Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aare­skjold går i Dag­bla­det ut mot “bun­ad­mono­po­let”, repre­sen­tert ved Hus­fli­den som vil mono­po­li­se­re bunads­tra­di­sjo­nen. Hun vil­le sy sin egen bunad, men fikk ver­ken kjø­pe møns­ter eller stoff. Hun måt­te kjø­pe fer­dig­skår­ne mate­rial­pak­ker for å få kjøpt stoff. Slik for­sø­ker Hus­fli­den, helt ube­ret­ti­get, å mono­po­li­se­re en folke­tra­di­sjon.

De er ikke alle­manns­eie, som man­ge tror. Der­for er man nødt til å kjø­pe en mate­rial­pak­ke når man skal sy bunad

sier Hil­de Øya, som er dag­lig leder ved Hei­men Hus­fli­den i Oslo.

Det­te er helt feil. Gam­le folke­drak­ter er alle­manns­eie, akku­rat som folke­mu­sikk og folke­even­tyr. Om buna­der skul­le ha vært opp­havs­retts­lig ver­net, hvil­ket de ikke er, vil­le ikke Hus­fli­den hatt noen ret­tig­he­ter. De som har hoved­æren for å ha gjen­skapt gam­le folke­drak­ter, som har blitt til vår tids buna­der er Adolph Tide­mand, som teg­net og mal­te man­ge folke­drak­ter. Og Hul­da Gar­borg, som laget drak­ter man kun­ne dan­se i, inspi­rert av gam­le folke­drak­ter. Om noen skul­le hatt noen ret­tig­he­ter, vil­le det ha vært dem. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Adolph Tide­mann døde i 1876 og Hul­da Gar­borg i 1934. Så deres verk er uan­sett fri i dag. Bil­det på top­pen er et av Aldolph Tide­mands male­ri­er av kvin­ner i bunad. Her er et annet av hans bunads­ma­le­ri­er:

Adolph Tide­mand reis­te rundt i Nor­ge i 30 år, og teg­net og mal­te blant annet folk i folke­drak­ter. En god del er doku­men­ter i Aagot Noss: Adolph Tide­mand og folk han møt­te., en bok som i alle fall er til­gjen­ge­lig i antik­va­ria­ter, og sik­kert også i en del biblio­te­ker.

Man kan også få en design­rett for design som ikke opp­fyl­ler vil­kå­re­ne for opp­havs­rett. Man må søke om og regist­re­re slik design, og jeg har ikke under­søkt om Hus­fli­den eller and­re repre­sen­tan­ter for bunad­po­li­ti­et og bun­ad­mono­po­lis­te­ne har regis­rert det­te.

Slikt vern kan man etter design­lo­ven § 3 førs­te ledd, bare få

hvis desig­nen er ny og har indi­vi­du­ell karak­ter.”

Tra­di­sjo­nel­le folke­drak­ter repre­sen­te­rer på ingen måte ny design.

Design­lo­ven § 3 annet ledd, sier:

En design anses som ny hvis ingen iden­tisk design har blitt all­ment til­gjen­ge­lig før den dagen da søk­na­den ble inn­le­vert ”

Design av buna­der som har vært i bru­ke i man­ge år, har vært all­ment til­gjen­ge­lig så len­ge buna­de­ne har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en peri­ode på mak­si­malt 25 år, hvil­ket her måt­te bety for buna­der med nytt design regist­rert i 1992 eller sene­re.

Hun fort­set­ter:

Vi kjø­per stoff fra Gud­brands­da­len Uld­vare­fab­rik på Lil­le­ham­mer, og de sel­ger stoff kun til for­hand­le­re. Vi har med and­re ord ikke lov til å sel­ge stof­fet i meter­vare.”

