ne brin­ge på det rene, er ene­rett til urfrem­førelse, men ikke til sene­re frem­fø­rel­ser, i sam­svar med kontrakts­praksis. I NRKs avta­ler med de for­skjel­li­ge opphavsmannsorga­nisasjonene, heter det gjer­ne at bestil­te verk ikke kan utnyt­tes til and­re for­mål før de er brukt i NRK. Til­sva­ren­de gir Norsk Kom­ponistfor­bunds stan­dard­av­ta­le for kom­po­si­sjons­be­stil­ling oppdrags­giver rett til urfrem­fø­ring, men ingen ene­rett utover det­te.

For verk som for­ut­set­tes frem­ført så len­ge det er til­strek­ke­lig publi­kumsinteresse, f.eks. et tea­ter­styk­ke, vil man måt­te fal­le til­ba­ke på kon­kur­ranse­retts­li­ge vur­de­rin­ger, i den grad spørs­må­let om ene­rett ikke er regu­lert i avta­len. Man kan ikke gi fremfør­ingsrett til et konkurre­rende tea­ter før styk­ket er ”utspilt” hos opp­drags­gi­ver.

 

4.3     Eksemplarfremstilling

 I prak­sis er det nok ret­ten til eksemp­lar­frem­stil­ling som vil ska­pe de størs­te pro­ble­me­ne. En grunn er at eksemp­lar­frem­stil­ling av et kommer­sielt sett vel­lyk­ket verk kan gi sto­re inn­tek­ter. Et annet for­hold er at det er sto­re varia­sjo­ner både når det gjel­der verks­type og opp­drags­forhold.

 4.3.1     Eksemp­lar til opp­drags­gi­vers egen bruk

Ved noen opp­drag må opp­drags­gi­ver selv frem­stil­le et eksemp­lar etter arbeids­grunn­lag som mot­tas av opp­drags­ta­ger. Det­te vil typisk være situa­sjo­nen ved arki­tekt­opp­drag. Den som enga­sje­rer en arki­tekt til å teg­ne et hus, vil selv­sagt ha rett til å opp­fø­re huset i hen­hold til teg­nin­ge­ne. Begrens­nin­gen her vil gjel­de antall ek­semplarer som frem­stil­les. Opp­drags­gi­ver vil ikke kun­ne byg­ge fle­re hus etter de sam­me teg­nin­ge­ne, med mind­re det er uttryk­ke­lig for­ut­satt eller klart føl­ger av omsten­dig­he­te­ne.

Opp­drags­gi­vers bruk av ver­ket for noen typer opp­drag for­ut­set­te eksem­plarfremstilling i et visst omfang. For data­ma­skin­pro­gram­mer føl­ger det direk­te av åvl § 39h førs­te ledd, at rett­mes­sig erver­ver av et data­ma­skin­pro­gram kan frem­stil­le eksemp­lar som er nødven­dig for bru­ken av pro­gram­met. Den­ne ret­ten gjel­der uav­hen­gig av om pro­gram­met er skapt i et opp­drags­for­hold eller ikke. Eksem­plar som frem­stil­les etter den­ne bestem­mel­sen kan f.eks. være det eksemp­lar som lages når et pro­gram instal­le­res på en data­maskins fas­te plate­la­ger, og det elekt­ro­nis­ke eksemp­lar som ska­pes når program­met leses inn i maski­nens intern­min­ne. Omfan­get av eksemplar­fremstilling etter den­ne be­stemmelsen vil avhen­ge av hva slags bruk som er forut­satt. Det­te vil bero på leve­rings- eller opp­dragsav­talen, og vil ikke all­tid ha noe klart svar. Jeg går ikke inn på en nær­me­re drøf­tel­se av det­te.[14] Av åvl § 39h annet ledd, føl­ger at man også har rett til å frem­stille sikker­hetsko­pier.

Arki­tekt­nor­men, utar­bei­det av Nors­ke arki­tek­ters lands­for­bund, sier i pkt. 8.1 om opp­havs­rett at opp­drags­gi­ve­ren kan benyt­te opphavs­rettsbeskyttet mate­ria­le til bruk som natur­lig knyt­ter seg til oppdra­get. Det­te kan gjel­de mer enn opp­fø­ring av byg­get. Det må f.eks. gjel­de rett til å frem­stil­le de eksemp­la­rer av teg­nin­gen som er nød­ven­dig for inn­hen­ting av anbud, for en rasjo­nell orga­ni­se­ring av bygge­pro­ses­sen, og for mar­keds­fø­ring av byg­get. Det­te til­sva­rer lang på vei bestemmel­sen i åvl § 24 førs­te ledd, som sier at et kunst­verk kan avbil­des i en kata­log for en utstil­ling, eller i med­delelser om utstil­ling eller salg.

Rett til frem­fø­ring antas å gi rett til eksemp­lar­frem­stil­ling i den grad det­te er nød­ven­dig som grunn­lag for frem­fø­rin­gen, dog uten kla­re retts­kilde­mes­si­ge holde­punk­ter for det­te. Opp­drags­gi­ver må kun­ne skri­ve ut orkes­ter­stem­mer eller rolle­hef­ter, med mind­re dis­se etter avta­len skal leve­res på en annen måte.

