I vini di Giro d’Italia 2017. 8. etappe: Molfetta — Peschici

Så ble det Caleb Ewans dag i går, i en på de fleste måter ganske kjedelig etappe. Men han vinner nok ikke i dag. Jeg merket meg ellers noen interessante kommenterar om Fernando Gaviria fra sportsdirektøren i Quick Step. Han må lære seg å kjøre lange etapperitt. Han har bakgrunn fra banesykling, og der våkner man ikke stiv og ganske tom etter en lang etappe, bare for å sette seg på sykkelen og sykle en slik etappe til. Han er ikke særlig klar til start på morningen, men kommer seg i løpet av dagen.

Vi er fortsatt i Puglia. Molfetta ligger langs kysten, sånn ca 20 km nordvest for Bari. Dessverre var det noe feil ved detaljkartet til denne etappen (de hadde lagt ut kartet for etappe 7 en gang til i stedet for etappe 8), så jeg mangler litt informasjon om hvor etappen går. Men den synes ikke å være langt fra kysten, før den avsluttes i kystbyen Peshici. Det meste av etappen er flat, men det er motbakke de siste 1500 meterne, så dette er ikke en avslutning for de typiske spurterne.

Vi er fortsatt i Puglia. Puglia er av de områdene i Italia hvor det produseres mest vin. Det har vært investert mye i vinproduksjonen i Puglia. Noen av de store vinprodusentene har etablert seg her, og lenge var det de store produsentene som laget den beste vinen. Men i de senere årene har det også dukket opp mange små produsenter som satser på kvalitet og terroir (stedsegen vin). Det er et område som det er verdt å følge med på, hvor vi kan regne med å få mye god vin til en relativt rimelig pris.

Verden er ikke rettferdig. Ikke vinverden heller. Mens vi for et par dager siden måttet slite for å finne interessante viner og gjerne forlate sykkeltraséen for å finne dem, er problemet i Puglia at det er så alt for mye. Hadde Puglia vært et eget land, ville det ha ligget på 10-11. plass blant verdens mest vinproduserende land. Vi må gjøre et lite utvalg, og håpe på at Giroen kommer tilbake hit om ikke så alt for lenge.

Vi kan ta en sving inn i landet. Her skal vi inn i området Castel del Monte, som er sentrert rundt det gåtefulle slottet Castel del Monte. Jeg er neppe alene om å ha drukket en del av den uspesifiserte Castel del Monte som Vinmonopolet solgte tidligere. Nå finnes visst ikke denne lenger.

Det er rødvinene som er mest interessante, ved siden av primitivovinene, er særlig endrueviner laget på Uva di Troia. Selvfølgelig har også denne druen ulike navn i ulike regioner — vi er tross alt i Italia. Druen skal visstnok, som navnet antyder, komme fra Troja. Det var de gamle grekere som tok med seg druesorten. Men om den ble fraktet med trojanske hester, vites ikke. Dette er en drue som, i motsetning til Primitivo, modner sent — vanligvis i oktober. Den får dermed ikke en like “bakt” karakter som man kan finne i druer som modner i den varmeste perioden. Kvalitetene på disse vinene har økt kraftig de senere årene, gjennom mer moderne vinifikasjonsmetoder. Il Falcone inneholder 70% Nero de Troia og 30% Montepulciano.

WIMG_0109Det lages en rød, søt dessertvin på druen Aleatico di Puglia. Denne kan, som den eneste vinen, produseres i hele Puglia. Men det produseres ikke mye av den. Etter at Gioia del Colle og Salice Salentino har fått egne aleaticoviner innenfor sine klassifiseringer, har produksjonen av Aleatico di Puglia blitt forsvinnende liten. Castel del Montes Santa Lucia skal være den beste versjonen i følge Italiensk vin. I Pastinis Elogio alla Lentezza skal også være god, i følge samme kilde. Vinmonopolet hadde en slik vin fra Puglia sist jeg sjekket.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.
Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Native Grapes of Italy

0520272269Noe av det jeg synes har vært spennende på mine virtuelle og noen ganger relle reiser i vinområder, er at vi ser en renessanse for tradisjonelle lokale druer. Lenge var trenden at hvis man skulle produsere kvalitet, så måtte man plante "internasjonale", som i praksis ofte betød franske druer som Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah, Pinot Noir, Chardonnay, Sauvigninon Blanc, osv. Det blir god vin av disse druene. Viner med personlighet og lokalt preg er mer interessante. Det betyr ikke alltid at de er bedre. Men det er ikke så interessant å lete opp nok et område hvor de lager hvitvin med Chardonnay eller rødvin med Cabernet Sauvignon. Det kan være gode viner, men det produseres gode viner med disse druene på så mange steder. Særlig i Italia er det mange lokale druer som bare dyrkes innenfor begrensede områder, og som vi i liten grad finner utenfor Italia.

For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agatas  bok "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjon.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.