Kon­kur­ranse­rett er ikke mitt områ­de. Så her beve­ger jeg meg ut på tynn is. Kon­kur­ranse­lo­ven § 10, førs­te ledd, lyder:

Enhver avta­le mel­lom fore­tak, enhver beslut­ning truf­fet av sam­men­slut­nin­ger av fore­tak og enhver form for sam­ord­net opp­tre­den som har til for­mål eller virk­ning å hind­re, inn­skren­ke eller vri kon­kur­ran­sen, er for­budt, sær­lig sli­ke som består i
a)    å fast­set­te på direk­te eller indi­rek­te måte inn­kjøps- eller utsalgs­pri­ser eller and­re for­ret­nings­vil­kår,
b)    å begren­se eller kon­trol­le­re pro­duk­sjon, avset­ning, tek­nisk utvik­ling eller inves­te­rin­ger,
c)    å dele opp mar­ke­der eller for­sy­nings­kil­der,
d)    å anven­de over­for han­dels­part­ne­re uli­ke vil­kår for like­ver­di­ge ytel­ser og der­ved stil­le dem uguns­ti­ge­re i kon­kur­ran­sen,
e)    å gjø­re inn­gå­el­sen av kon­trak­ter avhen­gig av at med­kon­tra­hen­te­ne god­tar til­leggs­ytel­ser som etter sin art eller etter van­lig for­ret­nings­praksis ikke har noen sam­men­heng med kontrakts­gjen­stan­den.”

Slik jeg leser den­ne bestem­mel­sen, vil en avta­le med Gud­brands­da­len Uld­vare­fab­rik om at man ikke kan sel­ge stof­fer som meter­vare, være en ulov­lig kon­kur­ranse­be­gren­sen­de avta­le.

Det sam­me vil sam­ord­net opp­tre­den fra uli­ke Hus­flid­bu­tik­ker om ikke å sel­ge stoff som meter­vare, mm.

Det hev­des mye tøv om ret­tig­he­ter til kles­de­sign. Marius­gen­se­ren er en gjen­gan­ger, og Vig­dis Yran Dale ser ut til å ha klart å inn­bil­le Nor­ge at den­ne er opp­havs­retts­be­skyt­tet, og det står feil­ak­tig infor­ma­sjon om det­te på Wiki­pe­dia.

Buna­de­ne er fri. Ingen har noen ret­tig­he­ter til den. Det Hil­de Øya sier til Dag­bla­det er helt feil. Det kan anta­ge­lig­vis hev­des at møns­ter og stoff har slik sam­men­heng at det ikke vil være i strid med kon­kur­ranse­lo­ven § 10, førs­te ledd bok­stav e å sel­ge  dis­se som en pak­ke. Men en sam­ord­net prak­sis hvor alle Hus­fli­der gjør det­te, det er nep­pe lov­lig.

Hil­de Øya opp­trer selv­sagt også som bunads­po­li­ti:

Vide­re sier hun at for å lage bunad kre­ves stor kom­pe­tan­se innen søm. Man må kun­ne klip­pe og sy.

- Had­de det vært fri til­gang på møns­ter og mate­ria­ler, vil­le det blitt for stor varia­sjon i kva­li­te­ten på de fer­di­ge drak­te­ne, og hånd­ver­ket vi står for vil bli van­net ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening for­kas­te­lig kul­tur­po­li­tis­ke hold­ning, hvor folke­tra­di­sjon gjø­res til en stiv­net muse­ums­kul­tur. Folk som syd­de folke­drak­ter tok etter det de så, bruk­te de mate­ria­le­ne de had­de for hån­den, og syd­de sine egne drak­ter som best de kun­ne. Den buna­den som min far­mor had­de, var helt sik­kert ikke i sam­svar med bunads­po­li­ti­ets krav. Slik har det blitt regio­na­le og indi­vi­du­el­le for­skjel­ler. Slik blir det en stor varia­sjon i fer­di­ge drak­ter. Det er det­te som gjør folke­tra­di­sjo­nen til en leven­de tra­di­sjon, og ikke til en fros­sen muse­ums­gjen­stand, enten det gjel­der buna­der eller folke­mu­sikk (når sant skal sies, er jeg mer opp­tatt av folke­mu­sikk, enn av buna­der).