Tra­di­sjo­nelt lei­er et orkes­ter note­ma­te­ria­le for frem­fø­ring, i til­legg til å beta­le for selve frem­fø­rings­ret­ten. For en rek­ke mind­re spil­te verk fin­nes det bare ett sett av orkes­ter­stem­mer. Den­ne prak­sis vil gans­ke sik­kert kom­me til å end­res, og da først for nye verk, og der­med også verk som nå bestil­les. Moder­ne data­pro­gram­mer for note­skrift lar kom­po­nis­ten skri­ve et kom­plett par­ti­tur, og så skri­ver sys­te­met ut enkelt­stem­mer fra det­te. Noter til enkelt­stem­me­ne blir der­med enk­le og bil­li­ge å pro­du­se­re, og det vil dess­uten være lite rasjo­nelt å arki­ve­re dem i form av papir.

Det nes­te spørs­må­let er om opp­drags­gi­ver kan frem­stil­le eksempla­rer til eget bruk utover det som er nød­ven­dig for å opp­nå for­må­let med den opp­rin­ne­li­ge avta­len. Det kan være en hotell-kje­de som har fått teg­net møb­ler til et hotell, og som øns­ker til­sva­ren­de møb­ler til et annet hotell, eller det kan være en bedrift som har fått utvik­let et data­ma­skin­pro­gram som man øns­ker å ta i bruk innen­for fle­re avdelin­ger.

Utgangs­punk­tet må være at opp­drags­gi­ver ikke har rett til å frem­stille fle­re eksemp­la­rer enn det som er nød­ven­dig for det opprinne­lige for­må­let. Avgjøren­de i den­ne vur­de­rin­gen var hva som var det opp­rin­ne­li­ge for­må­let. Også her gjel­der spesiali­tetsprinsippet, og det er et punkt hvor det er vik­tig med ryd­dig avtaleregu­le­ring. I den tid­li­ge­re nevn­te Alca­tel STK-dom­men utta­ler Oslo byrett føl­gen­de:

Det er ikke bevist at det er noen avta­le om at pro­gram­met var avtalt å bru­kes for and­re anlegg i Alca­tel STK og ret­ten fin­ner der­for at Alca­tel STK bare kan bru­ke ett eksemp­lar av pro­gram­met.”

 Ved enkel­te opp­drag er for­må­let å frem­skaf­fe kunn­skap, og ikke selve ver­ket i seg selv. Typisk her vil være kon­su­lent­ut­red­nin­ger. Her vil eksemp­lar­frem­stil­ling kun­ne være nød­ven­dig for å kun­ne pre­sen­te­re og nyt­tig­gjø­re seg kunn­ska­pen, og en opp­drags­gi­ver bør i utgangs­punktet ha rett til å frem­stil­le eksemp­la­rer. Det er nær­lig­gen­de å leg­ge til grunn at man kan kopiere og dis­tri­bu­ere sli­ke rap­por­ter fritt innen­for egen orga­ni­sa­sjon.

Noen gan­ger er det en klar for­ut­set­ning at det skal frem­stil­les eksem­plarer. Hvis en bedrift enga­sje­rer en his­to­ri­ker til å skri­ve bedrif­tens his­to­rie for at den­ne skal kun­ne deles ut til ansat­te og forretningsfor­bindelser i for­bin­del­sen med et jubi­le­um, må opp­dragsgiver ha rett til å frem­stil­le eksemp­la­rer.

 

4.3.2     Eksemp­lar­frem­stil­ling for salg

Man­ge verk ska­pes med sik­te på at det skal frem­stil­les eksemp­la­rer som siden skal frem­bys i salg. Det kan være utgi­vel­se av bøker, illust­ra­sjo­ner, indu­stri­de­sign, utvik­ling av data­ma­skin­pro­gram­mer, osv.

Når man skal vur­de­re om opp­drags­gi­ver har rett til å frem­stil­le eksemp­la­rer for salg, blir opp­drags­gi­vers virk­som­het et vik­tig tolkings­moment. Hvis et hotell gir en inte­ri­ør­ar­ki­tekt i opp­drag å teg­ne møb­ler til hotell­rom­me­ne, da er det ikke grunn­lag for å tol­ke inn en rett til pro­duk­sjon av møb­le­ne for salg til and­re. Hvis en møbel­fab­rikk gir et til­sva­ren­de opp­drag, må man kun­ne for­ut­set­te at møb­le­ne skal pro­du­se­res for salg. Men i det sis­te til­fel­le bør også vederlagsbereg­ningen reflek­te­re at avta­len omfat­ter frem­stil­ling av eksemp­la­rer for salg.

 

4.4     Rett til å gjøre endringer

 Hoved­re­ge­len om erver­vers rett til å gjø­re end­rin­ger, fin­ner man i åvl § 39b, førs­te ledd, som lyder:

Over­dra­gel­se av opp­havs­rett gir ikke rett til å end­re ver­ket med mind­re annet er avtalt.

 I loven gjø­res det vis­se unn­tak fra det­te. I §  29 heter det:

 Bygg­verk og bruks­gjen­stan­der kan end­res uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke når det skjer av tek­nis­ke grun­ner eller av hen­syn til utnyt­tel­sen.

 For data­ma­skin­pro­gram­mer heter det i § 39h, førs­te ledd:

 Rett­mes­sig erver­ver av et data­ma­skin­pro­gram kan, med mind­re annet er avtalt, (…) end­re og bear­bei­de pro­gram­met i den utstrek­ning det er nød­ven­dig for å bru­ke pro­gram­met i sam­svar med dets for­mål, her­under også for å ret­te feil i pro­gram­met.

 En oppdragsgi­ver vil selv­sagt ha den rett til å end­re ver­ket som til­kom­mer enhver erver­ver av et eksemp­lar av ver­ket.

For­bu­det mot end­rin­ger i ver­ket har et visst preg av ”droit moral” beskyt­tel­se. Det­te under­stre­kes av for­bu­det i § 3, annet ledd mot å gjø­re et end­ret ånds­verk til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten på en måte som er kren­ken­de for opp­havs­man­nen eller ver­ket. De bestemmel­ser som gir rett til end­ring av et verk, gjel­der endrin­ger av hen­syn til tek­nikk og utnyt­tel­se. Bestem­mel­se­ne gir ikke rett til å end­re ver­ket av este­tis­ke grun­ner.

Ved arki­tekt­opp­drag er det liten grunn til at en opp­drags­gi­ver skal ha noen mer vidt­gå­en­de end­rings­rett enn det som alle­re­de føl­ger av § 29. En opp­drags­gi­ver vil kun­ne end­re rom­inn­de­ling og fore­ta påbyg­nin­ger når det­te er begrun­net ut fra prak­tis­ke hen­syn. Er opp­drags­gi­ver mis­for­nøyd med den este­tis­ke utfor­ming, kan det­te etter omstendighe­tene være et mis­lig­hold av opp­drags­av­ta­len. Men det gir ikke opp­dragsgiver noen rett til å end­re huset for å få det mer i sam­svar med sin egen smak.

For data­ma­ski­ner blir det for det førs­te et spørs­mål om hva som er avtalt bruk. Et data­ma­skin­pro­gram må i prak­sis videre­ut­vik­les mer eller mind­re kon­ti­nu­er­lig for å hol­de tritt med såvel tek­nis­ke end­rin­ger som and­re end­rin­ger. Et sys­tem for trygdeadministra­sjon må f.eks. end­res i takt med end­rin­ger i trygde­reg­le­ne. Beho­vet for videreutvik­ling understre­kes ved at bran­sjen gjer­ne omta­ler sli­ke tje­nes­ter som ved­li­ke­hold eller pro­gram­ser­vice. Hvis en opp­drags­gi­ver ikke skal ha rett til å fore­ta end­rin­ger som er nød­vendige for at pro­gram­met skal hol­de tritt med utvik­lin­gen, inne­bærer det at opp­dragstager i kraft av opp­havs­ret­ten får mono­pol på å utfø­re den­ne form for ”ved­li­ke­hold”. Når et pro­gram er utvi­klet i et opp­drags­for­hold, bør avtalt bruk i utgangs­punk­tet for­stås slik at program­met skal kun­ne videre­ut­vik­les slik at det fort­satt er egnet i for­hold til det opp­rin­ne­li­ge for­mål, selv om kra­ve­ne måt­te ha end­ret seg. Så len­ge det gjel­der opp­dragsgivers egen bruk, bør man gå gans­ke langt i å gi opp­dragsgiver rett til å end­re program­met.[15]

 Gjel­der det avta­ler som gir opp­drags­gi­ver rett til videre­salg, bør opp­drags­gi­ver også som et utgangs­punkt ha rett til å fore­ta de endrin­ger som er nød­ven­di­ge for å ”hol­de liv” i pro­gram­met. Det er man­ge eksemp­ler på at et pro­gram ”dør” der­som leve­ran­dø­ren ikke sør­ger for en kon­ti­nu­er­lig videre­ut­vik­ling. Når det gjel­der end­rin­ger med sik­te på å til­by det­te i nye mar­ke­der, f.eks. til en ny maskin­fa­mi­lie, er jeg mer skep­tisk til at oppdrags­giver bør få en slik rett. Der­som oppdrags­giver over­fø­rer et pro­dukt til nye marke­der, er det stør­re risi­ko for at opp­drags­ta­ger selv skal kom­me til å møte kon­kur­ran­se fra pro­duk­ter han selv har utvik­let.