En gjen­gan­ger i tiden før 17. mai, er om man bør skaf­fe seg buna­der sydd i Nor­ge, eller om man bør kjø­pe bil­li­ge­re buna­der sydd et sted i østen. I utgangs­punk­tet er jeg til­hen­ger av å ta vare på tra­di­sjo­ner, og der­med at tra­di­sjons­plagg som buna­der sys i Nor­ge, selv om det kos­ter mer. Men jeg er ikke til­hen­ger av at selv­opp­nevn­te vok­ter­råd, som i det­te til­fel­let Hus­fli­den, skal mono­po­li­se­re og her­me­ti­se­re en leven­de tra­di­sjon. Kan man få sydd buna­der i utlan­det, må man også kun­ne få stoff fra and­re leve­ran­dø­rer enn Gud­brands­da­len Uld­vare­fab­rik på Lil­le­ham­mer. Vil ikke de leve­re til de som vil klip­pe og skjæ­re stof­fet, og sy buna­den selv, så får man hel­ler skaf­fe seg stoff fra and­re leve­ran­dø­rer, i eller uten­for Nor­ge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-fei­ring, er det uan­sett for sent. Men det er tiden for å ten­ke på hvor­dan man even­tu­elt skal skaf­fe seg bunad til nes­te år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

I vini di Giro d’Italia 2017. 10. etappe: Foligno — Montefalco

Jeg øns­ket meg action på søn­dag, og det fikk vi. Men dra­ma for­di en klø­ne­te politi­mann har par­kert motor­syk­ke­len på feil side av vei­en, det kan vi godt være for­uten. Men Nai­ro Quin­tans angrep, det var på tide vi fikk se det­te. Det spen­nen­de i dag er om det for­spran­get han har opp­ar­bei­det er til­strek­ke­lig til å hol­de unna for ryt­te­re som Tom Dumou­lin, Thi­baut Pinot og Vin­cen­zo Nibali.

Ryt­ter­ne får ikke noen myk start etter hvile­da­gen. I dag er det en rela­tivt kort, 39,8 km, tempo­etap­pe. Da kan man ikke bru­ke litt tid på å kjø­re krop­pen i gang på førs­te del av etap­pen. Da er det fullt tråkk fra start — i alle fall for alle som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner eller som har ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. For hjelpe­ryt­te­re som ikke har så mye å kjø­re for, blir det­te det som Jens Voigt kal­te en “semi rest day”. Det hand­ler å gjen­nom­føre innen­for mak­si­mal­ti­den, og bru­ke minst mulig kref­ter.

Det plei­er ikke å være mye vin å fin­ne langs en gans­ke kort tempo­etap­pe, med mind­re hele etap­pen går gjen­nom et vin­om­rå­de. I dag får vi hol­de oss til den vinen vi fin­ner ved mål­byen Monte­fal­co. Vi kom­mer inne i vin­om­rå­det Monte­fal­co ved førs­te mel­lom­tid.

Monte­fal­co er områ­det for en av Ita­lias topp­vi­ner. Monte­fal­co DOC omfat­ter en rødvin pro­du­sert i hoved­sak på San­giove­se, og en hvit­vin laget pri­mært på Grechet­to.

Men det er Monte­fal­co Sagran­ti­no DOCG som er områ­dets juvél, og en av Ita­lias ukjen­te vin­skat­ter. Sagran­ti­no reg­nes som Umbrias egen drue, selv om opp­rin­nel­sen er uviss. Den reg­nes for å være vans­ke­lig å dyr­ke, og gir en liten, tykkskal­let drue som har mye av alt: Far­ge, syre, tan­ni­ner og suk­ker. Det gir mør­ke og kraf­ti­ge viner, med mye syre, mar­ker­te tan­ni­ner og høy alko­hol­styr­ke.

Den opp­rin­ne­li­ge Monte­fal­co Sagran­ti­no vinen var en pas­sioto, en søt des­ser­vin laget av tør­ke­de dru­er, som reg­nes for en av Ita­lias bes­te des­sert­vin. En tørr Monte­fal­co Sagran­ti­no duk­ket opp på mar­ke­det først i 1972.

En Sagran­ti­no må lag­res i minst 30 måne­der. En tørr Sagran­ti­no må lag­rest minst 12 av dis­se 30 måen­den på eike­fat.

Aase E Jacob­sen i Ape­ri­tif skri­ver i den­ne artik­ke­len at man bør gi Baro­lo­en en pau­se, og prø­ve Monte­fa­lo Sagran­ti­no i ste­det.

Vin­mono­po­let har fem Monte­fal­co Sagran­ti­no-viner, tre tør­re og to søte.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve. Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.