For pro­duk­ter hvor det este­tis­ke har stør­re betyd­ning, er det mind­re grunn til å gi opp­drags­gi­ver end­rings­rett. Her kom­mer opphavs­mannens anse­el­se inn, i til­legg til mer kom­mer­si­el­le momen­ter. I for­ar­bei­de­ne heter det at en ”vil for­mo­dent­lig være stren­ge­re i kra­vet til uttryk­ke­lig sam­tyk­ke der for­må­let med end­rin­gen er forretnings­mes­sig hen­syn enn der hvor det er spørs­mål om å gi plass for rent kunst­ne­risk utfol­del­se.”[16]

Det­te må anta­ge­lig­vis for­stås slik at man sik­ter til erver­ve­rens motiva­sjon for end­rin­gen, og ikke til ver­kets karak­ter. Når Dis­ney lar ”Den lil­le hav­frue” få ”happy ending” for­di det­te sel­ger bed­re på amerikan­ske kino­er, er det­te en end­ring som er nok­så tvil­som i for­hold til H.C.Andersens verk. End­rin­ger som er kunst­nerisk begrun­net i tegne­film­me­di­ets egen­art, vil let­te­re kun­ne aksep­te­res. I prak­sis vil det nok ikke være lett å hol­de de uli­ke moti­va­sjo­ner klart fra hver­and­re. Gjel­der det et verk som i seg selv har et funk­sjonelt og kom­mer­si­elt for­mål, må man i stør­re grad til­la­te at det fore­tas end­rin­ger.

 Indu­stri­de­sign lig­ger på gren­sen når det gjel­der opp­drags­gi­vers end­rings­rett. Opp­drags­gi­ver må kun­ne fore­ta vis­se end­rin­ger av funk­sjo­nel­le eller pro­duk­sjons­tek­nis­ke grun­ner. End­rin­ger av este­tis­ke grun­ner bør man imid­ler­tid ikke kun­ne fore­ta. Gra­den av indi­vi­dua­li­tet må veie tungt. Jo mer frem­tre­den­de det kunst­ne­ris­ke uttrykk er, jo mer for­sik­tig må man være med å til­la­te end­rin­ger. Man kan ikke end­re den klas­sis­ke sitrus­pres­sen som Phi­lip Starck har desig­net for Ales­si, for at det skal bli let­te­re å opp­be­va­re den i en kjøk­ken­skuff, selv om end­rin­gen vil­le vært prak­tisk begrun­net.

 

4.5     Nye utnyttelsesmuligheter

 Ret­ten til å utnyt­te nye mulig­he­ter som par­te­ne ikke kun­ne for­ut­se da avta­len ble inn­gått, har vært mye dis­ku­tert i for­bin­del­se med overdra­gelse av opp­havs­rett. Her er man innen­for spe­sia­li­tets­prin­sip­pe­ts kjerne­om­rå­de. Hvis man leg­ger inn den begrens­ning at det er nye mulig­he­ter som ikke for­ut­set­ter end­rin­ger i ver­ket, vil det i hoved­sak være spørs­mål om nye medi­er. I en dansk høy­este­retts­dom, U 1974 s. 167 Soya, kom man til at filmret­tigheter også inn­be­fat­ter rett til fjern­syns­sen­ding. Den­ne dom­men lig­ger etter min mening på gren­sen. For vis­se typer lit­te­ra­tur har det etter­hvert blitt aktu­elt med utgi­vel­se i lyd­bø­ker. For and­re litteraturty­per er CD-ROM, data­ba­ser m.v. aktu­el­le utnyt­tel­ses­mu­lig­he­ter.

Utgangs­punk­tet må være at opp­drags­gi­ver ikke har rett til å utnyt­te ver­ket på nye måter. Men sam­ti­dig vil kon­kur­ranse­ret­ten ofte hind­re opp­drags­ta­ger å over­dra sli­ke utnyt­tel­ses­ret­ter til and­re enn oppdrags­giver. Man får der­med en situa­sjon hvor de opp­rin­ne­li­ge par­ter må kom­me fram til en avta­le om slik utnyt­tel­se, ellers kan ikke ver­ket utnyt­tes på den måten.

 4.6     Rett til videre overdragelse

Åvl §  39b annet ledd fast­slår at erver­vet opp­havs­rett ikke kan over­dras vide­re uten sam­tyk­ke fra opp­havs­man­nen, med mind­re ret­ten går inn i en for­ret­ning eller for­ret­nings­av­de­ling og over­dras sam­men med den­ne.

Det er klart at det kan gis sam­tyk­ke til vide­re over­dra­gel­se i forbindel­se med over­dra­gel­sen, og det er også sik­ker rett at et slikt sam­tyk­ke ikke tren­ger å være eks­pli­sitt.[17] Spørs­må­let er der­for om et oppdrags­for­hold også vil inne­bære et sam­tyk­ke til vide­re overdrag­else av erver­vet opp­havs­rett.

Jeg vil inn­led­nings­vis under­stre­ke at en opp­drags­gi­ver ikke under noen omsten­dig­het kan over­dra bed­re rett enn det han selv har. Hvis opp­drags­gi­ver ikke har rett til å end­re ver­ket, vil hel­ler ikke den som erver­ver opp­havs­rett fra opp­drags­gi­ver kun­ne gjø­re det­te. Vide­re at opp­havs­retts­li­ge inn­si­gel­ser ikke eks­ting­ve­res ved god­tro­er­verv.[18]

Noen beføy­el­ser er slik at de føl­ger det enkel­te eksemp­lar av et verk. Det­te gjel­der ret­ten til end­rin­ger av bygg­verk og bruksgjenstan­der etter åvl § 29, og ret­ten til end­rin­ger og eksemp­lar­frem­stil­ling av datamas­kiner etter åvl § 39h. Her er det ikke noe krav om sam­tyk­ke.

Også kra­vet om sam­tyk­ke ved vide­re over­dra­gel­se har et preg av å være en droit moral regel. Den nære sam­men­heng mel­lom ver­ket og opp­havs­man­nens renom­mé og anse­el­se, til­si­er at opp­havs­man­nen bør ha kon­troll med hvem som sit­ter på ret­tig­he­te­ne. Det­te gjel­der også om ver­ket er bestilt. Hvis et seriøst skjønn­lit­te­rært for­lag skul­le bestil­le ero­tis­ke novel­ler fra en rek­ke for­fat­te­re for å lage en novelle­sam­ling, vil­le for­la­get ikke kun­ne over­dra utgi­vel­ses­ret­tig­he­te­ne til et lugu­bert porno­for­lag om de skul­le få ”kal­de føt­ter” i for­hold til pro­sjektet. Beve­ger man seg i ret­ning kom­mer­si­el­le og indu­stri­el­le verks­ty­per, for­svin­ner hen­sy­net til opp­havs­man­nens ide­el­le inter­es­ser. Det skal der­for mind­re til for å inn­for­tol­ke et sam­tyk­ke.

Også øko­no­mis­ke inter­es­ser kan i noen sam­men­hen­ger til­si at opp­dragsgiver ikke uten vide­re skal kun­ne over­dra sine ret­tig­he­ter vide­re. Hvis opp­havs­man­nen har gitt fra seg ret­tig­he­te­ne mot et engangsveder­lag, er det vans­ke­lig å se at han kan ha noen beskyt­tel­ses­ver­dig inter­es­se av å mot­set­te seg over­dra­gel­se. Helt unn­taks­fritt vil det­te like­vel ikke være. Der­som en vide­re over­dra­gel­se vil med­føre at opp­drags­ta­ger risi­ke­rer å møte en kon­kur­ran­se fra sitt eget verk, som han ikke vil­le ha møtt der­som ret­tig­he­te­ne for­ble hos den opp­rin­ne­li­ge opp­drags­gi­ver, har opp­drags­ta­ger grunn til å mot­set­te seg vide­re over­dra­gel­se. Der­som det er avtalt at opp­drags­ta­ger skal ha royal­ty, vil opphavs­mannens utkom­me bl.a. være avhen­gig av hva slags distribusjons­apparat den som sit­ter på spred­nings­ret­ten kan benyt­te seg av. I sli­ke til­fel­ler har opp­drags­ta­ger en klar inter­es­se av å ha et ord med i laget når det gjel­der hvem ret­tig­he­te­ne even­tu­elt skal over­dras til.

I Gula­ting lag­manns­retts dom refe­rert i NIR 1991 s. 413, uttal­te ret­ten at man skal ha ”rela­tivt sik­re holde­punk­ter” for at et reklameby­rå skul­le ha rett til å over­dra vide­re alle ret­tig­he­ter til en logo teg­net av en under­le­ve­ran­dør. Men i den­ne saken frem­sto det mer som et spørs­mål om repre­sen­ta­sjon og full­makt enn om vide­re over­dra­gel­se av opp­havs­rett.

Ret­ten til vide­re over­dra­gel­se kan være begren­set til å omfat­te over­dra­gel­se innen­for en avgren­set krets. I en dansk dom fra Øst­re land­ret gjen­gitt i U 1982 s. 926 og NIR 1986 s. 221, ble et nyhets­byrå ikke ansett for beret­ti­get til å sel­ge artik­ler skre­vet av ansat­te journalis­ter uten­for den krets byrå­et van­lig­vis lever­te stoff til. Det må da være klart at et slikt byrå hel­ler ikke kan over­dra artik­ler skre­vet av free-lance jour­na­lis­ter på opp­drag fra byrå­et, uten­for en slik krets.

Hvis opp­drags­gi­ver har rett til å frem­stil­le eksemp­la­rer til eget bruk, men ikke til videre­salg, bør opp­drags­gi­ver hel­ler ikke stå fritt når det gjel­der vide­re over­dra­gel­se. Hvis f.eks. en dis­trikts­høy­sko­le skul­le kun­ne over­dra sin rett etter en slik avta­le til Uni­ver­si­te­tet i Oslo, vil­le det kun­ne inne­bære at det blir frem­stilt langt fle­re eksemp­la­rer enn for­ut­satt i den opp­rin­ne­li­ge avta­len. Det kan hev­des at en avta­le med rett til eksemplarfrem­stilling til eget bruk er så nær knyt­tet til den­ne bestem­te opp­drags­gi­ver, at vide­re overdragel­se i prak­sis ute­luk­kes av at opp­drags­gi­ver ikke kan over­dra bed­re rett enn det han selv har. I eksem­pe­let oven­for vil­le dis­trikts­høy­sko­len bare ha erver­vet rett til å frem­stil­le eksemp­la­rer til bruk på dis­trikts­høy­sko­len, og da er det den­ne ret­ten som even­tu­elt kan over­dras. For Uni­ver­si­te­tet i Oslo eller en annen poten­si­ell erver­ver vil det som regel være av liten inter­es­se å få ret­tig­he­ter som er begren­set til å frem­stil­le de eksemp­la­rer som en dis­trikts­høy­sko­le måt­te ha behov for.

Opp­havs­man­nen kan også ha en legi­tim rett til å mot­set­te seg vide­re over­dra­gel­se av end­rings­rett. Gjel­der det data­ma­skin­pro­gram­mer eller and­re indu­stri­el­le pro­duk­ter, er det liten grunn til ikke å god­ta at den­ne ret­ten over­dras vide­re. Men for mer kunst­ne­risk pre­ge­de verk, vil end­rings­ret­ten måt­te være basert på til­lit til den som even­tu­elt skal fore­ta end­rin­ge­ne. Og da er det ikke like natur­lig om den føl­ger med vide­re.

 

4.7     Fullstendig overdragelse

 I noen situa­sjo­ner vil opp­dra­get være av en slik karak­ter at det blir menings­løst der­som ikke opp­drags­gi­ver står fritt til å utnyt­te ver­ket på den måten han måt­te øns­ke. I sli­ke til­fel­ler må opp­havs­ret­ten anses for over­dratt i sin hel­het.

Hvis en teg­ner utar­bei­der en logo for en opp­drags­gi­ver, da må opp­drags­gi­ver kun­ne bru­ke den­ne i alle sam­men­hen­ger hvor han fin­ner det­te hen­sikts­mes­sig. Det vil­le være nok­så menings­løst om man skul­le måt­te inn­hen­te sær­skilt sam­tyk­ke for å bru­ke logo på embal­la­sje, om man skul­le måt­te beta­le royal­ty for bruk av egne brev­ark, eller ikke skul­le kun­ne end­re logo­en. Ver­ket utvik­les for å pro­fi­le­re en pro­du­sent eller et pro­dukt, ikke for å pro­fi­le­re opp­havs­man­nen.

For verk hvor det funk­sjo­nel­le og ikke det kunst­ne­ris­ke er mest frem­tre­den­de, vil det være let­te­re å aksep­te­re en full­sten­dig overdragel­se av opp­havs­rett. Hvis det er tek­nisk kyn­dig­het og hånd­verks­mes­sig dyk­tig­het som kre­ves, og ikke indi­vi­du­ell ska­per­kraft, har jeg små beten­ke­lig­he­ter med å la opp­drags­gi­ver få ret­tig­he­te­ne. Hvis en pro­du­sent av data­ma­ski­ner set­ter bort et opp­drag hvor noen skal lage en klart defi­nert modul til et stør­re pro­gram­sys­tem, da må man kun­ne gå ut fra at opp­havs­ret­ten i sin hel­het går over til opp­drags­gi­ver. Opp­drags­ta­ger vil fort­satt kun­ne utnyt­te sin kunn­skap og erfa­ring, selv om han gir fra seg ret­tig­he­te­ne til det enkel­te pro­dukt.

 

5      Begrensninger i opphavsmannens rett til å utnytte sin opphavsrett

 Selv om opp­drags­ta­ger behol­der opp­havs­ret­ten, eller i alle fall meste­par­ten av den, er det ikke gitt at han fritt kan utnyt­te den­ne som han vil. Hen­sy­net til opp­drags­gi­ver kan til­si at opp­drags­ta­ger ikke kan gjø­re bruk av sin rett.

Det er antatt at ansat­te opp­havs­menn ikke kan utnyt­te sin opphavs­rett på måter som kon­kur­re­rer med arbeids­gi­ver. Det­te er bl.a. frem­holdt av Kokt­ved­t­gård,[19] og er lagt til grunn i RG 1982 s. 932 og NIR 1985 s. 440 (Vold­gift). Her vil nok en opp­drags­ta­ger i utgangs­punk­tet stå fri­ere. En arbeids­gi­ver vil kun­ne nek­te en ansatt å til­by sin arbeids­kraft og eks­per­ti­se til and­re i sam­me bran­sje så len­ge anset­tel­ses­for­hol­det består, og even­tu­elt i en begren­set peri­ode etter at anset­tel­ses­for­hol­det har opp­hørt. En opp­drags­ta­ger står her gans­ke fritt. Han vil ikke kun­ne utnyt­te pro­duk­sjons? og forretningshemmelig­heter som han måt­te ha fått til­gang til gjen­nom et opp­drag. Men opp­drags­ta­ger vil ellers stå fritt til å påta seg nye opp­drag og å utnyt­te den kunn­skap om bran­sjen m.v. som han får gjen­nom uli­ke opp­drag.

 6      Oppsummering og konklusjoner

 Det er stor varia­sjon i opp­drags­for­hol­de­ne, stør­re enn varia­sjo­nen når det gjel­der opp­havs­rett skapt i anset­tel­ses­for­hold. Ansat­te som ska­per ånds­verk i arbeids­for­hol­det fin­ner man i rela­tivt få bran­sjer. Det­te gjel­der i alle fall hvis man ser bort fra alle de rap­por­ter og doku­men­ter som pro­du­se­res som nok kan være opp­havs­retts­be­skyt­te­de verk, men hvor opp­havs­ret­ten er rela­tivt uin­ter­es­sant i for­hold til den øvri­ge retts­li­ge regu­le­ring i for­hol­det. Vide­re omfat­ter anset­tel­ses­for­hol­de­ne i prak­sis en begren­set grup­pe verk. Opp­drags­for­hold kan man fin­ne i de fles­te bran­sjer, og for de fles­te typer av ånds­verk.

Retts­kilde­ma­te­ria­let er begren­set, og gir få kon­kre­te holde­punk­ter. Spørs­må­let må der­for avgjø­res ut fra en skjønns­mes­sig vur­de­ring basert på vage utgangs­punk­ter, og med stor varia­sjon i type­til­fel­le­ne. Det­te gir en bety­de­lig usik­ker­het når det gjel­der å fast­leg­ge gjel­de­ne rett, med et der­av føl­gen­de behov for avtale­re­gu­le­ring. På et slikt områ­de bør avta­le­ne være kon­kre­te i for­hold til hvil­ke beføy­el­ser som over­dras og hvil­ke som ikke over­dras, og even­tu­el­le begrens­nin­ger i oppdragsta­gers rett til å utnyt­te resul­ta­te­ne av opp­dra­get i de til­fel­le­ne hvor han helt eller del­vis behol­der opp­havs­ret­ten. Run­de for­mu­le­rin­ger om over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter gir ikke så mye vei­led­ning når man skal ta stil­ling til kon­kre­te utnyt­tel­ses­må­ter.

Jeg har gjen­nom­gått det jeg har fun­net fram til av avta­ler på det­te områ­det. Det inn­trykk jeg sit­ter igjen med, er at på det kunst­ne­ris­ke områ­det er for­hol­de­ne vel­or­ga­ni­ser­te og ryd­di­ge. Her har par­te­nes orga­ni­sa­sjo­ner i stor grad for­hand­let fram stan­dard­av­ta­ler hvor spørs­må­le­ne er regu­lert på en ryd­dig måte. Jo len­ger man beve­ger seg i ret­ning av det indu­stri­el­le områ­det, desto mer uklart blir det. I det som jeg her vil reg­ne som mel­lom­grup­pen, arki­tek­ter, industride­signere, reklame­teg­ne­re og gra­fis­ke form­gi­ve­re, har man ”retningslin­jer”, ”nor­mer”, ”etis­ke reg­ler”, og i noen grad leve­rings­be­tin­gel­ser og stan­dard­av­ta­ler. Men i føl­ge det bran­sje­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne har opp­lyst, benyt­tes stan­dardav­talene i liten utstrek­ning. Når man så kom­mer til de rene industripro­dukter, data­ma­skin­pro­gram­me­ne, fin­ner man avta­ler av høyst blan­det kva­li­tet og inn­hold. Her bru­kes i stor grad avta­ler som er lite kon­kre­te når det gjel­der ret­tig­hets­over­dra­gel­se, og som kan­skje er utvik­let for kon­su­lent­opp­drag i sin almin­ne­lig­het, uten sær­lig tan­ke på de opphavs­rettslige spørs­må­le­ne.

Muli­ge for­kla­rin­ger på det­te er at man på det kunst­ne­ris­ke områ­de har en tra­di­sjon og bevisst­het omkring dis­se spørs­mål. Kunst­ner­ne er stort sett helt avhen­gi­ge av opp­havs­ret­ten til sine verk, og de er i til­legg som grup­pe vel­or­ga­ni­ser­te. I indu­stri­kret­ser har man vært mer opp­tatt av de tra­di­sjo­nel­le pro­duk­te­ne, og man har tra­di­sjo­nelt lagt stør­re vekt på pro­duk­te­nes bruks­egenskaper enn på design og kunst­ne­risk uttrykk. I til­legg til mind­re tra­di­sjon på de indu­stri­el­le områ­det, kom­mer at varia­sjo­nen her kan være meget stor. Men når man ser på avta­le­ne, så er det nep­pe til­fel­dig at det som fin­nes av retts­prak­sis stort sett gjel­der jour­na­lis­ter, rekla­me, indu­stri­de­sign og data­ma­skin­pro­gram­mer.

Man aner også en kul­tur­kol­li­sjon i for­hol­det mel­lom kunst­ne­risk og indu­stri­ell opp­havs­rett. Tra­di­sjo­ne­ne varie­rer, og rettsoppfat­ningen og vur­de­rin­gen av hva som er rime­lig og rett­fer­dig i de spørs­mål virk­som­he­te­ne rei­ser, kan være gans­ke for­skjel­lig. Rent intui­tivt vil nok de fles­te se det som en selv­føl­ge at den kom­po­nist som kompone­rer musikk til Fest­spil­le­ne i Ber­gen behol­der opp­havs­ret­ten til musik­ken. Gjel­der det utvik­ling av et datamaskin­program på opp­drag fra en kun­de, vil nok man­ge med den sam­me selvfølgelig­het kon­klu­de­re med at opp­drags­gi­ver skal kun­ne gjø­re hva han vil med det han har kjøpt og betalt. Når de sam­me reg­le­ne skal omfat­te beg­ge grup­pe­ne og alle mel­lom­grup­pe­ne, er det ikke over­ras­ken­de at det råder en bety­de­lig usik­ker­het i alle de til­fel­le­ne hvor par­te­ne ikke selv har ryd­det opp gjen­nom avta­ler.

 


[1]             Om hva som skal til for at ret­tig­he­te­ne skal anses for å lig­ge i slikt sam­eie, se Las­sen i TfR 1983 s. 325–334. Se også min artik­kel Opp­havs­rett til datapro­grammer utvik­let i ver­ti­kalt sam­ar­beid i Fest­skrift til Stue­vold Las­sen s. 1027–1032.

[2]             Om arbeids­ta­gers opp­havs­rett spe­si­elt, se Kar­nell i NIR 1969 s. 54–67 og i Ulf, 50; Upp­sta­ser til­äg­na­de Ulf Ber­nitz (1986) s. 39–50, Goden­hielm i NIR 1978 s. 321–351, Lind­gaard NIR 1978 s. 352–357 og debatt­inn­legg til Goden­hielm og Lind­­gaard i NIR 1978 s. 358–360, Pey­ron Det upp­hos­rätts­liga anstëllningsförhol­dande, Stock­holm 1985, Svensã­ter Anställ­nin och upp­hovs­rätt, Stock­holm 1991, Bull i Nor­disk Årbok i retts­in­for­ma­tikk, 1984 s. 85–91 og Opphavsrettsutval­gets inn­stil­ling, NOU 1985:6 Arbeids­ta­kers opp­havs­rett. I til­legg er spørs­må­let frem­stil­lin­ger som gir en bre­de­re behand­ling av opphavsret­ten.

[3]             Råds­di­rek­tiv av 14. mai 1991 om retts­lig vern av datamaskinprogram­mer (91/250/EØF). En god kil­de til EU/E­ØS-mate­ria­le om opp­havs­rett er Mor­ten Hage­dals nett-sted http://www.hagedal.no/eos-opph/index.htm .

[4]             For en nær­me­re drøf­tel­se av det­tes spørs­må­let, se Wag­le og Øde­gaard jr: Opp­havs­rett i en digi­tal tid, s. 74–85 og Ben­der EDB ret­tig­he­der, s. 61-91.

[5]             NOU 1985:6, s. 6.

[6]             NOU 1985:6 s. 6 note 1, og Kar­nell i NIR 1969 s. 54.

[7]             Dagens  § 39 er en videre­fø­ring av tid­li­ge­re § 25, slik at man må gå til forarbei­dene til den­ne for å fin­ne utta­lel­ser om rea­li­te­te­ne. Ot.prp. nr. 26 (1960–61) s. 67 og drøf­tel­se i Lund Ophavs­rets­lo­ven s. 192. Om uli­ke måter som ret­tig­he­te­ne til et verk kan deles, se Blom­quist Overdrag­else af ophavsret­tigheder, s. 74–82.

[8]             For en mer inn­gå­en­de drøf­tel­se av spe­sia­li­tets­prin­sip­pet, se Blom­quist Overdrag­else af ophavs­ret­tig­he­der, s. 147–198.

[9]             Opp­havs­ret­ten, s. 169.

[10]            Oslo byretts dom 24/9–92 Alca­tel STK, refe­rert i Lov&Data nr 34, mars 1993, s. 2–3.

[11]            Ånds­ret­ten, s. 84.

[12]            Knoph leg­ger i Ånds­ret­ten s. 84 til grunn at man må ta utgangs­punkt i avta­len, mens Tor­ben Lund i Ophavs­ret­ten s. 192 tar til orde for at man må leg­ge vekt på arbeids­gi­vers virk­som­het.

[13]            Ånds­ret­ten, s. 141.

[14]            Se nær­me­re drøf­tel­se av det­te i min bok Kon­trakts­re­gu­le­ring. IT-kon­trak­ter, s. 144–147.

[15]            Se nær­me­re min bok Kon­trakts­re­gu­le­ring. IT-kon­trak­ter s. 153–154.

[16]            Ot. prp. nr. 26 (1959–60) s. 68. (For­ar­bei­der til den tid­li­ge­re § 12.)

[17]            Om krav til sam­tyk­ke, se nær­me­re Tor­vund i Fest­skrift til Sjur Bræk­hus, s. 561–562 og Las­sen i TfR 1983 s. 382 n 140.

[18]            Se Ot.prp. nr. 56 (1976-77) s. 35.

[19]            Kokt­ved­t­gård Imma­te­rial­rets­po­sitio­ner, s. 282 og 287.

 

Print Friendly, PDF & Email